delt foreldreansvar og flytting

[Gjest Gjest]

Skal man være helt ærlig så hadde det jo vært en fordel om mennesker var litt mer forsiktige og nøye med hvem de får barn med.

De påstår at de er det, men statisikken sier noe ganske annet.

[Drua]

Jeg tror jeg hadde flyttet...

[Gjest Gjest_Lillemor_*]

Paradokset her er jo at ts har (hadde?) en kjæreste som ikke ville flytte fra der hvor han bor (for å flytte dit hvor ts bor) nettopp fordi han ikke ville flytte vekk fra barnet sitt. Fordi HAN satte sitt barns ve og vel foran alt annet. Og nå som ts har besluttet å blir der hun er, der hvor faren til hennes barn bor så snakker vi jo om et kjærestepar som har måttet ta konsekvensen av at de begge har barn fra før og at det da ikke er lett å skulle få et avstandsforhold til å bli et samboerforhold....

Vi synes vel alle at det er ganske flott at denne (eks)kjæresen først og fremst tar hensyn til at han vil være en del av hverdagen til barnet sitt. Og det er litt sårt å tenke på at faren til ts sitt barn ikke er helt av samme kaliber. Han gjør bare det som er forventet han... Men folk kan endre seg.

Gjest over her sa

Skal man være helt ærlig så hadde det jo vært en fordel om mennesker var litt mer forsiktige og nøye med hvem de får barn med.

men det er en sannhet med modifikasjoner. Alle endrer seg. Og et samlivsbrudd får frem sider ved folk som man ikke ante at var der. Sider som kanskje aldri har vært der? Man kan få barn med verdens beste - det er ingen garanti for at samarbeid om et barn etter en skillsmisse går knirkefritt. Alle kan endre seg. Det betyr også at en far som tilsynelatende ikke bryr seg kan få en annen innstilling etterhvert.

Folk påvirkes også av sine omgivelser. Får du hele tiden vite at du er udugelig og negativ så blir du udugelig og negativ. Har du folk rundt deg som sier at du er flink og flott så får du større selvtillit og gjør bedre. Kanskje ts (og andre) må gi barnefaren mer positiv oppmerksomhet når det gjelder farsrollen? Kanskje han da vokser i den rollen? Bare en tanke... Jeg vet ihvertfall at det ikke hjelper noe å gå rundt å være negativ til folk uansett hvor håpløse de er - det gjør dem bare mer håpløse.

Lykke til ts. Jeg synes kanskje du var litt rask med å gjøre det slutt med kjæresten din. For meg har avstandsforhold fungert fint, nettopp fordi jeg hadde barn å fokusere på resten av tiden. Og som deg så har min kjæreste også barn å ta hensyn til der hvor han bor. Vi forstår den andres situasjon og vil heller ha et slikt forhold enn å være helt alene. En vakker dag endrer situasjonen seg.

[Gjest Gjest_siv_*]

Heisann:-)

Forstår så inderlig godt at du har det beintøft nå.....men håper du klarer å jobbe deg gjennom dette,og bli der du er så lenge det er et barn inne i bildet....

Å finne kjærlighet er ikke lett,det kan jeg selv skrive under på...hadde selv skikkelig kjærlighetssorg i sommer for første gang i mitt liv...trodde aldri det ville gå over....Men sakte og sikkert har det bedret seg,og nå er jeg takknemlig for det valget jeg tok....Jeg valgte å sette mine 2 barn først,,,,

En har tross alt valgt å få barn med en person,og selv om dere dessvere ikke klarte og holde sammen,og det virker som at han sviktet deg,,,,vel,dette er ikke en situasjon ditt barn forstår,,eller skal vite om...Han kjenner kun ubetinget kjærlighet til begge sine foreldre...og både barn og far burde ha muligheten til å være en del av hverandres liv,,,vær heller takknemlig for at barnefar er tilstede,og ønsker å delta i sitt barns liv...

Ønsker deg lykke til,,og glem ikke at du selv kan skape et flott liv for deg selv der du er,,,du må jobbe for det....Men det er verdt det:-)))

[Gjest Gjest_Heidi_*]

Jeg skjønner at dette ikke er en lett situasjon for ts. Jeg reagerer imidlertid på den litt sutrete holdningen og får ikke helt saken til å henge på greip. 1.desember har hun møtt mannen i sitt liv og søker råd, mens hun dagen etter har bestemt seg for å avslutte forholdet. Er ikke mannen i ditt liv verdt et avstandsforhold? Det får meg til å undre på hvor solid forholdet er og hvor smart det er å flytte sammen enda, spesielt med hensyn til barnet. Og hvis de bor 200-300 mil fra hverandre, hvor godt kjenner de hverandre egentlig? Ts hverdag med eneansvar for barn, null avlastning, ufleksibel og egoistisk far, trasig jobb og kjipe arbeidstider tilsier ikke mye tid til å bli kjent.

Jeg reagerer også på at ts både sier at barnet har det fint og samarbeidet med barnets far fungerer bra samtidig som hun insinuerer at far ikke bryr seg om barnet og kun har samvær fordi samfunnet forventer det. Hvorfor har ts tilbudt far mer samvær når hun selv mener at han ikke har de omsorgskvaliteter som trengs? Er det for å få mer fritid selv eller stemmer det ikke at far er en superegoist?

Jeg synes ts fremstilling bærer preg av at alle aspekter ved saken vris i en selvmedlidende retning. Jeg har respekt for at det er en vanskelig situasjon , men en mer løsningsorientert innstilling ville helt klart hjulpet her, f.eks:

- avvente flytting, men fortsette avstandsforholdet

- benytte ledige helger og ferier med mannen i ditt liv

- snakke med barnets far, forklare situasjonen og prøve å finne en løsning på lang sikt

Lykke til videre!

[Lizzee]

Først må jeg si at jeg er veldig enig med gjest-Heidi som stiller spørsmål ved hele saken.

For det andre må jeg si at jeg har levd med avstandsforhold selv i 3 år (det er en stund siden nå da). Dog ikke med avstand a la Oslo-Finmark som det visst er tilfelle for TS.

Det er selvfølgelig vanvittig vanskelig å skulle utvikle et forhold med en som bor så langt unna. I det ligger det også (for meg) at det nærmest blir litt umulig å skulle ta avgjørelsen om det er riktig å flytte for å bo sammen. Egentlig så er det vel heller det at man er forelsket og må flytte langt for å bli bedre kjent...?

For å være litt djevelens advokat her... Hva skjer om forholdet ikke fungerer når dere flytter sammen og blir mer kjent?

Hvor lenge har dere kjent hverandre?

Tenkte du at dere skulle flytte sammen for å bli kjent med hverandre eller følte du at forholdet var så sterkt at det var riktig å flytte sammen? For meg virker det mest som om du vil flytte dit han bor for å bli kjent....

Hva ville skjedd med deg på dette nye stedet om forholdet viste seg å ikke fungere?

For meg er det viktig å ha et sterkt fundament i et forhold hvis man skal flytte sammen når man har barn fra før. Man flytter ikke til andre siden av landet pga nyforelskelse (kan hende det ikke var tilfelle for deg).

For meg handler ikke dette bare om at det står en barnefar i kulissene som ikke ønsker at barnet sitt skal flytte til andre siden av landet. Det handler også mye om hvorvidt det er smart å flytte i det hele tatt.

Da jeg traff en ny mann så ventet jeg 3 år med å flytte sammen med ham. Vi hadde et avstandsforhold. Og det hadde ingenting med eksen min/barnas far å gjøre. Det handlet for meg mest om at jeg skulle være 100% sikker på at jeg tok den riktige avgjørelsen for meg og barna vedr. flytting og da ville jeg at vi skulle ha kjent hverandre en god stund først. Det kan ikke bare handle om at man ser en mulighet til at livet kanskje kan bli anderledes.

(Grunnen til at jeg ikke trengte å ta hensyn til barnas far var at han bodde midt mellom der jeg og min kjæreste bodde, slik at det ikke ble noen endring for barnas far uansett. I dag bor barnas far her hvor vi bor).

Desverre så er det litt sånn at når vi har barn så kan vi ikke bare slippe alt og "dyrke forelskelsen". Det virker kanskje litt kaldt og kynisk å si akkurat det. Men med barn "på slep" så har vi ansvar for så mye mer enn vår egen lykke... Vi har også ansvar for barnet og også for barnets far - i det at vår beslutning også påvirket livet til denne personen. Vi kan ikke ta lett på det. Og ihvertfall ikke forsvare det med at denne personen også kan gjøre tilsvarende en eller annen gang i fremtiden. Det blir på en måte bare å rettferdiggjøre ens egne handling med forklaring i at andre også kan gjøre det samme mot en selv en gang. Feil for meg å tenke at jeg får lov til å såre andre når andre kanskje kan komme til å såre meg (uten at jeg vet at det skjer...). Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg er alltid et godt motto.

Mitt råd er enkelt og greit at man ikke tar med seg et barn og flytter til andre siden av landet fordi man er nyforelska.

Det lønner seg alltid å samarbeide med barnets far! Kjærester kan komme og gå, men barnets far vil alltid være barnets far. Og du verden så godt det er at barnet har en far å være hos og som man kan dele ansvaret med. Selv om man kanskje ikke tåler trynet på ham bestandig....

Undervurder aldri en fars følelser for sitt barn selv om han ikke tar ansvar og viser følelser slik DU mener at han burde. En vakker dag er det kanskje du som trenger den friheten du kritiserer din eks for nå å sette pris på? Du skal heller ikke se bort i fra at eksen din tar mer ansvar og kanskje vil ha mer samvær den dagen da barnet deres ber om det. Det har jeg opplevd. Min eks tok lite ansvar og hadde lite samvær i begynnelsen. Nå i dag så bor vår eldste sønn fast hos faren sin! Vårt andre barn bor 50/50. Hvem skulle ha trodd det?

Håpløse eksmenn kan også overraske. Men det er ikke sikkert de får muligheten om barnet flytter til andre siden av landet...

Til slutt...

Denne mannen du nå har gjort det slutt med fordi du ikke kunne flytte dit og han ikke kunne flytte til deg. Den mannen ble der han er fordi han ville være der barnet hans er. Det er en flott kvalitet i en far! Han valgte barnet sitt foran deg, ikke sant? Da er jo egentlig valge tatt, er det ikke? Og da synes jeg også at du skal gi ditt eget barn muligheten til å vokse opp under samme forhold som barnet til denne mannen som bor på andre siden av landet.

Livet går videre. Barnet ditt vokser opp. Du får ny kjæreste. Jobb-situasjonen din vil forandre seg. Tenk positivt, se muligheter. Jada, det er vondt å ha kjærlighetssorg... Men livet tar ikke slutt pga dette her.

Det betyr ikke at jeg ikke føler med deg. Jeg skjønner at du har det vondt.

Men jeg tror faktisk at den beslutning om å bli der du er vil gjøre mer for deg i deg lange løp. Og du sier jo selv at du har et godt samarbeid med barnets far. Sett pris på det. Det vil nemlig hjelpe deg veldig i livet fremover. Livet ble ikke slik du hadde planlagt. Planlegg anderledes.

Endret 5. desember 2008 av Lizzee

[Gjest Tante Anne]

Denne mannen du nå har gjort det slutt med fordi du ikke kunne flytte dit og han ikke kunne flytte til deg. Den mannen ble der han er fordi han ville være der barnet hans er. Det er en flott kvalitet i en far! Han valgte barnet sitt foran deg, ikke sant? Da er jo egentlig valge tatt, er det ikke? Og da synes jeg også at du skal gi ditt eget barn muligheten til å vokse opp under samme forhold som barnet til denne mannen som bor på andre siden av landet.

Veldig enig med Lizzee. Bra innlegg!!!

Og det jeg har quotet over er vel det som mest beskriver hvor skoen trykker for ts. Han som bor på andre siden av landet velger ikke henne men velger å bli hos barnet sitt. Det er sikkert litt sårt. Så det er vel kanskje derfor det har blitt slutt da? Og ikke nødvendigvis fordi at ts har en far til barnet sitt som "nekter" henne å flytte.

[Gjest hovedinnlegger]

Dere spekulerer mye her ser jeg. Det er ikke sårt at x`n valgte å bli der. Han ønsket faktisk å flytte, og jeg forstår utmerket godt at han ikke gjør det. Jeg velger tross alt også å ikke flytte. For kan være at barnefaren viser mer interesse etterhvert, og tar mer ansvar. Jeg blir fordi BARNET mitt er glad i pappaen sin, og jeg sier aldri noe vondt om han foran henne. Jeg oppmuntrer han til å gjøre ting sammen med barnet, og sier at dette klarer du.

Jeg får meg ikke en annen jobb her, har et spesielt yrke.

Det er mye dere lurer på ser jeg, men dere trenger ikke stille flere spørsmål nå. Og jeg sier herved takk for meg i denne tråden.

Jeg var fortvilt fordi jeg visste hva som ville være rett å gjøre. Noen ganger er det bare fint å lufte tankene sine. Hadde ikke helt forventet så stor respons. Mye flotte folk her, og mange med sterke meninger.

Takk for meg.

[Gjest Gjest]

Har ikke orket å lese gjennom hele tråden, men ville bare si at samboeren min har en sønn på 7 år i usa. Han flyttet fra statene da gutten var 2,5 år gammelt, og har bodd i norge siden det. Han har dratt tilbake til usa ca en gang i året, og når han drar dit har han og sønnen et helt supert forhold. Sønnen hans kaller ham pappa, og han stoler fullt og helt på ham. Jeg tror det har mye med å gjøre at moren til barnet snakker mye om pappaen, og snakker fint om ham. Samboeren ringer ham ca en gang i uken, og sender gaver etc...

Så bare at det var endel som skrev at det blir veldig vanskelig for barnet og blablabla om barnet ikke får være med sin far etc, og ville bare komme med en litt annen historie (som det sikkert er mange av). Jeg ville ha flyttet hvis jeg var deg. Hvis det er KUN din eksmann som holder deg på det stedet du er nå, ser jeg ikke poenget i å bli der. Føler du at du får det bedre der du har lyst å flytte, så kommer nok alt til å bli greit for barnet også. Tenk på deg selv også da...! Dessuten er jo barnet veldig lite fremdeles.

[Gjest Gjest_Sylvia_*]

Dere spekulerer mye her ser jeg. Det er ikke sårt at x`n valgte å bli der. Han ønsket faktisk å flytte, og jeg forstår utmerket godt at han ikke gjør det. Jeg velger tross alt også å ikke flytte. For kan være at barnefaren viser mer interesse etterhvert, og tar mer ansvar. Jeg blir fordi BARNET mitt er glad i pappaen sin, og jeg sier aldri noe vondt om han foran henne. Jeg oppmuntrer han til å gjøre ting sammen med barnet, og sier at dette klarer du.

Jeg får meg ikke en annen jobb her, har et spesielt yrke.

Det er mye dere lurer på ser jeg, men dere trenger ikke stille flere spørsmål nå. Og jeg sier herved takk for meg i denne tråden.

Jeg var fortvilt fordi jeg visste hva som ville være rett å gjøre. Noen ganger er det bare fint å lufte tankene sine. Hadde ikke helt forventet så stor respons. Mye flotte folk her, og mange med sterke meninger.

Takk for meg.

OK at du takker for deg men jeg synes du virker litt stakkarslig.....

Du får ikke skaffet deg annen jobb.

Du får ikke flyttet til kjæresten din fordi du må ta hensyn til barnet ditt.

Du må bli der du er for at barnet skal få være sammen med en far som (ifølge deg) kun er interessert i "vanlig samær"

Du... For at du skal komme deg opp og frem her i verden så må du begynne å se muligheter og ikke begrensninger!

Trives du ikke med jobben din så omskoler deg!

Går ikke det?

Ja så sats på andre ting i livet som gir deg glede da!

Hvis det er så at det å være lykkelig står og faller på å ha en mann ¨så er du ute å kjøre. Skap noe for deg selv. Vær glad for at du har en datter. Vær glad for at hun har en far. Det er mange nok som har foreldre som ikke bryr seg.

Lykken kan man finne hvorsomhelst. Det er bare det at man må begynne å forstå at lykken ikke nødvendigvis må komme via en forelskelse. Lær deg å være lykkelig alene Gjør ting du trives med i fritiden!

Liker du ikke jobben din så finn på noe annet da!

Syns dette var en ordentlig sutretråd!