Arv og samvittighet

[Gjest Gjest]

Skaff advokat og sørg for et skifte! Han har ikke vært gift med din mor i mer enn fem år. Dermed tviler jeg på at dere kommer til å beholde kontakten engang... få ham vekk. Før du mister arven din.

Så fordi det "bare" var 5 år så skal ikke denne mannen respekteres han altså. Forholdet var liksom ikke noe verdt det....

Herregud! Er ikke det å være veldig respektløs overfor moren valg? Hvis moren var lykkelig med denne mannen så spiller det da ingen rolle om de var sammen i 50 eller 5 år! Han var morens MANN!!

[Gjest kanikke]

Er det barndomshjemmet som mannen skal fortsette å bo i eller er det et nytt hus/leilighet han og moren din har kjøpt sammen?

Du kan faktisk gjøre det sånn at det er din mors særeie som blir skiftet, og at evnt felleseie hun hadde med mannen blir stående.

[flickan]

Ifølge loven så arver barna en bestemt del uansett. Moren kan ikke si at barna ikke skal arve noe så det er ikke det dette går på. Moren har bare ønsket at den nye mannen hennes skal få fortsette å bo i hjemme de delte.

Vel, hvis du leser hva det å sitte i uskifte vil si, så ser du at konsekvensene er større enn som så. Problemet er at de ikke har krav på arven i sin helhet dersom de lar han sitte i uskifte. Da går midlene inn et nytt bo, og de får istedet en rett på arv fra det nye boet. Hva som skjer i mellomtiden kan jo ingen vite. Boet kan både forringes eller øke i verdi. Hvis verdiene forringes veldig, vil det kunne skape unødig bitterhet i etterkant ovenfor mannens andre arvinger, eller mannen selv, mens han er i live.

Jeg er forøvrig helt enig i at folk må sikre seg bedre. Disse tingene burde vært avklart mens moren fortsatt var i live.

[Gjest nsjn]

jeg ville gjort det som var mest ryddig - nemlig tatt kontakt med advokat.

slik jeg ser det blir dette en konflikt uansett, for dere har helt forskjellige meninger om hvordan dette skal foregå.

dette er et stort problem for mange, og det er mange følelser involvert som vi andre ikke kan dømme.

det er heller ikke snakk om å "kaste noen ut", men å få avklart hvordan denne arven egentlig skal fordeles.

når noen dør så knytter man jo følelsene til alle tingene som er igjen, og det er jo derfor så mange beholder alt mulig i lang tid.

plutselig blir man usikker på hva man skal gjøre selv med de mest betydningsløse gjenstander, og da er det ikke rart at man bli opptatt av hva som skal skje med boligen til den avdøde.

selv har jeg ikke det problemet fordi min mor og hennes nye mann allerede i en alder av 55 har ordnet opp i dette(og det er så lite verdi uansett) - hvorav alle eier likt i boligen om noen skulle skje henne, og da må boligen enten selges eller andre kjøpes ut, ferdig med det.

så i dette tilfellet hadde jeg forsøkt å løse det på den måten: enten bli kjøpt ut, eller kjøpe ut selv innenfor et visst tidsrom.

jeg hadde ikke krevd at dette skulle skje på dagen, og hadde ønsket å gi så mye tidsrom som var rimelig og mulig i henhold til advokatens anbefaling.

[Gjest Gjest]

Skifteretten/ lensmannen skal informeres om dødsfall..så dette er ikke bare en privatsak..innen 60 dager skal ett skjema med kontakt informasjon til arvinger innleveres,+ oversikt over verdier og gjeld, og skifte/uskifte informasjon får man der.

Arvinger kan også ta kontakt for å få informasjon om både privat og offentlig skifte.

Den som sitter i uskiftet bo kan bruke dette som han/ hun vil...uten at det blir kontrolert før noen krever det..men selvfølgelig det kan også være mye gjeld og lite verdier.

Han burde i allefall la barna få ting av emosjonel verdi..det er jo rett og slett bare anstendig..noe en far ville gjort for å hjelpe dem i sorgen..og en stefar burde gjøre det samme.

Kontakt lensmann/ skifterett for informasjon..det har du krav på..slik at du vet hva du har å forholde deg til både den ene og den andre veien.

Denne ektepakten må han også vise til ovenfor myndighetene, kan ikke gjøre som han vil der...regner med at det er ett nylig dødsfall..siden disse tingene blir gjort..enten privat eller gjennom begravelses byrå.

[Gjest jest]

Og ektepakten er gyldig? Dvs. utformet etter de regler som står i arveloven?

[sixx]

Jeg er forøvrig helt enig i at folk må sikre seg bedre. Disse tingene burde vært avklart mens moren fortsatt var i live.

Dette er jeg helt enig i, men mange ønsker ikke å ta den konfrontasjonen mens de selv er i live (egentlig ikke noe annet enn simpel feighet)....og atter andre har ikke det minste begrep om hvor viktig det er.

*****

Som flere andre her, anbefaler jeg å ta omgående kontakt med en advokat som har arv og skifte som spesialområde. Forsøk så å få til en god dialog med din mors enkemann...og forsøk å unngå konflikt.

Jeg leser hovedinnlegget dithen at det også er ting av affeksjonsverdi det er vondt for ts å ikke få tilgang til.....ikke bare det som er av en viss verdi.

Når det gjelder akkurat det med dagboken....så kan jeg kanskje forstå at enkemannen er litt avventende i forhold til den...kanskje vil han lese den selv først? Og kanskje står det ting der som inkluderer ham som han absolutt ikke vil at andre skal lese.

Jeg har av og til slumpet innom artikler som har tatt for seg arv og skifte i forhold hvor det er foreldre som er gift på nytt...og har aldri lest noe annet enn anbefalinger om at det skiftes omgående....og at dette da er for begge parters beste.

Er ikke lett for noen av partene dette her. Enkemannen kan føle hans avdøde kones datter nå nærmest forsøker å ta seg til rette på et område han føler tilhører ham......og datteren føler at han nekter henne tilgang på noe som hun føler det er naturlig at hun får tilgang på.

[Gjest Gjest]

Dette er jeg helt enig i, men mange ønsker ikke å ta den konfrontasjonen mens de selv er i live (egentlig ikke noe annet enn simpel feighet)....og atter andre har ikke det minste begrep om hvor viktig det er.

I dette tilfellet kunne det hele vært løst om moren og mannen hennes hadde tegnet livsforsikring som ga en utbetaling ved død - som igjen gjorde at mannen kunne ha kjøpt ut hennes barn og derav beholdt huset og sin del av arven. Det er absolutt ikke feighet som hindrer en å gjøre slikt. Det er vel heller uvitenhet.

Tenk hvor mye tull og krangel man kunne ha spart seg om man hadde tegnet en livsforsikring her.

[Gjest Gjest_Synne_*]

Jeg mistet selv min mor i ung alder og hadde blitt rabiat om jeg ikke skulle få tilgang til hennes eiendeler.

Min far flyttet sammen med en ny kvinne noe år etterpå - men han og hun var hos advokat og satte opp klar og tydelig samboeravtale på forhånd. Når folk er voksne, har barn på hver sin kant så blander man ikke sammen alt - da holder man ting adskilt for å slippe å komme i TS`s situasjon.

Det virker totalt fjernt og naivt at voksne mennesker ikke ordner slike alvorlige ting på forhånd.

[sixx]

I dette tilfellet kunne det hele vært løst om moren og mannen hennes hadde tegnet livsforsikring som ga en utbetaling ved død - som igjen gjorde at mannen kunne ha kjøpt ut hennes barn og derav beholdt huset og sin del av arven. Det er absolutt ikke feighet som hindrer en å gjøre slikt. Det er vel heller uvitenhet.

Tenk hvor mye tull og krangel man kunne ha spart seg om man hadde tegnet en livsforsikring her.

Jeg er helt enig med deg jeg, men det hjelper dessverre ikke noen å være etterpåklok.

Vi har selv skrevet et gjensidig testamente og fått en dommer i skifteretten til å bevitne det.

Så kan vi kanskje håpe da....at denne tråden kan få noen til å tenke seg litt om og selv ta de nødvendige skritt for at andre skal unngå å havne i den situasjonen som ts er i.

[sixx]

Jeg mistet selv min mor i ung alder og hadde blitt rabiat om jeg ikke skulle få tilgang til hennes eiendeler.

Og det attpåtil av en mann man selv bare har kjent noen få år.

Men denne saken er veldig lei...og det er jo bare få uker siden det skjedde....så det er selvfølgelig mange følelser inne i bildet...og følelser er ikke alltid så rasjonelle. Derfor er jeg enig i rådet om å kontakte advokat så fort som overhodet mulig.

[onyx]

Tenk hvor mye tull og krangel man kunne ha spart seg om man hadde tegnet en livsforsikring her.

Joda, det er lett å si, men det er faktisk ikke slik at det bare er å gå og tegne en livsforsikring når man plutselig innser at det lurt å ha. Er man eldre, syk, eller i faresonen for sykdom så får man ikke livsforsikring. Så livsforsikring bør man tegne mens man er ung og frisk og heller huske å skifte navn på begunsigt i forsikringen hver gang man skifter partner.

[Gjest Gjest]

Dette burde de faktisk ordnet med på forhånd, enten ved livsforsikring, eller på annen måte sørget for at han hadde råd til å kjøpe ut arven etter henne. Dette ansvaret kan ikke hvile på barna. Jeg skjønner at det virker kynisk, men når man har særkullsbarn må man rett og slett ta andre hensyn. Man kan ikke forvente at barna skal behandle stefar som familie. Man har ingen garanti for at morsarven bevares, og det er ikke mer egoistisk av barna å ønske denne arven (som de etter loven har krav på) enn det er av gjenlevende ektefelle å kreve denne. Jeg synes det er rart at moren har satt ektefellen over sine egne barn jeg.

Hm...

Jeg ser det at den dagen jeg og samboer skal kjøpe hus så skal det huset stå i MITT navn! Jeg har ikke barn, han har. At man skal risikere å bli kastet ut av sitt eget hjem fordi man ikke er barnas biologiske forelder er jo hjerterått. Det snakkes mye om egoistiske og fæle steforeldre her på forumet, men jeg synes sannelig det er minst like mange egoistiske og fæle stebarn.

[Gjest Gjest]

I dette tilfellet kunne det hele vært løst om moren og mannen hennes hadde tegnet livsforsikring som ga en utbetaling ved død - som igjen gjorde at mannen kunne ha kjøpt ut hennes barn og derav beholdt huset og sin del av arven. Det er absolutt ikke feighet som hindrer en å gjøre slikt. Det er vel heller uvitenhet.

Tenk hvor mye tull og krangel man kunne ha spart seg om man hadde tegnet en livsforsikring her.

Det er ikke bare å gå og tegne livsforsikring. Man må være frisk, ikke ha risiko for arvelig sykdom, ikke være overvektig osv. Mange mennesker KAN ikke få livsforsikring. Jeg er en av dem.

[Gjest Gjest]

Hm...

Jeg ser det at den dagen jeg og samboer skal kjøpe hus så skal det huset stå i MITT navn! Jeg har ikke barn, han har. At man skal risikere å bli kastet ut av sitt eget hjem fordi man ikke er barnas biologiske forelder er jo hjerterått. Det snakkes mye om egoistiske og fæle steforeldre her på forumet, men jeg synes sannelig det er minst like mange egoistiske og fæle stebarn.

Hva hvis du dør først da? Skal han sitte igjen uten noen ting han da?

Og synes du vitterlig det er rettferdig at hans barn skal risikere å sitte igjen uten noe som helst bare fordi faren har valgt å flytte sammen med en ny dame?

Dere kan sikre dere ved å tegne livsforsikring eller på annen måte sørge for at gjennlevende part har råd til å kjøpe ut særkullsbarna.

[sixx]

Hm...

Jeg ser det at den dagen jeg og samboer skal kjøpe hus så skal det huset stå i MITT navn! Jeg har ikke barn, han har. At man skal risikere å bli kastet ut av sitt eget hjem fordi man ikke er barnas biologiske forelder er jo hjerterått. Det snakkes mye om egoistiske og fæle steforeldre her på forumet, men jeg synes sannelig det er minst like mange egoistiske og fæle stebarn.

Du trenger da ikke å bli kastet ut av ditt eget hjem om du blir enke, er bare å planlegge litt så slipper dere det.

Synes du virkelig at det er egoistisk at barn får arv de er berettiget til etter sine foreldre, mens det er helt ok at ei stemor forlanger en formuefordeling mellom seg og sin mann som fratar mannens barn mulighet til arv? :klø:

[Gjest Gjest]

Så fordi det "bare" var 5 år så skal ikke denne mannen respekteres han altså. Forholdet var liksom ikke noe verdt det....

Herregud! Er ikke det å være veldig respektløs overfor moren valg? Hvis moren var lykkelig med denne mannen så spiller det da ingen rolle om de var sammen i 50 eller 5 år! Han var morens MANN!!

Veldig enig!

Jeg har bodd sammen med min samboer i tre år. Hvis en av oss dør så håper jeg inderlig ikke den etterlatte blir møtt med holdninger om at "dere bodde jo bare sammen i tre år, det er ikke like verdifullt som om dere hadde bodd sammen i 20 år". Om min samboer dør så vil jeg være knust. Det vil være en dyp tragedie i mitt liv, og jeg vil sørge dypt og lenge. Om noen bare uker etter dødsfallet skal komme og kreve at jeg flytter ut av VÅRT hus, så hadde jeg virkelig ikke klart å godta det uten protester.

Og ja, jeg vet hvordan det er å miste mammaen sin. Det er fælt. Men det betyr ikke at man nødvendigvis skal kjøre sitt eget løp og kreve alt sånn som man har rett på ifølge lover og regler. Min mamma hadde også noen siste ønsker som ikke hadde dekning i noe lovverk. Vi sørget likevel for at ting ble sånn som hun ønsket. Av respekt for henne. Jeg er glad vi gjorde det sånn. Vi hadde nok slitt med dårlig samvittighet i ettertid om vi ikke gjorde det.

Jeg så for meg at mamma fortsatt var med oss, selv etter at hun døde. Jeg ville ikke gjøre noe som var mot hennes vilje.

[Gjest Gjest]

Du trenger da ikke å bli kastet ut av ditt eget hjem om du blir enke, er bare å planlegge litt så slipper dere det.

Synes du virkelig at det er egoistisk at barn får arv de er berettiget til etter sine foreldre, mens det er helt ok at ei stemor forlanger en formuefordeling mellom seg og sin mann som fratar mannens barn mulighet til arv? :klø:

Jeg er ryddig nok til å kunne sørge for at barna får sin del uansett. Men jeg stoler ikke på at barna er ryddige nok til å la meg ta del i noe som helst. Jeg og samboeren er ikke gift, så på papiret vil jeg ikke ha noen rettigheter som helst. Da velger jeg å sikre meg selv, fordi jeg vet at jeg vil gjøre det som er rettferdig etterpå.

[sixx]

Jeg har bodd sammen med min samboer i tre år. Hvis en av oss dør så håper jeg inderlig ikke den etterlatte blir møtt med holdninger om at "dere bodde jo bare sammen i tre år, det er ikke like verdifullt som om dere hadde bodd sammen i 20 år".

Hvorfor gå rundt og håpe på noe sånt, når dere med enkle midler kan skrive et gjensidig testamente som trygger dere begge?

Lever vi ikke i et opplysningssamfunn da?

Jeg for min del hadde aldri overlatt til mine etterlatte å rydde opp i rotet mitt....og det synes jeg faktisk moren til ts har gjort ovenfor sine egne.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg er ryddig nok til å kunne sørge for at barna får sin del uansett. Men jeg stoler ikke på at barna er ryddige nok til å la meg ta del i noe som helst. Jeg og samboeren er ikke gift, så på papiret vil jeg ikke ha noen rettigheter som helst. Da velger jeg å sikre meg selv, fordi jeg vet at jeg vil gjøre det som er rettferdig etterpå.

Jeg må egentlig si at jeg hadde blitt svært skuffet hvis min mann hadde gått med på en slik løsning. Menn som dilter etter nye dama og ikke tenker på barna sine har jeg lite til overs for.

Du skriver nå at du kommer til å sørge for at barna får sin del, men det er jo noe som du når som helst kan gå tilbake på.