Anmelde naboen til barnevernet

[Gjest Gjest_silla_*]

Jeg er ikke en av dem som er ute etter barnevernet og skal kritisere dem uansett hva de gjør. Men jeg føler for å bidra med en historie jeg har opplevd i min nærhet.

Ei 15 år gammel jente blir tatt ut av hjemmet sitt og satt i fosterhjem, mot sin vilje. Hun har ikke blitt mishandlet hjemme, verken psykisk eller fysisk. Hun har fått alt hun har trengt av mat, klær og andre nødvendige ting. Hun og moren har et godt og nært forhold, de er veldig glade i hverandre.

Moren er ikke noe A4-menneske, det skal innrømmes. Men hun har heller ikke vanskjøtt barnet sitt. Hun har i årevis hatt jevnlig kontakt med barnevernet, på eget initiativ, for å søke om hjelp i en vanskelig situasjon der hun har vært alene med barna (har flere barn) og følt behov for avlastning. Hun fikk aldri noen hjelp. Det ble avslag på alle søknader, fordi hun var for ressurssterk ifølge barnevernet.

Datteren har det ikke bra på skolen, så hun går mye alene, og skulker også en del. Dette får mor skylden for. Hun har hver dag sørget for å sende tenåringen sin til skolen, datteren har aldri fått lov til å være hjemme fra skolen. Men hva skal mor gjøre? Holde sin halvvoksne datter i hånda og følge henne inn i klasserommet? Mor var flere ganger i kontakt med barnevernet og skolen for å få hjelp, men også i denne situasjonen ble det avslag. Denne gangen pga ressursmangel i barnevernet.

Så kommer den fraværende far inn i bildet. HAN melder mor til barnevernet, og mener datteren ikke bør bo der. Grunnlaget hans for å klage er ville påstander som ingen har dokumentert som riktige. Men far har ikke selv tid til å ta seg av datteren.

De som kjenner denne familien vet at faren alltid har vært det vi på godt norsk kaller en drittsekk. Han har aldri brydd seg om andre enn seg selv, og han er kjent for å gjøre livet surt for andre som hevn om noen går han imot. Dette har ikke fått alvorlige konsekvenser, før nå. For nå sitter 15-åringen i fosterhjem.

Jeg sier ikke at mor har vært feilfri. Det har vært ting i hjemmet deres som med fordel kunne vært annerledes. Men har ikke vi alle ting vi gjerne skulle gjort annerledes? Og mor har jo hatt nok selvinnsikt til å be om hjelp, men har aldri fått det.

[Gjest Piper]

når noe gir deg en dårlig magefølelse- uannsett om du kan begrunne den eller ikke så bør den dårlige magefølelsen granskes.. den dårlige magefølelsen kan være så vag at man ikke vet hva det er som gjør at du føler slik, men noe føles galt.. da er det grunn til bekymring.

er pedagog, og det spørsmålet du stilte der, har jeg lest når det kommer til barnevern

Du som pedagog bør finne ut av tingene før du faktisk kontakter barnevernet, for du kontakter ikke barnevernet bare fordi magefølelsen din sier at noe kanskje er gale. Da er du virkelig ingen god pedagog, men en som liker å herske med andre menneskers liv.

Du bør ha mer enn magefølelsen din å komme med, for jeg kan godt tenke meg at magefølelsen for enkelte mennesker ikke er den beste, rett og slett fordi man ikke liker de. Det er ikke dermed sagt at de er dårlige foreldre, og derfor bør du som pedagog ha mer å komme med enn bare antagelser.

Og gjør barnevernet jobben sin, så lar de ikke en pedagogs mageføelse styre hva de velger å gjøre. De bør da gi beskjed at du bør ha noe konkret å komme med, for ellers er det ikke noe de kan gjøre.

Jeg har veldig god intuisjon, men det kunne aldri falle meg inn å anmelde noen til barnevernet bare fordi magefølelsen min sa at noe kanskje er gale. Jeg handler ut i fra magefølelesen min når det gjelder mine egne, men ikke når det gjelder andre for da skal jeg ha konkrete bevis å komme med.

Endret 10. oktober 2008 av Piper

[Gjest Gjest]

Og gjør barnevernet jobben sin, så lar de ikke en pedagogs mageføelse styre hva de velger å gjøre. De bør da gi beskjed at du bør ha noe konkret å komme med, for ellers er det ikke noe de kan gjøre.

Det var ikke jeg som skrev det du kommenterer, men likevel:

Det er jo ikke sånn at en bekymringsmelding til barnevernet fører til at de sporenstreks henter barnet ut av hjemmet. Barnevernet bruker bekymringsmeldinger som grunnlag for å undersøke tilstanden i hjemmene. Da trenger man faktisk ikke mer enn magefølelsen.

F.eks. kan man føle at man ser "noe" i et barns øyne, samtidig som barnet er enten litt stille eller litt urolig av seg. Det kan være at dette ikke er noe å bry seg om, men det kan også være at det ligger mer bak. En pedagog har ingen mulighet til å finne ut hva som plager barnet dersom ikke barnet selv forteller det. Og om foreldrene framstår som aldri så feilfrie, så er ikke det bevis for at alt er ok.

Man må være mer profesjonell enn at man melder noen til barnevernet fordi man ikke liker dem. Men om en pedagog har en magefølelse på at et barn ikke har det bra, men selv ikke er istand til å finne ut hva som er galt, så bør pedagogen si fra til barnevernet.

[Gjest Gjest]

Jeg har veldig god intuisjon, men det kunne aldri falle meg inn å anmelde noen til barnevernet bare fordi magefølelsen min sa at noe kanskje er gale. Jeg handler ut i fra magefølelesen min når det gjelder mine egne, men ikke når det gjelder andre for da skal jeg ha konkrete bevis å komme med.

Hvis man skulle hatt konkrete bevis som krav for å kunne sende bekymringsmelding til barnevernet så er det få barn som hadde fått hjelp... Konkrete bevis er svært vanskelig å få tak i. Da må du nesten videofilme foreldre som slår barna sine.

[Gjest Piper]

Hvis man skulle hatt konkrete bevis som krav for å kunne sende bekymringsmelding til barnevernet så er det få barn som hadde fått hjelp... Konkrete bevis er svært vanskelig å få tak i. Da må du nesten videofilme foreldre som slår barna sine.

Bevis kan være:

Barnet har blåmerker, og de er verre enn normalt for alderen.

Barnet har ikke med mat i barnehagen eller på skolen.

Barnet er skitten og klærne også.

Barnet gjør aldri lekser

Barnet er aldri ute i gaten og leker, eller barnet er ute i gaten til langt på natt når alle de andre barna har gått hjem for lenge siden.

Barnet er veldig usikker, og virker rett og slett redd

Barnet er utsultet på nærhet

Man hører mye skrik fra nabohuset, og barnet skriker hjerteskjærende

osv osv, er mange beviser uten at man må videofilme, så lenge man er litt våken selv.

[Gjest Gjest]

Bevis kan være:

Barnet har blåmerker, og de er verre enn normalt for alderen.

Barnet har ikke med mat i barnehagen eller på skolen.

Barnet er skitten og klærne også.

Barnet gjør aldri lekser

Barnet er aldri ute i gaten og leker, eller barnet er ute i gaten til langt på natt når alle de andre barna har gått hjem for lenge siden.

Barnet er veldig usikker, og virker rett og slett redd

Barnet er utsultet på nærhet

Man hører mye skrik fra nabohuset, og barnet skriker hjerteskjærende

osv osv, er mange beviser uten at man må videofilme, så lenge man er litt våken selv.

Alle disse tingene kan være med på støtte opp under magefølelsen, men de er ikke bevis for noe som helst.

Disse to punktene du nevner er noe som ofte kan være bakgrunnen for dårlig magefølelse:

- Barnet er veldig usikker, og virker rett og slett redd

- Barnet er utsultet på nærhet

Men at du opplever barnet på den måten er da ikke noe bevis. Det er årsaker til den dårlige magefølelsen ja, men langt fra noen bevis. Det vil ofte være din subjektive tolkning av situasjonen.

[Gossip girl]

Jeg skrev det innlegget der jeg fortalte denne historien for at INGEN andre med mistanker skal være redd for å kontakte barnevernet og stå på sin sak. Man kan ikke bare gi hint og småting, man må si alt man vet, og man må bare kjøre på til de skjønner poenget. For det er det faen meg bevist at de ikke alltid gjør med det samme. Husker jeg satt og gråt i ett møte med barnevernet, og skulle forklare dem hvordan det stod til med den gutten etter det jeg visste. Barneverns dama så på meg og måpte bare, inn i mellom klarte hun faktisk å si "Nei, men det er jo helt SJUKT!!". "JA, det ER det, derfor ber vi faktisk dere om hjelp, og vi ber om hjelpen NÅ!" brukte jeg å svare. Jeg vet ikke hvordan det hadde gått med barnet om vi bare meldte vår bekymring og satset på at de fikset resten, det skulle visst en hardere kamp til enn noen av oss trodde for at de i det hele tatt skulle gjøre noe. Det frustrerer meg fortsatt, og mange vil nok merke bitterhet i det jeg skriver, og JA! Jeg er svært bitter og sint pga dette. Vi sloss hardt, og lenge for at de skulle gjøre jobben sin. Hvor mange andre slike tilfeller er det der ute som gikk skikkelig galt før de innså alvoret?

Vil bare si at ofte, ja veldig ofte ligger ikke grunnen til at ting tar så lang tid hos barnevernet. De må legge en sak fram for fylkesnemnda, der er det venting før saken kommer opp. Fylkesnemnda er de som bestemmer om barnet kan flyttes eller ikke. Desverre sier de nei alt for ofte, andre hjelpe tiltak må prøves før flytting. Og dette er ikke saksbehandlerens ønsker, når de reiser sak så ønsker de selvfølgelig at barnet skal flyttes.

dette er noe som har skjedd, bv har også gått ut (omsider) og beklaget seg.. det at du hisser deg slik opp viser vel bare hvor uvitende du er.. dumt å skrive det jeg gjør..? nja kanskje, men tåler du ikke å høre sannheten så er det synd for deg.. hvilken grunn skal jeg ha for å sitte å lyve om det?! absolutt ingen!! jeg støtter barnevernets jobb, men de svikter- ofte! dette er mye pga overarbeidet personale, men de driter seg ut.. det er synd.. svekker troverdigheten..? kanskje, men kanskje bv skal tenke over det selv når de gjør slike valg.. dessuten skrev jeg at denne moren slet med fødselsdepresjoner, kanskje de mente desse depresjonene var skadelig for barna..? uansett gikk de frem på feil måte, moren var så pass at hun kontaktet barnevernet selv..

Her kan det være drøss med andre bekymringsmeldinger om mye på forhånd. Vist det er sankk om overgrep eller vold tar de barna uten at foreldrene vet det. Dette for å skåne barna. Så dette høres ut som en slik sak. Og du kan ikke komme å si det ikke er slikt inne i bilde. Du bor ikke i huset, du kjenner de ikke så godt, rett å slett du aner ikke hva som skjer i det hjemmet annet enn du har hørt. Barnevernet hadde ikke fått lov å flytte barna uten grunn og ikke minst holdt de borte i flere år.

[covergrl]

Du er svært unyansert i dine beskrivelser. HVordan kan du skrive at barna ikke manglet noen ting? Det var nettopp det de gjorde. Det var ikke fordi hun hadde lav IQ at hun mistet barna sine, men fordi hun var en dårlig omsorgsperson. Media tegnet et bilde du og Wenche Foss tydeligvis svelget uten å stille ett eneste spørsmål om hva som faktisk lå bak... Tror du virkelig noen mister barna bare fordi de er "mindre intelligente"? Svanhild kunne ikke gi barna den omsorg de trengte, hun så ikke barnas behov. Derfor ble hun fratatt omsorgen. Og det var i denne saken en helt riktig beslutning. Hva skjedde med den saken, forresten? Ble Barnevernets vedtak noen gang omgjort?

jeg synes å huske at barnevernet innrømmet sin feil å ga henne tilbake barna.. IQ hennes var like under normalen og hun var fint skikket til å ta seg av henne, i den saken var det "bare" for å sette et standpunkt..

[Gjest Gjest]

jeg synes å huske at barnevernet innrømmet sin feil å ga henne tilbake barna.. IQ hennes var like under normalen og hun var fint skikket til å ta seg av henne, i den saken var det "bare" for å sette et standpunkt..

Dette er bare tull og synsing far din side. Er du så naiv og kortsluttet at du ikke ser at barnevernet ikke bare går inn og fjerner barna BAR FOR Å GJØRE DET?

Mennesker som deg, som beskytter voldelige og rusmisbrukende foreldre, er den største faren for barn som vokser opp under dårlige forhold.

[covergrl]

Vil bare si at ofte, ja veldig ofte ligger ikke grunnen til at ting tar så lang tid hos barnevernet. De må legge en sak fram for fylkesnemnda, der er det venting før saken kommer opp. Fylkesnemnda er de som bestemmer om barnet kan flyttes eller ikke. Desverre sier de nei alt for ofte, andre hjelpe tiltak må prøves før flytting. Og dette er ikke saksbehandlerens ønsker, når de reiser sak så ønsker de selvfølgelig at barnet skal flyttes.

Her kan det være drøss med andre bekymringsmeldinger om mye på forhånd. Vist det er sankk om overgrep eller vold tar de barna uten at foreldrene vet det. Dette for å skåne barna. Så dette høres ut som en slik sak. Og du kan ikke komme å si det ikke er slikt inne i bilde. Du bor ikke i huset, du kjenner de ikke så godt, rett å slett du aner ikke hva som skjer i det hjemmet annet enn du har hørt. Barnevernet hadde ikke fått lov å flytte barna uten grunn og ikke minst holdt de borte i flere år.

det kan det være, har aldri motsagt det.. det jeg sier er at de var gode foreldre.. nei jeg bor ikke i huset, men når barnevernet selv går ut og sier de har håndtert saken feil og prøver å rette opp i det, sier ikke det deg noe..? lokale aviser har snakket med foreldre, barnevern og fått kontakt med de to guttene, og barna manglet ingenting.. de vil bare hjem til mammaen og pappaen sin...

[Gjest Gjest]

Dette er bare tull og synsing far din side. Er du så naiv og kortsluttet at du ikke ser at barnevernet ikke bare går inn og fjerner barna BAR FOR Å GJØRE DET?

Mennesker som deg, som beskytter voldelige og rusmisbrukende foreldre, er den største faren for barn som vokser opp under dårlige forhold.

De som jobber i barnevernet er bare mennesker de også. De gjør feil i jobben sin, som alle andre. Å framstille det som at barnevernet alltid handler riktig faller på sin egen urimelighet.

Nei, barnevernet gjør det ikke bare for å gjøre det. Men de kan oppfatte situasjoner feil, de kan tro de gjør det riktige, og når de så oppdager at det er feil så er det vanskelig å innrømme det. Jeg kjenner til en sak der barnet ble tatt fra en familie som definitivt ikke mishandlet barnet sitt eller ga for lite omsorg. Men fra barnevernet sin side gikk det prinsipp i saken. De turte ikke å innrømme at de hadde gjort feil. Saken er nå inne til ny behandling i rettsvesenet, og vi får bare håpe at barnevernet tør å innrømme feilen de har gjort.

[Gjest Gjest]

Dette er bare tull og synsing far din side. Er du så naiv og kortsluttet at du ikke ser at barnevernet ikke bare går inn og fjerner barna BAR FOR Å GJØRE DET?

Mennesker som deg, som beskytter voldelige og rusmisbrukende foreldre, er den største faren for barn som vokser opp under dårlige forhold.

Jeg kan ikke se hvordan hun har beskyttet voldelige og rusmisbrukende foreldre. Hvor ser du det?

Det er ikke bare mistanker om vold og rusmisbruk som får barnevernet til å gripe inn. Jeg har selv lest sakspapirer der det er småsaker som har fått barnevernet til å reagere.

[Gjest ..?!]

Det er ikke bare ved vold og rusbruk at barn blir plassert hos fosterforeldre. Noen ganger er det psykisk eller fysisk sykdom hos den av foreldrene som barnet bor hos og hvis barnet da ikke kan bo hos far så hender det at det må bo hos fosterforeldre. Min sønns beste kamerat bor hos fosterforeldre av den grunn, og er hos sin biologiske mor en helg hver måned. De fleste foreldre er glade i sine barn men har ikke det som skal til for å ta vare på dem, av forskjellige grunner.

Noen foreldre trenger kun hjelp til å få struktur på dagene sånn at barna kommer seg til skole når de skal. En nabo fikk hjelp til det, manglet ikke på omsorgen fra foreldrene på andre områder.

I noen tilfeller får barna hjelp for sent, i andre tilfeller får de hjelp når de trenger det, store variasjoner ute og går. Intensjonene er nok de aller beste men noen ganger feiler de, og vi forventer at en institusjon som har med det mest sårbare her i livet - nemlig foreldre/barn relasjonen - skal fungere perfekt hele tiden.

[Gjest Elastica]

Den kritikken som rettes mot barnevernet går stort sett ut på at de overtar omsorgen for barn for ofte, og ikke motsatt, synes jeg.

Det er viktig å ha en del ting klart for seg når man diskuterer barnevernet og deres vedtak. Omsorgsovertakelse vedtas av Fylkesnemnda for sosiale saker og ikke av saksbehandlere hos barnevernet. Dette foregår nesten som en rettssak, hvor Sosialkontoret i kommunen (barnevernet) har skrevet innstilling. Det er ofte sakkyndige involvert også her. I Fylkesnemnda sitter det jurister, sakkyndige og legfolk. Foreldrene har egen prosessfullmektig, barna har talsperson. Det er muntlig saksbehandling, det vil si det foretas vitneavhør av partene og sakkyndige i saken, samt andre som kan ha betydning for saken. Jeg skriver dette for at man skal forstå at barnevernsvedtak ikke foregår slik at det sitter en barnevernsansatt og skriver vedtak alene på sitt kontor. Saken får altså en bred behandling, hvor både sakkyndige, jurister og partene får lagt frem sin side muntlig.

Etter fylkesnemndsbehandlingen er det ankerett til tingretten.

Videre er det nesten alltid slik at barna vil forsvare sine foreldre. Derfor er det ikke nødvendigvis riktig av barnevernsansatte å legge til grunn barnas fremstilling av hvordan de har det hjemme. Barnevernet skal gjøre en objektiv vurdering av hva som er barnets beste. I denne vurderingen kan man selvsagt høre hva barnet har å si, men det trenger ikke ha avgjørende betydning for utfallet av saken, dersom andre faktorer er av betydning. Man ser faktisk mange eksempler på at barn forsvarer sine foreldre selvom de er utsatt for grov omsorgssvikt.

Dessverre elsker pressen slike saker. I Svanhild-saken tror jeg, som gjest over, at det var helt andre faktorer det ble lagt vekt på når Fylkesnemnda kom frem til omsorgsovertakelse enn lav iq. Hvis man leser slike saker med et snev av kritisk blikk, vil man ofte se at saken er fremstilt både mangelfullt og ensidig. Videre er det vel slik at mangel på selvinnsikt også preger en del av de foreldre som blir underlagt undersøkelsessak, og veien til pressen med sin subjektive historie er kort. Dessverre, for dette går til syvende og sist utover barna. Kanskje ikke nå, men sannsynligvis senere når disse barna er større og ikke synes det er særlig stas å ha vært brettet ut i Dagbladet og Se og Hør.

Og til ts: Jeg synes du skal kontakte barnevernet. Som regel vil de følge dette opp.

[Gjest Gjest]

Til trådstarter

Det er nok å ringe til barnevernet for å legge inn en bekymringsmelding, men jeg vil gjerne gi deg et råd du ikke har bedt om.

Før du ringer barnevernet håper jeg du er sikker på at det er grunn til bekymring.

Er det kun snakk om en dårlig magesølelse, eller at du melder dem "for sikkerhets skyld" oppsøk familien, bli kjent med dem på et mer personlig plan. Er du fremdeles bekymret?

Da er en telefon til barnevernet på sin plass.

Min personlige mening er at når du er så bekymret for et barns velferd at du er villig til å sette egen bekvemmelighet til side (den setter du til side ved å oppgi navn til barnevernet), da har du grunn til å ringe barnevernet.

Du kan være anonym til familien, selv om du ikke er anonym for barnevernet.

Ved å oppgi navnet ditt viser du at du er villig til å stå for dine bekymringsmelding, at det ikke er noe du har funnet på for å ramme noen du ikke liker, og du letter jobben for barnevernet.

[Gjest Gjest]

Den kritikken som rettes mot barnevernet går stort sett ut på at de overtar omsorgen for barn for ofte, og ikke motsatt, synes jeg.

Det er viktig å ha en del ting klart for seg når man diskuterer barnevernet og deres vedtak. Omsorgsovertakelse vedtas av Fylkesnemnda for sosiale saker og ikke av saksbehandlere hos barnevernet. Dette foregår nesten som en rettssak, hvor Sosialkontoret i kommunen (barnevernet) har skrevet innstilling. Det er ofte sakkyndige involvert også her. I Fylkesnemnda sitter det jurister, sakkyndige og legfolk. Foreldrene har egen prosessfullmektig, barna har talsperson. Det er muntlig saksbehandling, det vil si det foretas vitneavhør av partene og sakkyndige i saken, samt andre som kan ha betydning for saken. Jeg skriver dette for at man skal forstå at barnevernsvedtak ikke foregår slik at det sitter en barnevernsansatt og skriver vedtak alene på sitt kontor. Saken får altså en bred behandling, hvor både sakkyndige, jurister og partene får lagt frem sin side muntlig.

Etter fylkesnemndsbehandlingen er det ankerett til tingretten.

Videre er det nesten alltid slik at barna vil forsvare sine foreldre. Derfor er det ikke nødvendigvis riktig av barnevernsansatte å legge til grunn barnas fremstilling av hvordan de har det hjemme. Barnevernet skal gjøre en objektiv vurdering av hva som er barnets beste. I denne vurderingen kan man selvsagt høre hva barnet har å si, men det trenger ikke ha avgjørende betydning for utfallet av saken, dersom andre faktorer er av betydning. Man ser faktisk mange eksempler på at barn forsvarer sine foreldre selvom de er utsatt for grov omsorgssvikt.

Dessverre elsker pressen slike saker. I Svanhild-saken tror jeg, som gjest over, at det var helt andre faktorer det ble lagt vekt på når Fylkesnemnda kom frem til omsorgsovertakelse enn lav iq. Hvis man leser slike saker med et snev av kritisk blikk, vil man ofte se at saken er fremstilt både mangelfullt og ensidig. Videre er det vel slik at mangel på selvinnsikt også preger en del av de foreldre som blir underlagt undersøkelsessak, og veien til pressen med sin subjektive historie er kort. Dessverre, for dette går til syvende og sist utover barna. Kanskje ikke nå, men sannsynligvis senere når disse barna er større og ikke synes det er særlig stas å ha vært brettet ut i Dagbladet og Se og Hør.

Og til ts: Jeg synes du skal kontakte barnevernet. Som regel vil de følge dette opp.

Flott innlegg, elastica!

[Gjest Piper]

Alle disse tingene kan være med på støtte opp under magefølelsen, men de er ikke bevis for noe som helst.

Disse to punktene du nevner er noe som ofte kan være bakgrunnen for dårlig magefølelse:

- Barnet er veldig usikker, og virker rett og slett redd

- Barnet er utsultet på nærhet

Men at du opplever barnet på den måten er da ikke noe bevis. Det er årsaker til den dårlige magefølelsen ja, men langt fra noen bevis. Det vil ofte være din subjektive tolkning av situasjonen.

Om et barn ikke har med mat på skolen, så mener jeg at det er bevis. Nå snakker vi ikke om av og til, men hele tiden. Og om barnet er skikkelig ustelt, og går med skitne klær vil jeg si at det er bevis. Det er ikke et eneste barn som skal måtte gå uten å ha vasket seg over lengre tid, eller som må gå med skitne klær eller gå uten matpakke en hel dag. Og nå snakker jeg selvfølgelig om stadig vekk, ikke de tilfellene der det bare er snakk om av og til.

[Gjest Gjest]

Om et barn ikke har med mat på skolen, så mener jeg at det er bevis. Nå snakker vi ikke om av og til, men hele tiden. Og om barnet er skikkelig ustelt, og går med skitne klær vil jeg si at det er bevis. Det er ikke et eneste barn som skal måtte gå uten å ha vasket seg over lengre tid, eller som må gå med skitne klær eller gå uten matpakke en hel dag. Og nå snakker jeg selvfølgelig om stadig vekk, ikke de tilfellene der det bare er snakk om av og til.

Men hva da med de barna som har alt i orden på utsida? De som alltid er rene og pene, alltid har med seg mat på skolen og i barnehagen osv. De som du ikke har konkrete ting å reagere på, men du føler på deg at noe er galt fordi det er et eller annet ved barnets reaksjonsmønster du synes er urovekkende? Skal du bare overse det?

Sånne holdninger er kanskje grunnen til at rike mennesker sjelden blir meldt til barnevernet.

[Bellatrix]

Men hva da med de barna som har alt i orden på utsida? De som alltid er rene og pene, alltid har med seg mat på skolen og i barnehagen osv. De som du ikke har konkrete ting å reagere på, men du føler på deg at noe er galt fordi det er et eller annet ved barnets reaksjonsmønster du synes er urovekkende? Skal du bare overse det?

Sånne holdninger er kanskje grunnen til at rike mennesker sjelden blir meldt til barnevernet.

Det er jo en grunn til at man reagerer. Hvorfor har man denne magefølelsen? Jeg ringte barnvernet fordi jeg var bekymret for et barn for noen år siden. De ba meg skrive ned alt jeg kunne komme på av ting som gjorde at jeg hadde reagert. Om man føler at noe er galt så må det jo være en grunn til det og grunnen skal man fortelle barnevernet. En følelse er ikke i seg selv noe konkret å ta tak i.

[Gjest Faerie]

Fikk bare lyst til å påpeke at barnevernet har taushetsplikt, og at det som regel vil være derfor de har "lite å komme med" når en sak blir slått opp i media.