Arv og samvittighet

[sixx]

Jeg er ryddig nok til å kunne sørge for at barna får sin del uansett. Men jeg stoler ikke på at barna er ryddige nok til å la meg ta del i noe som helst. Jeg og samboeren er ikke gift, så på papiret vil jeg ikke ha noen rettigheter som helst. Da velger jeg å sikre meg selv, fordi jeg vet at jeg vil gjøre det som er rettferdig etterpå.

Hmm...ok...sånn er det når man selv eier den objektive sannhet.

Endret 13. februar 2009 av sixx

[flickan]

Hm...

Jeg ser det at den dagen jeg og samboer skal kjøpe hus så skal det huset stå i MITT navn! Jeg har ikke barn, han har. At man skal risikere å bli kastet ut av sitt eget hjem fordi man ikke er barnas biologiske forelder er jo hjerterått. Det snakkes mye om egoistiske og fæle steforeldre her på forumet, men jeg synes sannelig det er minst like mange egoistiske og fæle stebarn.

Vel, da får du håpe samboeren din er så naiv at han GIR deg sin del av huset da.

Er ikke snakk om å kaste ut noen som helst her. Men å skifte et arveoppgjør slik loven krever. Svært FÅ eksperter vi anbefale noen å vente med skifte når det er snakk om andre enn foreldre, selv om loven gir anledning til det.

Synes det er rart at noen mener at de har krav på andres arv, er ikke det egoistisk da? Enten så får man sikre seg på et vis sånn at man har råd til å beholde boligen om en faller fra. Eller så får man ta konsekvensene av at man har blitt sammen med noen med barn fra før, og de rettighetene de har, og betale ut den arven de har krav på et eller annet vis. Om det betyr å selge boligen eller ikke kommer jo an på den enkeltes økonomi.

[Gjest Gjest]

Hva hvis du dør først da? Skal han sitte igjen uten noen ting han da?

Og synes du vitterlig det er rettferdig at hans barn skal risikere å sitte igjen uten noe som helst bare fordi faren har valgt å flytte sammen med en ny dame?

Dere kan sikre dere ved å tegne livsforsikring eller på annen måte sørge for at gjennlevende part har råd til å kjøpe ut særkullsbarna.

Jeg vet ikke helt hvor mange ganger det må skrives her i tråden, men alle kan ikke få livsforsikring. Det er ikke noe man kan skaffe seg på linje med innboforsikring osv. Det stilles krav.

Kanskje har vi ingen mulighet for å legge til side penger for å sørge for at jeg har råd til å kjøpe ut barna, fordi vi bruker alle pengene på barna i dag. Ja, jeg er faktisk med på barnas liv, jeg bruker masse tid og penger på dem, fordi jeg behandler dem som mine egne barn.

Hvor har jeg sagt at han skal sitte igjen med ingenting hvis jeg dør først? Jeg har ikke barn, derfor står jeg fritt til å testamentere mine verdier til han. Han vil ikke trenge å krangle med noen for å få lov til å bo i huset vårt dersom jeg dør først.

Jeg er en ærlig og ryddig person som vil sørge for at barna får sin del av farsarven, men ikke utbetalt rett etter hans død. Hvis han dør først vil de få sin del på samme måte som eventuelle biologiske barn ville fått sitt.

[Piper]

Jeg er ryddig nok til å kunne sørge for at barna får sin del uansett. Men jeg stoler ikke på at barna er ryddige nok til å la meg ta del i noe som helst. Jeg og samboeren er ikke gift, så på papiret vil jeg ikke ha noen rettigheter som helst. Da velger jeg å sikre meg selv, fordi jeg vet at jeg vil gjøre det som er rettferdig etterpå.

Og din samboer er enig i dette? Må være en dum samboer du har om han går med på noe slikt,f or skulle dere eventuelt gå i fra hverandre før noe slikt hender så har ikke han noe krav på noe siden det er du som eier huset. Skal du sitte med lånet alene også, for jeg regner med at han ikke er så dum at han tar opp et lån på noe han selv ikke skal være eier på?

[Gjest Gjest]

Vel, da får du håpe samboeren din er så naiv at han GIR deg sin del av huset da.

Er ikke snakk om å kaste ut noen som helst her. Men å skifte et arveoppgjør slik loven krever. Svært FÅ eksperter vi anbefale noen å vente med skifte når det er snakk om andre enn foreldre, selv om loven gir anledning til det.

Synes det er rart at noen mener at de har krav på andres arv, er ikke det egoistisk da? Enten så får man sikre seg på et vis sånn at man har råd til å beholde boligen om en faller fra. Eller så får man ta konsekvensene av at man har blitt sammen med noen med barn fra før, og de rettighetene de har, og betale ut den arven de har krav på et eller annet vis. Om det betyr å selge boligen eller ikke kommer jo an på den enkeltes økonomi.

Jeg skal nok sikre meg jeg ja. Og samboer blir sikret. Barna får sin del de også, men kanskje ikke akkurat på det tidspunktet som passer dem best. Ved å gjøre det på min måte vil arven gå som i en "vanlig" familie. Det er ikke snakk om ta arven fra noen, men å passe på at man slipper å flytte ut av huset sitt fordi partneren dør.

[Gjest Kasablanka]

Hm...

Jeg ser det at den dagen jeg og samboer skal kjøpe hus så skal det huset stå i MITT navn! Jeg har ikke barn, han har. At man skal risikere å bli kastet ut av sitt eget hjem fordi man ikke er barnas biologiske forelder er jo hjerterått. Det snakkes mye om egoistiske og fæle steforeldre her på forumet, men jeg synes sannelig det er minst like mange egoistiske og fæle stebarn.

Jeg forstår ikke tankegangen din.

Og jeg tror ærlig talt ikke at din samboer er villig til å sette seg i gjeld eller kjøpe hus sammen med deg om han ikke får eierskap til huset.

Eller.... vil du vært med å betale på et hus som du ikke får eie?

Det er ikke så hjerterått som du mener. Det er bare slik at vi har arveregler i Norge. Barn arver foreldre. Barna til samboeren din vil automatisk arve 2/3 av alt han etterlater seg. Samboere arver ingenting automatisk og skal du arve ham eller han deg for den saks skyld så må dere sette opp testamente.

Hvis man ikke har denne reglen om skifte og det å evnt sitte i uskiftet bo så betyr jo det at barna ikke får sin 2/3 av arven som de har rett på ifølge loven.

Men ved å tegne livsforsikring så kan man lett beholde huset ved at man setter opp en livsforsikringspolise som gir utbetaling på det beløpet som det koster å gi barna 2/3 av verdien som er på huset.

Og husk de skal ikke ha 2/3 av hele huset. Men 2/3 av den delen av huset som avdøde foreldre eide.

Det samme gjelder forøvrig hvis du dør. Har dere ikke gjensidige testament så vil din familie (foreldre eller søsken) arve deg og ikke samboeren din. Da kan de kaste ut din samboer og hans barn fordi huset står på deg.

[flickan]

Jeg er ryddig nok til å kunne sørge for at barna får sin del uansett. Men jeg stoler ikke på at barna er ryddige nok til å la meg ta del i noe som helst. Jeg og samboeren er ikke gift, så på papiret vil jeg ikke ha noen rettigheter som helst. Da velger jeg å sikre meg selv, fordi jeg vet at jeg vil gjøre det som er rettferdig etterpå.

Hehe.. Er jo litt morsomt at du selv påpeker hvor ryddig du er i forhold til sånt, men ikke kan stole på at barna er det. Du ser kansje dilemmaet som møter mange stebarn; Selv vet man at man er man ryddig og ønsker å gjøre det riktige, men kan man stole på at den nye ektefellen gjør det samme?

Synes i grunnen du belyser grunnen til at man bør kreve skifte med en gang ganske godt. Det ER vanskelig å stole på folk man ikke kjenner når det kommer til slike ting.

[Gjest Gjest]

Og din samboer er enig i dette? Må være en dum samboer du har om han går med på noe slikt,f or skulle dere eventuelt gå i fra hverandre før noe slikt hender så har ikke han noe krav på noe siden det er du som eier huset. Skal du sitte med lånet alene også, for jeg regner med at han ikke er så dum at han tar opp et lån på noe han selv ikke skal være eier på?

Man ser nesten litt bort fra at det finnes hederlige og ærlige mennesker her i verden som vil gjøre det riktige ved f.eks. brudd. Jeg er ærlig. Jeg vil gjøre det rette. Det vet både samboer og jeg.

[sixx]

Og din samboer er enig i dette? Må være en dum samboer du har om han går med på noe slikt,f or skulle dere eventuelt gå i fra hverandre før noe slikt hender så har ikke han noe krav på noe siden det er du som eier huset. Skal du sitte med lånet alene også, for jeg regner med at han ikke er så dum at han tar opp et lån på noe han selv ikke skal være eier på?

Godt skrevet.

Jeg skal nok sikre meg jeg ja.

Ja, det er nok ingen her som tviler på det.

[sixx]

Jeg er ærlig. Jeg vil gjøre det rette. Det vet både samboer og jeg.

Ja, vi begynner å forstå det....du er ærlig...alle andre er kjeltringer...sånn er det med den saken.

[flickan]

Jeg skal nok sikre meg jeg ja. Og samboer blir sikret. Barna får sin del de også, men kanskje ikke akkurat på det tidspunktet som passer dem best. Ved å gjøre det på min måte vil arven gå som i en "vanlig" familie. Det er ikke snakk om ta arven fra noen, men å passe på at man slipper å flytte ut av huset sitt fordi partneren dør.

Da er det jo fint at de får arven etter faren på det tidspunktet som passer DEG best da. Ser forresten for meg noen fine diskusjoner i hjemmet ditt når den tiden kommer at dere skal kjøpe felles bolig. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg er en ærlig og ryddig person som vil sørge for at barna får sin del av farsarven, men ikke utbetalt rett etter hans død. Hvis han dør først vil de få sin del på samme måte som eventuelle biologiske barn ville fått sitt.

Æhhh... Det er vel ikke noe særlig farsarv som du skal sørge for at de får når det for det første er slik at bare du eier huset. Ingenting for barna å hente der.

Ellers så er barna hans arvinger og ikke du ettersom dere bare er samboere.

Du har ingenting med det å gjøre egentlig. 2/3 deler går uansett til barna, du får 1/3 om samboeren din i testamente sier at du skal ha det. Utover det så får du ingenting.

[Gjest Gjest]

Hehe.. Er jo litt morsomt at du selv påpeker hvor ryddig du er i forhold til sånt, men ikke kan stole på at barna er det. Du ser kansje dilemmaet som møter mange stebarn; Selv vet man at man er man ryddig og ønsker å gjøre det riktige, men kan man stole på at den nye ektefellen gjør det samme?

Synes i grunnen du belyser grunnen til at man bør kreve skifte med en gang ganske godt. Det ER vanskelig å stole på folk man ikke kjenner når det kommer til slike ting.

Poenget er jo at huset der et par bor er DERES hjem. Arv er etter mitt syn en "abstrakt" verdi. Arven er noe man skal få en dag i framtiden HVIS det finnes verdier etter foreldrene, altså en indirekte verdi. Hjemmet ditt er noe mye mer håndfast og direkte verdifullt. Det er der du bor, der du har minner og følelser knyttet til. Å skulle måtte flytte derfra fordi man ikke har råd til å betale ut barna blir feil i mine øyne.

Ja, jeg påpeker at jeg er ryddig og vil gjøre det rette. Og det gjør jeg fordi jeg er i en situasjon der jeg kan styre hva som skjer. Jeg kan ikke styre hva barna vil kreve.

Jeg har aldri skjønt at folk i det hele tatt er så opptatt av arv som de er. I andre land kan hver enkelt bestemme selv hvor hvert øre av verdiene skal gå etter ens død. I Norge skal vi på død og liv grabbe til oss alt vi kan etter foreldrene våre, selv lenge etter at vi har blitt voksne og knapt orker å besøke foreldrene et par ganger i året.

[Gjest Gjest]

Æhhh... Det er vel ikke noe særlig farsarv som du skal sørge for at de får når det for det første er slik at bare du eier huset. Ingenting for barna å hente der.

Ellers så er barna hans arvinger og ikke du ettersom dere bare er samboere.

Du har ingenting med det å gjøre egentlig. 2/3 deler går uansett til barna, du får 1/3 om samboeren din i testamente sier at du skal ha det. Utover det så får du ingenting.

Nettopp derfor skal huset stå i mitt navn.

Jeg vil sørge for å gi barna hans sin del av arven på en av to måter:

1: Ved å gi dem deres del av salgssummen hvis jeg senere selger huset (f.eks. hvis jeg får en ny samboer)

2: Ved å testamentere alt mitt til dem den dagen jeg selv dør. Da får de faktisk dobbelt opp.

[flickan]

Du er selvfølgelig også klar over at barna taper masse i form av arveavgift dersom de ender opp med å måtte arve deg fremfor faren, som vil bli følgene om du skal sørge for at de får farsarven gjennom deg? Arveavgiften er nemlig høyere når man ikke arver i rett linje.

[Gjest Gjest]

Da er det jo fint at de får arven etter faren på det tidspunktet som passer DEG best da. Ser forresten for meg noen fine diskusjoner i hjemmet ditt når den tiden kommer at dere skal kjøpe felles bolig. Lykke til!

Takker, men det der går nok helt fint, ser du. Samboeren kjenner meg og vet hva jeg står for. Han VET at jeg vil holde mitt ord.

Hva er så galt i at barna skal få arven når det passer meg? Det er jo sånn det er med biologiske barn/foreldre ofte. Jeg kunne ikke gå til min mor og kreve farsarven når det passet meg. Jeg fikk den da hun også var død. Sånn vil mine stebarn også få sin arv.

Det som faktisk skjer er at jeg gjør meg, min samboer og hans barn til mer av en "ekte" familie. Men det er jo ikke populært såklart.

[Piper]

Man ser nesten litt bort fra at det finnes hederlige og ærlige mennesker her i verden som vil gjøre det riktige ved f.eks. brudd. Jeg er ærlig. Jeg vil gjøre det rette. Det vet både samboer og jeg.

De fleste er det når man ahr det bra i forholdet, men de færreste er det ved brudd. Så kan du være så ærlig og redelig du bare vil nå, men du vet faktisk ikke hvordan du vil bli den dagen dere eventuelt går i fra hverandre. Alle brudd er ulike, og blir du ekstra såret, så spørs det hvor ærlig og redelig du klarer å være.

Og det er flott at du stoler såpass mye på deg selv, men det er utrolig synd at du ikke klarer å stole på stebarna dine. Og jeg står for at din samboer ikke er særlig smart om han går med på noe slikt, for da setter hanv irkelig deg foran barna sine. Du er den viktigste for han, og han sørger ikke for at barna får sin del av arven, for han vil ikke ha noen arv til de. Så kan han stole på deg så mye han bare vil, men jeg hadde aldri stolt så blindt på et annet menneske. Noe fornuft må det være i det også, og man sikrer barna sine.

[Gjest Gjest]

Du er selvfølgelig også klar over at barna taper masse i form av arveavgift dersom de ender opp med å måtte arve deg fremfor faren, som vil bli følgene om du skal sørge for at de får farsarven gjennom deg? Arveavgiften er nemlig høyere når man ikke arver i rett linje.

Åh, er arveavgiften på 50% dersom man ikke arver i rett linje? Det må den jo være hvis de skal tape på det.

[Gjest Gjest]

De fleste er det når man ahr det bra i forholdet, men de færreste er det ved brudd. Så kan du være så ærlig og redelig du bare vil nå, men du vet faktisk ikke hvordan du vil bli den dagen dere eventuelt går i fra hverandre. Alle brudd er ulike, og blir du ekstra såret, så spørs det hvor ærlig og redelig du klarer å være.

Og det er flott at du stoler såpass mye på deg selv, men det er utrolig synd at du ikke klarer å stole på stebarna dine. Og jeg står for at din samboer ikke er særlig smart om han går med på noe slikt, for da setter hanv irkelig deg foran barna sine. Du er den viktigste for han, og han sørger ikke for at barna får sin del av arven, for han vil ikke ha noen arv til de. Så kan han stole på deg så mye han bare vil, men jeg hadde aldri stolt så blindt på et annet menneske. Noe fornuft må det være i det også, og man sikrer barna sine.

Vi har et forhold basert på tillit. Jeg har ikke den samme tilliten til barna hans nei. De er opptatt av penger og verdier, ikke av mennesker.

Tro meg, jeg kan handle riktig uansett hvor såret eller sint jeg er. Det er noe som heter æresfølelse og integritet som stopper meg fra å svindle andre uansett hvor mye mulighet jeg har til det. Samboeren min er likedan. Barna hans har dessverre ikke arvet samme egenskap.

[Lizzee]

Nettopp derfor skal huset stå i mitt navn.

Jeg vil sørge for å gi barna hans sin del av arven på en av to måter:

1: Ved å gi dem deres del av salgssummen hvis jeg senere selger huset (f.eks. hvis jeg får en ny samboer)

2: Ved å testamentere alt mitt til dem den dagen jeg selv dør. Da får de faktisk dobbelt opp.

Hvis huset står i ditt navn så vil ikke huset bli en del av arven til barna når far dør. Han eier jo ikke noe hus som noen kan arve...

Du kan selvfølgelig sette opp testament hvor du gir huset til barna. Men om du gir dem noe før du selv dør så er det bare en gave fra deg og har ingenting med arv etter far å gjøre.