delt foreldreansvar og flytting

[Far til 2]

8 netter i måneden er vel ikke 40%? Sist jeg sjekket tilsvarte det i overkant av 20%!!

Ikke sleng ut påstander som ikke har rot i virkeligheten.

Som jeg sier i mitt innlegg setter jeg spørsmålstegn ved hva du mener med (en helg". Om det er fra fredag til mandag utgjør det 6,5 døgn pr mnd. Dessuten kommer ca 4,3 døgn pr mnd om det er snakk om en overnatting pr uke. Dette utgjør i underkant av 11 døgn, noe som er det samme som 36,7%.

Dessuten tar jeg i itt innleg utgangspunkt i "normalt feriesamvær" som er 2 ukers sommerferie, annenhver høstferie, annenhver jul og nyttår, annenhver vinterferie, annenhver påske, annenhver bursdag/17.mai etc, etc.

Det er altså ikke bare påstander men jeg har også sagt hvordan jeg kom frem til dette tallet.

Jo samværet går greit, men han setter sine ønsker først.

F.eks nå som høytiden nærmer seg, han reiser bort hele perioden. Jeg blir igjen her, med barnet, og jeg må jobbe.

Lite hjelp å få da.

Beklager hvis jeg høres kald ut nå, men det er mange sider i en slik sak. Og jeg klarer nok ikke få fram alle aspektene.

Jeg har tatt et valg som påvirker framtiden min på mange plan. Hva som er rett kan ingen si, for hva som er barnets beste trenger ikke nødvendigvis å bli her.

Hva som er barnets rette behøver nødvendigvis ikke bli her som du sier. Det kan også være samtale med deg og barnefar eller i rettsalen, samt andre steder.

Men om du har tatt en avgjørelse mht flytting slik jeg oppfatter deg i dette innlegget, forstår jeg ikke hvorfor du vil diskutere det lenger. Velg den løsningen du mener er riktig og se hva som skjer. Om du velger å flytte kan du oppleve et barn som er bitter på deg resten av livet. Men du foretrekker kansje det.

[Gjest hovedinnlegger]

Far til 2 du høres bitter ut.. har du kanskje dårlig erfaring med at moren til dine barn dro?

Jeg har valgt å bli her, til tross for at barnefaren ikke er interessert i mer samvær. Jeg vet også at han går ikke til rettssak, han syns nemlig at det samværet han har nå begrenser han nok i forhold til det sosiale liv. Derfor har han bare i overkant av 20% samvær!

Men om det er rett av meg å bli her, det vet jeg ikke.

Å si at jeg foretrekker at barnet er bitter på meg resten av livet, hvor henter du slikt fra? Vet du, om jeg valgte å flytte så ville ikke barnet mitt bli bitter. Hun er glad så lenge hun er sammen med meg, det er jeg som har vært hennes faste omsorgsperson siden hun ble født, fordi barnets far valgte andre aktiviteter framfor å ta vare på familien.

Det er en av grunnene til at forholdet tok slutt. Så bare du sitt der og døm, tro at du vet alltid best. Det må være godt å alltid vite best, for jeg vet ærlig talt ikke hva som er best alltid. Men jeg prøver å ta beslutninger som er forsvarlig.

[Gjest Melbye]

Om du velger å flytte kan du oppleve et barn som er bitter på deg resten av livet. Men du foretrekker kansje det.

Og om hun blir kan barnet vokse opp med å være bitter på en far som det virker som ikke stiller mest opp...

Og det kan hende at barnet vil komme til å stortrives med sitt nye bosted og at oppveksten der blir kjempegod.

Fæle ting kan skje om man ikke endrer noe ved tilværelsen også.

Hva KAN skje galt for barnet om hun flytter? Ja det blir bare synsing...

Mange har vokst opp på andre steder enn en av foreldrene sine og de har hatt flotte oppvekster. Barnet her vil sikkert få anledning til å reise til faren og da er det opp til faren å gjøre de besøkene til noe positivt og ikke fore barnet med negative og stygge bemerkninger og gi dårlig samvittighet for at han "ble forlatt". Det er jo ofte det som skjer. At samværsforeldren propper ungens ører fulle av historier om hvor trist og fælt alt er og at det er omsorgsforeldrens feil som har flyttet. Det er ikke sikkert at alt er så fælt fordet. Og samværsforeldren har også et ansvar for at barnet skal ha det best mulig uansett hvor ille man liksom selv har det.

[Gjest WildRider]

Far til 2, du kommer med mange gode poeng, men i blant har du en tendens til å la følelsene ta overhånd og overkjører skikkelig. Du kommer også med påstander som egentlig ikke har rot i innleggene til ts her, kanskje du må tenke litt mer over hva du poster her

[Gjest Gjest_Tirill_*]

Jeg er ei jente som vokste opp med mora mi og stefaren min.

Jeg har aldri vært bitter på mora mi fordi jeg og hun flyttet vekk fra der faren min bor.

Faren min ville heller ikke ha mer enn annenhver helg med meg. Og det var greit for meg også.

Jeg hadde liksom familiehjemmet mitt hos mor og stefaren min. Han hadde to unger som bodde hos oss for de hadde ingen mor.

Da jeg begynte på skolen så flytta vi 15 mil vekk.

Ikke noe problem overhodet. Etter hvert tok jeg toget alene når jeg skulle til faren min i helgene men etter hvert som jeg ble tenåring så gadd jeg ikke besøke ham så mye.

Livet mitt med venner og ting på hjemstedet var viktigst.

Det er nok litt trist for faren min. Hvis jeg skulle ha vært bitter på noen (er ikke bitter altså!) så må det være far og ikke mora mi. Far var jo aldri interessert i noe annet enn å se meg annenhver helg.

Stefaren min har vært en farsfigur for for meg så om noen ha tapt noe her så er det faren min som ikke forsto eller ville være noe annet enn en helgefar. Han bør være bitter han. Han har noen ganger forsøkt å si ting om at han syns det er trist at jeg bor langt borte. Men da har jeg svart at jeg uansett ikke hadde sett ham mye. Har konfrontert ham med det at han ikke var interessert i mer samvær. Unger blir bitre på fedre av sånne ting og ikke på mødre som skaper en god familie for dem.

[Gjest Gjest]

Ideelt sett så bor barna sammen med både mor og far. Om det skulle bli slutt hadde det selvsagt vært greit om mor og far sammarbeider godt og bor i gåavstand til hverandre.

Men, jeg mener samtidig at det å få barn ikke betyr at ens egne behov skal settes helt til side.

Jeg har selv et familiemedlem som stadig flytter og de stakkars barna blir brutt opp fra venner, skole osv. og far har de bodd langt unna hele tiden. Jeg ser at dette tar skade, og er ikke enig i at man skal kunne utsette barna sine for slikt.

Men, skal man virkelig sette livet sitt på pause fordi man får barn? Jeg synes det høres ut til at ts har ganske gode grunner til å flytte.

- barnet er bare 4 år og har enda ikke bygget seg opp noe særlig til nettverk med tanke på aktiviteter, skole mm. Sosialt sett burde flytting av et så lite barn vært greit

- mor har lenge ønsket å flytte.

- mor har ikke familie der hun bor idag. Har hun det der hun skal flytte til? Det vil isåfall være et pluss

- mor har en jobbsituasjon idag som ikke er ideell for en alenemor. Ny og bedre jobbsituasjon på nytt hjemsted

- forhold til ny mann

Den eneste grunnen til å bli er altså far.

En far som helt sikker elsker sin datter, men som ikke ønsker mer kontakt med barnet enn 1-2 dager i uken i snitt. Og som man ikke har noen garanti for at ikke kommer til å pakke sakene sine og dra om x antall år. Hvem sitter igjen med skjegget i postkassen om det skjer om 2 år?

Jeg ser at forholdet mellom far og barn er svært viktig, men jeg ser også at situasjonen til mor ikke er ideell der hun bor idag. Hun vil trolig kunne tilby et bedre liv for barnet på det nye hjemstedet. Jeg tror det vil være vanskelig å ikke bli bitter hvis man blir værende.

[thapara]

Om far virkelig ikke ønsker å overta hovedomsorg om du flytter har han ikke så mye han skulle sagt.

Det er dumt å bo langt unna den ene foreldren, som GjestTirill sier mister barnet på mange måter faren sin. Men det kan jo skje om de bor i samme hus også, og i det lange løpet tror jeg nok det er bedre for barnet at bostedsforelder er lykkelig.

At du har familie på det nye stedet er jo også veldig positivt.

[Gjest Gjest_tone_*]

Barnet mister ikke pappaen sin fordi du flytter!

Om du ikke flytter blir kanskje du bitter og ulykkelig, og DET vil barnet merke selv om du prøver å sjule det.

Hvem vil ha en ulykkelig, sliten og mor?

Nei, flytt med god samvittighet du! Om papaen er en ekte pappa så finner dere gode løsninger for at de fortsetter kontakten og skaper et godt forhold.

Lykke til!

[Gjest Gjest_Monica_*]

Så hvis far og barn holder kontakten via f.eks webkamera så blir alt som før?

Mødre som sitter med den tåpelige innstillingen der burde faen meg ikke hatt lov til å ha barn.

[Gjest Gjest_Lene_*]

Faren min har i alle år jobbet i Nordsjøen. Vært borte mye ellers også.

Jeg har et godt forhold til ham selv om det er moren min jeg har vært mest tilsammen med. Og foreldrene mine er gift og har alltid bodd sammen altså.

Det trenger ikke å bety katastrofe og bitterhet at man ikke ser den ene foreldren hver dag eller hver uke.

En jente i klassen min på barneskolen hadde to foreldre som begge jobbet på sjøen. De var borte i flere måneder i strekk og jenten og hennes bror bodde hos besteforeldrene. De fikk selvfølgelig er bedre og mer dagligdags forhold til besteforeldrene. Men jeg har aldri hørt at hun var bitter på foreldrene. Fordi når foreldrene kom hjem så var det alltid stas. Og fordi hverken besteforeldrene eller foreldrene oppførte seg som om situasjonen var negativ. Det er ofte det som gjør barn bitre: at foreldrene eller omsorgspersonene er i konflikt og bygger opp til dårlig samvittighet og bitterhet.

[Gjest Gjest_Maiken_*]

Det er holdningene til foreldrene og hvorvidt de tåler trynet på hverandre eller ei som bestemmer om et barn lider (og kanskje blir bitter)

Ikke hvor de bor.

TS må aldri snakke negativt om faren til datteren og si ting som at du kan jo ikke se ham så ofte for det er jo ikke han interessert i heller. Det er å gjøre barnet bittert! Barn blir ikke bitre om de er omgitt av positivitet!

[Far til 2]

OK. Jeg ser at flere forsvarer flyttingen bort fra far fordi de selv ikke har følt savn eller av andre årsaker mener det er rett å flytte barnet.

Men de av dere jeg har diskutert med tidligere vet at jeg brenner for denne saken, bl.a. fordi det kunne fått katastrofale følger for mine egne barn om mor hadde valgt å flytte. Og da snakker jeg om KATASTROFE for oss som var involvert utenom mor.

At jeg har motdebatanter som forsvarer flyttingen av forskjellige årsaker aksepterer jeg. Men jeg står knallhardt på at dette ikke er i barnets interesser og heller ikke i fars interesser. Hvor ille de blir for disse 2 vet ingen før det er gjennomført. Jeg kan imidlertid ikke se at det er værre for mor å flytte uten barnet enn det er for barnet mht å miste kontakten både med far og sitt nærmiljø. Årsaken er at det synes som om mor vil ha i både pose og sekk, dvs både ha eneomsorgen for barnet og ivareta sine egne ønsker. Barn og fars ønsker og behov blir dermed skjøvet bort til fordel for mor. Att ett menneske skal kunne gjøre dette mot de barn og samværsforelder synes jeg er feil.

Men det er som nevnt ingen som kan nekte deg å prioritere deg selv utenom rettsvesenet. Om barnets far har råd til en dyr rettsak er også et spørsmål.

Det er ikke uten grunn at det nye lovverket blir en realitet. Denne saken vi dikuterer her er vel et eksempel på hvorfor myndighetene ser det nødvendig med en lovendring. Og lovendringen kommer for å ivareta barnet og barnets beste. Så får ts vurdere det slik hun vil. Men følgende blir utvilsomt at barnet ikke får se pappan sin oftere enn ca en uke hvert halvår for veldige mange barn som opplever at mor prioriterer seg selv fremfor barnet.

[Gjest WildRider]

Jeg kan imidlertid ikke se at det er værre for mor å flytte uten barnet enn det er for barnet mht å miste kontakten både med far og sitt nærmiljø. Årsaken er at det synes som om mor vil ha i både pose og sekk, dvs både ha eneomsorgen for barnet og ivareta sine egne ønsker. Barn og fars ønsker og behov blir dermed skjøvet bort til fordel for mor. Att ett menneske skal kunne gjøre dette mot de barn og samværsforelder synes jeg er feil.

Men ts her sier jo selv at faren ikke en gang ønsker mer samvær enn han har nå, han har valgt å ivareta sine interesser og aktiviteter fremfor å ta vare på familien, hvorfor skulle han gå med på å ta hovedomsorgen for barnet da? Og trenger ikke barnet sin mor? Skal ts velge å flytte, så mener du at hun bør etterlate barnet så samværforelder her ikke mister kontakt? Jeg bare spør, for å være sikker på at jeg forstår deg.

[Gjest Gjest]

"far til 2" lever i sin vanlige fantasiverden, hvor det er sååå synd på far og barn fordi mor er fæl. Det å lese det trådstarter faktisk skriver er jo helt uvesentlig, så lenge "far til 2" kan opprettholde sitt verdensbilde.

I denne saken skriver mor at far IKKE er interessert i mer samvær enn han har, han er IKKE interessert i å bistå når mor jobber turnus, og han er iallfall IKKE interessert i å oveta omsorgen.

Og så er mor egoistisk som vurderer å flytte????

Personlig vil jeg mene at mor i denne konkrete saken vil kunne tilby barnet en mye bedre tilværelse dersom hun flytter! Hun slipper å jobbe turnus, og vil tjene bedre = både mer tid og overskudd og økonomi for seg og barnet. Barnet er også såpass lite enda, at tilknytningen til mor er langt viktigere enn tilknytningen til miljøet.

Personlig syns jeg det er trist om det nå er sånn at trådstarter har bestemt seg for å bli der hun er, kun for å tekkes far - en far som i dette tilfellet ikke er spesielt interessert i barnet, utover når det passer han.

[Fluffie]

OK. Jeg ser at flere forsvarer flyttingen bort fra far fordi de selv ikke har følt savn eller av andre årsaker mener det er rett å flytte barnet.

Men de av dere jeg har diskutert med tidligere vet at jeg brenner for denne saken, bl.a. fordi det kunne fått katastrofale følger for mine egne barn om mor hadde valgt å flytte. Og da snakker jeg om KATASTROFE for oss som var involvert utenom mor.

At jeg har motdebatanter som forsvarer flyttingen av forskjellige årsaker aksepterer jeg. Men jeg står knallhardt på at dette ikke er i barnets interesser og heller ikke i fars interesser. Hvor ille de blir for disse 2 vet ingen før det er gjennomført. Jeg kan imidlertid ikke se at det er værre for mor å flytte uten barnet enn det er for barnet mht å miste kontakten både med far og sitt nærmiljø. Årsaken er at det synes som om mor vil ha i både pose og sekk, dvs både ha eneomsorgen for barnet og ivareta sine egne ønsker. Barn og fars ønsker og behov blir dermed skjøvet bort til fordel for mor. Att ett menneske skal kunne gjøre dette mot de barn og samværsforelder synes jeg er feil.

Men det er som nevnt ingen som kan nekte deg å prioritere deg selv utenom rettsvesenet. Om barnets far har råd til en dyr rettsak er også et spørsmål.

Det er ikke uten grunn at det nye lovverket blir en realitet. Denne saken vi dikuterer her er vel et eksempel på hvorfor myndighetene ser det nødvendig med en lovendring. Og lovendringen kommer for å ivareta barnet og barnets beste. Så får ts vurdere det slik hun vil. Men følgende blir utvilsomt at barnet ikke får se pappan sin oftere enn ca en uke hvert halvår for veldige mange barn som opplever at mor prioriterer seg selv fremfor barnet.

Jeg er ofte enig i det du skriver. Det er viktig aa opprettholde kontakt mellom far og barn. Det er det som er saa ille med skilsmisser og andre forhold der foreldrene er fra hverandre, det blir som regel noe feil okke som.

I dette tilfellet her har ikke mor noe saerlig hjelp og stoette med barnet utenom det vanlige samvaeret som er 8 dager per maaned. Hun har en vanskelig jobbsituasjon der hun bor naa, og far ser ikke ut til aa vaere videre interessert i aa ha sitt eget barn mer enn det vanlige samvaeret. Hoeres det virkelig ut som en far som bryr seg veldig mye om barnet sitt? Dersom han var en veldig engasjert far som gjerne tok paa seg ansvaret, saa ville jeg vaert mer enig med deg i denne saken.

Dersom det blir lettere for mor aa ta seg av barnet om hun drar et sted der hun har familie og nettverk som kan hjelpe henne og hun kan faa en jobb med dagtid, saa vil jeg se det som positivt. Det er veldig dumt at den avstanden er stor, men mener du virkelig at et menneske skal bli tvunget til aa bli paa et sted der en ikke har et solid grunnlag, saerlig naar det ikke finnes noen som helst garanti for at faren her ogsaa ville velge aa bli? Om han var interessert i aa ta over omsorgen, saa kunne det vaert en loesning for TS, men hun sier han ikke oensker det.

Jeg har problemer med at en person som har gode grunner til aa flytte skal bli tvunget til aa bli boende, saerlig naar samvaersforelder ikke er interessert i aa dele mer av ansvaret for barnet.

[Far til 2]

Men ts her sier jo selv at faren ikke en gang ønsker mer samvær enn han har nå, han har valgt å ivareta sine interesser og aktiviteter fremfor å ta vare på familien, hvorfor skulle han gå med på å ta hovedomsorgen for barnet da? Og trenger ikke barnet sin mor? Skal ts velge å flytte, så mener du at hun bør etterlate barnet så samværforelder her ikke mister kontakt? Jeg bare spør, for å være sikker på at jeg forstår deg.

Dette er en situasjon hvor far føler at barnets beste mht nær kontakt med begge foreldrene og nærmiljøet er en realitet. Når han får videt at alternativet er at barnet ikke lenger får beholde kontakten med begge foreldrene og nærmiljøet kan situasjonen raskt endre seg.

Fedre som kjemper for å ta del i omsorgen blir kritisert for dette. Når de IKKE arbeider for å ta større del av omsorgen skal de akseptere at barnet miseter så godt som all kontakt med far og nærmiljø.

Det må da finnes noe mellom disse to alternativene ?

Ja jeg mener at om det kan forsvares som barnets beste å bli værende så er dette som oftest bedre enn å miste kontakten med far og nærmiljø. Hvis det å overlate omsorgen medfører at mor blir boende åpner jeg gjerne for at mor beholder omsorgen. Men slik domstolene dømmer idag er ikke dette et alternativ. Enten mister mor omsorgen (enten hun i ettertid velger å flytte eller ikke), eller hun beholder den og kan flytte med barnet. Det er i realiteten mor som velger.

[Far til 2]

"far til 2" lever i sin vanlige fantasiverden, hvor det er sååå synd på far og barn fordi mor er fæl. Det å lese det trådstarter faktisk skriver er jo helt uvesentlig, så lenge "far til 2" kan opprettholde sitt verdensbilde.

I denne saken skriver mor at far IKKE er interessert i mer samvær enn han har, han er IKKE interessert i å bistå når mor jobber turnus, og han er iallfall IKKE interessert i å oveta omsorgen.

Og det er kansje fordi far ser at barnet for tiden er i trygge omgivelser med mor og trives i et etablert nærmiljø.

I det øyeblikk barnet blir fratatt sitt nærmiljø og samvær med far, er det mulig far vil kjempe mer mot at barnet skal presses inn i en helt fremmed situasjon.

Personlig syns jeg det er trist om det nå er sånn at trådstarter har bestemt seg for å bli der hun er, kun for å tekkes far - en far som i dette tilfellet ikke er spesielt interessert i barnet, utover når det passer han.

Så det er synd på mor fordi hun ikke lenger kan prioritere seg selv fremfor barn og barnefars ønsker og behov for samvær, - som om hun var en hvilken som helst jente uten andre å ta hensyn til enn seg selv ?

I så fall er vi uenig. Hvis hun derimot overlater omsorgen til far har hun ikke lenger andre enn seg selv å ta hensyn til.

Endret 3. desember 2008 av Far til 2

[Gjest hovedinnlegger]

Jeg vil aldri forlate barnet mitt. Jeg har hovedomsorgen, og slik har det vært siden barnet ble født. Barnefaren viste i liten grad interesse for barnet når vi var sammen som familie, og det er ikke blitt noe mer interesse etter det ble slutt.

Far til to har mange gode poeng, men han mister også perspektiv her. Han går ut fra at han vet hvordan barnefaren i dette tilfellet føler og tenker. Og jeg må si at han tror feil. Jeg tviler sterkt på at far til to leser det som blir skrevet her.

Det vil aldri bli noen rettsak i dette tilfellet, det vil aldri kunne gå så langt.

Jeg er også veldig bevisst på å holde en god tone med faren, sier aldri noe negativt om han foran barnet. Jeg satser på en dialog hvor vi blir enige om ting. Jeg tror første steg er å bestille time til megling for å bli enig om ny samværsavtale. Deretter skal jeg si at jeg ønsker å flytte herfra før barnet starter på skole, og hvordan vi skal samarbeide for å gjøre det best mulig.

Jeg var veldig fortvilt når jeg skrev første innlegget, og jeg er enda fortvilt. Jeg har gjort det slutt med mannen jeg elsker. Akkurat nå føles det som om jeg aldri mer skal bli glad..

Barnet kommer alltid først for meg, jeg er ingen egoistisk mamma som kun følger mine egne behov, det har jeg aldri gjort. Men jeg vet også at det vil ikke være barnets beste å bli igjen her med faren!!

[gullet76]

Jeg takker for alle innspill her. Jeg vet hva jeg må gjøre, men det gjør så vondt.

Kjæresten min kan ikke flytte, er ting som kompliserer det. Så jeg har godtatt det. Og jeg kan heller ikke flytte.. så svaret gir seg selv.

Til alle som tror at det går over, at det kanskje er et lett valg. Så er det ikke det for meg. Jeg har bare en gang sagt at jeg elsker en mann, og det var faren til barnet mitt. Og han svek meg over lengre tid.

Har tatt meg tid, og dette er nå andre gangen jeg sier jeg elsker en mann. Og bare så det er sagt, jeg er godt voksen.

Gjør bare så forferdelig vondt...

Var i samme situasjon som deg. Møtte en mann som bodde på en annen kant av landet. Han kunne ikke flytte pga barn (delt bosted), mens jeg var mer flyttbar i form av at jeg har barna fulltid. Men likevel var det for mye som knyttet meg til byen her, så det endte med en avgjørelse om å ikke flytte. Og kort tid etter tok forholdet slutt. Det var tøft, fryktelig tøft. Jeg hadde et par mnd tidligere tatt abort også.

Men jeg angrer ikke en dag på at det ble slik. Jeg møtte en ny mann i området, som er og blir helt fantastisk. Kunne aldri fått det bedre. Og plutselig satt jeg med ny jobb, kraftig lønnsøkning og vi kjøpte hus sammen. Overlykkelig for at jeg ikke dro meg og ungene vekk fra nettverket vårt her. For å måtte starte på scratch et annet steg.

Ønsker deg masse lykke til. Skjønner det er tøft nå, men dagene blir bedre. Klemmer

[Gjest Gjest_Benthe_*]

OK. Jeg ser at flere forsvarer flyttingen bort fra far fordi de selv ikke har følt savn eller av andre årsaker mener det er rett å flytte barnet.

Men de av dere jeg har diskutert med tidligere vet at jeg brenner for denne saken, bl.a. fordi det kunne fått katastrofale følger for mine egne barn om mor hadde valgt å flytte. Og da snakker jeg om KATASTROFE for oss som var involvert utenom mor.

Men følgende blir utvilsomt at barnet ikke får se pappan sin oftere enn ca en uke hvert halvår for veldige mange barn som opplever at mor prioriterer seg selv fremfor barnet.

Årsakene til at det kunne blitt en katastrofe for deg lå vel mest i moren sin personlighet? Og ikke i det at hun ville flytte....

For mange barn som har det slik at de ser faren lite så er det fordi samværsordningen har blitt slik fordi far ønsker det slik. Og da er det far som prioriterer seg selv fremfor tid med barnet. Det synes jeg er langt værre enn at en mor velger å ta med seg barnet for å flytte og skape et godt liv.

Dette er en situasjon hvor far føler at barnets beste mht nær kontakt med begge foreldrene og nærmiljøet er en realitet. Når han får videt at alternativet er at barnet ikke lenger får beholde kontakten med begge foreldrene og nærmiljøet kan situasjonen raskt endre seg.

Fedre som kjemper for å ta del i omsorgen blir kritisert for dette. Når de IKKE arbeider for å ta større del av omsorgen skal de akseptere at barnet miseter så godt som all kontakt med far og nærmiljø.

Det må da finnes noe mellom disse to alternativene ?

Ja jeg mener at om det kan forsvares som barnets beste å bli værende så er dette som oftest bedre enn å miste kontakten med far og nærmiljø. Hvis det å overlate omsorgen medfører at mor blir boende åpner jeg gjerne for at mor beholder omsorgen. Men slik domstolene dømmer idag er ikke dette et alternativ. Enten mister mor omsorgen (enten hun i ettertid velger å flytte eller ikke), eller hun beholder den og kan flytte med barnet. Det er i realiteten mor som velger.

Er da barnets beste å bli i et nærmiljø med en mor som er ulykkelig og en far som ikke er interessert i å se det mer en ganske skjeldent?

Tror du virkelig at en far som kun er interessert i samvær annenhver helg ønsker å overta full omsorg?

Og det er kansje fordi far ser at barnet for tiden er i trygge omgivelser med mor og trives i et etablert nærmiljø.

I det øyeblikk barnet blir fratatt sitt nærmiljø og samvær med far, er det mulig far vil kjempe mer mot at barnet skal presses inn i en helt fremmed situasjon.

Så det er synd på mor fordi hun ikke lenger kan prioritere seg selv fremfor barn og barnefars ønsker og behov for samvær, - som om hun var en hvilken som helst jente uten andre å ta hensyn til enn seg selv ?

I så fall er vi uenig. Hvis hun derimot overlater omsorgen til far har hun ikke lenger andre enn seg selv å ta hensyn til.

Her synes du for mye om far og tilegger ham gode egenskaper uten å vite at det faktisk er slik. Jeg synes du godt kunne tillegge mor gode egenskaper og intensjoner like lett som du alltid forsvarer en far!

Hør på hva ts sier og hva hun forteller om fakta i historien!