Gå til innhold

Har du en skjult sykdom


Fremhevede innlegg

Skrevet

Jeg fikk vite for ett og ett halvt år siden at jeg har Polycystisk ovarie syndrom, som har med eggstokkene å gjøre, med denne syndromet følger en rekke symptomer med som mange opplever å få.

Og har hatt pcos siden eg kom i puberteten da eg var 13 uten at dem fant ut. De ytre symptomene er mannlig hårvekst enkelte plasser på kroppen og ansiktet. Det siste symptomet som kom og som er synlig for andre er overvekten, den begynte for 3 år siden. Nå er jeg 25 kg tyngre, hadde ingen kontroll alt skjedde fort. Jeg har blitt mobbet fra vil fremmede på gaten pga hårvekst. Gyn. har til og med kommet med "ulovelige" utsagn, som jeg har fått vite når jeg har fortalt folk etterpå, han var visst ikke så glad i "feite" mennesker.

Jeg sliter også med sosialangst og dårlig selvbilde.

Man kan vel si at jeg ikke takler alt så bra.

Men skal være taknemelig for at jeg har en ektemann som er så perfekt som han er. Selvom jeg ikke ser det han ser når jeg ser meg selv i speilet.

  • Liker 1
Videoannonse
Annonse
Gjest Nesten anoreksi
Skrevet

Jeg sliter med en spiseforstyrrelse. Ikke noen typisk anoreksi, men mer eller mindre det samme uten så mye vekttap. Lavt matinntak har gitt meg lav forbrenning og gjort meg utmattet og syk i mange år, og jeg har mer enn en gang fått høre at jeg bare må ta meg sammen og prøve litt hardere. Legen min bryr seg lite om mitt kompliserte forhold til mat, for jeg har alltid spist nok til at jeg ikke har gått ytterligere nedover i vekt. Litt småbekymret har han da vært for min såvidt undervektige bmi, men den har aldri vært lav nok til at han har brydd seg noe særlig. Jeg har vært syk siden jeg var barn, men hadde en bedre periode i løpet av puberteten som førte til at jeg utviklet meg normalt. Sykdommen blomstret opp igjen i slutten av tenårene og jeg har fått en utmattelsesdiagnose i voksen alder. Det er først den siste perioden jeg har forstått at det er mer komplisert enn som så. For tiden er jeg midlertidig uføretrygdet, og går til en psykolog der vi har satt lys på mitt problematiske forhold til mat (jeg har ikke klart å se det selv før, kall meg gjerne dum "men såå tynn var jeg jo ikke"... :huh: ), og jeg har kommet meg opp i en sunn bmi. Jeg er mer fungerende når også, men det som ikke er synlig utenpå er at store deler av dag min går med til å kjempe i meg de faste måltidene på kostlisten. Hvert "vanlige måltid" tar gjerne flere timer, inkludert psykisk forberedelse + tid til å få det ned. Om jeg klarer å få det ned i det hele tatt. Og det er ikke få dager jeg må akseptere at jeg ikke kommer i mål med kostlisten min, det er nederlag på nederlag.

Det folk ser er en ung og slank kvinne med god selvkontroll når det kommer til mat. I tillegg ser de en lat person med masse påståtte uforklarlige symptomer, og ser de ekstra nøye etter ser de at jeg har et ganske lavt matinntak i sosiale sammenhenger. Jeg har i mange perioder vært påstått intollerant mot det meste, hvilket har forklart hvorfor jeg aldri har spist når jeg er ute blandt folk. Hvorfor jeg ikke jobber? Det er ikke så lett når det å være hjemmefra i for mange timer av gangen betyr at jeg ikke får i meg den næringen kroppen trenger for å fungere. Hvilket igjen fører til at kroppen går i protest og jeg blir sengeliggende. Men blir jeg ikke sulten da? Nei, sult er en følelse som jeg yttest sjelden føler, og som jeg ikke er i stand til å reagere normalt på. Når jeg blir sulten blir jeg gjerne kvalm, slapp og svimmel, og matlysten blir enda dårligere enn den i utgangspunktet er.

Og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet i f.eks. familiesammenkomster og slitt med å få ned den lille porsjonen med mat som jeg har tatt på tallerkenen, mens det sitter en eller annen idiot av et familiemedlem foran meg og legger ut om hvor frisk og bra jeg ser ut, og spør meg hvorfor det er så vanskelig å finne noe som jeg kan tenke meg drive med slik at jeg kan skaffe meg en utdannelse eller jobb... :murvegg:

Gjest Gjest_gjest_*
Skrevet

Jeg har i alle år hatt Emetofobi - ekstrem fobi/angst/frykt for kvalme og oppkast.

Dette har først til både spiseforstyrrelser, OCD, panikkangst, jernmangelanemi og i små grader sosialangst..

OCD - eller tvangstankene - utspiller seg på den måten at hvis jeg ikke gjør dét og dét som hjernen min får for seg, vil jeg bli syk.. Vanvittig slitsomt å måtte utføre ritualer som å måtte berøre alle håndtak på vei fra soverommet og til utgangsdøren, passe på at alle sko står i par og pent side om side o.l.

Har også et helt ekstremt håndvaskregime som tørker ut hendene.

Panikkangsten går hånd i hånd med den sosiale angsten for min del. Dersom jeg er på et offentlig sted som for eksempel i byen/butikker, i en bil i fart hvor jeg ikke har mulighet til å slippe unna en situasjon umiddelbart, klasserommet på skolen, og begynner å føle meg dårlig, kommer panikken. Panikken for at jeg faktisk skal bli ordentlig syk. Noe som ikke er et tema, men psyken min er helt overbevist, og jeg blir likbleik, skjelver, kaldsvetter og kjemper som fy for å ikke besvime.

Dette er noe folk somregel ikke forstår noenting av, fordi, jeg er jo "frisk", men psykisk har jeg det ikke bra. Familie og nære venner har fått dette forklart ned i minste detalj, og forstår til en viss grad, men utenforstående ser på meg som om jeg burde skjerpe meg og bare ta meg sammen.

Spiseforstyrrelsene og jernmangelanemien fordi det er veldig mye jeg ikke tørr spise pga jeg er redd jeg skal være allergisk mot dette og dermed bli syk.

Jeg spiser veldig sjeldent mat ute fordi jeg må ha kontroll over hvem som har laget maten og dems håndhygiene..

Jeg liker ikke reise, pga forsjellige bakteriefloraer i andre land som skremmer livet at meg. Den eneste gangen jeg har vært på en lengre utenlandsferie var jeg underernært og kjempedårlig når jeg kom hjem fordi jeg hadde levd på tørre baguetter i to uker..

Jeg kommer heller aldri til å kunne få barn. (I og med at jeg har hatt denne fobien i alle år, har aldri tanken på å få barn vært kjær for meg, så dette er absolutt ikke noe problem).

Den reelle risikoen for å bli rammet av svangerskapskvalme er én ting - min frykt er såpass sterk at jeg har kommet til et punkt der jeg kan "kontrollere" kvalmen med psyken og komme meg gjennom det med pusteøvelser osv..

Men små barn blir syke, og jeg kunne aldri satt et barn til verden med den visshet om at jeg konstant ville gått å sett etter symptomer på omgangssyke. Og dersom barnet da blir syk, ville jeg dyttet det fra meg og ikke vært istad til å ta meg av det.

Så jada - alt i alt har denne fobien blitt en livsstil jeg har måttet tilpasse meg etter. Jeg er vant til det, men jeg merker at foreldrene mine blir lett irriterte hvis de observerer meg når jeg gjør en eller annen tvangshandling. Men jeg vet nå etter alle disse årene at det er fordi de er bekymret, så det er "greit".

Om jeg møter forståelse ellers? Dette er nok en "sykdom" som i størst grad påvirker meg og min psyke, og som er skjult for folk som ikke omgås meg daglig. Men dersom noen blir berørt av at jeg må kansellere planer osv pga frykten, møter jeg ingen forståelse. "Ta deg sammen"-oppførsel på høyt nivå.

Skrevet

Jeg er 19 år og har hatt barneleddgikt siden jeg var 4. Det synes ikke på meg, ser ikke syk ut i det heletatt. Det blir jo kalt "den usynlige sykdomen". MEN selv om andre ikke ser det har det virkelig vært problematisk oppigjennom.. smerter, stivhet, slapphet.. ikke kunne være med på alt de andre barna gjorde. I dag fungerer jeg veldig bra, etter forholdene, takketvære dagens medisiner.. MEN disse igjen har gitt meg bivirkninger som mange har beskrevet før her.. magetrøbbel, svimmelhet ++.. =/ skakke være greit gitt!

Gjest Gjest_Jente_*
Skrevet

Sliter med sosial angst, panikkangst, dyp depresjon og kroniske søvnproblemer.

Vanskelig å svare på spm om forståelse, men aksept møter jeg iallfall hos mine foreldre, og det er det viktigste. Tidligere venner sluttet stort sett å ta kontakt da jeg gikk på en kraftig smell og ble sykemeldt en tid tilbake, så er vel ikke mye forståelse der i gården.

Heldigvis har aldri noen kritisert meg direkte, annet enn for søvnproblemene. For ALLE må da kunne få normal døgnrytme av å tvinge seg opp hver morgen, ikke sant?

  • 2 måneder senere...
Gjest AnonymBruker
Skrevet

Har du en sykdom som er skjult?

Det finns så mange som har skjulte sykdommer som angst, depresjon, ryggvondt, MS. mm...

Selv har jeg angst og ALLE tror jeg er kjempefrisk men det er jeg ikke.

Jeg er manisk depresiv og er gira noen dager og deppet flere dager enn giret.

Har DU noen sykdom folk ikke skjønner eller forstår at du har?

Jeg er allergisk mot så og si alt og har havnet på sykehus pga dette flere ganger. Jeg er blant annet helt utrolig allergisk mot gress og det er vanskelig for folk og skjønne at jeg ikke kan være i nærheten av nyklippet gress. Jeg kan faktisk dø av det hovner opp i halsen og får så store problemer at jeg som oftest må rett på sykehuset og være der et par dager. Folk skjønner ikke hvor allergisk jeg er og om jeg prøver og forklare det glemmerde det ofte og enda oftere skal de klippe gresset bare for å bevise for meg at jeg er frisk men jeg er ikke det og blir veldig syk av dette.

Selv om det er veldig mange som er allergiske tror jeg at det ekstra vanskelig for folk og skjønne hvor syk jeg blir av min allergi. det blir påstått at jeg overdriver fordi de fleste ikke er like sye som meg.

Jeg tror det er ekstra vannskelig og få en sykdom i sterk grad som det er vanlig og få i mild grad. Som allergi som det er vanlig og ha litt av. Jeg får ofte høre ta deg sammen spis vanlig mat så syk blir du ikke av spor av nøtter. Det jeg synes er vanskeligst med mine allergier er at det krever så mye av mine omgivelser tåler ikke gress ikke blomste ikke krydder og ikke lukta av det heller fordi jeg hovner veldig opp i halsen helt plutselig så det er veldig farlig med andre ord. Det var feksempelei dame på den forige jobben min som allttid skulle drikke te og hun syntes allergi bare var noe tull fordi kroppen burde venne seg til det. Og mens alle andre på jobben min tok hensyn og bare drakk te på kontoret sitt gikk hun rundt over alt med denne te en sin. Jeg ble utrolig dårlig av dette og etter noen månder så sluttet jeg på jobben min jeg orket ikke streve med og få puste hver dag og ofte havne på sykehus pga henne. Sjefen sa henne faktisk opp slik at jeg skulle få begynne på jobb igjen uten te lukt:)

Allergi er vanskelig fordi det krever så mye av omgivelsene og blir lett sett på som sær om en feksempel krever og få beskjed om når gresset uten for kontoret skal klippes og krever og få fri denne dagen og dagene etterpå. Så kan enkelte si at ja men jeg er også allergisk men jeg tar meg sammen og klipper gresset selv fordiom. Jeg hadde gressplen om jeg hadde kunnet og jeg hadde gått barbint i gresset om jeg hadde kunnet. Jeg hadde latt være og være vanskelig om jeg hadde kunnet. Men det kan jeg ikke. Og jeg er også prisgitt at folk tar hensyn til meg for at jeg skal kunne komme på besøk. Sånn er det og jeg kunne ønske at alle kunne se at det er slik det er. Det går ikke på vilje til å vise hensyn til andre men på en sykdom jeg har som jeg ikke kan noe for..

Gjest AnonymBruker
Skrevet

Har du en sykdom som er skjult?

Det finns så mange som har skjulte sykdommer som angst, depresjon, ryggvondt, MS. mm...

Selv har jeg angst og ALLE tror jeg er kjempefrisk men det er jeg ikke.

Jeg er manisk depresiv og er gira noen dager og deppet flere dager enn giret.

Har DU noen sykdom folk ikke skjønner eller forstår at du har?

Jeg har 4 autoimmunne diagnoser pluss diverse allergier, og 3 av diagnosene er såkalte "usynlige" sykdommer.

Folk har problemer med å forstå at jeg har disse "usynlige" sykdommene, fordi jeg virker frisk utad.

Det har også problemer med å forstå mekanismen bak "autoimmuniteten", og at jeg har flere autoimmune sykdommer.

Gjest Jeg revner!
Skrevet

Jeg har Ehler Danlos Syndrom, som gjør at blodårene i kroppen revner fra tid til annen. Hadde tidligere diagnosen Von Willebrandt, men den ble omgjort til EDS da de plutselig fant årsaken til at jeg hadde en CRP på over 240... Jeg får blødninger i bukhulen med påfølgende infeksjon.Har også hypermobile ytterledd, og går konstant med blåmerker. EDS gjør også at jeg har konstant irritabel tarm, så det gjør dritvondt å spise... Men det går! Litt kjipt å sitte på dass i en halvtime med folk som maser utenfor, men det venner man seg jo til.

Har også dyskalkuli, sannsynligvis ADD, og ganske så store søvnproblemer. Men jeg begynner å bli rimelig lei av folk som driter meg ut fordi jeg ikke kan regne. :-(

Men jeg har fått en liten sønn, og livet smiler. :-)

Skrevet (endret)

Har du en sykdom som er skjult?

Det finns så mange som har skjulte sykdommer som angst, depresjon, ryggvondt, MS. mm...

Selv har jeg angst og ALLE tror jeg er kjempefrisk men det er jeg ikke.

Jeg er manisk depresiv og er gira noen dager og deppet flere dager enn giret.

Har DU noen sykdom folk ikke skjønner eller forstår at du har?

Jeg er veldig allergisk mot pelsdyr og det meste av pollen. Det er mange jeg ikke kan besøke pga av dette. Og jeg må velge mellom og reise en plass det ikke er pollen eller være syk.

Det værste er at folk ikke skjønner meg får ofte komentarer særlig fra mine slektninger

som:

Under krigen fantes det ikke slikt tull.

Ta deg sammen og gå ut i frisk luft.

Begynn og tren

det er det dummeste jeg har hørt det går ikke ann og være allergisk mot gress

Disse nøttene her er økologiske

Du blir ikke tykk av og spise nøtter

Du er altfor tynn ta deg sammen og spis opp maten din

tenk på barna i afrika

Tenk deg frisk

Du ahr så stort fokus på hva du ikek kan spise at du har blitt alergisk

Det sitter i hodet og tankemønstere ditt

Slutt og inbil deg ting du oppfører deg som en anorektiker (mye latter)

Ja det er vel ikke rart du er allergisk mot pollen du som aldri er ute

Det er også mange som tror at det er selvforskylt at jeg er allergisk men jeg var veldig aktiv sunn og frisk og mye ute før jeg ble allergisk jeg passet også godt på meg selv og spiste sundt.

+ at veldig mange alltid skal fortelle meg om "ola" "kari" eller "stine" som kunne klappe hunden selv om de var allergiske.

Slik som "trine" klippte gresset selv om hun var like allergisk som deg.

+ mye syting om at jeg ikke liker hund katt eller annet kjeledyr og at jeg ikke er glad i og være ute. Men jeg liker alt dette kjempegodt men det er mye jeg ikke kan gjøre ofte føler jeg meg helt handikappet og hjelpesløs.

+Det værste med og være allergisk er at jeg er tvinget til og informere alle og envær om mine allergier skal jeg på fly ta buss eller besøke noen så må jeg informere.

Når jeg skal på besøk til foreldrene til min kjereste må de passe på at naboene deres ikke klipper gresset.

Og uansett er det alltid noen som tror at jeg dikter det opp og vil ha mere informasjon og når en forklarer mer om allergi så tror de at jeg bare vil ha oppmerksomhet.

Som feksempel at jeg er i selskap og en høflig takker nei til nøttekake fordi en er allergisk mot nøtter. Så blir noen sinte og fornermet fordi jeg ikke en gang kan spise et lite kakestykke. Så er det alltid noen som stiller mye spørsmål rundt allergi hvordan en blir dårlig hva jeg er alelrgisk mot osv. Og da må jeg jo svare på det da. Så får jeg mye krittikk og blir baksnakket flere månder i ettertid på at jeg snakket formye om meg og mitt. At jeg søker oppmerksomhet pga min allergi. Enda det var de som spurte. Nå går jeg alldri i større selskaper der det blir servert mat. Jeg orker bare ikke.

Jeg husker spesielt godt da jeg gikk på barneskolen jeg er veldig allegisk mot nøtter og var det også da. Alle slektningene mine satt og lo hånlig av meg prøvde og blande det i maten min enda de viste at jeg hadde over 30 akutte sykhusinleggelser bak meg og 8 pga nøtteallergi.

De fleste selskaper endte med at jeg gjemtemeg gråtende i bilen eller ute i snøen med allvorlige pustevansker og adredalinsprøyte mot allergi mens jeg hørte at de andre koste seg.

Alle de på min egen alder har alltid vært veldig forståelsesfulle men de fleste voksene har vært direkte motbydelige og ekle.

Slektningene mine og lærerne på barneskolen var værst de lo av meg om jeg ikke fikk puste om jeg kastet opp hovnet opp og fikk mye røde prikker og ble veldig fjern. Det var psykisk mente de enda jeg hadde all verdens legerklæringer. Og uansett om det hadde vært psykisk at jeg besvimte og fikk plutselige utslett burde de tatt det på alvor... Da jeg havnet akutt på sykehuset kom de og besøkte meg og sa slikt som vi kunne ikke vite at du var så allergisk. Etter en måned var den akutte sykehusinleggelsen alt glemt. Og den samme hånlige latteren gjentok seg. Og jeg havnet på sykehuset på nytt og de igjen sa noe sånt som. Ja men vi kunne ikke vite at du var så allergisk. Og det samme gjentok seg på nytt og på nytt.

Nå har jeg blitt allergisk mott enda flere ting enn jeg var som barn og selv om jeg omgås veldig snille venner er jeg fremdeles nervøs for selskaper og jeg går ikke på kaffe besøk i konfirmasjoner og dåp fordi det blir så mye krangling og konflikter rundt min matallergi. Det lager en uhyggelig stemning for alle store karangler mellom de somer gjester pga at jeg ikke kan spise vanlig kake.

Endret av Ida Eirin
Gjest AnonymBruker
Skrevet

Jeg har diagnosene ME og Emosjonell Ustabil Personlighetsforstyrrelse (Borderline) og er ufør.

I praksis gjør det meg forferdelig ustabil og jeg har perioder der jeg er sterkt deprimert (sliter mye med selvskading og selvmordstanker), og kan ofte gjøre svært alvorlige ting på impuls (f.eks ta for mye medisin, kutte meg opp så jeg må sy eller gjøre/si ting som skremmer vennene og familien min).

Jeg blir sliten av den minste ting, så hverdagslige ting blir til store prosjekter som gjør at jeg må hvile meg lenge etterpå.

Det å være sosial tapper meg for enormt mye krefter.

Jeg har glutenintolreanse og problemer med ustabilt blodsukker.

Har mye problemer med leddene mine (det er leddgikt i familien).

Føler meg veldig klumsete når jeg er ute og går siden knærne mine er så vonde, særlig når det er glatt.

I vinter har det vært mye is, og føler meg ordentlig dum når jeg går i følge med godt voksne/eldre personer og jeg er den som får problemer og må holde meg fast i ting. :P

Jeg vet at jeg ofte kan være en stor belastning for mannen min...

Diagnosene gir meg også tilleggsplager, jeg tror ME'en og Borderlinen samarbeider og forsterker hverandre. F.eks er jeg vanvittig overfølsom for stress (av typen: Noen sier "nå må du forte deg, vi har kjempedårlig tid", jeg reagerer med angst og panikk; noen ganger slipper jeg alt jeg har i hendene, hylgråter og sier at jeg blir hjemme. Har også telefonskrekk og lar notorisk være å ta telefonen hvis ikke det er mannen min eller nær familie.)

Det indre stresset mitt gir meg sosial angst, sterk uro og søvnproblemer.

De siste årene har jeg hatt en del kognitiv svikt; har fått konstatert dårlig korttidshukommelse og konsentrasjon.

Går på medisiner for depresjon og ustabilitet, de hjelper, men har masse bivirkninger som f.eks dårlig matlyst (har nesten blitt ufrivillig vegetarianer fordi jeg bare ikke orker tanken på kjøtt og annen kraftig kost), blir ikke tørst lenger, enda mer søvnproblemer, "flathet", redusert virkelighetssans (vet ofte ikke om jeg drømmer eller er våken) svimmelhet og munn- og øyetørrhet.

Men disse tingene synes ikke utenpå, når jeg er ute blant folk er jeg som oftest kvikk og glad (jeg er jo bare ute når jeg har en god dag), så folk merker ikke noe særlig annet enn at jeg ofte blir veldig stille og snakker litt usammenhengende når det blir sent på kvelden.

I ekstreme tilfeller kan jeg bli litt uhøflig, men folk vet jo som regel ikke at det er fordi jeg blir overstressa og borderlinen "tar over"; som oftest klarer jeg heldigvis å komme meg unna folk før det går så langt.

Når jeg viser frem det oransje honnørkortet på bussen eller toget (som er alt for lett å få øye på, kunne de ikke ha gjort det litt mindre "flashy"? :P), er det veldig mange som ser stygt på meg; jeg ser jo ikke ut som om jeg trenger det.

Får også veldig mange kommentarer om at jeg må ta meg sammen, se å få gjort unna utdannelsen min og i det minste få meg en deltidsjobb.

Jeg er helt ferdig etter en tur i butikken, og blir helt utkjørt i både kroppen og hodet etter å ha hatt middagsgjester (når mannen min har laget all maten).

Skulle gjerne ha jobbet, men det er så fjernt og urealistisk at jeg ikke orker å tenke på det en gang..

Verken broren min eller pappa forstår ikke noen ting, de mener at jeg har blitt for mye dullet med av mamma...

De har selvsagt ikke bodd hjemme siden jeg var liten, så de aner ikke hvordan hverdagen min har vært, men jeg blir likevel såret av ting de sier.

Alt de sier antyder jo at jeg er en lat og unnvikende juksemaker som kunne trenge en litt strengere oppdragelse.

("Jeg har også vært deprimert, men jeg fullførte skolen for det! Det er bare å bite tennene sammen!")

Blæ.. :kjefte:

Skrevet

Jeg sliter i utgangspunktet med psyken, er deprimert og har vært det en stund nå(skal vi se, fast til psykolog i tre år nå, snart 4.). Foreldre har førsta nå begynt å Prøøøve å forstå(du er jo såååå uuuung, da vi var ung var det bare å jobbe å stå på, først på jobben så var det hjem å vaske, osv!grrr!)

Noen folk forstår rett og slett ikke hvor mye energi det tar å vaske over gulvene, eller hvor mye krefter jeg bruker på å dra til centrum for å handle/gjøre ærend. Og fra legen er det hver gang; Du er sååå ung, så du MÅ komme deg uti jobb å gjøre noe! "..

Alt jeg vil for tiden er å bli uføretrygdet, ihvertfall for noen år framover, slik at jeg virkelig kan slappe av å lære meg å gjøre de tingen jeg MÅ, før jeg går ut i jobb.

Skal også utrede for ADHD, og på dette området er det også store tabuer.. "Jenter har liksom ikke ADHD, for de er jo aldri slik spinnvill som ofte gutter med ADHD er.." Noen som kjenner igjen den der?

Jepp, kjenner meg igjen der gitt. :)

Gjest AnonymBruker
Skrevet

Jeg har Bekhterevs, en revmatisk sykdom som gjør at jeg gradvis stivner og har smerter.

Sammen med denne diagnosen følger også søvnproblemer, fatigue, irritabel tarm og tørre/såre øyne.

Jeg ser ikke syk ut og jeg fører meg ikke på en "stiv og vondt" måte. Tvert imot er jeg hyperfleksibel, noe som gjør at folk "ikke kan skjønne" at jeg skal kunne være stiv og ha vondt. Jeg er jo så myk!

Ja, men hvem måler du mot, spør jeg da. Om jeg måler mot meg selv så er jeg stiv som en pinne.

De fleste ser meg ikke når jeg hver eneste natt må stå opp etter 3 timer i senga når kroppen er stiv og jeg har kramper i muskulaturene. De ser ikke at leddene mine verker og at det å løfte en litt tung bok er vondt for meg. De ser meg ikke når jeg kommer hjem og blir liggende på sofaen frem til leggetid. De ser ikke at jeg må si nei når ungene ber meg om å leke for jeg er for sliten:(

De ser meg ikke på toalettet i timevis når magen er i opprør.

Gjest Vær 81
Skrevet

Jeg har en skjult sykdom. Ble kronisk syk etter jeg ble eksponert for muggsopp, mer eller mindre vært senge/sofaliggende siden i snart 1 år.

Huff, stakkars deg!! :( Jeg er også syk og har vært det en stund nå, og vi bodde i en leilighet hvor det viste seg at det var muggsopp på soverommet vårt. Har ofte lurt på om dette kan ha gjort meg syk, men da jeg spurte legen min sa hun at nei, det eneste hun hadde hørt var at mennesker som var blitt syke av det hadde fått luftveisinfeksjoner av det. Det er altså ikke dette som feiler meg; jeg sliter bla. med at jeg har veldig lite energi i kroppen, og faktisk må spise så ofte som annenhver time for å i det hele tatt klare å fungere. Kan jeg spørre deg hvilke plager du fikk av muggsoppen??

Gjest Gjest
Skrevet

Jeg Ehlers-Danlos syndrom. Hvis jeg forteller folk det, så skjer gjerne en av tre ting; de tar det helt ok. De spør, også er de ferdige med det. Så har du dem som tror jeg faker fordi det "synes jo ikke utenpå" at det feiler meg noe. Også har du dem som behandler meg som om jeg ikke klarer en dritt selv.

Gjest Jeg revner!
Skrevet

Jeg Ehlers-Danlos syndrom. Hvis jeg forteller folk det, så skjer gjerne en av tre ting; de tar det helt ok. De spør, også er de ferdige med det. Så har du dem som tror jeg faker fordi det "synes jo ikke utenpå" at det feiler meg noe. Også har du dem som behandler meg som om jeg ikke klarer en dritt selv.

Hvilken variant av EDS har du?

Gjest AnonymBruker
Skrevet

Kjenner meg igjen i mye som skrives her, har mange "usynlige" diagnoser, bla utmattelse og er til tider svært syk. Men det kan være veldig vanskelig å se det på meg, i alle fall dersom jeg "tar på meg" frisk anisiktet. "Du som er så ung og frisk...", "Så bra du ser ut i dag", off, men mye av det er jo vel egentlig godt men da. Av og til hadde det vært veldig fristende å ta på seg ein bandasje eller bare legge seg ned når jeg ikke orket å stå lenger. Men selvfølgeleg gjør jeg ikke sistnenvte, da hadde jeg fått høre det, for det er svært vanskeleg å se på meg at jeg er alvorlig syk.

det er egentlig litt tragisk, jeg kan ha sterke smerter og ikke ha energi til å bevege meg uten at noen legger merke til det,- eller jeg kanskje jeg til å med får høre at jeg må skjerpe meg, men dersom jeg har fått en liten bansasje på tommelen pga av kutt eller fått influensa, er det så synd på meg, og alle spør meg hvordan det går. Da sier jeg at mye bedre enn vanlig :filer: Men jeg legger jo litt opp til det selv også; jeg vil aldri vise at jeg syk og presser meg altfor mye for at folk ikke skal oppfatte meg som lat.

Det ble litt klaging her, men jeg lever med flere sykdommer som mange ikke forstår alvoret av eller oppfatter som motesykdommer. jevnlig får jeg inderekte høre det gjennom tv, internett og bekjente. Når jeg en sjelden gang forteller litt om hvordan jeg har det, får jeg høre at jeg er en ung og frisk ungdom som må ta meg sammen. Og jeg fortalde bare toppen av isfjellet.

Men det finnes noe positivt med å ha usynlige sykdommer også. Det kan være litt deilig å slippe å snakke om det hele tiden, og noen ganger vil jeg bare vøre kjent som hun jeg spiller når jeg er ute blant folk. Men det er også et forferdelig slit til tider.

Gjest Jeg revner!
Skrevet

klassisk

Jeg vet ikke hvilken jeg har. Har rett og slett ikke turt å ta biopsien. Men blodårene revner i kroppen, spesielt i buken, leste på nett om dette og ble vettaskremt. Men pga sønnen min må jeg jo til pers snart. Om jeg har vaskulær variant eller ikke forandrer jo ingenting, men det skremmer meg.

Gjest AnonymBruker
Skrevet

jeg_revner: ble det ikke snakk om hvilken variant du hadde da du fikk satt diagnosen?

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...