Har du en skjult sykdom

[Gjest MB--]

Har ADD og Asma. VELDIG få som vet om det. Typen og familie såklart med tanke på medisinering, men bortsett fra det er det faktisk bare min besteveninne siden jeg var 4 år som vet om det.

Får også kraftige angstanfall et par ganger i mnd hvor jeg ikke klarer å puste og det svartner helt for meg.

[Gjest Gjest]

ADD, sosial angst, panikkangst, spiseforstyrrelse, depresjon, paranoid, matallergier og andre allergier, personlighetsforstyrrelse, kronisk UVI, og hypokondri !

Synes det er dårlig gjort av legen å kalle meg hypokonder når jeg faktisk ER syk.

[DDuck]

Laktoseintolleranse og Diabetes type 1 her...

Kjenner meg sååå godt igjen i det flere her har nevnt om "gode råd" og "åjja, sånn har jeg også..!"

Utrolig hvor mange som ble laktoseintollerante med en gang jeg fortalte at jeg var det "JA jeg pleier også å ha magevondt.."

[galskap]

jeg er bare 18 år og jeg har aldri fått bekreftet det men av det jeg har lest så sliter jeg med angst og depresjoner. skjedd mye i livet mitt fra jeg var 6 år som har mye med det å gjøre. og i tillegg har jeg psoriasis inni håndflatene som ikke hjelper meg veldig. måtte avslutte videregående fordi det ikke gikk med det yrket jeg hadde valgt. folk skjønner ikke smertene mine. noen dager har jeg så vondt inni meg at jeg bare vil begrave meg og aldri reise meg igjen. og ingen skjønner hvor slitsomt psoriasis er. jeg vil kalle meg handikappet. jeg sliter med dagligdagse ting, å vaske hendene og dusje feks er et helvete for meg. men her sitter jeg uten utdanning, uten jobb og null støtte fra nav ol.

dette er ødeleggende...

[Remember]

Jeg har beckterev. Men er ikke speiellt plaget. Går til fysioterapi en gang i uka

[Gjest Gjest]

Har endel mageplager som antagelig er magekatarr, på det verste kjennes det som magesår (har ikke fått utredet for det foreløpig), og noen andre stressrelaterte saker i perioder. Jeg har egentlig aldri snakket noe mye om plagene mine fordi de heldigvis ofte har vært nokså diffuse og ikke overveldende, og fordi jeg rett og slett aldri har snakket mye om sykdom og plager.

Jeg føler jeg får forståelse i de sammenhengene hvor det har blitt snakk om det, og synes faktisk det er litt positivt når andre forteller at de har hatt samme eller liknende plager, jeg - for meg oppleves det mer som en bekreftelse på at de vet noe om hvordan det er (og kroniske eller tilbakevendende mageproblemer tror jeg er veldig vanlig, enten de skyldes intoleranser eller stress/livsstil!), enn at det er en konkurranse. Og jeg har selv vært i en situasjon hvor en av mine nærmeste ble alvorlig syk, hvor jeg kjente - vet ikke hva det er riktig å kalle det, empatien?, både på kropp og psyke i mye større grad enn jeg hadde trodd jeg kunne; så selv om jeg selvfølgelig ikke aner hvordan vedkommende hadde det mener jeg man er i stand til å gjøre noen skikkelige hopp i innsikt og forståelse uten å nødvendigvis feile det samme som noen eller være syk i den forstand.

Men hvordan andres kommentarer virker kommer selvsagt an på både hvor hemmet man blir av sykdommen sin, hva andre bruker for å sammenlikne og hvorfor de gjør det, for ikke å snakke om hva man avslører gjennom rådene man gir ("det er jo bare å komme seg ut" osv...). På en måte tror jeg en bør fokusere så lite som mulig på sykdom som tema mellom venner og familie, utover praktiske opplysninger (ting man ikke tåler, at man ikke orker, klarer osv) og selvsagt en og annen utblåsning, men det kommer jo ikke noe godt ut av det om det alltid blir ens egen sykdom som skal være midtpunkt...

[Pjukset]

På en måte tror jeg en bør fokusere så lite som mulig på sykdom som tema mellom venner og familie, utover praktiske opplysninger (ting man ikke tåler, at man ikke orker, klarer osv) og selvsagt en og annen utblåsning, men det kommer jo ikke noe godt ut av det om det alltid blir ens egen sykdom som skal være midtpunkt...

Dette er jeg veldig enig i. Jeg merker også at jo mer jeg prater og tenker sykdom, jo mer nedstemt blir jeg, og det gjør ikke helsa mi noen som helst tjenester. De dagene jeg ligger som en blaut klut på sofaen og stirrer dødt på et punkt på veggen, så prøver jeg likevel å bare tenke på fine ting (alt det morsomme jeg skal gjøre når jeg blir frisk) og distanserer meg så godt jeg kan. Jeg nekter å være sykdommen.

Jeg har til og med bedt folk slutte å spørre meg om hvordan det går i forhold til helsa, nettopp fordi at jeg ikke orker gjenta "det går dårlig" hver gang jeg prater med folk.

[nissejenta]

"Du har jo klart deg bra hittill"

Ja, det er en klassiker.....

[Blåklokke]

Jeg har kronisk migrene og er uføretrygdet på grunn av dette. Jeg hatt dette i mange år og den har ødelagt alt for meg. Jeg er bare frisk et par dager i uken og derfor er det ikke mulig å planlegge noe som helst. Det går mange dager i strekk hvor jeg ikke ser folk, og medisiner hjelper lite på meg.

Men stort sett må jeg si at folk er medfølende og hyggelige mot meg. Jeg vet selvfølgelig ikke hva de sier bak min rygg, men jeg har aldri hørt noen som "tviler" på sykdommen min. Men når jeg først kommer meg ut av huset har jeg glede av å sminke meg og se så nogenlunde ut, så akkurat da ser jeg jeg kanskje frisk ut..

Sender mine beste hilsner til alle der ute med skjult sykdom, det er trist å høre at det er så mange som sliter.

[Gjest Gjest]

Jeg opplever noe av det motsatte. Jeg har det temmelig bra på tross av at jeg har en diagnose - selvfølgelig har jeg gode og dårlige dager som alle andre, men folk er så jævlig opptatte av å sykeliggjøre meg enten jeg vil eller ikke.

Det er ikke nøye at jeg selv mener jeg har det bra. Det er klapp på hodet og lille venn nå må du huske på at du er syk og ikke kan løfte en finger.

[Gjest Gjest]

Kjenner til mye av det mange skriver om her.

Føler ofte som jeg blir sett på som rene hypokonderen.

Hadde (som mange andre skriver) vært enklere å vise frem en gips et sted...

Har fibromyalgi, depresjon, sosial angst, panikkangst, helse angst, stresseksem, migrene, kneskade på begge knær, nerveskade i et av knærne ,prolaps, flere vannblærer på levra og kronisk soppinfeksjon (det siste synes jo ganske godt da siden det er på tungen.

Har misstanke om stoffskifte også, men er ikke blidt utredet skikkelig på det ennå. Skal og til undersøkelse for en raumatisk "leddproblem" som legen sa.

Tidligere lege viste omtrent ingen forståelse eller interesse av å utrede eller bedre plagene mine. Total likegyldig. Tror nok at noen av plagene ville vært vesentlig bedre om jeg hadde fått riktig behandling og undersøkelser mye tidligere. Men legen trodde (uintereisert) i å hjelpe.

Familien (som har flere av plagene selv ) har forståelse. Men de som vet av vennene mine viser ikke stor forståelse for det (angrer på at jeg har sagt noe)

Få kommentarer på at "det er jo "bare" å presse seg å stå på". "Stå på selv om du har smerter,,, så gir det seg sikkert". "er vel bare innbildt vondter".

"løp en tur" (veldig enkelt med to dårlige knær da) Ets. ets.

Masse gode råd en blir litt lei av å høre ettervært...

Synes jo ikke så mye utenpå at en har vondt. I perioder med mye smerter går det ut over søvnen og en går i "ørska" hele dagen og orker ingenting.

Er ikke den som forteller så mye om plagene mine blant venner å kjente. Men er det et tema som kommer opp av andre er det uansett en eller annen som påstår at de har det vondere, vet hva jeg plages med og kommer med et dusin råd (spessielt tips om en haug medisiner, naturmedesin og alskens tabletter). Ut i sammtalen skjønner en ganske raskt at de ikke har peiling på hva de snakker om og har langt i fra slike plager selv. (hvorfor si slikt da)

Men de gode dagene er virkelig noe å ta vare på. Sprudler nermest over av energi og gleder meg stort for noen timer, kanskje en hel dag uten smerter. Blir muligens litt vel overivrig da på å gjøre så mye jeg ikke har kunne gjort før at jeg forværrer ting,, men men.. Nyter det i lange drag, en vet jo ikke hvor lenge det varer. De dagene føler en jo seg rimelig "normal".

Er slike dager jeg prøver å ta vare på bak i minne til de dagene som ikke er så gode.

Bare tanken på at jeg faktisk har gode dager av og til holder meg oppe. Vet jeg er heldig der, siden jeg har hørt andre som ikke får slike dager.

Skulle gjerne ønske jeg kunne delt noen av "goddagene" til dem...

[Gjest Gjest]

Jeg har en diagnose, ja, som ikke alltid er like synlig. Prøver å holde meg i form og er opptatt av både å se fresh og nystelt ut. Selv om jeg har smerter i perioder.

Dette har ført til utrolig mange rare kommentarer.

Noen skal på død og liv bevise at de er like syke som meg - uten diagnose, og skal prøve å få de samme rettighetene som meg. Blant annet har jeg rett på statlige helsereiser til varmere strøk.

Ei venninne var "etter meg" hele tiden på grunn av dette. Og jeg fikk mange nedlatende kommentarer.

Den verste var vel ei som kom trampende inn til meg rett etter at jeg hadde hatt to store operasjoner etter hverandre. Og jeg var ganske dårlig uten at det viste utenpå:

"Hva, ligger du her? Er du syk og svak og dårlig bak, kanskje? hahaha"

Joda, den var jo kjempemorsom.

Folk tror at om man får helsereiser, så er det å dra på livet i syden. dessuten er det ikke gratis...

Det er i stedenfor sykeshusopphold i Norge. Har vert der.......

All medisin i forb.med behandling må en ordne med selv,forbeh hjemme,egenandel på reise og knallhard beh der nede.

At man er sykemeldt å få dra til syden, er vist det som plager folk....Det er å mye uforstand. tror alle kan tene seg å være på jobb friske,men det er ikke forunt alle..

[Gjest Gjest_Gunhild_*]

Har du en sykdom som er skjult?

Det finns så mange som har skjulte sykdommer som angst, depresjon, ryggvondt, MS. mm...

Selv har jeg angst og ALLE tror jeg er kjempefrisk men det er jeg ikke.

Jeg er manisk depresiv og er gira noen dager og deppet flere dager enn giret.

Har DU noen sykdom folk ikke skjønner eller forstår at du har?

Ja, jeg har en skjult sykdom og nei, jeg møter ikke forståelse.

Heller ikke fra min egen mor som tok meg med til legen da jeg var yngre og fikk vite diagnosen...

Jeg har en hormonforstyrrelse som gir overvekt, depresjon og barnløshet.

Allikevel sier min mor stadig vekk til meg at det er en belastning å ha en datter som er så lubben og ufiks, og så negativ hele tiden...Og hun minner meg på at hun ønsker seg barnebarn etterhvert, så jeg kunne vel anstrenge meg litt i forhold til utseende og humør, for å tiltrekke meg en mann.

Så forståelse er det lite med.

Får høre det på jobben også.

At du ikke slanker deg litt, så kan du møte en kjekk mann og starte familie. Da ville du blitt mindre deprimert.

Og dette er faktisk sykepleiere...

[loffen]

Ja, jeg har en skjult sykdom og nei, jeg møter ikke forståelse.

Heller ikke fra min egen mor som tok meg med til legen da jeg var yngre og fikk vite diagnosen...

Jeg har en hormonforstyrrelse som gir overvekt, depresjon og barnløshet.

Allikevel sier min mor stadig vekk til meg at det er en belastning å ha en datter som er så lubben og ufiks, og så negativ hele tiden...Og hun minner meg på at hun ønsker seg barnebarn etterhvert, så jeg kunne vel anstrenge meg litt i forhold til utseende og humør, for å tiltrekke meg en mann.

Så forståelse er det lite med.

Får høre det på jobben også.

At du ikke slanker deg litt, så kan du møte en kjekk mann og starte familie. Da ville du blitt mindre deprimert.

Og dette er faktisk sykepleiere...

Herrergud, at det går an å være så tankeløse!

[Gjest Gjest_patricia_*]

Jeg sliter med angst og depresjon.

Har mange ganger tenkt at jeg skulle ønske jeg hadde en 'ordentlig diagnose' eller en fysisk sykdom.. Dette er jo ikke noe jeg snakker noe særlig om, men hvis jeg har gjort det så har jeg f.eks fått høre ting á la 'men hvordan kan du være deprimert, du har jo så grei kjæreste, ser bra ut, har venner, familie osv..'

Joda, jeg er veldig takknemlig for at jeg har en flott kjæreste, fin familie, gode venner osv., men det har faktisk ikke noe med saken å gjøre.

Får jo heller ikke noe hjelp eller forståelse fra det offentlige, ingen sykemelding eller økonomisk støtte om man ikke klarer å bli ferdig med utdannelsen eller komme seg på jobb pga angst og depresjon.. Nei, jeg er vel bare lat som ikke gidder å lese og av og til har veldig vanskelig for å gå på jobb.. Heller ikke noe hjelp til behandling utenom frikort til psykolog da, etter egenandelen er betalt.

Nå høres jeg veldig sytete ut, det er ikke meningen.. Men hva gjør man da, om man ikke får seg utdannelse og er så deprimert at man ikke klarer å gå på jobb??

[Gjest Utlogget nå]

Om jeg har!

Jeg har:

Bulimi og anorexi

Angst

Hepatitt

Fibromyalgi

ME

Kronisk søvnmangel

Depresjon

Tvangstanker/mani

Hypermobile ledd

Adhd

IBS(irritabel tarm syndrom)

Gluten allergi

Alt dette fører med seg andre usynlige ting, kan ikke kalles sykdommer, men følger av de; ensomhet, isolasjon, sorg, skuffelse, redsel, bitterhet.

Takk, det var godt å få satt ord på det. Aner ikke hvordan jeg skal få et fint liv, jeg har det ikke akkurat nå.. Men jeg prøve INNNMARI hardt å få et liv som er godt å leve.

[Gjest Utlogget nå]

Jeg glemte PTSD, post traumatisk stresslidelse, fra gjentatte traumer i barndommen.

Og jeg tror grunnen til at det blir så vanskelig med skjult sykdom er at folk ikke har lyst til å høre om de, mens folk som bærer på de ikke orker å bære det alene. Enkel mattematikk, og det gjør at sånne usynlige ting er noe HERK.

[Siiw]

uff : (

Jeg prøver og vise forståelse for min mor! hun har fibromyallergi, før så sa jeg ta en smertestillende og blablabla bryr meg ikke! for jeg kan ikke sette meg inn i hennes situasjon!;/ når hun sier hun har så fæle smerter! jeg skjønner det rett og slett ikke, men prøver!!!. husker i begynnelsen når hun ikke hadde fått medesiner enda som fungerte - og det resulterte i MASSE blandinger av med!

blant annet tramadol (?) og mer som sobril, imovane gud vet hva, *pille glad lege* og så dyttet hun innpå med det. og ble helt borte:( snøvlet,halliser, sjanglet rundt og snakket tull! møtte ingen forståelse! jeg var vel 16 ca når dette helv*** startet og broren min 13!. og dette skjedde gang på gang! INGEN brydde seg!. (bare bestemor - hundrevis mil unna) og ''tante'' som kom da jeg sendte mld og var helt lei meg, og det hun gjorde VAR OG RINGE ALLE! og fortelle hvordan mamma oppførte seg! og dette er en liten plass! og ryktene begynte!!. hvem kunne jeg og broren min snakke med ?!. viser bare og lite folk bryr seg! var mer intrisert og hva tull hun kunne finne på og hva hun hadde gjort!. og fks når jeg sendte meld til gode venner av henne så fikk jeg til svar - HUN ER BARE TRØTT LA HENNE SOVE. ikke noe sånn som trenger dere hjelp? skal vi ringe ambulanse? , (visste jo ikke hva hun hadde tatt)

den dag i dag skjer dette nå og da! jeg er 19 år!. dem som virkelig bryr seg bor hundrevis mil unna - bestemor:) og søskenbarnet hennes noen og 20-30 mil unna. og hun har en bror 5 mil unna...!

han henta meg og broren min 1 gang! så vi slapp og være hjemme!

jaja! her har vi verden idag!

veldig få som bryr seg! og ikke bryr seg om hvordan folk har det.

blir nesten lei og sint når foreldre ikke bryr seg om barna SINE!

men jeg vil ikke dømme noen! og prøver så godt jeg kan og vise forståelse! og ''sette'' meg inn! og om jeg vet noen har prob med gluten fks og har gått ned i vekt så spør jeg ikke hva vedkommede spiste for og bli så slank!

[Siiw]

hmm - synlige sykdommer ?! - er overvekt synelig ?

hehe..! det sliter jeg enormt med: (

faren min er veldig nøye med vekta mi og klager! å sånt får du ikke spise! og så mye brus du drikker! og dette kan snakke høyt om på butikken! det er kjedelig.

og ikke gøy! greier ikke og snakke noe særlig om det! selv om det er en smule synelig!!

og lavt stoffskifte! lever på levaxin:)

kan ikke klage! men synes det er dårlig oppfølging! og jeg trodde jeg kanskje måtte og skjekke noen ganger i året og se at alt var som det skulle. menmen.

''anstrengelse astma''

litt smerter nå og da i kroppen men skylder på vekta..!

men jeg sier ifra når jeg blir sint! når noen er tynne sier ååå fysøren jeg måå slanke meg 10 kg! herreguuud er det mulig være så feit!

[NoAngel]

jeg har von willebrandt bløder sykdom og pernisiøs anemi.. og migrene.. som muligens kommer av en av de andre sykdommene ...

Endret 16. mars 2009 av NoAngel