Tid for meg selv

[Karry]

Etter en deilig familieferie ble ungene (4 + 8) sendt på fjellet med besteforeldre noen dager, og etterhvert også mannen ut på tur. Selv om jeg var tilbake på jobb hele uka, så opplevde jeg altså i det minste 4 dager der jeg kunne gjøre eksakt hva jeg ville! Jeg dro rett på stranda med venninner etter jobb, stod opp når det passet meg, syklet til og fra jobb uten å måtte planlegge på minuttet at jeg måtte rekke det ene eller det andre. Jeg kunne rote akkurat som jeg ville, og slapp å rydde etter andre. Jeg kunne ombestemme meg- endre planer akkurat som det passet. Gadd ikke lage middag. Jeg fikk trent og vært i aktivitet uten å måtte avtale med noen. Jeg kunne gå og shoppe i ro og mak.

Dette har jeg ikke opplevd særlig mye på 8 år. I likhet med de fleste andre småbarnsforeldre vil jeg tro. Vet dere, jeg er temmelig lei av at hele døgnet er jeg mamma, arbeidstaker eller elskerinne. Hvor ble det av meg? Så da ungene kom hjem en dag for tidlig var refleksreaksjonen "å nei...".

Småbarnsperioden har mye hyggelig, det er ikke det, men du verden hvor lei jeg er av at jeg som egenperson nærmest er parkert på hylla. Tror jeg får unngå flere "fridager" på en stund så jeg glemmer hvor deilig det er....

[Gjest Gjest]

slik har jeg det hver dag, da jeg ikke har barn :=)

[Far til 2]

Det er noe alle foreldre bør ha muligheten til, og jeg håper også skilte foreldre ser muligheter som dette ved felles omsorg.

Jeg håper imidlertid ekteskapet ditt varer evig, og at du får flere slike muligheter. Fortell om det til mannen og besteforeldrene. Kansje de gir deg en ny mulighet før du aner .

[Gjest Gjest]

Det er nå litt opp til foreldrene også da, om de vil bli f.eks. bare mamma.

Er mange foreldre som blir så mamma og pappa at de helt glemmer hvem de er. Hele verden svever for dem rundt deres egne barn, og absolutt alt skal legges opp rundt barna - og helst skal alle vi andre også være veldig interessert i å høre om barna deres.

Så komemr barna i puberteten, og vil være helt andre steder enn hjemme. Da har foreldrene glemt hvem de egentlig er, og blir litt småbitre fordi lille søte nurkene som de pratet babyspråk med ( ) ikke vil være sammen med dem mer. Og siden foreldrene har glemt hvem de er fordi de kun har vært mamma og pappa, så vet de ikke hva de skal fylle livene sine med fremover. Alternativet er en attpåklatt som de kan snakke babyspråk med.

Kos deg du Karry, og forsøk å finne igjen deg selv før du mister deg fullstendig.

[Curry]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Tror alle foreldre/ektefolk trenger litt tid for seg selv innimellom, et pusterom, for å "finne seg selv". I en travel hverdag har vi roller, mamma/pappa, ektefelle, yrkesaktiv, vi får ikke tid til å helt være "den man er". Derfor er det viktig med en liten oase av tid der man bare har seg selv å ta hensyn til. Tror det er en fordel for dem man lever sammen med også. Hvordan man skal få det til i praksis, ja det er en annen sak.

[Gjest Gjest]

Hvorfor skal kvinner ha alle disse rollene på en gang? Arbeidstaker, mamma, husmor, husets sektretær, elskerinne... Når man ser på hvordan unga og mannen ofte gjerne bare har ansvar på deltid, så føles det litt bittert å aldri ha tid til seg selv med god samvittighet. Litt satt på spissen, men er det kvinnens rolle i 2008 å bare se på (sørge for at) resten av familien skal nyte livet?

[Karry]

Hvorfor skal kvinner ha alle disse rollene på en gang? Arbeidstaker, mamma, husmor, husets sektretær, elskerinne... Når man ser på hvordan unga og mannen ofte gjerne bare har ansvar på deltid, så føles det litt bittert å aldri ha tid til seg selv med god samvittighet. Litt satt på spissen, men er det kvinnens rolle i 2008 å bare se på (sørge for at) resten av familien skal nyte livet?

Det er vanskelig å si. Mannen har nok sine utfordringer også, og det er lett å se alt fra sin egen synsvinkel. De kan jo ikke lenger bare gå på jobb og la humla suse. Men jeg ser at mannen min er mye flinkere til å prioritere tid til seg selv, mens jeg ofte prioriterer det bort fordi jeg ellers ville syntes at det ble for mye "stafettfamilie". Mannen min ser ikke risikoen for den samme ubalansen, og tenker nok ikke like mye på den typen ting. En annen ting er at man kanskje bare må erkjenne at i noen år så vil "jeg-et" måtte få mindre tid. Men helt borte tror jeg ikke er noe lurt fordi man neppe blir noen glad person av det. Det jeg imidlertid ser hos oss er at den store taperen i alle aktivitetene vi har er tid til parforholdet. Men også det er det jeg som bryr meg mest om.

[Gjest Anne Sofie, 38]

Slik har jeg det hver dag, da jeg ikke har barn :=)

Samme her - og det er jeg glad for. Høres forferdelig ut det mødre forteller her.

Om jeg får barn tror jeg at cluet er å finne en eldre mann som har tid og roen, slik at ikke jeg blir gående alene med barna sammen med en jevnaldrende mann til karrierejeger. Og en praktikant som går hjem hver ettermiddag. Man kan ikke ha livet sitt på vent i mange år bare fordi man får barn, det er uakseptabelt.

[Gjest Gjest]

Samme her - og det er jeg glad for. Høres forferdelig ut det mødre forteller her.

Om jeg får barn tror jeg at cluet er å finne en eldre mann som har tid og roen, slik at ikke jeg blir gående alene med barna sammen med en jevnaldrende mann til karrierejeger. Og en praktikant som går hjem hver ettermiddag. Man kan ikke ha livet sitt på vent i mange år bare fordi man får barn, det er uakseptabelt.

Etter min mening så er det jeg har uthevet selve poenget med å få barn. At man setter seg selv til side de årene barna er små! Herregud, man har da flere år i livet man kan utfolde seg på enn akkurat de årene når barna er små.

Og til deg Karry, jeg skjønner gleden med å være alene litt, men bare tenk deg, om ikke mange årene så er åtteåringen din mye mer opptatt av gutter/jenter (vet ikke kjønnet på den) og venner enn å være sammen med foreldrene.

Jobber du fullt Karry? Kanskje du kunne gått litt ned i stilling, da kanskje du hadde følt du hadde kommet ovenpå, tror bare kanskje du er sliten?

[La Guapa]

Mange gode innlegg

Jeg tror nok at det er lett at mor blir salderingsposten.

Hvor mange mødre har dusjet til de føler seg ferdige mens alle ungene er våkne eller gått på do alene med små-unger i huset?

Mannen min dusjer til han er ferdig, han......skal jeg i dusjen er spørsmål om når jeg blir ferdig....

Bare et lite eksempel.

Vi har ei på 4 år og en på 4 uker.

Jeg føler meg fullstendig oppspist av familien. Har ikke tid til meg selv overhodet.

Når den minste slutter med puppen blir det andre boller.

Jeg er lei av å stå på pinne for en gjeng med bortskjemte familiemedlemmer.

Så nå har gubben fått klar beskjed :

- Jeg prioriterer også meg selv fremover! Så det så.

I går ga jeg minsten mat og gikk og la meg- uten å sette inn i oppvaskmaskina eller henge opp klær føst!!!!!!

Vi kvinner er alt for flinke til å ta martyr-rollen.

Ofrer oss selv for en gjeng som tar oss som en selvfølge- og etterpå når du ikke har brukt en krone på å fornye deg selv- ikke ofret et miutt på trening eller annen aktivitet som git deg noe.......så stikker gubben fra deg.Fordi di ser så ufiks ut, du har ingen andre interesser enn matprat.no og unger, og du har ikke noe sosialt nettverk.

Hvem er det som takker deg da?

-De som tok det som en selvfølge at du dekket frokostbordet hver eneste morgen gjennom hele ferien uten å ta det som en selvfølge at alle gadd å så opp OG rydde av etter seg? og som syntes det var helt ok med sure, gretne tryner rundt bordet fordi "det er så tidlig" når du allerede har vært oppe i over tre timer med minstemann....

- De som mente at du godt kunne kjøre gang på gang og hent og bringe over halve byen og over kommunegrensene? uten et takk engang.

- De som så på deg som et vaskeribyrå og som ikke gadd å rydde etter seg på badet, på kjøkkenet eller ellers i huset. "Håndklærne slipper vi rett ned- mor plukker dem opp og bærer dem ned i vaskekjelleren.....skittent undertøy også...."

Nei, jeg gidder IKKE mer.......utakknemmelige familiemedlemmer får røkte seg sjøl...jeg gjør det jeg gidder i huset.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Hvordan blir det sånn at mor ikke kan dusje ferdig, at håndklærne "spaserer tilbake til knaggen" og at frokosten mirakuløst kommer på bordet i hele ferien?

Er det ikke på høy tid at dette opphører?

Jeg kunne ALDRI slengt et håndkle på badegulvet hjemme hos min mor. Vi måtte hjelpe med å dekke av og på. Greit så var vi litt eldre enn 4 år og jepp min far gjorde ingenting av dette.

Problemet er at vi damer som ikke liker rot biter i oss det hele fordi vi ikke orker uorden og en del menn cruiser gjennom livet uten å tenke over at man kan gjøre en masse for husets orden og fred bare ved å rydde opp etter seg selv - og mindre barn.

Jeg ser dessverre disse tendensene over alt hvor jeg jobber også: Fordi en del kvinner er vant med å bidra til fellesskapet blir det de som putter i oppvaskmaskinen og setter på kaffe, rydder etter lunsjen, etc., mens en del menn er tørket totalt vekk når disse oppgave skal gjøres. Hvordan kan de? Jeg forstår rett og slett ikke hvordan de kan holde på sånn. Hos oss måtte vi ta det opp, og det medførte at det bedret seg noe, men enkelte fortsetter med å komme sent og gå tidlig slik at de slipper slike oppgaver.

En mor må TA SEG TIL RETTE for å få egen tid og for å være "fiks". Hvis mannen kan dusje til han er ferdig ja så må det være mulig for kvinnen også. Ethvert mas om "er du ferdig snart" ville jeg ha vendt det døve øret til (forutsatt at barna er passet på av mannen). Sure gretne tryner ved frokostbordet hadde jeg ikke akseptert - det er greit å være morgentrøtt - men det er IKKE GREIT å komme til duk og dekket bord med geipen på knærne. Hvis de trenger tid på å våkne må vel en grei måte være å lage frokost i helgen uten at mor trenger å være involvert?

Fritid, alenetid, trening, etc. Jeg synes ikke det er for mye for langt at mor en gang pr uke har denne typen tid. Jeg tror det vil øke hennes selvtillit og bidra til at hun føler seg bedre. Dette burde mannen også innse. En samtale med han om at en kveld i uken heretter er mamma alene tid burde kunne gå an.

Parforhold: det krever større innsats å få til parforhold tid når barna er så små. Men det bør likevel gjøres for å redde forholdet. Om man ikke greier faste dager, hva med å høre med de rundt seg som også har barn om lekeavtaler - og så bytter man selvsagt på disse. Tenk om man kunne greie å få for eksempel annenhver lørdags formiddag til å pleie forholdet?

Det burde være mulig, men jeg tror også en del kvinner er sin egen verste fiende på dette området fordi de skal ha ting så perfekt rundt seg og fordi de heller plukker opp og rydder fremfor å lage bråk. En del av dem har nok også resignert fordi det ikke hjelper hva de sier.

Men jeg tror likevel at kvinner er nøkkelen til sin egen hverdag selv, de må bare tørre og ville det nok.

[Marc Spector]

Det er noe alle foreldre bør ha muligheten til, og jeg håper også skilte foreldre ser muligheter som dette ved felles omsorg.

Jeg prøver også å trøste meg med det i denne vonde tiden etter samlivsbruddet. Jeg prøver å tillate meg å nyte tiden annenhver uke da jeg er helt alene og har mulighet til å gjøre mine ting, og nye ting, og i eget tempo og rekkefølge og eller ingenting uten å føle på hva andre tenker. Jeg kjenner også hvor godt det er at rydding og vasking faktisk har noe for seg når det tar litt mer enn en halvtime før alle lekene er utover stua og sofaen er full av smuler.

Samtidig kjenner jeg at jeg har mer tid og energi til barna når vi er sammen nå.

Men jeg kjenner jeg gjerne skulle hatt en venninne å "være alene" med... :-D

(Er visst ikke så lett å leve uten en kvinne heller da .. )

[Kattugla]

Tror jeg får unngå flere "fridager" på en stund så jeg glemmer hvor deilig det er....

Jeg tror du bør tvertimot prøve å få til flere fridager Alle har innimellom behov for tid for seg selv, uten mas og kjas fra andre - uten at det betyr at de er enten dårlig forelder eller ektefelle..

[Gjest New Dawn]

Det er nå litt opp til foreldrene også da, om de vil bli f.eks. bare mamma.

Er mange foreldre som blir så mamma og pappa at de helt glemmer hvem de er. Hele verden svever for dem rundt deres egne barn, og absolutt alt skal legges opp rundt barna - og helst skal alle vi andre også være veldig interessert i å høre om barna deres.

Så komemr barna i puberteten, og vil være helt andre steder enn hjemme. Da har foreldrene glemt hvem de egentlig er, og blir litt småbitre fordi lille søte nurkene som de pratet babyspråk med ( ) ikke vil være sammen med dem mer. Og siden foreldrene har glemt hvem de er fordi de kun har vært mamma og pappa, så vet de ikke hva de skal fylle livene sine med fremover. Alternativet er en attpåklatt som de kan snakke babyspråk med.

Kos deg du Karry, og forsøk å finne igjen deg selv før du mister deg fullstendig.

Nå vet ikke jeg hvor stor erfaring du har med dette - men jeg kan med sikkerhet si at samtlige av de av mine famlie/venner/kollegaer som er skilte har blitt skilte enten som barnløse eller som småbarnsforldre. Jeg kjenner faktisk ingen som har gått fra hverandre som tenåringsforldre.

Jeg har en voksen sønn og en hjemmeboende tenåring. Mannen min og jeg storkoser oss - vi reiser alene på ferier, vi går ut kveldstid, både sammen og hver for oss, vi trener begge flere ganger i uken ..

Så lenge barna var små - og også etterhvert som de ble større så har jeg yndet å passe på at de kom seg på skolen i rett tid, at de fikk i seg sunn mat, at de ble kjørt til venner som bodde langt borte, at de ble kjørt til kamper og turneringer langt borte .. Dette er noe de fleste foreldre koser seg med å gjøre ...

Når ungene er små så er de førsteprioritet .. men hjelpe meg - småbarnstiden flyr avgårde ... Regn ut hvor stor del av din tid som går med til babyer og små barn .. Det er sannelig ikke mye av et helt liv .. ihvertfall ikke idag når begge foreldre skal ha sin karriere og knapt har tid til å puste innimellom .. Da må man akseptere at man ikke kan dusje så lenge som man kan uten småbarn eller at man ikke kan trene 4 ganger i uken lenger .. Men gjør det noe om man ikke kan gjøre dette?

Det er vanskelig å si. Mannen har nok sine utfordringer også, og det er lett å se alt fra sin egen synsvinkel. De kan jo ikke lenger bare gå på jobb og la humla suse. Men jeg ser at mannen min er mye flinkere til å prioritere tid til seg selv, mens jeg ofte prioriterer det bort fordi jeg ellers ville syntes at det ble for mye "stafettfamilie". Mannen min ser ikke risikoen for den samme ubalansen, og tenker nok ikke like mye på den typen ting. En annen ting er at man kanskje bare må erkjenne at i noen år så vil "jeg-et" måtte få mindre tid. Men helt borte tror jeg ikke er noe lurt fordi man neppe blir noen glad person av det. Det jeg imidlertid ser hos oss er at den store taperen i alle aktivitetene vi har er tid til parforholdet. Men også det er det jeg som bryr meg mest om.

Nettopp - jeg er ganske sikker på at som foreldre så må man akseptere dette - men det trenger slett ikke være negativt .. Jeg for min del ser tilbake på denne tiden med glede .. Og det er både titt og ofte at mannen og jeg sier høyt når vi er ute: "Jøss, var det sånn å ha små barn?" ... vi glemmer det etter en tid, og man lengter faktisk litt tilbake til det - tro det eller ei. Som tenåringsmor har jeg mang en gang lengtet tilbake til den tid da barna var må og lå trygt i sine senger på kveldstid - istedet for at jeg sitter hjemme og bekymrer meg over tenåringer som er ute på fest eller bilturer.

Etter min mening så er det jeg har uthevet selve poenget med å få barn. At man setter seg selv til side de årene barna er små! Herregud, man har da flere år i livet man kan utfolde seg på enn akkurat de årene når barna er små.

Og til deg Karry, jeg skjønner gleden med å være alene litt, men bare tenk deg, om ikke mange årene så er åtteåringen din mye mer opptatt av gutter/jenter (vet ikke kjønnet på den) og venner enn å være sammen med foreldrene.

Jobber du fullt Karry? Kanskje du kunne gått litt ned i stilling, da kanskje du hadde følt du hadde kommet ovenpå, tror bare kanskje du er sliten?

Helt enig med deg

[Marc Spector]

Nå vet ikke jeg hvor stor erfaring du har med dette - men jeg kan med sikkerhet si at samtlige av de av mine famlie/venner/kollegaer som er skilte har blitt skilte enten som barnløse eller som småbarnsforldre. Jeg kjenner faktisk ingen som har gått fra hverandre som tenåringsforldre.

Dette har jeg også hatt en forestilling om. Jeg tenker også at hadde vi bare klart å holde ut noen år til så hadde ekteskapet latt seg redde. Lett å se tilbake på alle tingene vi burde gjort annerledes nå, og jeg mener på ingen måte å skylde på barna, men ting hadde vært lettere å takle med barn som ikke krevde like mye fysisk innsats fra oss foreldrene. Vi merket jo også hvor mye enklere livet ble da førstemann var blitt tre (og et halvt) og så kom lillejenta, og det var slutt på pustepausen.. Innen minstemann rakk å bli tre gikk altså ekteskapet skeis.. Jeg tar gjerne en stor del av skylden for at ting gikk som det gikk, men jeg skulle gjerne prøvd på nytt, og er overbevist om at ting ville blitt enklere for oss foreldrene nå når barna på mange måter er over den mest krevende alderen. (Jeg skjønner at noen vil mene at den mest krevende alderen for noen kommer med tenårene, men det vil uansett være på en annen måte. Det vil uansett være mindre løfting, matlaging, vasking, rydding osv.

Dere må ikke misforstå og tro at jeg (vi) ikke setter utrolig stor pris på begge barna våre!! Men vi burde nesten hatt kurs i hvordan takle livet som småbarnsforeldre i kombinasjon med det moderne samfunnets forventninger om selvrealisering, jobb, fritid, egentid, elskov, venner med mer ..

[Sjefs-snipa]

Dette er en av hovedgrunnen til at vi ikke skal ha barn. Vi vil være mann og kone- hver dag, hele året & hele livet. Ikke mamma og pappa.... Har sett så alt for mange par som har sklidd totalt fra hverandre pga barn- at vi ikke er villige til å risikere det. Og tro meg- det føles topp! Hver dag er en gave der vi nyter hverandre og elsker hverandre enda litt mere! Vet jeg høres kvalmt lykkelig ut: men jeg jeg er det :love:

[Nigo-san]

Måtte flire litt av hovedinnlegget, er nok mange som kjenner seg igjen i det du skriver... og særlig nå som det har vært ferietid. Ingenting er så slitsomt som ferie!

Menmen. Det er en fase, og det går over. Og som mange har påpekt, så er det ikke så lenge til barna dine er mer ute enn hjemme. Når den tid kommer, vil vi antageligvis savne alt gnål og mas fra ferietrøtte unger. For selv om man kan bli gal av alle kravene som stilles og den uendelige lista av gjøremål, så ville jeg ikke byttet mot all verdens kafeturer og spa-weekendturer og alenetid. Tross alt.

*sliten, men lykkelig*

[Gjest New Dawn]

Dette er en av hovedgrunnen til at vi ikke skal ha barn. Vi vil være mann og kone- hver dag, hele året & hele livet. Ikke mamma og pappa.... Har sett så alt for mange par som har sklidd totalt fra hverandre pga barn- at vi ikke er villige til å risikere det. Og tro meg- det føles topp! Hver dag er en gave der vi nyter hverandre og elsker hverandre enda litt mere! Vet jeg høres kvalmt lykkelig ut: men jeg jeg er det :love:

Jeg tror at de parene som sklir fra hverandre pga barn, er par som hadde sklidd fra hverandre uten barn også.

[Sjefs-snipa]

Jeg tror at de parene som sklir fra hverandre pga barn, er par som hadde sklidd fra hverandre uten barn også.

... for såvidt enig. Men - jeg ville ikke byttet bort livet vårt som 100% mann&kone mot 20%mann&kone og 80%mamma&pappa uansett. Vi hadde sikkert holdt sammen- men livskvaliteten ville blitt sterkt redusert for vår del!

[Gjest Gjest]

Jeg får inntrykk av at mange bare aksepterer at mannen bidrar mye mindre enn en selv til husarbeid, unger og liknende. Hvorfor det? Menn fortsetter i mye større grad med det livet de hadde før barna kom, kvinnen legger om hele sin tilværelse. Er det ønskelig eller må hun det for å få ting gjort? Hva hadde skjedd om hun ikke gjorde det?