Malamas nye liv

22. august 2008

Ja, da var vel tiden moden for å starte en ny dagbok.

For tiden er inne for å avslutte graviditestdagboka, livet har gått over i en ny fase. Jeg er ikke lenger gravid. Jeg er mamma.

Tirsdag 19.08.2008 klokken 01.05 ble jeg mamma til en liten gutt som heter Harald, og selvsagt er verdens vakreste.

Han var 3400 gram og 51 cm ved fødselen, og 35 cm rundt hodet.

Fødselshistorien følger.

Fødselen var altså en meget rask hendelse. Tidligere på dagen fastslo jeg at "nei, han kommer ikke i dag heller". Det stemte jo forsåvidt det, han kom på tirsdag, ikke mandag. Men altså, raskere enn jeg hadde ventet.

For mandag gikk jeg omkring og merket egentlig lite som var annerledes, ikke noe særlig tegn på at noe var på vei her nei. Kynnere og mensmurringer ja, men "alle" (som har lest det jeg har skrevet) vet, det hadde jeg jo i ukesvis, så det var jo ikke noe nytt.

Jeg hentet min mann på toget. Halv fem var det vel, kjørte jeg altså avsted, helt uvitende om hva som skulle skje. Vi gikk på butikken, og på vei fra en butikk til en annen sa jeg at han gikk jo fra meg jo! Ja, han hadde holdt den farta jeg la i vei med. Men jeg hadde senket tempoet, måtte han da vel skjønne, jeg hadde vondt i magen! Faktisk ganske så vondt i magen! Åhhh... var det noe på vei? Vet da vel ikke jeg, har bare vondt i magen jeg!

Men det ga seg, og jeg kjente ikke noe mer til det. Fikk noen kynnere med litt sånn småvondt innimellom de neste par timene, men ikke noe spesielt, ikke noe regelmessig eller VONDT. Når vi laget til maten kom det vel og merke hvert 5. minutt, sånn ca, men altså ikke på noen måte vondt.

Så mannen grillet middag, og vi spiste. Kjente ikke noe som helst der jeg satt, kynnerene ble borte når jeg satt meg ned, og som vi har lært: Kynnere blir gjerne borte når man setter seg ned, om man har dem når man går, eller nåt man reiser seg, om man har dem når man sitter. Rier, de blir ikke borte.

Altså, ingen baby på vei.

Jeg reiser meg etter maten, og der er det igjen. Småvondt, ca hvert 5. minutt, men ikke så vondt at jeg måtte stoppe i det jeg drev med, bare at jeg kjente det strammet seg litt. Men jeg satte meg ned, og borte ble det igjen.

Tja, så kom det en da, men ikke mer enn det. Nei, her tar vi filmkveld. Halv åtte skrev jeg en plass: "Teller det når vondtene er så milde at de altså ikke egentlig er mer enn "lett plagsomme" tro? Føles ikke som ekte greier da nei, selv maseriene jeg har hatt på natta etter sex er jo mer vonde enn dette, og DE virker jo ikke, så da virker vel ikke dette heller..."

Så, en halv time senere så var det slutt på tvilen om dette teller eller ei. Vi ser film, og min faste kommentar "pauser du bare litt, jeg må bare på do en tur..." Kjenner det strammer seg når jeg reiser meg, jeg har jo kjent på disse småstrammingene den siste halvtimen, men det var jo ikke vondt da, ikke reelt sett. Men HALLO, dette var vondt. Reiste meg på et vis, men hadde ikke sjangs til å gå ned trappa nei, jeg endte i knestående på stuegulvet hvor jeg pustet meg gjennom dette her, før jeg gikk på do, fikk en til mens jeg satt der, og kom opp igjen og fortalte min mann at "Jada, det går bra med meg. Men jeg tror han vil ut!"

Jaja, jeg er jo førstegangsfødende, og dette er altså riestarten. Dette skal jo ta maaaaaaaaange timer, og man bør holde seg hjemme så lenge som mulig, slappe av og fokusere på andre ting. Så vi skal se film vi. Men, au da! Kanskje vi skulle prøve å ta tida på dette her? Ok, ti minutter. Ok, ti minutter til. Så det er hvert tiende minutt da? "AU, NÅÅÅÅÅÅ??" sier jeg 3 minutter senere. Ikke hvert tiende minutt her nei. Ikke helt noe mønster i det. Men vondt nok til at jeg ikke orker film, jeg vil ligge på senga med varmefalska mi. Og pc'n, så jeg kunne ta tida på riene med en online "rieteller" hvor jeg bare trykket på tastatuet når det begynte og når det endte, så fortalte den meg hvor lenge det varte, og hvor ofte de kom.

Vel, jeg fant ikke helt mønsteret, det kom enten en VOOOOOND en som varte ca et minutt, hvert tiende minutt, eller som kom det tre mindre vonde, på bare et halvminutt hver, i løpet av ca ti munutter. Det er jo vondt, ganske så vondt, men ikke noe regelmessige rier, og vannet har ikke gått, så det er jo ikke noen grunn til å ringe fødeavdelingen. Jeg puster og puster og forsøker å gjøre som jeg har trent på gjennom riene, men forklarer min mann at rier i en taxi ikke frister, og om vi ringer nå kommer de til å be oss komme inn på en sjekk, men at vi sikkert blir sendt hjer for å hvile. Han pusler omkring i huset (pakker sammen saker og ting) og kommer ned til meg med ei brødskive han har laget til meg, jeg må jo få i meg energi til det som står forran meg, og det eneste jeg har fått i meg siden middagen er isvann (og et par sjokoladebiter i begynnelsen av filmen)

Men, da hadde jeg akkurat vært på do igjen (Jadda, muligens unødvendige detaljer, men den som leser en fødselshistorie må heller tåle litt ekle detaljer, riene ga meg nemlig diare, så jeg løp ofte på toalettet) og registrert at jeg blødde. Ikke MASSE, men nok til at vannet ble rødt. Ja, det er jo ikke så uvanlig med tegningsblødning, men... kanskje påtide å vurdere å ringe sykehuset likevel...

Ja, klokka var vel rundt 23, jeg hadde ikke hatt rier i mer enn ca 3 timer, men mn kjære bestemte oss for å ringe likevel. Så jeg ringte da, og fikk snakke med ei jordmor som, ikke uventet, sa vi gjerne kunne komme inn på en sjekk, men hun kunne ikke garantere at dette var skikkelig igang, og at vi ikke ville bli anbefalt å dra hjem for å hvile. Men hun hørte at jeg måtte jobbe meg gjennom riene, så vi kunne gjerne komme for en sjekk ja.

Jaja, så ringer mannen etter en taxi da, og de presterer å spørre om han vil ha den nå? Ja, tenk, når man ringer etter en taxi til KK sånn på en tirsdagskveld, så er det somregel ikke for å bestille en til neste morgen...

Vel, jeg fikk da kommet meg opp, samla sammen de siste sakene (dvs, forklart hva jeg mangler...) Brødskiva mi havna i kjøleskapet, likegodt, og i det jeg hadde klart å få på meg sko, kom taxien.

Jeg krøka meg ut i bilen, og grudde meg for kjøreturen. Mannen fraktet baggasjen (overpakking? Hva snakker du om, vi brukte da sikkert halvparten av det vi hadde med, og resten hadde vært kjekt å ha om behovet hadde oppstått... :ler: ) og små snakket med sjåføren. Jeg husker ikke så mye av hva de snakka om, men han spurte i alle fall om det var ofte han kjørte på gravide slik. Nei, det var første gangen. Eller, egentlig andre gangen da, første gangen var hans kone.

Jeg skulle sende sms jeg, til familie og sladrevenner. Jeg var opptatt av å få frem at vi kunne bli sendt hjem, slik at de vordende besteforeldre ikke skulle vente seg for mye, men håpet INDERLIG at det ikke skulle skje. Jeg la fra meg telefonen og holdt meg i håndtaket overt døra og pusta hver gang jeg fikk en rie. Jeg hadde vel minst 3-4 stykker i løpet av den tida det tok meg å skrive den meldinga...

Det er en del stengte veier i Bergen for tida, og vi måtte kjøre litt merkelige veier, men vi kom da frem, om enn over litt humpete, og derved litt lite behagelige, veier. Ifølge kvitteringa gikk vi av taxien utenfor inngangen til KK ved midtnatt.

Der ble vi tatt mot av ei jordmor som skulle følge oss avsted til fødestua, som "selvsagt" var langt, langt nede i gangen, så vi måtte ha et par pauser på veien... Jaja, vi kom da frem, og jeg fikk legge meg på senga, og hun spurte litt om ting og tang, og fikk helsekortet mitt, mens jeg pustet meg gjennom enda flere rier, og krevde vannflaska mi (som jeg hadde tatt tatt med hjemmefra, fra kjøleskapet, KALDT VANN!!!) innimellom. Å sterkke ut hånden var nok, mannen tok hintet han. Og fikk sagt at jeg hadde tenkt å prøve badekaret som smertelindring. Hun spurte om jeg hadde vurdert å føde i vann, og jeg svarte at jada, det hadde jeg tenkt på, og om det passet seg slik ville jeg vurdere det ja.

Jeg tenkte at jeg angrer meg, jeg vil ikke, dette er vondere enn jeg hadde trodd, jeg tror ikke jeg klarer det uten smertelindring i dop-form... Dette skulle jo ta MANGE timer med disse smertene, og bare bli verre og verre... Men jeg nevnte det ikke, tenkte jeg fikk prøve litt til. Jordmora spurte om jeg ville prøve akupuktur som smertelindring, og det svarte jeg at jeg gjerne ville. Hun gikk for å sette på vannet først.

Vel tilbake ville jordmora gjerne sjekke meg litt, se etter åpningen. Hun konkluderte med at her var det bare å gå og stenge av vannet... For jeg hadde 8-9 cm åpning (hun skrev ned 9 cm kl 00.15 på pc'n). Så det var godt vi kom inn nå...

Jaha ja... så dette var denne "overgangsfasen" det da, som visstnok gjerne er noe av det vondeste. Det var derfor det var såpass vondt da. Men, hallo, her var det noe som føltes annerledes, jeg hadde lyst til å presse... ALLEREDE? Jeg sa det... enten må jeg på do (hvilket ville være rart, ettersom jeg var ganske tømt av diare) eller så vil denne ungen ut nå, jeg føler jeg må presse, men det kan jeg vel ikke allerede?

Joda, når jeg hadde kommet så langt så var det bare en tynn kant som sto igjen, så kroppen min ville fortelle meg hva jeg skulle gjøre. Derved småtrykket jeg litt da, men ikke sånn kjempeskikkelig, men det gjorde godt, og riene var ikke VONDE lenger, det ble bare mer og mer trykketrang, så jeg trykket mer og mer.

Etterhvert ville hun gjerne ha meg til å endre stilling, og utnytte tyngdekraften, så jeg skulle stå på kne på gulvet og lene meg mot senga. Hvilket jeg gjorde, og holdt meg hardt i hånda til mannen når jeg trykket, måtte ha noe å holde igjen mot rett og slett. Jordmora spurte om hun kunne sette ei nål på meg som skulle hindre at jeg revnet så mye, og jeg sa at hun kunne stille hvor hun ville for min del... Og atter en del pressrier senere ble det plutselig "forsiktig nå, press forsiktig, pust, pust dypt ned i magen, forsiktig nå", mens jordmora holdt en varm klut mellom beina på meg. Og der kunne jeg kjenne det, hodet kom ut, men gled inn igjen etter rien. Litt ut igjen, og så sto det der og det var VONDT, men jeg fikk forsiktig, forsiktig lov å presse igjen, og splæsj, der kom babyen og vannet ut, og en forsiktig liten stemme protesterte litt på å komme ut i denne verden. 01.05 var han kommet til verden, bare litt over en time etter at vi gikk ut av taxien, ca 5 timer etter at riene startet.

Endelig, etter det som føltes som en evighet, men nok bare var et lite øyeblikk fikk jeg snu meg, og se min vesle sønn. Jeg ble støttet opp i sengen igjen, og fikk babyen på brystet. Så fikk pappa'n klippe av navlestrengen, og gutten jeg har båret i magen i 9 måneder satt ikke lenger fast i meg.

Nydelig, nydelig, og vi dobbeltsjekka at det er en gutt, talte fingre og tær, tørka ham og koste med ham, og han fant veien til matfatet... Etterhvert flytta vi ham over på andre sida, og da de var fornøyd med at han hadde søget på begge sider, fikk vi bare slappe av og nyyyyyyte. Dvs, det var denne morkaka som gjerne skulle ut da. Jordmora dro litt i navlestrengen, og trykka litt på livmora for å kjenne, men den var ikke klar. Litt senere, om jeg kunne trykke litt? Nei, den kom ikke. Greit, vente litt da. Dra i navlestrengen igjen da. Trykke litt på livmora, kunne jeg presse litt? Ikke helt klar enda nei, neinei, vente litt, og gjenta. Ei sprøyte i låret for å hjelpe livmoren til å holde seg sammentrukket, og litt mer trykking fra min side, der kom den.

Litt sying måtte til, men visstnok bare "noen pyntesting", dette var bare som skubbsår å regne, hun skulle bare legge kantene pent sammen.

Så var det over.

De kom med noe mat, og vi fikk være litt alene.

Så kom skuffelsen, jordmora kom tilbake, og sa at det dessverre var fullt på barselsloftet, jeg måtte på barsel og min mann måtte dra hjem!!! Men, de hadde det ikke så travelt der, så vi skulle få være litt lenger før han måtte dra da, hun skulle hjelpe til med en fødsel på naborommet, vi kunne bare slappe litt av.

Så kom hun tilbake, og spurte hvordan det sto til med henne? Det er en gutt, svarte jeg. Åja... helseteppet han lå i var nok i utgangspunktet hvitt, men vasket sammen med noe rosa? Det var svakt rosa, og hun hadde akkurat tatt mot ei jente på naborommet... Vel, på tide å veie og måle lillegutt, pappa'n fikk hjelpe til. Den lille, vidunderlige gutten vår ble målt til 3400 gram, 51 m, og 35 cm rundt hodet, og fikk ei sprøyte så han protesterte litt. Men vel tilbake hos mamma, nå med bleie på, roet han seg ned. Deilige gutten min.

Og så en gladnyhet. Det ville bli ledig rom på barselsloftet i løpet av dagen, og "transittrommet" deres var blitt ledig, så om vi ville kunne vi være der i påvente av ledig rom på barselsloftet. Ja, gjerne det ja.

Så jeg ble trillet avsted i en rullestol, og vi fikk være på dette rommet hvor de hadde satt sammen et par senger som ei dobbeltsent. Lillegutt ble plassert midt i senga, og jeg og mannen sov på hver vår side av ham. Klokka var vel litt før fem når vi kom inn dit. Og litt over sju kom arbeidsfolket (Storken er jo under ombygging....) med sine bor og hammer og denslags, så da var det slutt på min søvn, men å bare ligge å se på gutten vår var også ganske greit... For han sov glatt gjennom bråket.

Ja, dette er vel nok for å fortelle om fødselen, ellers går jeg over til å fortelle om barselstiden, men det er jo en annen sak.

Men en ting er sikkert, å føde var ingen avskrekkende opplevelse. Jeg var nok kjempeheldig, med rier i bare 5 timer, fødsel en time etter ankomst på sykehuset, smerter som var helt til å holde ut, selv om jeg ikke rakk hverken badekar eller akupunktur, annet enn den nåla mot rifter. Men dette med å puste inn gjennom nesen, og ut gjennom munnen, sakte og rolig, det er sannelig ikke så lett når det står på som verst! Jeg skal ikke lyve, å føde er vondt. Men jeg var heldig, dette var IKKE en spesielt smertefull fødsel, og ikke varte den så lenge heller.

Og "premien", han er verdens beste!

Endret 25. august 2008 av Malama