delt foreldreansvar og flytting

[Gjest regine ii]

Hva som er riktig eller ikke vet jeg ikke. Eller jeg vet at det riktige er at barnet har samvær med begge foreldre. For alt jeg vet så finner faren til barnet seg ny dame og flytter herfra, har ingen garanti for at han blir her.

Og det er ikke primært pga ny kjæreste at jeg vil flytte. Jeg har hatt lyst å flytte i mange år, og har fått tilbud om bedre jobb et annet sted.

Men tusen grunner forandrer ikke hva som er viktigst.

Skjønner bare ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette.

og tror du at far vil ta samme hensyn som du ifht. barnet og samvær? Eller tror du det er mulig at han faktisk velger å flytte fra barnet sitt etterhvert? Og hva gjør du da? Tror du at fordi du "ofrer" deg nå, så vil han, dersom det dukker opp ny dame eller ny jobb langt unna dere, føle seg forpliktet til å ofre det for barnet? Eller vil han da velge det som er best for han? Jeg bare spør - fordi jeg faktisk syns at svarnene på dette er ganske vesentlig ifht. det valget du må ta.

Har du forsøkt å ha en seriøs diskusjon med faren - med løsningsforslag ifht. det med samvær og med skikkelig informasjon om hva det gjør med deg at du er helt låst? Dette handler forsåvidt ikke først og fremst om "ny kjæreste" men mer om det livet du legger opp til framover - for deg selv og for barnet.

For meg så skurrer det faktisk litt når far ikke er interessert i å overta omsorgen, samtidig som han skal ha avgjørende myndighet for hvor du skal være. Dersom samværet med barnet er såpass viktig for far - burde han da ikke og være villig til å ta konsekvensen av det fullt og helt?

i motsetning til de fleste du har fått svar fra her inne, så mener ikke jeg bombastisk at du velger feil hvis du flytter - bl.a. fordi jeg faktisk ikke mener det er noen katastrofe for verken barn eller voksne å flytte. Ditt barn er 4 år, noe som fortsatt er såpass lite at flytting iallfall ikke er særlig vanskelig.

Jeg syns ikke verden er så enkel at bare fordi man bodde på sted x da barnet ble født, så MÅ man bo der til barnet er voksen. det er mange gode grunner til at folk flytter, en av de mest aktverdige er iallfall det med jobb. Det er heller ikke ueffent å flytte fordi man tror man vil få det bedre, f.eks. ifht. kjæreste, sosialt liv eller annet.

Uansett - du må VITE at den beslutnignen du tar ikke fører til at du blir bitter. Det vil nemlig i aller høyeste grad gå utover barnet!

[Gjest WildRider]

og tror du at far vil ta samme hensyn som du ifht. barnet og samvær? Eller tror du det er mulig at han faktisk velger å flytte fra barnet sitt etterhvert? Og hva gjør du da? Tror du at fordi du "ofrer" deg nå, så vil han, dersom det dukker opp ny dame eller ny jobb langt unna dere, føle seg forpliktet til å ofre det for barnet? Eller vil han da velge det som er best for han? Jeg bare spør - fordi jeg faktisk syns at svarnene på dette er ganske vesentlig ifht. det valget du må ta.

Har du forsøkt å ha en seriøs diskusjon med faren - med løsningsforslag ifht. det med samvær og med skikkelig informasjon om hva det gjør med deg at du er helt låst? Dette handler forsåvidt ikke først og fremst om "ny kjæreste" men mer om det livet du legger opp til framover - for deg selv og for barnet.

For meg så skurrer det faktisk litt når far ikke er interessert i å overta omsorgen, samtidig som han skal ha avgjørende myndighet for hvor du skal være. Dersom samværet med barnet er såpass viktig for far - burde han da ikke og være villig til å ta konsekvensen av det fullt og helt?

i motsetning til de fleste du har fått svar fra her inne, så mener ikke jeg bombastisk at du velger feil hvis du flytter - bl.a. fordi jeg faktisk ikke mener det er noen katastrofe for verken barn eller voksne å flytte. Ditt barn er 4 år, noe som fortsatt er såpass lite at flytting iallfall ikke er særlig vanskelig.

Jeg syns ikke verden er så enkel at bare fordi man bodde på sted x da barnet ble født, så MÅ man bo der til barnet er voksen. det er mange gode grunner til at folk flytter, en av de mest aktverdige er iallfall det med jobb. Det er heller ikke ueffent å flytte fordi man tror man vil få det bedre, f.eks. ifht. kjæreste, sosialt liv eller annet.

Uansett - du må VITE at den beslutnignen du tar ikke fører til at du blir bitter. Det vil nemlig i aller høyeste grad gå utover barnet!

Du har noen poeng i innlegget ditt ja, men det har vel aldri vært snakk om at ts vil forlate barnet ved at far overtar omsorgen her, så flytte. Hun vil vel ikke være uten barnet sitt heller. Er også ganske enig i at den beslutningen som tas ikke skal gjøre henne bitter senere, høres ut som ts sliter veldig med å ikke få flytte fra der hun bor nå. Forstår at det skal være slik at barna kommer først, de skal tas hensyn til og de må få det best mulig, men hvordan skal man ordne det dersom foreldrene er ulykkelige i lengden? En lykkelig forelder vil vel også gjøre barnet sitt lykkelig, blir man derimot skikkelig deprimert og lei seg så tar det bare ett øyeblikk før barnet oppdager det og lar seg smitte. Kan vel heller ikke være sunt i årenes løp.

[Gjest Gjest]

og tror du at far vil ta samme hensyn som du ifht. barnet og samvær? Eller tror du det er mulig at han faktisk velger å flytte fra barnet sitt etterhvert? Og hva gjør du da? Tror du at fordi du "ofrer" deg nå, så vil han, dersom det dukker opp ny dame eller ny jobb langt unna dere, føle seg forpliktet til å ofre det for barnet? Eller vil han da velge det som er best for han? Jeg bare spør - fordi jeg faktisk syns at svarnene på dette er ganske vesentlig ifht. det valget du må ta.

Har du forsøkt å ha en seriøs diskusjon med faren - med løsningsforslag ifht. det med samvær og med skikkelig informasjon om hva det gjør med deg at du er helt låst? Dette handler forsåvidt ikke først og fremst om "ny kjæreste" men mer om det livet du legger opp til framover - for deg selv og for barnet.

For meg så skurrer det faktisk litt når far ikke er interessert i å overta omsorgen, samtidig som han skal ha avgjørende myndighet for hvor du skal være. Dersom samværet med barnet er såpass viktig for far - burde han da ikke og være villig til å ta konsekvensen av det fullt og helt?

i motsetning til de fleste du har fått svar fra her inne, så mener ikke jeg bombastisk at du velger feil hvis du flytter - bl.a. fordi jeg faktisk ikke mener det er noen katastrofe for verken barn eller voksne å flytte. Ditt barn er 4 år, noe som fortsatt er såpass lite at flytting iallfall ikke er særlig vanskelig.

Jeg syns ikke verden er så enkel at bare fordi man bodde på sted x da barnet ble født, så MÅ man bo der til barnet er voksen. det er mange gode grunner til at folk flytter, en av de mest aktverdige er iallfall det med jobb. Det er heller ikke ueffent å flytte fordi man tror man vil få det bedre, f.eks. ifht. kjæreste, sosialt liv eller annet.

Uansett - du må VITE at den beslutnignen du tar ikke fører til at du blir bitter. Det vil nemlig i aller høyeste grad gå utover barnet!

Jeg må le...

Svarene dine synliggjør så overtydelig at du støtter en biologisk mor uansett hva hun velger for seg og sitt barn. Er det imidlertid en stemor inne i bildet så er ALT hun gjør feil, egoistisk og uansvarlig. Du er avslørt, regine ii. Du vurderer ikke ut fra fakta du får opplyst i en sak. Du vurderer kun ut fra biologisk mors egne behov. Mulig du er bitter selv, men la nå ikke det gå ut over alle andre.

[Gjest Gjest]

Til trådstarteren!

Kan du fortelle litt om hvor det er du tenkte å flytte?

Er det f.eks snakk om fra Bergen til Oslo eller fra Finnmark til Oslo?

Hvor lang avstand det blir mellom far og barn spiller absolutt inn her synes jeg.

Men hvis du har bestemt deg for å bli fordi du mener det er det beste for barnet står det respekt av det.

[Gjest hovedinnlegger]

Det er snakk om avstand som i Finnmark -Oslo her. Her jeg er har jeg en krevende jobb i turnus, noe som kan være en utfordring med et lite barn. Ja barnefaren stiller opp til en viss grad, men ting går ikke helt knirkefritt. Han liker sin frihet. Men han er også veldig glad i barnet sitt, og stiller opp der han kan.

Den nye jobben er en dagstilling, hvor jeg slipper ubekvemme arbeidstider, fri hver helg, fri helligdager.

Her jeg bor nå har jeg heller ikke familie til å hjelpe meg når det kræsjer med vakter.

Om jeg blir bitter kan jeg ikke svare på, for hvordan kan jeg vite hvordan dette vil påvirke meg. Har aldri vært i denne situasjonen før.

Forslag om noen å prate med hadde sikkert ikke vært så dumt, men jeg føler ikke for å gå til noen psykolog for å gi meg svar jeg vet selv. Jeg er en sterk person, og jeg klarer meg sikkert. Tror ikke jeg blir bitter, det ligger ikke i min natur. Jeg er en blid og optimistisk person, og hvordan jeg nå reagerer så sterkt overrasker også meg selv. Jeg sliter med å konsentrere meg, alt føles så overveldende.

[Gjest Gjest]

Hvis familien din bor på stedet du vurderer å flytte til så er det jo det en ting som bør tas med i vurderingen.

Men du sier du har en vanskelig jobbsituasjon med turnus. Har du snakket med far til barnet om hjelp?

Jobber han dagtid kan han kanskje stille opp når du jobber. Er jo også i hans interesse at du blir boende.

[Gjest Gjest]

Når jeg leser at far ikke er interessert i hovedomsorgen så leser jeg at han ikke er interessert i å ta den fra deg og at han synes dere har en fin ordning slik som det er i dag. Er mulig at han skifter mening dersom du flytter et par hundre mil bort sammen med barnet deres?

Hvordan du reagerer på denne situasjonen er vel ikke noe som går ut over barnet? Jeg har ofte vært i fra meg av fortvilelse og trist som juling noen ganger, men man viser da ikke det ovenfor barnet?

For min del så er alle avstandsforhold utelukket frem til barnet er stort nok til å bestemme selv. Får ikke hjelpe hvor pen, snill, lekker, og øm partneren er.

Barnet kommer først.

En ting som ble sagt ovenfor her er at hva hvis faren flytter? Vel. Hva så? Han tar da ikke med seg barnet noen steder? Ettersom du har hovedomsorgen med flere rettigheter så har du også et større ansvar. Skulle faren flytte en gang så er ikke dette et moment lenger og da er det av større betydning hvor stor knytning barnet har til stedet der dere bor.

[Gjest men]

Du har noen poeng i innlegget ditt ja, men det har vel aldri vært snakk om at ts vil forlate barnet ved at far overtar omsorgen her, så flytte. Hun vil vel ikke være uten barnet sitt heller.

Det er vel heller ikke en oppfordring om å flytte fra barnet. Men skal far prioriteres over alt annet, når han ikke teoretisk er villig til å være noe mer enn en besøksforelder for barnet?

Det er betimelig å spørre seg om far vil følge opp investeringen i deres forhold ved at han selv vil velge å gi avkall på eventuelle nye muligheter som kan dukke opp og gjøre det attraktivt for ham å flytte andre steder.

For meg blir det mest tungtveiende hvordan relasjonen står i dag, sammen med en vurdering av hvor sterkt far vil prioritere den videre.

[Gjest WildRider]

Det er vel heller ikke en oppfordring om å flytte fra barnet. Men skal far prioriteres over alt annet, når han ikke teoretisk er villig til å være noe mer enn en besøksforelder for barnet?

Det er betimelig å spørre seg om far vil følge opp investeringen i deres forhold ved at han selv vil velge å gi avkall på eventuelle nye muligheter som kan dukke opp og gjøre det attraktivt for ham å flytte andre steder.

For meg blir det mest tungtveiende hvordan relasjonen står i dag, sammen med en vurdering av hvor sterkt far vil prioritere den videre.

Jeg skjønner hva du sier ja, og nei, jeg mener ikke at far skal prioriteres over alt annet. Han er barnets far like fullt som ts er barnets mor, og derfor bør også han gi avkall på muligheten dersom den er at han får mulighet til jobb som bartender på Hawaii til 500 000 kr i året lønn, bare for å illustrere en eventuell mulighet. Men om han gjør det, det er jo en annen sak...

[Gjest Gjeste Blondie65]

Skjønner bare ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette.

Du kommer gjennom det, en dag av gangen, med små museskritt.

Jeg vil også gratulere deg med den vonde og vanskelige avgjørelsen og berømme deg for å sette barnet først. Jeg er helt sikker på at dette er noe du ikke vil angre.

[Gjest SurSilden]

Mamma skulle dra med min bror på 8 år et helt annet sted.

8 timer ville det blir for å komme til sin egen far.

det ble mye reising frem og tilbake, noe som var tungt for oss begge..

Min bror hadde det tøft. Vanskelig å tilpasse seg til ny mann, nytt hus, nye omgivelser, sted osv.

alt dette har endt opp med at min bror har lite kontakt med far, og jeg lite kontakt med bror og mor.

[Gjest hovedinnlegger]

Det finnes ingen fasit. Det valget jeg tar vil være det rette valget for meg og mitt barn.

Ang vanskelig jobbsituasjon og samværsforelderen, så har jeg foreslått at han kan ha økt samvær, at vi f.eks har 40-60 deling. Men han var ikke interessert i det.

For å være helt ærlig så tror jeg ikke han blir her hvis han får et bedre tilbud. Men jeg er ikke han..

[Gjest WildRider]

Det finnes ingen fasit. Det valget jeg tar vil være det rette valget for meg og mitt barn.

Ang vanskelig jobbsituasjon og samværsforelderen, så har jeg foreslått at han kan ha økt samvær, at vi f.eks har 40-60 deling. Men han var ikke interessert i det.

For å være helt ærlig så tror jeg ikke han blir her hvis han får et bedre tilbud. Men jeg er ikke han..

Jeg tror du er en veldig sterk og selvstendig kvinne, jeg er helt sikker på at du er en god mor for barnet ditt, uansett hva som skjer. Ønsker deg all hell og lykke fremover, måtte du komme deg på bena igjen sterkere enn noensinne!

[Gjest Gjest_my_*]

FLYTT!!!

Jeg valgte å bli boende i samme by som barnefaren, som var så opptatt av at vi måtte bo i gåavstand fra hverandre til barnet ble ungdom, men så fort han fikk seg dame så flyttet han først en halvtimes kjøring unna, og litt senere til en helt annen kant av landet.

Barnet mister ikke pappaen sin fordi han flytter, det går helt fint med barnet vårt, de har fortsatt et fint forhold og nå står vi fritt til å flytte også!

[Fluffie]

FLYTT!!!

Jeg valgte å bli boende i samme by som barnefaren, som var så opptatt av at vi måtte bo i gåavstand fra hverandre til barnet ble ungdom, men så fort han fikk seg dame så flyttet han først en halvtimes kjøring unna, og litt senere til en helt annen kant av landet.

Barnet mister ikke pappaen sin fordi han flytter, det går helt fint med barnet vårt, de har fortsatt et fint forhold og nå står vi fritt til å flytte også!

Enig i dette. Du maa ta hensyn til deg selv og.

Det er mange ting dere kan gjoere for aa holde kontakten mellom far og barn, som prating over mikrofon paa skype, webkamera, osv.

Saa lenge du ikke faar noe saerlig stoette der du bor naa til barnepass o.l. og du ikke har noe annet som binder deg til stedet annet enn barnets far, saa ser ikke jeg noe galt i at du flytter.

[Gjest Gjest]

Det er mange ting dere kan gjoere for aa holde kontakten mellom far og barn, som prating over mikrofon paa skype, webkamera, osv.

Så hvis far og barn holder kontakten via f.eks webkamera så blir alt som før?

Mødre som sitter med den tåpelige innstillingen der burde faen meg ikke hatt lov til å ha barn.

[Gjest Gjest]

Så hvis far og barn holder kontakten via f.eks webkamera så blir alt som før?

Mødre som sitter med den tåpelige innstillingen der burde faen meg ikke hatt lov til å ha barn.

Vel....når man har barn så oppdager man plutselig at alle har noe de skal si om en, alle kan tillate seg å mene hva som helst om en, og det meste er negativt.

[Gjest WildRider]

Så hvis far og barn holder kontakten via f.eks webkamera så blir alt som før?

Mødre som sitter med den tåpelige innstillingen der burde faen meg ikke hatt lov til å ha barn.

Hva med de barna som har en far som er stasjonert gud vet hvor pga han er i militæret og i krig, og borte 10 måneder i året eller mer, da? Er det dårlig mor som fikk barn med en slik mann, eller dårlig far som gjør en innsats for landet sitt?

[Far til 2]

For meg virker det som om trådstarter innser at at det å frata barn og far samvær ikke er forenelig med barnets beste, men fordi hun vil rettferdiggjøre flyttingen forsøker hun å finne argumenter som gjør det spiselig at hun prioriterer seg selv fremfor barnet og fars samværsmulighet.

Å rettferdiggjøre flytting på 2000-3000 km synes jeg ikke vitner om å ivareta flertallet av de innvolverte.

Hei. Jeg trenger litt råd og veiledning. Jeg er alene med mitt barn på fire år. Faren har samvær en dag i uken og annenhver helg. Vi samarbeider fint, og barnet virker ha det fint i det daglige.

Her sier du at samarbeidet går fint og at barn og far har samvær 1 dag pr uke + annehver helg. Jeg forstår ikke at du vil utsette barnet for de konflikter en slik flytting nødvendigvis vil medføre i mange år fremover.

...

Ang vanskelig jobbsituasjon og samværsforelderen, så har jeg foreslått at han kan ha økt samvær, at vi f.eks har 40-60 deling. Men han var ikke interessert i det.

Barnet har allerede 40% samvær (omtrent), og hvis far er uenig i flyttingen er det sansynligvis fordi han allerede har et godt forhold til barnet.

Avhengig av hvor lang denne helgen er så er det likevel snakk om 35-42% samvær ved vanlig ferieavvikling, etc.

Når du sier at far ikke ønsker 40% samvær er dette feil ettersom han har det allerede.

Et barn på 4 år er i en alder hvor til de mest barnefiendtlige fagfolkene anbefaller å TRAPPE OPP samværet. Når du snur dette til å nesten ikke ha samvær forstår jeg at faren reagerer. Det ville nok barnet også ha gjort om det forstod hva som muligens kan skje.

...

Jeg har mange tanker om dette. Hvordan vil det påvirke barnet, hvordan skal samvær kunne gjennomføres. Jeg vet at barnet rives ut av sitt faste miljø, vil få ny barnehage, nye mennesker å forholde seg til.

Jeg vet at barnets far vil nekte meg å flytte, vi har delt foreldreansvar, men jeg vet at han ønsker ikke ha hovedomsorgen. Han er fornøyd med å ha fast samvær slik som nå.

Her sier du med rene ord at far ikke ønsker å miste kontakten med barnet. Dessuten forstår du tydligvis dette med miljøtilhørighet.

Og bare for å ha nevnt det så er det større sansynlighet for at far overtar omsorgen enn noen gang tidligere, om han går til rettsak. Dette pga de nye føringene som er blitt så mye diskutert i dette forumet og andre steder. Det vil sansynligvis bli oppnevnt en sakkyndig som vil være noe preget at debatten som har gått det siste året om det å frata barn samvær ved flytting. Også dommeren vil være preget av den offentlige debatten som pågår. Når det er avsagt dom i saken (du har "vunnet" eller tapt), så vil det muligens være for sent å endre avgjørelsen OM du taper. En ankesak vil sansynligvis ikke komme opp før det nye lovverket trer i kraft. I mellomtiden er det far som har omsorgen, selv om han i utgangspunktet ønsker å dele denne eller tilby barnet mest mulig samvær med deg.

Dvs at LØPET ER KJØRT etter en rettsak (eller kan være det med stor sannsynlighet).

Jeg kan ikke se noen mulighet for at domstolen vil prioritere ditt ønske om karriere og kjærlighet fremfor barnets beste så lenge det er snakk om så store avstander som det du nevner.

Han kan ikke flytte til meg pga jobb og eget barn. Det var det første vi undersøkte, men han får ikke ta med seg ungen sin, som er noe eldre enn mitt barn. Og jeg skjønner at han flytter ikke vekk fra barnet sitt.

Så du aksepterer at den nye mannen fortsatt tenker på barnets beste og ønsker samvær ved å ikke flytte, mens ditt eget barn skal miste kontakten med sin far ???

For meg synes det som om den nye mannen er flinkere til å prioritere enn det du er.

Jeg skriver nok på en måte som kan oppfattes som kald/kynisk/uten forståelse for deg og dine ønsker. Jeg tror imidlertid jeg forstår deg, men jeg er likevel ikke enig med deg. Som omsorgsperson er du pålagt å ivareta barnets beste. Flytting er sansynligvis ikke en del av det begrepet, og det KAN medføre at far overtar omsorgen. I så fall er du fri til å flytte og endre karriere og evt sivilstatus langt borte. Men om du reiser alene har du ihvertfall prioritert barnets behov på en bedre måte og sansynligvis flertallets ønsker om fortsatt kontakt i et etablert nærmiljø.

Fortsatt mener jeg det er galt av deg å reise bort (at du prioriterer deg selv fremfor barnet), men om du flytter alene er det ihvertfall større sansynlighet for at barnet kommer i fokus på en annen måte.

Endret 3. desember 2008 av Far til 2

[Gjest hovedinnlegger]

8 netter i måneden er vel ikke 40%? Sist jeg sjekket tilsvarte det i overkant av 20%!!

Ikke sleng ut påstander som ikke har rot i virkeligheten.

Jo samværet går greit, men han setter sine ønsker først.

F.eks nå som høytiden nærmer seg, han reiser bort hele perioden. Jeg blir igjen her, med barnet, og jeg må jobbe.

Lite hjelp å få da.

Beklager hvis jeg høres kald ut nå, men det er mange sider i en slik sak. Og jeg klarer nok ikke få fram alle aspektene.

Jeg har tatt et valg som påvirker framtiden min på mange plan. Hva som er rett kan ingen si, for hva som er barnets beste trenger ikke nødvendigvis å bli her.