Medisinsk abort

[AnonymBruker]

Jeg blødde i ca 12-14 dager etter MA.

Anonym poster: 761b4bc54553c20295acc4c8f9e2f685

[Gjest Mona]

Jeg har tatt medisinsk abort hjemme i dag. Sto opp tidlig, tok meg en dusj og spiste frokost. Tok to Diclofenac og fire Paracet sammen med frokosten. La meg på sofan og puttet inn fire Cytotec i skjeden. Lå i ro i to timer uten smerter. Merket bare at jeg fikk en litt rar følelse av at det var noe på gang. Når de to timene hadde gått så gikk jeg på do. Kjente da at det kom ut "diverse greier" i do. Så litt på tv og slappet av. Gikk på do igjen og da kom det litt mer klumper. Var vel tre - fire dobesøk som det kom ut ting og tang. Tok mindre enn fire timer fra jeg satte inn Cytotecen. Etter det var det bare friskt menstruasjonsblod. Trengte ikke ta den siste smertestillende jeg hadde fått. Overhodet ingen smerter. Faktisk mindre enn ved en vanlig mens. Litt rar følelse når jeg kjente at det kom ut. Hadde uten tvil valgt dette igjen fremfor kirurgisk abort.

[Gjest Silje]

Om det er lurest å ta aborten hjemme eller på sykehus må man jo kjenne på selv - her er vi veldig forskjellige. Selv tok jeg aborten hjemme, og for meg føltes det helt riktig. Smertene var ganske sterke for min del, og jeg syntes i grunnen det var greit å få kunne slippe løs noen løvebrøl uten at noen hørte meg. Venninna mi bor like i nærheten, og vi hadde avtalt at jeg skulle ringe henne hvis jeg følte for det. Men som sagt syntes jeg det var godt å få gjøre det alene.

Poenget mitt er at folk har veldig ulike preferanser på dette området, og det er superviktig å lytte til sin egen magefølelse.

Jeg er veldig glad for at jeg tok medisinsk abort og ikke en kirurgisk. Som mange andre bekymret jeg meg på forhånd for hvordan det kom til å føles når selve fosteret kom ut, men det gikk veldig greit. Jeg kjente jo at fosteret passerte, men akkurat den biten skjedde veldig kjapt, og jeg var nøye med å ikke kikke i toalettskålen etterpå.

[AnonymBruker]

Har det noen sammenheng hvordan man opplever abort med hvordan man opplever fødsler? Altså, hvis man har hatt en medisinsk abort som ikke var sååå vond, er det større sannsynlighet for at man også syns en fødsel er levlig smertemessig? Og er aborten helt grusom så er fødsler også det? Eller har de to tingene ingenting med hverandre å gjøre?

Anonym poster: 97656e2e36c8e3e0fe9bf8a47f57a732

[snurk]

Jeg tok medisinsk abort for ca 1 år siden og jeg er en av de som virkelig var uheldig. Til alle som skal ha medisinsk abort, pass på å få ultralyd etter alt er over!

Jeg møtte opp på sykehuset og fikk alt av tabletter som jeg skulle ha. Etter å ha vært på sykehuset i 8 timer begynte jeg endelig å blø. Sprang på do og kjente at noe kom ut. Fikk vaginal ultralyd for å skjekke at alt var ute og det var det ikke så jeg måtte bli enda lengre. Etter et par timer fikk jeg beskjed fra sykepleieren som var kommet på ny vakt at jeg kunne dra hjem og at jeg kunne ringe dem hvis det var noe. Jeg gikk hjem fra sykehuset og plutselig satte riene i gang for fult. Kom meg hjem å lå på badegulvet i fosterstilling fordi det var så vondt (de smertestillende tablettene jeg hadde tatt tidligere hadde mest sannsynlig sluttet å virke). Ut kom mye blod å klumper. Etter 1-2 timer ga riene seg og jeg sovnet momentant. Dagen etterpå virket alt fint igjen.

Etter 4 uker kom jeg tilbake til sykehuset for å ta blodprøver. Blodprøvene viste at jeg enda var gravid! Måtte inn til lege og fikk ultralyd. Ultralyden viste at inne i magen min lå det et foster, og det levde. Jeg var da 15 uker på vei! Jeg tror jeg aldri har vært i så stort sjokk som da jeg fikk høre dette.

Jeg fikk satt opp time med sosionom for å snakke om hva jeg ville gjøre videre. Det var jo en grunn til at jeg i utgangspunktet ville ha abort. Student på en liten hybel, ikke ferdig med utdannelse, lite penger, veldig dårlig forhold til barnefar osv. Dette er det jævligste jeg har vært med på! Etter å ha snakket med leger innen fosterdiagnostikk fikk jeg vite at på grunn av abort-pillene jeg hadde tatt tidligere var det 45% sjangse for at fosteret kom til å få feil med armer og ben og/eller nerveskader. Jeg valgte derfor ny abort (i tillegg til at jeg faktisk overhode ikke var klar for barn).

Måtte gjennom abortnemd og selv om de hintet veldig om at de syntes at jeg skulle beholde så var de veldig forståelsesfulle. Jeg fikk senabort to uker senere og var da 17 uker på vei. Senaborten orker jeg ikke gå inn på engang, det hele var bare helt forferdelig og når jeg tenker tilbake på det så virker alt som en stor tåke.

Jeg var som sagt fryktelig uheldig og jeg vil ikke at dette skal virke som noe skremselspropaganga, men vær nøye på å få undersøkt at aborten faktisk er utført! Hos meg ble det spekulert i om jeg kanskje kunne hatt tvillinger, og det var kun den ene av to som ble abortert men i bunn og grunn har jeg aldri fått noe ordentlig svar på noe. Jeg kommer nok aldri mer til å velge abort igjen, det kommer jeg ikke til å klare å takle psykisk.

[AnonymBruker]

Huff, så grusomt. Kan ikke forstå hvorfor man i det minste ikke kan få all den smertestillende man ønsker under en abort - og i hvert fall senabort. Av og til lurer jeg på om det er fro å straffe kvinnen (og det er forkastelig). De burde jo helt klart ta UL etterpå, det trodde jeg var rutine.

Jeg har tidligere skrevet om min smertefulle MA grunnet fosterdød, der jeg ble sendt hjem med minimalt med smertestillende og kastet opp og nesten besvimte av smerte. Måtte tilbake på A-hus, ble ikke trodd, møtt av en gynekolog fra helvete med null empati, måtte ligge og vri meg i to timer før jeg endelig fikk morfin (ketorax).

At det går an å traumatisere kvinner på den måten, burde virkelig vært unødvendig i dagens helsevesen. Men det er vel en gruppe som ikke presser på for å stå på krava. De føeste vil jo bare prøve å glemme og fortrenge hele den forferdelige opplevelsen og alle smertene. Å bli sendt hjem så utrygg som jeg var og bli nektet kirurgisk abort var det verste for meg - og sender man folk hjem for å abortere er ikke EN pinex major og voltaren nok. Man bør få AFipran, pinex Forte, Voltaren og kanskje en morfinpille i tillegg.

Anonym poster: 761b4bc54553c20295acc4c8f9e2f685

[Gjest Lilje]

Jeg vil også gjerne dele mine erfaringer her. Det er trist å høre at så mange har hatt vonde abortopplevelser. Før jeg tok abort leste jeg mange sånne historier på nettet, og ble vettskremt. Jeg tror at de historiene som havner på forumer er de verste, så jeg vil gjerne dele mine erfaringer. Min historie er heller ikke akkurat er noen solskinnshistorie, men det skal en aborthistorie tross alt ikke være.

Jeg har tatt både kirurgisk og medisinsk abort. Kirurgisk abort da jeg var 18, medisinsk da jeg var 25. Jeg har ikke opplevd noen psykiske traumer ved noen av abortene, men jeg er heller ikke noe glad for at jeg har tatt dem.

Den kirurgiske aborten var verre for meg enn den medisinske. Jeg hadde ingen smerter ved selve inngrepet, som ble utført i narkose, men pådro meg infeksjon i livmoren etterpå. Dette var ekstremt smertefullt og innebar sykehusinnleggelse for å unngå sterilitet.

Den medisinske aborten ble utført i Danmark hvor jeg studerer. Grunnen til at jeg valgte medisinsk var fordi jeg følte at den kirurgiske hadde vært så ”hard” mot kroppen min. Jeg kunne ta aborten hjemme. Jeg fikk abortpillene og smertestillende på sykehuset, og kunne ta de med hjem. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne være alene den dagen, og det var jeg heller ikke, men ingen rundt meg var klar over at jeg gjennomgikk en abort. Jeg hadde ikke bodd i Danmark så lenge og syntes aborten var for privat til å dele med de nye vennene mine. Det var et krisenummer jeg kunne ringe til på sykehuset, i tilfelle noe gikk galt. Av smertestillende fikk jeg med meg Burana og Panodil, samt en morfinlignende pille som heter Kodein som jeg kunne ta i tilfelle det skulle bli så vondt at de andre smertestillende ikke hjalp. Denne var det aldri nødvendig for meg å ta.

Aborten var overstått i løpet av en dag, og jeg blødde ganske heftig i de neste dagene. Smertene var ikke så ille som jeg hadde forventet etter å ha lest på forumer som dette. Det var ganske kraftige kramper, men ikke mer enn jeg kunne tåle. Jeg syntes det hjalp å holde meg i bevegelse innimellom. Jeg innbiller meg at jeg kunne merke når embryo kom ut, men det er ikke godt å si. Generelt var det mye klumper. Dette er sikkert ikke så morsomt for de som opplever abort som et etisk dilemma.

De verste smertene kom for meg to dager etter aborten. Da var jeg redd for at jeg igjen hadde pådratt meg infeksjon. Jeg ringte sykehuset, men de sa at jeg ikke skulle bekymre meg før jeg evt. fikk feber. Det fikk jeg ikke, smertene avtok, og jeg var helt fin igjen dagen etter.

[AnonymBruker]

Hei, jeg har tatt abort for en uke å en dag å jeg lurer på om jeg kan begynne å bruke ob nå? vet at det ikke er lurt men jeg blør mindre nå.

Tusen hjertelig takk til dere som svare

Anonymous poster hash: 122f6...286

[AnonymBruker]

Hei, jeg har tatt abort for en uke å en dag å jeg lurer på om jeg kan begynne å bruke ob nå? vet at det ikke er lurt men jeg blør mindre nå.

Tusen hjertelig takk til dere som svare

Anonymous poster hash: 122f6...286

Jeg tok MA for et år siden, og jeg ville ikke brukt ob etter kun en uke.

Legen sa da at jeg ikke burde bruke ob før den blødningen og neste mens var over.

Men jeg brukte tamponger første mens etter MA :-)

Ville ventet, det er en infeksjonsfare men det, og det er enkelt å få i denne perioden.

Anonymous poster hash: 7865a...285

[AnonymBruker]

Dette er en gammel tråd, men den kommer høyt opp på søkeresultatene på google, så jeg brukte denne selv til å finne andres erfaringer med medisinsk abort. Og denne tråden er så full av skrekkhistorier at jeg føler for å dele min. Jeg var selv overbevist om at jeg ville bli en av dem som ville oppleve helvete på jord med medisinsk abort og gruet meg så mye at det nesten ikke var til å holde ut.

Jeg møtte på sykehuset kl. 08:00 og fikk tildelt stort enerom med bad og TV. Satte vaginalpillene kl. 09:00 og fikk beskjed om å komme meg på beina etter en time. Kl. 10:00 begynte jeg å vandre, og tuslet rundt i gangene på sykehuset i litt over en time før jeg kjente menssmerter i nedre del av magen og i korsryggen. Det var like vondt som jeg vanligvis har den første dagen i menstruasjonen, så det var absolutt overkommelig, men jeg ville jo helst sitte, da det lindret. Kl. 11:15 gikk jeg tilbake til rommet mitt. Det var kommet noen dråper blod i bindet, så jeg ville prøve å gå på do. Jeg hadde lest at man kan hjelpe til ved å trykke forsiktig, så jeg gjorde det, og da kom det ut en svær klump med koagulert blod i bekkenet. De neste to timene gikk jeg på do hvert 15. minutt og det kom store klumper hver gang. Det var aldri vondt, heller ikke særlig ubehagelig. Kl. 13:00 fikk jeg beskjed av sykepleier at både foster og morkake hadde kommet ut. Så lettet jeg var! Det betydde jo at selve aborten var overstått, og det smertehelvetet jeg ventet på, aldri ville komme!

Siden jeg fremdeles hadde mye koagulert blod som kom ut, fikk jeg ikke dra hjem. De ville vente til det kun var ferskt blod i bekkenet. Dette tok hele fem timer. Det var noen veldig kjedelige timer på sykehuset, med hyppige toalettbesøk og da hadde jeg ikke lenger virkning av smertestillende, så nå gjorde det mer vondt. Fikk paracet, uten at det hjalp, men det gikk egentlig fint. Da klokken var 18:00 fikk jeg lov til å dra hjem, og da var kroppen så utmattet at jeg nesten ikke orket å prate. Så fra jeg tok vaginalpillene og til aborten var ferdig, tok det altså kun fire timer, men jeg ble på sykehuset i ti timer.

Jeg var kun syv uker på vei, og det kan ha vært en avgjørende faktor for at det gikk så greit rent fysisk. Psykisk var det naturligvis veldig tungt å gå gjennom.

Anonymous poster hash: 4fe89...55e

[AnonymBruker]

Som forrige skriver: gammel tråd, men den havner langt oppe på søkeresultater på google, og jeg ble selv skremt av historiene jeg leste her, så ønsker å dele min. Dette blir en lang og kanskje litt eksplisitt tekst, men jeg prøver å nevne alt jeg selv har lurt på når jeg leser andres historier:)

Jeg er 24 år, gravid for første gang i syvende uke (ikke fra første mensdag, men fra faktisk unnfangelse - sa legen etter ULen), kjæreste med barnefar, men tidlig i forholdet, begge er studenter, og jeg har egentlig aldri hatt spesielt lyst på unger, så etter å ha vurdert frem og tilbake konkluderte vi med abort. Jeg snakket også med Amathea, noe jeg absolutt kan anbefale dersom man ønsker å snakke med noen nøytrale. Etter å ha lest alle skrekkhistoriene på nettet om medisinsk abort ville jeg selvfølgelig ha kirugisk.

Jeg bestile førstegangskonsultasjon (Haukeland), og måtte vente en uke på time. Da jeg bestilte hadde jeg allerede begynt å bli trøtt og miste matlyst, men i løpet av denne uka ble alt snudd på hodet: jeg spiste rundt 1000 kcal eller mindre hver dag, hovedsaklig i form av tørre riskaker, knekkebrød eller potet. Når jeg prøvde å spise ordentlig ble jeg kvalm og/eller kastet opp. Jeg sov 12 timer og var fremdeles helt utslitt, og klarte til slutt ikke gå på skolen.

Da jeg til slutt kom på time anbefalte selvsagt sykepleieren medisinsk hjemmeabort, men jeg insisterte på kirurgisk. Til slutt gikk hun med på at det var en mulighet, og ringte for å sjekke når første ledige var. Det var 2 uker ventetid. Jeg kunne altså fått denne timen, men det var ikke aktuelt å være så dårlig i 2 uker til. Derimot kunne jeg ta tabletten til den medisinske der og da, og fullføre aborten to dager senere. Jeg gikk for det. Deretter fikk jeg UL med lege, diskuterte smertestillende (jeg tåler ikke Paracet, så fikk Naproxen og Tramadol) og de informerte om prevansjon for å unngå graviditet videre. Jeg fikk den første abort-tabletten, Mifegyne, og en kvalmestillende, Afipran, og dro hjem.

Mifegyne virker ved å blokkere Progestron, som tydeligvis var det som gjorde meg så dårlig, for fra denne dagen ble kvalmen og trøttheten min bedre - bortsett fra at jeg ble helt forferdelig trøtt av Afipran. Den skal ikke gis til personer under 61 kg, og jeg mistenker at jeg kanskje veide litt mindre enn de vanlige 63 kg etter halvannen uke uten matlyst, for jeg kunne ikke gjøre annet enn å sove de neste 12 timene. Uten å tenke meg om tok jeg en ny Afipran neste dag, og sov også hele denne dagen og natten. Jeg hadde litt vondt i magen av Mifegyne, som svake mensensmerter, og den første natten hadde jeg en følelse av at noe "løsnet" i magen. Veldig rart, og litt vondt i et øyeblikk, men så var det over. Jeg blødde ikke disse dagene.

To dager senere sto jeg opp 08.00, spiste noen riskaker til frokost, tok en 500mg Naproxen og fire Cytotec i skjeden. Jeg hadde også fått Afipran og Tramadol (syntetisk morfin), men tok ikke noen av disse etter å ha lest om fæle bivirkninger. Tenkte heller at jeg kunne ta dem dersom det ble for ille (og det er jeg glad for i ettertid!). Jeg passet på å ligge de første to timene etter å ha satt inn Cytotec, så de ikke skulle skli ut igjen. Etter 20 minutter kjente jeg at det begynte å "skje noe" i underlivet, og etter en time begynte det å bli lette smerter. Kjæresten min holdt meg med selskap og hentet vann etc til meg så jeg slapp å reise meg, men stort sett lå jeg på sofaen og leste. Gradvis ble krampene sterkere, men ikke uutholdelige. Etter 2 timer måtte jeg tisse, og gikk på do. Da var det pittepittelitt blod, men enda ikke i nærheten av en mensturasjon. Etter 3 timer kjente jeg noe "skli nedover på innside", og løp på do. Da kom det ut en koagulert blodklump og en del friskt blod. Noen minutter senere kjentes det ut som om noe rant ut, og jeg løp på do igjen. Da kom visst vannet ut? Og litt slim, samt noe blod. Nå hadde jeg relativt sterke kramper, som ved en vond mensturasjon. Etter det rant det bare friskt blod med noen koagulerte små klumper av og til.

Det var egentlig alt. Krampene var som verst etter 4 timer, og holdt seg ganske vonde i 2-3 timer, og gav meg også vondt i ryggen - som ved en vond mensturasjon, men det skal sies at jeg har hatt noen ganske fæle mensensmerter tidligere. Jeg tok ikke de 2 ekstra Cytotecene, og jeg tok aldri mer smertestillende enn den første Naproxen. Jeg ble litt kvalm av de verste smertene, men ikke så veldig, og jeg er ærlig talt ordentlig glad for at jeg ikke var trøtt og søvnig underveis, eller hadde Tramadol-bieffektene.

Ca 14.00 ringte en sykepleier og spurte hvordan det gikk. Jeg fortalte hva som hadde skjedd (koagulert klump, vann, slim, friskt blod) og spurte om jeg burde ta de to ekstra pillene. Hun syns det hørtes ut som jeg var ferdig siden jeg blødde friskt, og mente at det trengte jeg ikke.

Klokka 16 hadde jeg ikke lengre kramper i det hele tatt, og nå, kl 24 er jeg egentlig i helt fin form, men har enda litt vondt i magen.

Alt i alt var dette som en over gjennomsnittlig vond mensturasjon. Mye mindre ille enn jeg hadde trodd, ikke traumatisk eller særlig ekkelt. Selvfølgelig ikke behagelig, men et par timer med vondt er ikke så fælt i ettertid. Individuell smertegrense har selvfølgelig mye å si, samt hva man forventer: jeg var forberedt på å ha det mye verre. Dessuten er det nok verre jo lengre man er på vei. Selv syns jeg også det var greit å være hjemme siden jeg kunne ha kjæresten min sammen med meg hele tiden, og slapp å gå på do med sykepleier.

Lykke til til andre som skal ta samme valg. Jeg angrer ikke i det hele tatt, og er bare glad jeg er ferdig.

Anonymous poster hash: 7218c...925

[AnonymBruker]

Hei! 

Tenkte jeg skulle dele min opplevelse angående medisinsk abort. Jeg var som alle andre veldig nervøs, og googlet meg frem om alt mulig og leste mange ekle opplevelser i forkant. 

Jeg er 23 år, student, og var 7 uker på vei. Da jeg fant ut at jeg var gravid, ringte jeg umiddelbart sykehuset og bestilte time til abort. Da fikk jeg høre at jeg ikke kunne få noen time før jeg var 7 uker på vei, da de må kunne se om f.eks fosteret kan ligge utenfor livmoren. Dette synes jeg var veldig vanskelig å godta, da jeg ikke ønsket å gå å føle på hvordan det var å være gravid. Var mye slapp i starten, men det var først da jeg var rundt 5 uker, jeg fikk kjenne på kvalmen og jeg har aldri vært så kvalm i hele mitt liv! Noen tips som hjalp meg her: osteloff med skinke og ost, mr. lee nudler med kyllingsmak, vann med sitron, cola uten kullsyre. 

 

Da jeg kom i uke 7 var det tid for å endelig dra på sykehuset og jeg møtte opp på gynekologisk poliklinikk på St.Olavs. Der snakket jeg med en sykepleier om valget mitt og prevensjon, og hun forklarte at siden jeg ikke var lengere på vei hadde jeg mulighet til å få hjemmeabort. I og med at jeg da kunne få det tidligere enn om jeg skulle gjort det på sykehuset, var valget veldig enkelt - det ble hjemmeabort på meg. 

Så ble jeg sendt videre til en annen sykepleier/gynekolog der hun tok en pålagt klamydiatest og innvendig ultralyd for å være sikker på at jeg faktisk var gravid og var 7 uker på vei. Selve undersøkelsen synes jeg var ganske ubehagelig og holdt på å svime av flere ganger, men så er jeg veldig sensitiv til slike ting også da, haha. Videre fikk jeg all informasjonen jeg trengte om medisinsk abort, og hun gikk nøye gjennom hva som kom til å skje, og hva jeg kunne forvente meg av blødninger/smerter etc. Til slutt gikk vi gjennom hvilke piller jeg skulle ta, hvordan og når. Mens vi snakket svelget jeg den første pillen (mifegyne), og jeg fikk beskjed at om jeg kastet opp pillen etter 2 timer måtte jeg komme tilbake å få ny. Dette gikk heldigvis greit. 

På kvelden kunne jeg kjenne litt "mensmurringer" i magen og jeg ble så kvalm at jeg kastet opp til slutt. Dagen etter var det samme regla, men nudler, osteloff og cola reddet meg nok en gang :-)

 

Så kom dag 3, og selve aborten skulle skje. Jeg hadde gruet meg noe sinnsykt til denne dagen etter alt jeg hadde lest på nett, men siden at jeg sliter veldig med sterke mensensmerter(sengeliggende) til vanlig, bestemte jeg meg for å forberede meg på det værste, og håpe på det beste! Jeg våknet 08:00, tok meg litt mat og svelget alle de smertestillende tablettene jeg hadde fått: 4 Paracet 500mg, 1 voltaren og 2 kvalmestillende, og så satte jeg inn 4 piller i skjeden. La meg i senga i en time, og kjente de samme murringene i magen som jeg hadde hatt de to dagene før, litt sterkere bare. Etter det hadde gått akkurat en time, sto jeg opp å gikk rundt i leiligheten mens jeg hadde en varmeflaske på mange (ANBEFALES!). Da jeg hadde gått ca. en halvtime/time kjente jeg at noe fosset ut, og heiv meg inn på do. Etter jeg kom ut fikk jeg litt vondt i magen, og kastet opp et par ganger. Så var det opp å gå igjen, og det samme skjedde igjen etter ca. ett kvarter. Denne gangen kom det mye mer blod og det begynte å komme klumper og slim. Opp å gå igjen, og etter en liten stund var det akkurat som om noe slapp og kjente at noe datt ned i bindet. Sprang på do, og fant en 3 cm hard klump i bindet, som jeg prøvde å få bort så fort som mulig, da jeg ikke ville se noe. Jeg så aldri ned i do, dette anbefales også. Etter dette var det som om murringene i magen hadde sluppet, og jeg fikk i meg mat uten å spy det opp. Murringene/smertene og kvalmen ga seg nesten med en gang etter dette. Klokken 13:00 ringte en sykepleier fra sykehuset, for å høre om hvordan det hadde gått og hun syntes det hørtes ut som om jeg var ferdig med å abortere. Jeg var litt satt ut over at det hadde gått så fort, og at det var så lite vondt. Selvfølgelig var det ubehagelig og litt vondt, men begynte aldri å gråte eller rope av smerte. Kanskje hadde det noe med at jeg er vant til helt sinnsyke menssmerter og hadde forventet mye værre, eller så var jeg bare veldig heldig!

Nå er det 7 timer siden jeg satt i gang aborten og det eneste jeg kjenner er at jeg blør en del og må bytte bind ofte. Kvalmen har gitt seg helt og smertene finnes ikke. Litt murringer enda, men ikke noe vondt! Håper min opplevelse kan hjelpe de som har blitt alt for skremt av fæle historier, selv om det selvfølgelig er veldig individuelt fra person til person. Jeg anbefaler deg hvertfall om å gå så mye som mulig (jeg gikk 6 timer i strekk, rundt og rundt på gulvet), bruk varmeflaske og ha den med deg over alt! Gjør klar en spybøtte og ta den med deg inn på do når du skal dit. Også er det veldig godt med støtte og noen som kan gå sammen med deg i flere timer! Jeg hadde bestevenninnen min hos meg fram til klokka 12:30, og så tok kjæresten min over. For meg var hun mye flinkere til å motivere meg og snakke med meg hele tiden. Hun har vært gjennom det samme selv, og derfor var hun veldig forståelsesfull og god å ha i denne settingen! Da kjæresten min tok over, sovnet han på sofaen.. Haha, så vil absolutt anbefale å ha med noen som har vært gjennom det samme før! 

Lykke til og god klem til alle dere der ute!

 

Anonymkode: 9da09...cb3

[kiwikiwi]

Denne tråden hjalp meg da jeg tok medisinsk abort hjemme, så ønsker å bidra med min historie.

Ullevål sykehus ga meg undersøkelsestime ila få dager, og fikk vite at jeg var tidlig i uke 6. Jeg fikk velge selv når jeg ville ta den medisinske aborten, så fikk lagt den til helga så jeg slapp å være borte fra jobb. Jeg var kvalm hver dag og psykisk satt ut av den uønskede graviditeten, men ble møtt med mye forståelse og profesjonalitet av lege og sykepleiere.

Pillen jeg skulle svelge på sykehuset noen døgn før selve aborten gjorde meg ikke dårlig.

Jeg hadde samboeren hjemme, og det var fint og trygt. Startet dagen med de smertestillende pluss de fire pillene som skulle stikkes i skjeden. Til ulikhet fra mange over her fikk jeg beskjed av sykepleier om å bevege meg allerede etter 15 minutter, så det gjorde jeg.

Etter 2 timer begynte jeg å blø ganske mye. Det gjorde litt vondt i livmor-området, men de sterke smertestillende tok vekk mesteparten. Det skal sies at jeg til vanlig har nesten ingen menssmerter, så dette var verre enn jeg er vant med. Men ikke verre enn 4 på en skala fra 1 til 10. Så jeg var heldig som slapp disse smertehelvetene som noen beskriver.

Etter 2,5 timer kjente jeg at noe "fosset". Det må ha vært vannet. Jeg skyntet meg inn på do. Jeg presset litt mens jeg satt der, og plutselig kjente jeg at noe kom ut og traff toalettvannet med et plask. Det var en ganske stor blod/slim-klump. I ettertid tenker jeg at det bitte-lille fosteret må ha vært inni den klumpen også. Klump-opplevelsen satte meg litt ut, fordi jeg kjente klumpen veldig godt da det passerte utgangen av skjeden. Jeg ble skremt av det - var ikke forberedt på å kjenne andre konsistenser enn vanlig blod. Der og da ble jeg faktisk ganske trist. Selv om jeg absolutt står ved mitt valg var det noe samvittighet eller sorggreier som slo inn som jeg ikke kunne styre der og da. Det var faktisk den "vondeste" opplevelsen med hele aborten.

Kort tid etter dette avtok smertene noe, men jeg fortsatte å blø både vanlig blod og mindre klumper. I to dager etterpå måtte jeg ta litt smertestillende. Da hadde jeg kraftige blødninger, måtte fremdeles bruke nattbind på dagtid. Deretter avtok blødningen dag for dag, og etter en uke trengte jeg bare truseinnlegg. Nå har det gått 1.5 uke og blødningene er så godt som over. Ingen smerter.

For meg var det overraskende at det vondeste var den psykiske delen ifbm opplevelsen med blod/slim/"klumpen". Derfor er mitt tips til andre å forberede seg litt mentalt på akkurat det. Det har vært fint å ha kjæresten min å støtte seg på og å snakke om denne opplevelsen.

Klem til alle dere som går gjennom det samme. Selvvalgt abort er et gode, men det er ikke nødvendigvis lett å gå gjennom.

 

[AnonymBruker]

Enda noen år senere. Denne tråden var til hjelp for meg for å forberede meg på hva jeg kunne forvente. 

Jeg er gift med to barn fra før, og vi var enige om at vi ikke ville ha en til. Og så var vi uheldige til tross for uhell pluss at angrepillen ikke hjalp. Egget hadde trolig festet seg umiddelbart, for tok angrepillen bare 12 timer etter sex. Men det får være sin egen historie. 

Dette var for noen måneder siden, mot slutten av 2020.

Kontaktet sykehuset selv, beregnet ukene over telefon, og fikk time to uker etter. Som flere sier, embryoet må være stort nok til UL. Det verste for meg var å vente med alle graviditet-symptomene: kvalm, utmattet og slapp. 

På selve dagen fikk jeg UL, og bekreftet at embryoet var tilsvarende beregningen. Så jeg var syv uker når jeg ringte, og ni uker når jeg utførte aborten. Hadde hyggelig samtale, selv om det også er alvorlig og seriøst. Fikk god informasjon der, pluss et skriftlig brev med samme informasjon. Tok den ene pillen der, som stopper alt, og pakke med smertestillende, kvalmestillende og disse man skal ha i skjeden to dager etter. Fikk ha med meg mannen min på hele konsultasjonen.

Jeg opplevde følelsen av at noe "sluttet" allerede i bilen på vei hjem. Begynte å blø samme kveld, først bare litt, men i løpet av sein kveld begynte det å renne, jeg fylte et bind i løpet av to timer. Så jeg la meg med tykt nattbind. Våknet midt på natten, og tenkte det burde vært lurt å skifte bindet som føltes tungt ut. Gikk på do, skiftet bind, og satt litt der da det fortsatt rant blod. Plutselig kjente jeg følelsen av noe som løsnet og følelsen av noe større som skled ut. Og det kom to plopp i do. Prøvde å se, men vannet var uansett for blodig til å se noe. Antar det var foster og morkake. Jeg er nysgjerrig av meg, så tror ikke jeg hadde blitt preget av å se på det som ramlet ut hvis det var mulig. Hele veien har vært smertefri så langt, det var mest plagsomt å være stresset. Men jeg var aldri redd. Tok på nytt bind og la meg. Dagen etter var helt fin, bortsett fra at jeg blødde mye og måtte skifte bind ofte. Dag to tok jeg de andre pillene som "oppskriften" sa, men opplevde ikke noen effekt av de i skjeden. Sikkert fordi det allerede var skjedd. Ble oppringt samme kveld, og  snakket med sykepleier, og hun bekreftet at det trolig hadde skjedd av seg selv etter den første pillen. 

Sånn sett opplevde jeg selve aborten smertefri, og jeg var mer preget av stresset. Tok likevel alle pillene etter "oppskriften". Hadde blødning en uke til sammen. Blødningen under aborten og de første dagene etter var lys rød, veldig flytende og lignet ikke mensen. Min vanlige mens er mørkerød og mer slimete.  Blødde en del i tre dager, etterfulgt av ca 5 dager spotting. 

Det verste for meg var første mens etter aborten. Mensensmertene jeg fikk den ene kvelden var de sterkeste jeg har opplevd, og jeg klarte ikke å ligge eller sitte og slappe av. Jeg måtte opp og gå, og bruke varmeflaske og tok en lang varm dusj. Tok to Paracet, og de virket ikke særlig godt. Fulgte opp med to i Ibux etter en stund, da roet det seg nok til jeg fikk sove. Heldigvis over når jeg våknet, da var det bare milde mensensmerter. Helt normal mensblødning den uken, og kom tilbake i vanlig syklus igjen med en gang. 

For min del som har født to ganger, så opplevde jeg abortopplevelsen som noe helt forskjellig. De sterke mensensmertene jeg hadde var også helt ulikt rier og mine vanlige mensensmerter. Så for min del er abort ikke sammenlignbart med hverken med rier, fødsel eller mensen, og en helt egen opplevelse. For de som har født før, var min opplevelse mer som renselsen etter fødselen, uten etterrier. 

Lykke til dere som skal igjennom det samme. For min del var det helt greit, og jeg er ikke redd for å gjøre det igjen. Selv om jeg selvsagt skal gjøre mitt for å unngå å måtte havne i samme situasjon igjen. 

 

Anonymkode: c383b...357