Anmelde naboen til barnevernet

[Nigo-san]

For å spore tilbake til spørsmålet:

Jeg har tenkt å anmelde naboen til barnevernet. Men hvordan gjøres egentlig det? Holder det på telefon eller brev eller må man møte opp personlig for å kunne gjøre det?

Ring barnevernet anonymt for en anonym bekymringsmelding, eller møt opp personlig hvis du synes saken er viktig nok. La oss si det sånn: veldig mange barnevernskontorer sliter med få ressurser, og anonyme meldinger havner nok nederst i bunken.

Men hva gir egentlig grunn til bekymring? Hvor går grensen?

Dette er et spørsmål uten fasitsvar.

Jeg ville selv vært veldig, veldig forsikt med å melde folk til barnevernet på grunnlag av magefølelse. Da skulle det i så fall vært en uhorvelig sterk magefølelse. Jeg ville også vært svært forsktig med å melde folk på grunn av hva andre sier, eller på grunn av en engangshendelse. Jeg har sett naboen danse zorba halvnaken klokka to på natten på verandaen, men det gjør ham ikke nødvendigvis til en dårlig forelder. Folk er forskjellige.

Jeg har jobbet med barn i flere år, og for meg er egentlig saken ganske enkel: Hvis barnet virker veldig mistilpass, så er det grunn til å bekymre seg. Hvis denne bekymringen underbygges av annen info, så koster ikke en telefon til BV en kalori. Men til alle de som sier: heller en telefon for mye enn en for lite, så er jeg ikke helt enig. Jeg er enig i at alle barn som trenger det skal få hjelp, men det å få en beskyldning mot seg- kanskje anonymt- er en belastning jeg ikke skjønner hvordan folk kommer seg igjennom. Det stilles tross alt spørsmål ved ens kompetanse som forelder, og det er ikke noe folk bør ta for lett på. Konsekvensene av en telefon er ikke små, for å si det sånn, og familier kan være vidt forskjellige uten at det er noe å melde til barnvernet.

Når det gjelder både Se&Hør-oppslag om at "Jeg aaaner ikke hva vi gjorde galt, de bare tok fra oss ungen uten forklaring", og sånne lister over såkalt udugelige offentlige ansatte, så tar jeg de med en stor klype salt. Enig med Elastica.

[Gjest Gjest]

Gjennom hele denne tråden har jeg tenkt på det som gjest over her skriver, angående barn med spesielle behov. Sånt er forferdelig skummelt.

Det er ikke sjelden man kan oppleve fordommene til andre mennesker når man har barn som ikke følger normene i reaksjonsmønster verken ute eller inne. Det vises ikke på alle barn som har ulike diagnoser, så dette kan lett bli misforstått til at det er noe galt.

Og jeg sier ikke dermed at dette gjelder alle, eller at det ikke noen ganger virkelig er noe galt.

Og jeg som opplevde dette har slitt i åresvis med folks fordommer.

Har blitt blitt mistenkeliggjort, fordømt, stigmatisert og blitt behandlet veldig dårlig. Føler alle har spottet meg, jeg fikk negative kommentarer på ALT jeg gjorde.

Gikk dessverre så langt at jeg går til søksmål.

Har ett barn med en diagnose.

[Gjest Piper]

Slettet

Endret 10. oktober 2008 av Piper

[Gjest Gjest]

Det var du selv som nevnte at du var pedagog, og siden det tydeligvis var noe du ville ha frem mente jeg at det var riktig å si hva jeg mente om det. Så får du bli så provosert du bare vil, men jeg er fortsatt ikke enig i at man skal melde noen til barnevernet bare fordi magefølelsen sier at noe kan være gale.

Og selvfølgelig skal man bry seg, men det er en fin grense også for hvor mye man skal bry seg. Det finnes de som ikke liker enkelte personer, og de melder de til barnevernet bare for å gi de problemer. Og det finnes de som bare ser negativt i alt, og som derfor går rundt med en magefølelse man egentlig ikek burde stole på. Derfor blir det litt for enkelt å si at man skal melde fra om magefølelsen sier at det kan være noe der.

Jeg er enig, er selv pedagog og ble meldt til barnevernet når jeg stilte spørsmål over hvordan de behandlet mitt barn som har spesielle behov. Ganske surralistisk følelse, tror folk må oppleve det for å kunne forstå.

[Gjest Gjest]

Slettet

Hvorfor slettet du det innlegget, sant det som står der. Hadde dere bare visst hva jeg gikk i gjennom med pedagoger som hevet seg slik over meg som menneske hadde dere forstått.

[Gjest Gjest]

Som forelder til et barn med spesielle behov betyr det ikke noe hva man har som yrke selv. Man er prisgitt at man blir likt, og det er ikke lett å rette kritikk mot pedagoger i skole eller barnehage.

Foreldre til funksjonsfriske barn har rett til å sette spørsmålstegn ved undervisning og opplegg. At barnevernet blir kontaktet fordi man er engasjert i sitt eget barn, som man kjenner best, er hårreisende.

Jeg håper at søksmålet fører frem.

[Gjest Gjest]

Som forelder til et barn med spesielle behov betyr det ikke noe hva man har som yrke selv. Man er prisgitt at man blir likt, og det er ikke lett å rette kritikk mot pedagoger i skole eller barnehage.

Foreldre til funksjonsfriske barn har rett til å sette spørsmålstegn ved undervisning og opplegg. At barnevernet blir kontaktet fordi man er engasjert i sitt eget barn, som man kjenner best, er hårreisende.

Jeg håper at søksmålet fører frem.

Takk for støtte.

Jeg har også ett varslingsansvar, setter meg i ett etisk dilemma.

[covergrl]

Takk for støtte.

Jeg har også ett varslingsansvar, setter meg i ett etisk dilemma.

jeg gir også din fulle støtte!! bare vær sterk, de som dømmer deg er ikke noe å bry seg om (selv om jeg skjønner dette er vanskelig).. jeg synes du burde være stolt av den jobben du gjør jeg, er ikke lett å oppdra et barn med spesielle behov.. all ære til deg og alle andre i samme/lignende situasjoner! og masse lykke til

[Gjest Gjest]

Det som er tøft er alle fordommene, stigmatisering " og de små stikkene" du får hele tiden, det tar aldri slutt. Du taper energi, energi som skulle gått til barnet.

Men men, jeg har blitt veldig herdet og for å overleve har jeg brukt humor, INGEN skal få knekke meg, det finnes 1000 vis av oss som opplever dette og er du ikke sterk nok lar du deg knekke..

samtidig blir det flere barn og voksne med psykiske lideleser, det er ikke rart i det hele tatt når mennesker uten ett snev av empati kan kjøre over deg som du ikke var verdt noe.

vel, denne gangen gikk de løs på feil menneske og jeg går til sak, min grense er nådd.

[covergrl]

Det som er tøft er alle fordommene, stigmatisering " og de små stikkene" du får hele tiden, det tar aldri slutt. Du taper energi, energi som skulle gått til barnet.

Men men, jeg har blitt veldig herdet og for å overleve har jeg brukt humor, INGEN skal få knekke meg, det finnes 1000 vis av oss som opplever dette og er du ikke sterk nok lar du deg knekke..

samtidig blir det flere barn og voksne med psykiske lideleser, det er ikke rart i det hele tatt når mennesker uten ett snev av empati kan kjøre over deg som du ikke var verdt noe.

vel, denne gangen gikk de løs på feil menneske og jeg går til sak, min grense er nådd.

Kan du skjønne det? mennesker som tror de er så mye bedre og vet så mye mer og dermed kjører over andre totalt? hva vinner de på det egentlig..?

virker jo nesten som at du må sette et skilt på barnet ditt: jeg har en diagnose som gjør at jeg har spesielle behov!

jeg skjønner jo at folk kan bli bekymret og kanskje stille spørsmål ved situasjoner der det kan virke som om barnet ikke har det lett, men når foreldrene kan vise til at barnet har spesielle behov og bv har sjekket ut saken,så godta det.. ikke fortsett å dømme..

jeg kjenner ikke til saken din, men det virker som om du gjør fullstendig rett i å gå til sak. sett ned foten! du er sterk

[Gjest Gjest]

Kan du skjønne det? mennesker som tror de er så mye bedre og vet så mye mer og dermed kjører over andre totalt? hva vinner de på det egentlig..?

virker jo nesten som at du må sette et skilt på barnet ditt: jeg har en diagnose som gjør at jeg har spesielle behov!

jeg skjønner jo at folk kan bli bekymret og kanskje stille spørsmål ved situasjoner der det kan virke som om barnet ikke har det lett, men når foreldrene kan vise til at barnet har spesielle behov og bv har sjekket ut saken,så godta det.. ikke fortsett å dømme..

jeg kjenner ikke til saken din, men det virker som om du gjør fullstendig rett i å gå til sak. sett ned foten! du er sterk

Jeg har ikke noe valg lenger, det har gått for langt, har blitt tråkket på i åresvis og er redd for at jeg skal bli syk hvis ikke det stopper.

Før i tiden ble små barn med spesielle behov sendt til spesial skoler, de ble tilsidesatt og fikk skikkelig gjennomgå,det får de også i dag..bare på en annen måte. Vi må kjempe for dem, jeg vil ikke se flere av dem ende i rus/psykriatrien fordi de ikke fikk hjelp tidsnok.

Vil tilføre at NAV ikke har vært forståelsesfulle i denne prosessen, tvert i mot.

[covergrl]

Jeg har ikke noe valg lenger, det har gått for langt, har blitt tråkket på i åresvis og er redd for at jeg skal bli syk hvis ikke det stopper.

Før i tiden ble små barn med spesielle behov sendt til spesial skoler, de ble tilsidesatt og fikk skikkelig gjennomgå,det får de også i dag..bare på en annen måte. Vi må kjempe for dem, jeg vil ikke se flere av dem ende i rus/psykriatrien fordi de ikke fikk hjelp tidsnok.

Vil tilføre at NAV ikke har vært forståelsesfulle i denne prosessen, tvert i mot.

har du vurdert/prøvd å flytte for å starte med blankeark..? det blir vel kanskje det samme som å løpe ifra problemene, men på en annen side så har du jo som du selv sier kjempet i flere år.. kan jo faktisk være bra for både deg og barnet ditt å flytte..

så lenge du har krefter til å kjempe så er det det rette.. har du noen rundt deg som er glad i både deg og barnet som stiller opp og støtter..?

[Gjest Gjest]

har du vurdert/prøvd å flytte for å starte med blankeark..? det blir vel kanskje det samme som å løpe ifra problemene, men på en annen side så har du jo som du selv sier kjempet i flere år.. kan jo faktisk være bra for både deg og barnet ditt å flytte..

så lenge du har krefter til å kjempe så er det det rette.. har du noen rundt deg som er glad i både deg og barnet som stiller opp og støtter..?

Har vurdert å flytte ja, men barnet " vil reagere mer på flytting enn det som er vanlig".. pluss at jeg kanskje kan komme til å føle at jeg rømmer.. men ærlig talt så ser jeg ingen annen utvei etterhvert...

( jeg kan få spesialpedagoger til å informere skole om barnet FØR det starter opp / eventuelle foreldre også slik at jeg slipper det samme på ett ev nytt sted )..

Ja, heldigvis har jeg mennesker som støtter og stiller opp, likevel er det jeg som møter byrden, lærerne er skikkelig slemme / har dårlige holdninger mot meg når jeg er alene med dem... vil ikke møte dem alene mer.

Bv sier at skolen har ett problem, og de skulle støtte meg.. men har ikke hørt noe videre, jeg er selv bv ped , jeg tror egentlig mange vet hvor stygt dette er blitt, men ingen tar kontakt med meg.

[Gjest .]

Skal jeg si deg hva som IKKE gir grunn til bekymring? tilfeller som: vold, sulting, og generelt sett mishandling av barn.

Naboen min der jeg bodde før, gjorde dette mot barnet sitt. Flere ganger i uka så vi 5 åringen gå alene på en SVÆRT tungt traffikert vei, da jeg spurte ham hvorfor han var der, så fikk jeg til svar at "mamma føler seg ikke bra". Moren var psykisk syk, og faren var stukket av med ei anna dame. Flere ganger kom ungen gående ute i regnet og jeg hentet ham de gangene jeg så ham og spurte om han var sulten, da fikk jeg til svar at "mamma orker ikke å lage mat i dag". Jeg prøvde flere ganger å ta meg en prat med barnevernet, MANGE ganger!! Jeg kom med historiene om hvordan ungen kavet seg ute i all slags vær, sulten, uflidd og med masse blåmerker. Naboen min nektet ikke på dette, hun innrømte både for meg og andre at hun ikke tålte mer av hverdagen, og klarte ikke å ta seg av barnet i det hele tatt. Hun slet hardt etter at samboeren hennes stakk av da barnet deres bare var 2 år, og familien hennes bor på andre siden av landet.

Flere av oss satt sammen med barnevernet og forklarte saken, moren bekreftet. Gråt flere ganger og ba om hjelp for gutten hennes sin skyld. Vet dere hvor lang tid det tok før barnevernet gjorde noe og plasserte gutten ett annet sted? 8 JÆVLA måneder!!! I mellomtiden skiftet vi naboer og familien hennes på å ta oss av ham da hun ikke kunne ( vi var veldig sammensveiset ) Og det var ikke bare jeg som ringte barnevernet, men flere andre også. ÅTTE måneder tok det dem, fra de første bekymringene haglet inn, og flere kom hele tiden. Jeg har ikke mer respekt for disse folkene.

8 mnd? Det er jo ikke så ille.. Det er jo ILLE, men det er ikke så lenge til å være barnevernet.

[Gjest Gjest_martine_*]

Jeg synes det er helt utrolig at noen lovpriser det denne dama driver med! Hun setter jo et svært så dårlig eksempel for sine barn. Å ha flere barn er fint det, men når det eneste du gjør i livet er å produsere unger, da begynner det å bli litt vel drøyt: Selv om vi bor i et velferdsland, så betyr ikke det at alle plutselig bare kan begynne å få ti unger hver uten å ha en vanlig jobb. Synes hun burde ta seg en jobb og vise at man ikke skal være avhengig av staten og andres skattepenger for å overleve, men av egne tjente penger. Skjønner ikke hvordan en person kan være så uansvarlig. Håper hun begynner med prevensjon!

[TiaMaria86]

8 mnd? Det er jo ikke så ille.. Det er jo ILLE, men det er ikke så lenge til å være barnevernet.

Når morra er så ustabil at barnet må tas vare på av naboene rundt for i det hele tatt å komme seg gjennom dagen, da mener jeg det er for lenge......

[Gjest Gjest]

Men til alle de som sier: heller en telefon for mye enn en for lite, så er jeg ikke helt enig. Jeg er enig i at alle barn som trenger det skal få hjelp, men det å få en beskyldning mot seg- kanskje anonymt- er en belastning jeg ikke skjønner hvordan folk kommer seg igjennom.

Dette har skjedd med meg. Jeg har ingenting å skjule, jeg er ingen perfekt mamma, men jeg har heller aldri lagt en hånd på barna mine eller nektet dem mat. Jeg elsker dem over alt på jord og sørger for at de vet det. Tlf til BV var hevn fra noen som hatet meg. BV gjorde bare jobben sin da de kom hjem til oss og snakket med meg. Beklager, men jeg ser ikke problemet i at de gjorde en bomtur. (Rent bortsett fra at de kunne brukt pengene på noe annet.)

Konsekvensene av en telefon er ikke små, for å si det sånn, og familier kan være vidt forskjellige uten at det er noe å melde til barnvernet.

Det er da ingen konsekvenser om ting er som de skal være! Vi lever ikke noe A4-liv, men barna er trygge og glade og har alt de trenger. BV går ikke automatisk inn med tiltak om man ikke følger den norske normen.