delt foreldreansvar og flytting

[Far til 2]

Årsakene til at det kunne blitt en katastrofe for deg lå vel mest i moren sin personlighet? Og ikke i det at hun ville flytte....

Det er nok riktig for vår del (har du skiftet nick ?).

Men jeg tror det finnes VELDIG mange andre årsaker hos andre barn. Det er bare å se på statistikkene som tilsier at jenter med begrenset kontakt med far oftere sliter psykisk, og gutter med begrenset kontakt dropper ut av skolesystemet tidligere enn andre.

Disse problemene kan også få uante konsekvenser for mange barn.

For mange barn som har det slik at de ser faren lite så er det fordi samværsordningen har blitt slik fordi far ønsker det slik. Og da er det far som prioriterer seg selv fremfor tid med barnet. Det synes jeg er langt værre enn at en mor velger å ta med seg barnet for å flytte og skape et godt liv.

Det der tror jeg er en sannhet med modifikasjoner. Vi må huske at myndighetene ikke ønsker fedres deltagelse tidlig i oppveksten. Det er jo sagt av både Raundalen og Hjermann. Samtidig vet vi at myndighetne i veldig mange år aksepterte bare begrenset samvær med far ved samlivsbrudd. Etterhvert fikk barn og fedre aksept for ca 40% samvær (1 dag pr uke + annehver helg).

Vi vet også at mange så det som en selvfølge at mor skulle ha omsorgen ved samlivsbrudd, og at teksten som ble brukt for noen år tilbake i NAV sine papirer refererte til Mor og far som hhv bostedsforelder og samværsforelder. Til og med jeg, som fortsatt har 2 barn i grunnskolen, opplevde at sosionomen på "meklingskontoret" mente at mor altid får omsorgen ved rettsaker. Som vi vet er dette helt feil, men som far trodde jeg på mekleren som fremstod som en myndighetsperson.

Fedre har med andre ord altid vært uønsket, og dette preger fortsatt mange menn mht deltagelse i barnas oppvekst både før og etter et samlivsbrudd.

Dette er i KRAFTIG endring, og veldig mange konflikter ved samlivsbrudd relaterer seg idag til samvær/omsorgsproblematikken. For noen uker siden var det en sak om dette i nyhetene som fortalte at antall rettsaker som omhandlet samvær/omsorg hadde økt kraftig de siste årene. Dette betyr at menn ikke lenger vil akseptere å bli nedgradert til en annenrangs omsorgsforelder når de også vet at barna ønsker mest mulig kontakt med far etter et samlivsbrudd.

Er da barnets beste å bli i et nærmiljø med en mor som er ulykkelig og en far som ikke er interessert i å se det mer en ganske skjeldent?

Tror du virkelig at en far som kun er interessert i samvær annenhver helg ønsker å overta full omsorg?

Igjen, det at far ikke er interesert er feil. Antall rettsaker om dette mer eller mindre eksploderer i antall. Fedre aksepterer ikke på samme måte som tidligere å blui nedprioritert av folk som Raundalen og Hjermann selv om disse mener at fedrene bør holde seg borte de 4 første årene. Delvis fordi disse mennene har oppdaget at det er vanskelig å få ta større del i samværet senere om mor klarer å begrense det disse årene.

Om mor blir ulykkelig over at barnet har rett til like mye samvær med far, så er jeg kald nok til å si at dette ikke er barnet og fars problem. Men det er i mange tilfeller mors problem om hun forsøker å frata dise personene viktig samvær

Jeg tror altså at mange fedre som frem til nå har fått begrenset samvær ønsker å endre på dette. Ihht St.meød 29. 2002-2003 var det ca 64% av mennene som ønsket mer samvær. Samtidig ble det sagt at nærmer 72% av barna ønsket mer samvær.

Så, Ja -, jeg tror at mange fedre ønsker å trappe opp samværet om de får forståelsen for at de er like viktig som mødrene.

Her synes du for mye om far og tilegger ham gode egenskaper uten å vite at det faktisk er slik. Jeg synes du godt kunne tillegge mor gode egenskaper og intensjoner like lett som du alltid forsvarer en far!

Hør på hva ts sier og hva hun forteller om fakta i historien!

Men hvilke intensjoner har mor i denne saken. Jo, hun ønsker å prioritere sitt eget ønske om en kjæreste som bor 2000-3000 km borte uten å ivareta barnets ønsker og behov for samvær/omsorg med far.

Ifølge mor er fars intensjoner å fortsette samværet som tidligere, men far har tydligvis ingen ønsker om å miste kontakten med barnet. Dette bekrefter også TS ettersom hun sier at far ikke ønsker at barnet flytter.

Når det er sagt tror jeg ikke mor ønsker å ta barnet bort fra far og sitt nærmiljø for å være jævlig. Det er bare et resultat av flyttingen som hun vurderer å gjennomføre. Jeg vet faktisk at det finnes bostedsforeldre som har VALGT å overlate omsorgen til samværsforelder i slike situasjoner. Det synes jeg vitnet om en ansvarsfull holdning.

Jeg tror INGEN mennesker, inkludert trådstarter, ønsker å frata barn/samværsforeldre samvær uten at det er full krig. I dette tilfellet er det ikke full krig mellom foreldrene. Men at det skjer som et resultat av en prioritering er jeg overbevist om. Denne prioriteringen kan være penger, kjærlighet, sykdom og annet.

[Buffy73]

AU AU... skjønner jeg er litt på tynn is her nå, men jeg må bare få komme med litt andre synsvinkler.... JA et barn har BEST av to LYKKELIGE foreldre som deler omsorgen. Men hva er egentlig best for det i det lange løp???????? en trist mamma med en jobb hun ikke trives med og en mann hun savner volsomt 12 dager og en happy pappa i 2, eller en glad mamma med god jobb, en snill stefar og et lykkelig oppvekstmiljø konstant, men samvære med far så ofte som mulig? Når et barn er 5 år kan det reise alene med fly, og det blir passet på i fra ende til annen så det er intet problem. det er også den foreldren som ønsker å flytte som bør betale flybilettene i forbindelse med reise, det bør heller ikke gå ut over far økonomisk i forhold til bidrag. men utenom det så mener jeg faktisk at det er mere belastene for barnet at hovedomsorgspersonen ikke har det bra. Det kommer jo også fram at far ikke ønsker hovedomsorgen, så det kan jo synes som om det kun er greit med litt "kosetid" og intet ansvar uansett. er vel samme for HAN om det er annen hver helg eller 1 uke eller to sammenhengende?

Så mitt råd er vel faktisk (i fare for at mange nå blir litt oppgitte) Det er faktisk det beste for deg som er det beste for barnet i det lange løp.... så der er det du som må sette deg ned å tenke! Og om du vet at du kommer til å bli svært ulykkelig der dere bor nå, så mener jeg at du faktisk bør flytte. Har du prøvd å snakke med far? hva mener han? og kan HAN gi noen garanti for at jobb eller kjærlighet ikke kan få han til å flytte (i så fall be om å få det skriftlig:))

Neida neida alle dere frustrerte, jeg mener FAKTISK at et barn selvsagt trenger begge sine forelde. men de trenger LYKKELIGE foreldre. og når far tross alt ikke ønsker den daglige omsorgen bør han vel gjøre sitt for at mor skal være lykkelig slik at barnet kan ha det godt???? min samboer valgte å bo sammen med oss på en annen kant av landet da jeg tok min utanning. Han reiste da "hjem" en gang i mnd for samvær. Så ting ER mulig med litt vilje

Lykke til videre!

[Gjest WildRider]

Far til to , jeg vil som det første si at jeg har lest mange av dine innlegg her inne, og du har for det meste alltid gode påstander og poeng å komme med. Du har tydelig fått med deg svært mye og gitt svar til veldig mange som har lurt på ting, du er en dyktig smart mann.

Når det kommer til denne spesifikke saken, ser jeg at du kommer med veldig mye med generell statistikk, fordelt på rettsaker, hva de fleste menn ønsker, og så videre. Jeg tror du bare skal holde deg til det som blir sagt av Mor i denne saken her. Når mor/ts sier at far ikke har vært interessert i barnet siden det ble fødd, at han ikke vil ha mer omsorg nå, at han har valgt å holde sine egne interesser ved like fremfor familien, så syns jeg du skal holde deg til dette og komme med revelante påstander sagt ut fra denne saken.

Jeg syns du sier mye godt om far i denne saken, kjenner du ham? Vet du hvordan han tenker om alle situasjoner? Jeg har fått med meg at du har sloss hardt og lenge for dine barns lykke, og det står det respekt av. Men du må også forstå at det finnes de menn der ute som ikke har så mye til overs for sine barn, som heller vil holde sine egne interesser og aktiviteter ved like enn å bry seg for mye om barnet. Her kommer det jo svært tydelig frem at far holder seg til det lille samværet sitt. Hvordan skal noen her, inkludert ts vite at far vil bli grepet av omsorgs og farsfølelsen dersom ts vil flytte, og dermed begynne å savne samværet med barnet? Da får han ærlig talt vise at han setter pris på det han har før han står i fare for å miste det.

[Far til 2]

...

Når det kommer til denne spesifikke saken, ser jeg at du kommer med veldig mye med generell statistikk, fordelt på rettsaker, hva de fleste menn ønsker, og så videre. Jeg tror du bare skal holde deg til det som blir sagt av Mor i denne saken her. Når mor/ts sier at far ikke har vært interessert i barnet siden det ble fødd, at han ikke vil ha mer omsorg nå, at han har valgt å holde sine egne interesser ved like fremfor familien, så syns jeg du skal holde deg til dette og komme med revelante påstander sagt ut fra denne saken.

Jeg syns du sier mye godt om far i denne saken, kjenner du ham? Vet du hvordan han tenker om alle situasjoner? Jeg har fått med meg at du har sloss hardt og lenge for dine barns lykke, og det står det respekt av. Men du må også forstå at det finnes de menn der ute som ikke har så mye til overs for sine barn, som heller vil holde sine egne interesser og aktiviteter ved like enn å bry seg for mye om barnet. Her kommer det jo svært tydelig frem at far holder seg til det lille samværet sitt. Hvordan skal noen her, inkludert ts vite at far vil bli grepet av omsorgs og farsfølelsen dersom ts vil flytte, og dermed begynne å savne samværet med barnet? Da får han ærlig talt vise at han setter pris på det han har før han står i fare for å miste det.

Om en aksepterer ros må en også akseptere kritikk. Som du ser liker jeg ikke ros

Så til den mer alvorlige delen av debatten.

Buffy 73 i innlegget før deg kommer med en del tanker rundt problemstillingen, og kansje bør jeg svare henne direkte, men velger å ta alt på ett innlegg.

Det er ingen tvil om at barn vil trives best med 2 lykkelige foreldre i sitt nærmiljø. TS antyder at hun aldri kan bli lykkelig i sitt etablert nærmiljø slik situasjonen nå er.

Men hva er værst for BARNET ? Er det å ha en lykkelig mor på et nytt sted og en ulykkelig far der barne vokste opp delere av sitt liv, eller er det å ha en lykkelig far i et etablert nærmiljø med en delvis lykkelig/ulykkelig mor som har valgt å bo et annet sted ???

Jeg antar at det første alternativet er best. Det medfører at barnet blir boende hos en lykkelig far i et etablert nærmiljø, mens mor veklser om lykke og manglende lykke på et nytt sted. Da beholder nemlig barnet BÅDE en lykkelig far, en delvis lykkelig mor (som ikke lever sammen med dem), og et etablert nærmiljø hvor barnet føler seg trygt.

Alternativet er et nytt og ukjent miljø for barnet, en ulykkelig far som barnet ikke kjenner, og en mor som velger å prioritere sin egen lykke.

Så til WildRider.

TS, som ønsker å finne argumenter for å flytte forteller om et helt greit samarbeid hvor far har samvær en dag pr uke + annenhver helg (dvs "normalsamvær"). Hun forteller også at far vil motsette seg at barnet mister kontakten med sitt barn.

Så langt er det ingenting som tyder på at barn og far ikke har det fint sammen, og far tar større del av ansvaret enn det "fagfolkene" egentlig vil at fedre skal ha. Men utifra den informasjonen som foreligger antar jeg at han er en normalt oppegående far som ivaretar barnets beste utifra de retningslinjer myndighetene har skapt. beskrivelsen er derfor ikke bedre og ikke dårligere enn en hvilken som helst annen gjennomsnitts far.

Problemet synes å være at ts har tilbudt far mer samvær uten at han har tatt imot dette. Jeg er enig med ts i at far burde tatt imot mer samvær for barnets skyld. Når det ikke skjer vil jeg delvis skylde på "fagfolkene" og myndighetene som ikke ønsker mer deltagelse blandt menn. Det er ikke uten grunn at myndighetene tok bort beskrivelsen "normalt samvær" fra lovverket. Altfor mange menn har akseptert denne samværsmengden, - selv om det har gått ut over barna.

Problemet er at fedre får kritikk for å kjempe for mer samvær (slik blandt annet jeg har gjort). I tilfellet som diskuteres i denne tråden blir far kritisert for at han aksepterer det myndighetene har beskrevet som "normalt samvær). Han blir også kritisert for at han ikke kjemper mot "fagfolk" som Raundalen og Hjermann som ønsker å begrense fars deltagelse hos barn frem til 4-5 års alderen.

Om jeg sier noe godt om far er det foreløpig begrenset til at han har valgt mer samvær enn fagfolkene anbefaller. Og jeg forstår at han ikke har kjempet for mer samvær enn det myndighetene (poltikerene) tidligere definerte ("vanlig samvær"). Men jeg synes det er drøyt å si at dette er å snakke pent om far.

[Gjest Gjest_bente_*]

Flytt du, men god samvittighet for ut fra det du skriver så ser man at du fakstisk bryr det om ditt barns beste!

Hadde moren min forlatt meg hos faren min når jeg var liten og ikke tatt meg med til en ny kant av landet, så hadde jeg blitt helt knust!

Det er du som er hovedomsorgsperson for barnet, det er fire år, så at noen her i det hele tatt foreslår at du skal forlate barne å flytte synes jeg er horribelt!

Det finnes fly, og det finnes pappaer som er supre ferie og helge pappaer, de er ikke dårligere fedre av det!

[Gjest Gjest_Salma_*]

Her kommer det jo svært tydelig frem at far holder seg til det lille samværet sitt. Hvordan skal noen her, inkludert ts vite at far vil bli grepet av omsorgs og farsfølelsen dersom ts vil flytte, og dermed begynne å savne samværet med barnet? Da får han ærlig talt vise at han setter pris på det han har før han står i fare for å miste det.

Problemet synes å være at ts har tilbudt far mer samvær uten at han har tatt imot dette. Jeg er enig med ts i at far burde tatt imot mer samvær for barnets skyld. Når det ikke skjer vil jeg delvis skylde på "fagfolkene" og myndighetene som ikke ønsker mer deltagelse blandt menn. Det er ikke uten grunn at myndighetene tok bort beskrivelsen "normalt samvær" fra lovverket. Altfor mange menn har akseptert denne samværsmengden, - selv om det har gått ut over barna.

Problemet er at fedre får kritikk for å kjempe for mer samvær (slik blandt annet jeg har gjort). I tilfellet som diskuteres i denne tråden blir far kritisert for at han aksepterer det myndighetene har beskrevet som "normalt samvær). Han blir også kritisert for at han ikke kjemper mot "fagfolk" som Raundalen og Hjermann som ønsker å begrense fars deltagelse hos barn frem til 4-5 års alderen.

Om jeg sier noe godt om far er det foreløpig begrenset til at han har valgt mer samvær enn fagfolkene anbefaller. Og jeg forstår at han ikke har kjempet for mer samvær enn det myndighetene (poltikerene) tidligere definerte ("vanlig samvær"). Men jeg synes det er drøyt å si at dette er å snakke pent om far.

Vi snakker ikke om fedre (alle fedre) her men EN FAR. For alt vi vet så velger denne faren bort muligheten (som han har fått) til mer samvær ene og alene fordi han trives med å ha lite samvær og mer tid for seg selv. Av helt egoistiske grunner fordi han nyter friheten det gir ham og IKKE fordi myndigheter og "fagfolk" har påvirket ham til å tro at han er uønsket som far og at han som far ikke skal/bør/tro at han er fortjent til noe mer enn annenhver helg.

Det finnes fedre som ikke vil av helt personlige grunner. Og selv om du fartil2 ønsker å se det slik at alle fedre burde vært fedre først og fremst og satt tiden med barna sine høyest av alt - og om de ikke gjør det så er det kun fordi de er undertrykt og overkjørt av "fagfolk". Det er fedre som selv velger bort deltagelse helt på egen hånd. Som ikke trenger Raundalen & Co for å til det.

OK. Kanskje fedre hadde hatt mer "farsfølelse" om de fra første stund hadde like rettigheter og forpliktelser som starter med fødselspermisjon og at mødrene slapp faren til og ikke så på barnet som sin egen eiendom. DA hadde det kanskje vært lettere å få fedre til å forstå at de er viktigere. Jeg tror det er viktigere enn at "fagfolk" liksom ikke verdsetter far etter et brudd. Men summa summarum: Noen fedre vil alltid synes at det er best for dem selv å få leve ungkarsliv uten ansvar for barn etter et samlivsbrudd. Noen fedre synes det er veldig komfortablet at ungene blir boende hos mor og at mor har hovedansvaret - slik at de (fedrene altså) kan leve fritt og uten forpliktelser for noe mer enn unger annenhver helg.

Sorry men sånn er det for mange.

Mor sitter igjen med ungene. Og far synes det er helt greit.

[Far til 2]

Flytt du, men god samvittighet for ut fra det du skriver så ser man at du fakstisk bryr det om ditt barns beste!

Denne forstod jeg ikke.

"Å bry seg om barnet" og velge "en løsning til barnets beste" er 2 forskjellige ting.

INGENTING av det som har fremkommet i debatten tilsier at far ikke bryr seg om barnet.

INGENTING av det som har fremkommet i debatten tilsier at barnet ikke bryr seg om far.

INGENTING av det som har fremkommet i debatten tilsier at det er barnets beste å miste kontakten med far og miste kontakten med nærmiljøet.

Det eneste som har fremkommet er at mors nye kjæreste ikke ønsker å reise fra sitt barn og at mor blir lei seg hvis hun ikke flytter til en annen kant av landet for å bo med sin nye kjæreste.

Men jeg kan ikke se at dette er det samme som å ivareta barnets beste.

Hadde moren min forlatt meg hos faren min når jeg var liten og ikke tatt meg med til en ny kant av landet, så hadde jeg blitt helt knust!

Det er godt mulig. Men for andre er det ikke nødvendigvis slik. Derfor bør en objektiv 3.part vurdere om flytting med barnet er i overenstemmelse med begrepet "barnets beste".

Det er du som er hovedomsorgsperson for barnet, det er fire år, så at noen her i det hele tatt foreslår at du skal forlate barne å flytte synes jeg er horribelt!

Til og med fagfolkene fraråder flytting når barna er i denne alderen Isteden anbefaller de faktisk å TRAPPE OPP samværet med far. Hvem som har hovedomsorgen har ingenting med om flytting er ihht barnets beste. Fedre som har omsorgen alene bør også forholde seg til det å vise seg moden for å prioritere barnet fremfor seg selv. Hvis ikke er disse mennene sansynligvis ikke egnet til daglig omsorg.

Det finnes fly, og det finnes pappaer som er supre ferie og helge pappaer, de er ikke dårligere fedre av det!

Som pappa blir de sikkert ikke dårligere. Det finnes tusenvis av "Sirkus pappa'er" rundt om i Norge. Derfor er det ikke om pappan blir en dårligere pappa vi diskuterer. Derimot diskuterer vi om det å ta barnet bort fra pappan sin er ihht barnets beste. Det tviler jeg på ettersom til og med ekstremist "fagfolkene" som Raundalen og Hjermann anbefaller å trappe opp samværet ved denne alderen.

[Gjest WildRider]

Siterer deg på denne jeg, far til 2:

"Det eneste som har fremkommet er at mors nye kjæreste ikke ønsker å reise fra sitt barn og at mor blir lei seg hvis hun ikke flytter til en annen kant av landet for å bo med sin nye kjæreste.

Men jeg kan ikke se at dette er det samme som å ivareta barnets beste."

Det du sier at ikke har fremkommet, har ikke fremkommet tydelig, nei.

Det som derimot har fremkommet er at mor ikke kun ønsket å flytte pga sin nye kjæreste, men fordi hun ønsket å flytte vekk generelt sett.

[Far til 2]

Vi snakker ikke om fedre (alle fedre) her men EN FAR. For alt vi vet så velger denne faren bort muligheten (som han har fått) til mer samvær ene og alene fordi han trives med å ha lite samvær og mer tid for seg selv. Av helt egoistiske grunner fordi han nyter friheten det gir ham og IKKE fordi myndigheter og "fagfolk" har påvirket ham til å tro at han er uønsket som far og at han som far ikke skal/bør/tro at han er fortjent til noe mer enn annenhver helg.

Jeg har også sagt at far bør ta imot tilbudet om mer samvær. Men det er VELDIG LANG VEI fra det å være fornøyd med "vanlig samvær" og det å svare med å frata barn og far så godt som alt samvær de neste 11 årene.

La oss si at vi skal velge mellom 2 personer og deres håndtering av saken:

a) Far har vanlig samvær med sitt barn og takker nei til en avtale som gir barnet og han enda mer samvær.

b) Mor svarer med å frata barnet så godt som alt samvær de neste 11 årene og flytter 2000-3000 km med barnet til en annen del av landet.

Hvilken av disse 2 handlingene er minst forenelig med det å ivareta barnets beste ???

Det finnes fedre som ikke vil av helt personlige grunner. Og selv om du fartil2 ønsker å se det slik at alle fedre burde vært fedre først og fremst og satt tiden med barna sine høyest av alt - og om de ikke gjør det så er det kun fordi de er undertrykt og overkjørt av "fagfolk". Det er fedre som selv velger bort deltagelse helt på egen hånd. Som ikke trenger Raundalen & Co for å til det.

OK. Kanskje fedre hadde hatt mer "farsfølelse" om de fra første stund hadde like rettigheter og forpliktelser som starter med fødselspermisjon og at mødrene slapp faren til og ikke så på barnet som sin egen eiendom. DA hadde det kanskje vært lettere å få fedre til å forstå at de er viktigere. Jeg tror det er viktigere enn at "fagfolk" liksom ikke verdsetter far etter et brudd. Men summa summarum: Noen fedre vil alltid synes at det er best for dem selv å få leve ungkarsliv uten ansvar for barn etter et samlivsbrudd. Noen fedre synes det er veldig komfortablet at ungene blir boende hos mor og at mor har hovedansvaret - slik at de (fedrene altså) kan leve fritt og uten forpliktelser for noe mer enn unger annenhver helg.

Sorry men sånn er det for mange.

Mor sitter igjen med ungene. Og far synes det er helt greit.

Jeg vil bare henvise til mitt avsnitt ovenfor i dette innlegget.

Hvilken av foreldrene ivaretar barnets beste på dårligst måte ???

a) far som sier nei til mer enn vanlig samvær (dvs samvær på linje med det myndighetene anbefaller) ?

b) Mor som fratar barnet det meste av muligheten til å bli kjent med sin far og fratar barnet sitt lokalmiljø fordi hun har fått ny kjæreste 2000-3000 km borte ?

[Far til 2]

Siterer deg på denne jeg, far til 2:

"Det eneste som har fremkommet er at mors nye kjæreste ikke ønsker å reise fra sitt barn og at mor blir lei seg hvis hun ikke flytter til en annen kant av landet for å bo med sin nye kjæreste.

Men jeg kan ikke se at dette er det samme som å ivareta barnets beste."

Det du sier at ikke har fremkommet, har ikke fremkommet tydelig, nei.

Det som derimot har fremkommet er at mor ikke kun ønsket å flytte pga sin nye kjæreste, men fordi hun ønsket å flytte vekk generelt sett.

Og du mener at "et generelt ønske om å flytte" (pga kjæreste, karriere, eller annet) er en så god grunn til å frata barnet samvær, og det å bli kjent med sin far, at det er ihht barnets beste ?

Fars ønske om "vanlig samvær" er ikke barnets beste i forhold til morens ønske ??

[Gjest WildRider]

Og du mener at "et generelt ønske om å flytte" (pga kjæreste, karriere, eller annet) er en så god grunn til å frata barnet samvær, og det å bli kjent med sin far, at det er ihht barnets beste ?

Fars ønske om "vanlig samvær" er ikke barnets beste i forhold til morens ønske ??

Nei, det mener jeg absolutt ikke. Følte bare for å korrigere deg på den. Jeg mener at alle barn fortjener en mor og en far som bryr seg om det, kan gi det oppdragelse og kjærlighet, bry seg om det og skape en grunnleggende sikkerhet i barnet. Noen ganger skjer det dessverre ting som hindrer det, Jeg kan dessverre ikke bestemme hva andre skal gjøre, det får de nesten gjøre som de syns best om.

[Fluffie]

Og du mener at "et generelt ønske om å flytte" (pga kjæreste, karriere, eller annet) er en så god grunn til å frata barnet samvær, og det å bli kjent med sin far, at det er ihht barnets beste ?

Fars ønske om "vanlig samvær" er ikke barnets beste i forhold til morens ønske ??

Er det saa innmari bra for et barn aa vokse opp et sted der mors eneste jobbmulighet er en turnusordning som er vanskelig aa kombinere med barn naar hun ikke har noen til aa hjelpe henne med barnepass fordi far ikke gidder aa stille opp? Hva slags syn tror du jenta faar etterhvert naar hun ser hvor vanskelig det er for mor aa ordne opp i kabalen mens far nekter aa hjelpe til med sitt eget barn utenom det vanlige samvaeret? Det gaar ikke i fars fordel, for det viser at far kun tenker paa seg selv.

I denne saken mener jeg mor kanskje boer tenke paa et ultimatum. Enten hjelper far til saa hun kan jobbe turnus uten for store problemer (frem til hun eventuelt faar en bedre jobb), eller saa blir hun noedt til aa flytte og far faar velge om han oensker aa proeve hovedomsorgen eller aa godta at datteren flytter vekk.

[Gjest ChickCorea]

INGENTING av det som har fremkommet i debatten tilsier at far ikke bryr seg om barnet.

INGENTING av det som har fremkommet i debatten tilsier at barnet ikke bryr seg om far.

INGENTING av det som har fremkommet i debatten tilsier at det er barnets beste å miste kontakten med far og miste kontakten med nærmiljøet.

Det er vel ingenting som tilsier det motsatte heller.

Så da blir det vel opp til hver enkelt å forsvare sine påstander ut ifra egne erfaringer vil jeg tro.

[Gjest ChickCorea]

La oss si at vi skal velge mellom 2 personer og deres håndtering av saken:

a) Far har vanlig samvær med sitt barn og takker nei til en avtale som gir barnet og han enda mer samvær.

b) Mor svarer med å frata barnet så godt som alt samvær de neste 11 årene og flytter 2000-3000 km med barnet til en annen del av landet.

Hvilken av disse 2 handlingene er minst forenelig med det å ivareta barnets beste ???

Oioioi!!!

Jeg tror ikke det for ts sin del er noen sammenheng mellom a og b her.

Hun velger ikke å flytte for å straffe far fordi han takket nei til mer samvær tidligere. Men fordi hennes livssituasjon har blitt slik at flytting er naturlig.

[Gjest Miley]

Kynisk som jeg er, så tror jeg nok at jeg hadde flyttet.

[Gjest Gjest]

Flytt du, men god samvittighet for ut fra det du skriver så ser man at du fakstisk bryr det om ditt barns beste!

Hadde moren min forlatt meg hos faren min når jeg var liten og ikke tatt meg med til en ny kant av landet, så hadde jeg blitt helt knust!

Det er du som er hovedomsorgsperson for barnet, det er fire år, så at noen her i det hele tatt foreslår at du skal forlate barne å flytte synes jeg er horribelt!

Bra!! Kom deg av gårde før våre folkevalgte hindrer deg. Du kan være trygg på at barnet får det godt sammen med deg og din nye samboer. Barnet vil, i en alder av 4 år, raskt adaptere seg til den nye livssituasjonen. Du som er barnets viktigste omsorgsperson, kan ikke flytte uten å ha barnet med deg, og din rolle som barnets mor vil bli skadelidende dersom du ikke får anledning til å leve et lykkelig liv. Om barnefaren er så interessert i samvær med barnet, kan han jo bare flytte etter.

[Gjest hovedinnlegger]

Jeg ser det er kommet mange svar her. Dere skal alle ha takk for innspill. Mange av dere sier fornuftige ting, og noen tillegger egenskaper og følelser til diskusjonen som jeg ikke har nevnt.

Som jeg nevnte tidligere, jeg flytter ikke. Min X-kjæreste ville ta med barnet sitt og flytte, men det gikk ikke. Jeg velger også å ikke flytte pga barnet skal ha samvær med faren. Inntil videre. For jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg har lyst å ombestemme meg, bare reise. For det ville være best for meg, og barnet har det best hos meg. Barnet ville ikke ha det best hos far hvor det kan være i nærmiljøet sitt.

Far til to: ikke alle fedre er interessert i barnets beste, du snakker veldig generelt, men du kan ikke på noe grunnlag si noe om far i dette tilfellet.

Far er ikke interessert i mer samvær, ønsker ikke å ha barnet ekstra. Fordi han kommer seg så lite ut da. Det er jobb for han å ha barnet. Han har aldri vært engasjert, og jeg sliter med å se at han skal bli det. Han har barnet fordi det forventes. Har ikke noe med hva fagfolk sier og anbefaler. Ber jeg om noe ekstra så hører jeg på han at det er stress, han er ikke glad for ekstra samvær. Det er også stress på morgenen hvor det skal leveres i barnehagen, og han vil helst slippe det. Men det samværet som er går greit så lenge det holdes til et minimum.

Så dette er bare vondt. Jeg blir her for at et minimum av samvær skal opprettholdes. En dag i uken, og annenhver helg(kort helg, bare to netter). Og vet dere, hvis faren ikke vil stille mer opp etterhvert, ikke ønsker mer samvær, så kommer jeg til å flytte et sted hvor jeg får en bedre jobb, har familie nærmere.

[Gjest WildRider]

Så dette er bare vondt. Jeg blir her for at et minimum av samvær skal opprettholdes. En dag i uken, og annenhver helg(kort helg, bare to netter). Og vet dere, hvis faren ikke vil stille mer opp etterhvert, ikke ønsker mer samvær, så kommer jeg til å flytte et sted hvor jeg får en bedre jobb, har familie nærmere.

Og vet du hva? For å si det rett ut; Det gjør du faen meg helt rett i!

[Far til 2]

Er det saa innmari bra for et barn aa vokse opp et sted der mors eneste jobbmulighet er en turnusordning som er vanskelig aa kombinere med barn naar hun ikke har noen til aa hjelpe henne med barnepass fordi far ikke gidder aa stille opp? Hva slags syn tror du jenta faar etterhvert naar hun ser hvor vanskelig det er for mor aa ordne opp i kabalen mens far nekter aa hjelpe til med sitt eget barn utenom det vanlige samvaeret? Det gaar ikke i fars fordel, for det viser at far kun tenker paa seg selv.

I denne saken mener jeg mor kanskje boer tenke paa et ultimatum. Enten hjelper far til saa hun kan jobbe turnus uten for store problemer (frem til hun eventuelt faar en bedre jobb), eller saa blir hun noedt til aa flytte og far faar velge om han oensker aa proeve hovedomsorgen eller aa godta at datteren flytter vekk.

Jeg er enig i at far bør ta mer ansvar og øke samværet. ALLE PARTER (dvs barnet, mor og far) vil tjene på dette både økonomisk og følelsesmessig. Om press er eneste alternativet kan jeg akseptere det også.

Men når det gjelder ditt første avsnitt, så mener jeg at barnet har bedre av å opprettholde kontakten med far i barnets etablerte nærmiljø fremfor å måtte flytte "fordi det passer mor best". Din argumentasjon går ut på hva som passer mor. Ikke hva som passer barnet. Det fokuset skulle jeg gjerne sett at du omgjorde.

Bra!! Kom deg av gårde før våre folkevalgte hindrer deg. Du kan være trygg på at barnet får det godt sammen med deg og din nye samboer. Barnet vil, i en alder av 4 år, raskt adaptere seg til den nye livssituasjonen. Du som er barnets viktigste omsorgsperson, kan ikke flytte uten å ha barnet med deg, og din rolle som barnets mor vil bli skadelidende dersom du ikke får anledning til å leve et lykkelig liv. Om barnefaren er så interessert i samvær med barnet, kan han jo bare flytte etter.

Så det er "morsrollen" som bør ivaretas. Ikke barnet ???. I så fall viser det hvilket fokus enkelte legger til grunn for valg av løsninger.

...

Som jeg nevnte tidligere, jeg flytter ikke. Min X-kjæreste ville ta med barnet sitt og flytte, men det gikk ikke. Jeg velger også å ikke flytte pga barnet skal ha samvær med faren. Inntil videre. For jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre.

...

Far til to: ikke alle fedre er interessert i barnets beste, du snakker veldig generelt, men du kan ikke på noe grunnlag si noe om far i dette tilfellet.

Far er ikke interessert i mer samvær, ønsker ikke å ha barnet ekstra. Fordi han kommer seg så lite ut da. Det er jobb for han å ha barnet. Han har aldri vært engasjert, og jeg sliter med å se at han skal bli det. Han har barnet fordi det forventes. Har ikke noe med hva fagfolk sier og anbefaler. Ber jeg om noe ekstra så hører jeg på han at det er stress, han er ikke glad for ekstra samvær. Det er også stress på morgenen hvor det skal leveres i barnehagen, og han vil helst slippe det. Men det samværet som er går greit så lenge det holdes til et minimum.

Så dette er bare vondt. Jeg blir her for at et minimum av samvær skal opprettholdes. En dag i uken, og annenhver helg(kort helg, bare to netter). Og vet dere, hvis faren ikke vil stille mer opp etterhvert, ikke ønsker mer samvær, så kommer jeg til å flytte et sted hvor jeg får en bedre jobb, har familie nærmere.

Jeg er 100% sikker på at du har valgt riktig ved å la barnet beholde muligheten til å bygge relasjoner med faren sin. Og jeg håper faren legger mer vilje i å ivareta barnets behov for samvær i tiden som kommer.

I den forbindelse kan du nevne for far at regjeringen kommer med nytt forslag mht "vanlig samvær" når den nye barneloven kommer på plass. Beskrivelsen "vanlig samvær vil da sannsynligvis tilsi 1 dag pr uke + annehver helg fra torsdag til mandag. La far tygge litt på dette. Han bør ikke være dårligere enn andre "vanlige fedre".

Jeg forstår at du har det tungt nå og jeg har ikke motsagt deg fordi jeg tror du er et dårlig menneske. Men jeg tror den avgjørelsen du nå har tatt er forenelig med de krav som stilles til en bostedsforelder. Det er tungt å være aleneforelder, ikke minst når slike viktige avgjørelser stikker så dypt i følelseslivet. Men du vil være stolt av ditt valg når du ser og hører barnet le høyt og gir pappan en klem før det vinker og går hjem til deg.

Jeg håper flere aleneforeldre, enten det er menn eller kvinner, er villig til å stå opp for barnets rettigheter og ta like tøffe avgjørelser som du nå har tatt.

Men fortsett å press på faren. Jeg ser ikke bort ifra at han er villig til å endre standpunkt.

[Fluffie]

Jeg er enig i at far bør ta mer ansvar og øke samværet. ALLE PARTER (dvs barnet, mor og far) vil tjene på dette både økonomisk og følelsesmessig. Om press er eneste alternativet kan jeg akseptere det også.

Men når det gjelder ditt første avsnitt, så mener jeg at barnet har bedre av å opprettholde kontakten med far i barnets etablerte nærmiljø fremfor å måtte flytte "fordi det passer mor best". Din argumentasjon går ut på hva som passer mor. Ikke hva som passer barnet. Det fokuset skulle jeg gjerne sett at du omgjorde.

Jeg er ikke enig med deg i at fokuset er bare paa det som passer mor best. Om mor flytter boer hun flytte et sted der hun kan faa en jobb med bedre arbeidstid og hvor hun har familie i naerheten. Det vil ogsaa vaere positivt ogsaa for barnet, fordi det da kommer naermere flere i familien og faa mer kontakt med dem, pluss at det er bra for barnet om mor har en jobb som kan kombineres med familieliv. Det 'eneste' som binder mor og barn der de er naa er at faren bor der.

Om faren alene (som ikke oensker aa ta ansvar for sitt eget barn utover litt samvaer) pluss en daarlig jobb skal vaere nok til at en mor og barn skal vaere tvunget til aa bli der de er, saa betyr det at alle som vil ha barn maa passe paa aa moete en partner som er fra samme landsdel som en selv. I tillegg ma man slaa seg ned et sted i naerheten av begges familier saann i tilfelle foreldrene senere gaar fra hverandre, for bor man langt unna egen familie saa kan det hende at det ved et brudd vil vaere best for den med hovedomsorgen aa bo i naerheten av egen familie for aa faa hjelp og stoette.

Jeg er helt enig med deg i at det er viktig for barn aa ha et godt og naert forhold til begge foreldrene, men ikke for all pris. Noen ganger skjer det ting i livet til folk som gjoer at en av foreldrene maa/boer flytte, som for eksempel naar man har behov for mer stoette og hjelp og en bedre jobb, og man ikke kan faa der man opprinnelig bodde. Det er vondt for barn aa gaa igjennom noe slikt, men det kan gaa fint om foreldrene soerger for aa ha et godt samarbeid og soerger for at barn og samvaersforelder kan kommunisere ofte og uten for mange anstrengelser. Det er ikke optimalt, men det er ikke verdens undergang heller.

Og vet du hva? Livet er ikke lett. Det er ikke lett for oss voksne, og det er heller ikke alltid lett for barn. Saann er det bare, og det er ikke stort en kan gjoere med det.