Medisinsk abort

[Azalea]

Hei!

Jeg skal ta MA i morgen og er sinnsykt nervøs. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ta kirurgisk abort, men da jeg kom til sykehuset for samtale sa sykepleier at MA var den beste måte. Jeg ville ikke, siden jeg ikke vil være en deltager av aborten, og tenkte at det beste var å ligge i narkose. Men siden det er sommer ferie sa sykepleier at det var vanskelig med time. Jeg hører flest skrekk historier, men også at det er forskjellig fra person til person. Burde jeg heller ta kirurgisk og vente på time, i stede for å sette i gang MA i morgen ??

Hilsen veldig redd og nervøs jente

Hei.

En medisinsk abort er mye bedre for kroppen, med kirurgisk abort er det mye større fare for infeksjoner bl.a. Jeg ville helt klart ha møtt opp i morgen om jeg var deg. Du kan spørre om å få snakke med sykepleieren før du bestemmer deg, så finner dere nok den løsningen som passer deg best. Lykke til!

Endret 10. juli 2011 av Amk

[AnonymBruker]

Jeg tok medisinsk abort for 7 år siden. Glemmer aldri følelsen av at jeg kjente noe hardt mellom bena i sengen, men turte ikke se.

[Gjest mica]

Noen som har utført begge metodene? Altså både medisinsk og kirurgisk abort.

Jeg har tatt kirurgisk abort en gang før og har dessverre (veldig dessverre) havnet den situasjonen at jeg må ta abort igjen.

Kirurgisk abort ga ikke mye smerter. Litt ubehag når jeg fikk en stikkpille som skulle skape litt åpning før inngrepet.

Men det som virkelig var ubehagelig var å bli trillet inn i en operasjonsal "full av folk" som du viste skulle rote et visst sted mens du lå i narkose. Dessuten hadde jeg angst for narkosen. Angsten er ikke borte ennå, selv om jeg overlevde narkosen ;-)

Så vurderer medisinsk abort. Men da er prosessen mer langvarig, du ser det som skjer, og det er gjerne lengre blødninger. Og antagelig mer smerter?

[Gjest Jolene]

Jeg tok medisinsk abort i forrige uke hjemme. Jeg synes ikke det var så ille. Det var fort over. Fikk med meg 4 stikkpiller hjem i tillegg til smertestillende. Det hele var over i løpet av 4,5 time. Jeg hadde riktignok sinnsyke magesmerter/rier i to timer, men det er glemt nå. Det var bare å pøse på med mer smertestillende, så gikk riene over.

Dagen etter kunne jeg trene og leve som vanlig. Jeg blør heller ikke så mye, nå 4 dager etter.

[AnonymBruker]

Jeg tok en medisinsk abort for et par måneder siden, da jeg var i uke 9. Det var en helt forferdelig og traumatisk opplevelse for meg, da jeg hadde helt ubeskrivelige smerter og kastet opp hele dagen. De måtte gi meg masse morfin, da vanlige smertestillende ikke virket.

2-3 uker senere da jeg enda blødde masse og hadde vondt når jeg tisset, måtte jeg dra tilbake til sykehuset for å få en gynekologisk undersøkelse. Der fikk jeg med meg to Mifegyne hjem, som jeg skulle stikke i skjeden hjemme, på grunn av mye rester som lå igjen. De nektet på å ta en utskrapning.

Dro hjem og fortvilt og tok Mifegyne, uten at det hjalp, og legene sa at jeg måtte bare la restene komme ut naturlig. Ventet i over 5 nye uker, men blødde enda mye. Da fikk jeg min mor til å dra med meg til legen, der hun truet dem med litt av hvert, før jeg møtte tilbake til sykehuset. Der fant de ut at restene enda ikke var kommet ut, så de tok en utskrapning på meg.

Etter det sluttet jeg å blø etter ca 1 uke.

Det var 9 uker med rent helvete, og jeg har ikke ord for hvor dårlig behandlig jeg fikk.

Stakkars kjæresten min da, som måtte holde ut med forferdelig mange uker uten sex, og blod overalt. Han var en prins!

[Gjest Gjest]

Jeg tok en medisinsk abort for et par måneder siden, da jeg var i uke 9. Det var en helt forferdelig og traumatisk opplevelse for meg, da jeg hadde helt ubeskrivelige smerter og kastet opp hele dagen. De måtte gi meg masse morfin, da vanlige smertestillende ikke virket.

2-3 uker senere da jeg enda blødde masse og hadde vondt når jeg tisset, måtte jeg dra tilbake til sykehuset for å få en gynekologisk undersøkelse. Der fikk jeg med meg to Mifegyne hjem, som jeg skulle stikke i skjeden hjemme, på grunn av mye rester som lå igjen. De nektet på å ta en utskrapning.

Dro hjem og fortvilt og tok Mifegyne, uten at det hjalp, og legene sa at jeg måtte bare la restene komme ut naturlig. Ventet i over 5 nye uker, men blødde enda mye. Da fikk jeg min mor til å dra med meg til legen, der hun truet dem med litt av hvert, før jeg møtte tilbake til sykehuset. Der fant de ut at restene enda ikke var kommet ut, så de tok en utskrapning på meg.

Etter det sluttet jeg å blø etter ca 1 uke.

Det var 9 uker med rent helvete, og jeg har ikke ord for hvor dårlig behandlig jeg fikk.

Stakkars kjæresten min da, som måtte holde ut med forferdelig mange uker uten sex, og blod overalt. Han var en prins!

[/quote

Behandlingen du fekk var ikkje nåke å gje aplaus for nei, diverre er de slik at nåken gonge må ein stå på å kreva for å få det ein vil. Eg snakke av erfaring, den som rope høgast får oftast mest oppmerksomheit.

Øve til det utheva feltet, eg synes ikkje nåke synd på kjæresten din som måtte vere utan sex i vekesvis mens du gjennomgikk det du gjorde. Det skulle då berre mangle at han at han var ein prins for deg.

Eg håper at deg går bra med deg no

[Gjest anne]

jeg tok medisink abort, og fikk veldig vondt, måtte ligge i sengen så ikke jeg skulle besvime og ha vann ved sengen for jeg klarte ikke spise.. kastet opp når jeg satt meg opp og noe jeg ikke var helt forberedt på var at jeg fant en liten boble i trusa med et lite foster i! kunne se at det var et bitte lite menneske med hender som hadde fingre, tok ut fosteret og ble sittende og studere det.. det hadde øyne og åpnet munnen når jeg rørte ved hodet.. var veldig merkelig og jeg var ca 8 uker på vei

[Gjest Silje]

Hei! Jeg har nettopp tatt medisinsk abort, i dag faktisk, for noen få timer siden. Og de timene jeg lå i smerte, det er de grusomste time jeg har opplevd! Mener virkelig ikke å skremme noen som leser dette og som eventuelt skal ta abort, men jeg vil bare være ærlig og dele min opplevelse. Jeg ble overrasket over at det gjorde så vondt.

Jeg gjorde det hjemme, noe jeg egentlig er veldig glad for at jeg fikk gjøre. Fikk være sammen med mamma, og ikke alene/med folk jeg ikke kjenner, og fikk holde på med mitt. De første timene etter at jeg hadde puttet de 4 pillene i skjeden, merket jeg ingenting. Men så kom det plutselig en smerte jeg aldri har følt før, noe helt annet enn menssmerter hvert fall! livmoren, ryggen, magen, beina, kroppen... Vondt... Jeg visste ikke hvordan jeg skulle ligge, det var så vondt uansett hva jeg gjorde. Stønnet og vred meg i smerte, og håpet på at noe ville skje hele tiden. Jeg visste ikke hvordan det føltes når selve aborten skjedde, så jeg gikk og satte meg på doen i ny og ned og forsøkte å presse, men kom bare ut noen få blodklumper.

Mot slutten kastet jeg opp, og la meg i senga igjen. Plutselig kjente jeg noe "vann" som kom ut, og fortet meg inn på doen. Og da skjedde det endelig. Jeg kjente en klump komme ut, og plutselig forsvant alt jeg hadde av smerter. Det var så DEILIG. Har aldri følt meg så lettet før.. "klumpen" kom ut etter ca 6 timer. Og jeg hadde MYE smertestillende, men det merket jeg lite til, tror jeg. Kan jo hende det hadde vært enda verre uten? Nå er jeg bare utmattet, og håper jeg ikke får noen plager i ettertid, og at alt er ute nå. Jeg blødde forresten utrolig lite..

Men til dere jenter med tanker om abort, så ønsker jeg dere lykke til! Det er tydeligvis på langt nær alle som har så vondt. Men det gode er at alt på en måte er glemt nå for min del, og jeg kunne spise og gjøre vanlige ting med en gang det var over.

Hilsen en jente på 18 år, som er lettet over valget hun tok, til tross store smerter

[Gjest Silje]

Var forresten i uke 8

[Gjest kristin]

Jeg tokk mb for over uke siden.

fikk den første tabletten på sykehuset, jeg var veldig redd. Spurte om jeg kunne få sykemelding, fordi jeg skulle på nattevakt, det er en krevende jobb. men det fikk jeg ikke, legen sa jeg kunne få om to dager når jeg skulle ta de to andre tablettene, kunne bare få sykemelding i 2 dager. jeg ble litt overrasket for det svaret, liten forsåelse fra en lege syns jeg. jeg kom hjem ved 14 tiden, skulle på nattevakt kl21.00. men etter noen timer ble jeg så dårlig, fikk forferdelige smerter, hadde ikke klart og jobbe, måtte bli hjemme og håpe jeg kunne få hjelp av min fastlege dagen etter noe jeg fikk. dagen etter var helt JÆVELIG, hadde stoer smerter, kastet opp lå rett ut hele dagen og dagen etter, med ett smertehelvete uten at jeg hadde begynt og blø. tokk de to andre tablettene hjemme dag 2. det tokk mange timer før jeg så vidt begynte og blø litt, dette var ett smerte mareritt, lå i sengen og vride meg i smerter, fikk noen smertestillende hjem fra sykehuset, men det var ALT for lite. fikk ordnet med smertestillende privat heldigvis for at noen selger sånt... , er nå sykemeldt i 3 uker. det er først nå de siste dagene over en uke etter, at jeg blør kraftig, har like mye smerter i rygg og magen, er litt bekymret for at det ikke gir seg enda, dette sa de ikke på sykehuset, har ikke fått noe time for oppfølgning, sykehust sier det ikke er vanlig. er det noen som har opplevd samme historie som meg? er helt utslitt av og gå med så mye smerter, har nesten ikke sovet siden første dagen etter smertene begynte dette går på psyken også.. er kjempe forttvilet, og skuffet over behandlingen jeg fikk på sykhuset vestre viken aldri bruk de sykehusene, mitt råd til andre.

[Gjest Noia]

Vestre viken, er det sykehuset i bærum? Jeg skal dit og ta med.ab. i overimorgen. Har vært der en gang før men av annen grunn og da ble jeg behandlet kjempebra. Men nå ble jeg litt bekymra når jeg leste dette. Skulle egentlig på ullevål men de hadde ikke plass til meg sa de.

Jeg har hittil hatt en del smerter og vært veldig kvalm, er litt redd dette skal gjøre at jeg reagerer sterkt på medisinene jeg skal ta, at jeg får masse smerter av de.. noen som har erfaring med sammenheng mellom ubehag under graviditeten, og aborten?

Lurer også på hvordan smertestillende jeg får, fikk vite jeg skal ta den hjemme, men da jeg ikke tåler en del typer smertestillende vet jeg ikke helt hvordan d skal gå å ligge hjemme med store smerter.... tviler på at de sender med meg morfin hjem for å si det sånn...

[Gjest Lano]

Har tatt begge delene, først tok jeg med.abort, ikke noe hyggelig og ligge der å "føde". Så den neste gangen sa jeg at jeg ønsket kirurgisk, det var heldigvis ikke noe problem. Fikk en tablett eller noe før jeg skulle inn, så var ikke helt til stede.(heldigvis) Men man får narkose ganske kjapt, så etter en stund våkner man på overvåkning, så blir man kjørt ned på sengeposten igjen. Der må man da være en stund, få i seg noe mat og sånn. Blir litt røft forklart, men det er iallefall det jeg husker.

[Gjest Ell]

Hei. Her var det mange ekle, skumle og traumatiske opplevelser fra medisinsk abort.

Her kommet min opplevelse fra start til slutt.

Jeg tok en med.abort for ca 3 uker siden. Min største frykt har alltid vært å havne i den situasjonen der man må ta ett slikt vanskelig valg. Verken meg eller min kjæreste ønsker barn.

Det var snakk om èn eneste gang der vi glemte å bruke beskyttelse. Dagene som gikk merket jeg at noe hadde skjedd, ett eller annet jeg ikke helt klarte å beskrive. Brukte søkemotoren Google som aldri før, googlet alt som hadde med graviditet, spontanabort, kirurgisk abort og medisisnk abort å gjøre. Man kan vel igrunn si at Google var min verste fiende og beste venn på en og samme gang! Der fikk jeg vite foreløpige svar på hva som faktisk kunne ha hendt.

Dagene gikk utrolig sent fram til første mensdag. Mensen kom ikke...

Men med tanke på at min menstrasjon ikke er helt regelmessig (grunnet at jeg ikke går på noe som helst prevansjon) bedde jeg til gud om at den skulle komme litt senere...

Jeg drøyde toppen 2 dager, etter ventet mens, tok en test og den viste "overraskende nok" positiv. Fikk time hos gynekolog en dag senere, og hun kunne bekrefte svangerskapet. 5 uker på vei! Jeg signerte på et ark, der jeg samtykket å utføre abort. 2 ukers ventetid. Det var nok de vondeste ukene i hele mitt 21 år gamle liv. Jeg var klar over hva jeg skulle gjøre, jeg merket livet i magen, jeg kjente graviditeten på hele kroppen, både fysisk og psykisk.

Dagen kom der jeg skulle møte på sykehuset å ta pille nr 1. Ble sjekket nedentil nok en gang, fikk informasjonen jeg trengte, og kunne reise hjem. Fikk beskjed å møte til samme tid 2 døgn senere.

Natt til neste møtetidspunkt våknet jeg opp med små magesmerter, jeg kjente blodet renne, tydelige blodflekker fra senga og inn til badet. Jeg var så trøtt at jeg ikke fikk noe som helst reaksjon over hva som faktisk var på vei til å skje. Det hele skulle jo ikke skje før jeg fikk de siste pillene på sjukehuset morgenen etter ?!?! - trodde jeg.

Jeg gikk å la meg, men våknet fort opp igjen, da jeg nok en gang måtte på do. Jeg hørte ett lite plask i doen, å tenkte ikke noe særlig mer over det før jeg ble våknet av ringe klokken.

Følte meg helt fin! Og klar for å gjennomføre aborten på sykehuset. Ble lagt i ett rom sammen med en annen dame. Kun ett lite tynt forheng mellom oss. Måtte putte 4 piller inn i skjeden, og en stikk pille i rumpa.

Fikk beskjed å ligge helt i ro ca 60min, for så å opp å gå. Merket ingenting til smerter, ble bare litt susete av den smertestillende tabeletten jeg fikk inn ett visst sted.

Jeg prøvde å forklare sykepleieren at jeg hadde en følelse av at det skjedde natten føre. Det kunne hun ikke si noe om, vi måtte visst være tålmodige å vente å se litt til.

Timene gikk, kjente fremdeles ikke smerte, blødde moderat og kun svake mens murringer.

Ble tilbudt smørbrød, men da hadde allerede jeg og kjæresten min vært å spist lunsj i cafeen på sykehuset.

Damen ved siden av meg hadde det betraktelig mye verre, hun hylte og skrek, fikk morfin sprøyte og ekstra smertestillende. Det var da jeg tenkte at, INGEN HAR DET LIKT UNDER EN ABORT. Det er så individuelt du bare kan få det. Nesten litt sinna på meg selv at jeg har gruet meg så fælt alle disse dagene over hva som kom til å skje med kroppen min på toppen av det hele oppi alt dette.

Jeg fikk lov å reise hjem etter drøye 3 timer. Bind og truseinnlegg ble aktivt brukt dagene etter. Hadde sterke menstruasjons lignende blødninger i en god stund etter. Blødde i strekk ca 2 uker, ett opphold med brunlig utflod i 3-4 dager, og nå tror jeg jaggu jeg akkuratt har fått mensen tilbake.

Har ingen fysiske vonde minner etter den medisinke aborten i det hele tatt. Alt ligger i hodet, men igjen så har jeg aldri hatt det verre psykisk, det er en dag jeg forsåvidt aldri kommer til å glemme, å nysgjerrigheten over hvem og hva som kanskje kunne ha kommet til verden via meg og min elskede kjæreste vil alltid være der.......

Får satt inn hormonspiral om 7 dager. Dette er en situasjon jeg aldri vil havne i igjen, og jeg anbefaler alle der ute å bruke sikker prevenasjon for å unngå at noe slikt skal skje, så ønsker jeg alle dere andre lykke til, som muligens leser dette akkuratt nå? som skal gå igjennom det samme som meg...

Dette er jo ikke noe man tør å snakke høyt om til folk, i redsel for alle disse dømmende menneskene som finnes der ute. Jeg er ikke stolt, jeg får aldri vite om jeg tok det riktige valget. Må ta mange runder med meg selv, å prøve å finne en måte å leve med dette på.

Hilsen Ell

[Gjest Christina]

Jeg tokk medisinsk abort og hadde masse smerter i 3 uker .. Det er nå 3 måndeder siden og jeg har enda ikke fått mensen på disse tre Mnd lurer på om noe er galt jeg burde dra på en ultralyd for og se om alt er bra :-( veldig nervøs

[Gjest Gjest]

Jeg tokk medisinsk abort og hadde masse smerter i 3 uker .. Det er nå 3 måndeder siden og jeg har enda ikke fått mensen på disse tre Mnd lurer på om noe er galt jeg burde dra på en ultralyd for og se om alt er bra :-( veldig nervøs

Fikk du en UL for å se om aborten virket...?

[Gjest Lillemeg...]

Hei

Her var det mye ekkelt og skummelt å lese om medisinsk abort... Og jeg har lest mange slike historier de siste dagene... Så jeg bestemte meg for å skrive min, som kanskje kan være avskrekkende for noen av de som leser disse skumle historiene og bruker mange dager på å grue seg i forkant.

Etter å ventet langt å lenge på mensen som aldri dukket opp, og jeg hadde stått foran speilet lengre enn normalt i flere dager og vært svært fornøyd med hvor fine puppene mine plutselig hadde blitt, slo tanken ned i meg som et lyn! Kunne jeg virkelig være gravid?? for en tid tilbake hadde jeg vært en dag for sen med p-pillen, men kjøpte for sikkerhetskyld en angrepille som jeg tok innen 24 timer etter sexen. Så jeg skjønte ikke hvordan jeg kunne ha blitt gravid. men fikk kjøpt meg en test, og som jeg mistenkte viste den at jeg var gravid. 3+ uker på vei...

Jeg ringte gynekologisk på sykehuset, og fikk time til sjekk den 16 mai. Ultralyden viste at jeg var 10+2 på vei... ikke rart jeg syntes mensen var vell sen...

19 mai var jeg innom å fikk den første tabletten som skulle få fosteret til å slutte å vokse.

21 mai (igår) hadde jeg den medisinske aborten. Møtte opp på sykehuset klokken 12, og fikk tildelt et rom. fikk 4 tabletter som skulle føres inn vaginalt. + en cocktail av smertestillende, kvalmestillende osv, som skulle svelges. Dette ble gjort, derretter måtte jeg holde sengen en times tid før jeg burde opp å røre på meg.

Jeg gikk og jeg gikk... Tre timer med aktivitet passerte, og ingenting skjedde, ingen smerter, ingen aktivitet i magen...

Fikk så to nye tabletter som skulle svelges... jeg gikk og jeg gikk, og prøvde å gå på do ofte for å se om noe var kommet igang... fortsatt ingen smerter....

Tre nye timer gikk. Jeg fikk så 2 nye tabletter... så jeg begynte å gå igjen... gikk trapper, spiste litt, tok situps, knebøy, og hoppet "hoppetau" (uten tau)... fortsatt ingen aktivitet, ingen smerter...

2,5 time gikk, og jeg begynte å bli svært utålmodig. Her hadde jeg forventet meg smerter sterke nok til at morfin var eneste utvei, og blødninger så kraftige at man tror man dør... Etter 2,5 time begynnte en svak murring i magen, dette gikk over i noe som liknet svake rier, jeg satte meg på do, med et bekken under (alle abortene denne dagen skulle samles inn og sjekkes) plutselig kjenner jeg en form for boble og et plask i bekkenet... Ringer på sykesøsteren og spørr om hva dette er, og fikk beskjed at nå var vannet gått og at det var igang. Kjente at "riene" økte, men fortsatt ikke spesielt smertefullt, ubehaglig ja, smertefullt? nei. Setter meg på et nytt bekken, det kommer noe mer blod. så kommer en ny boble, der kom fosteret. med tydelig navlestreng, tær og fingre. Føltes både litt vemodig men samtidig godt det var over, da jeg har ingen mulighet eller ønske om å bli mor nå. Bekkenet ble overlevert til sykesøster. Men når jeg spurte om jeg kunne få dra hjem fikk jeg beskjed om å vente til morkaken har kommet. Som sagt så gjort. Tilbake på do, sitte på et nytt bekken. Tok ikke lang tid så fikk jeg en ny "rie", ny følelse av en boble som passerte gjennom systemet, Morkaken var ute, men jeg ble sittende en stund på toalettet da det kom mye blod samtidig. Fortsatt ubehagelig, men ikke smertefullt. Til tross for at det nå var over ca 10 timer siden jeg fikk smertestillende. Sykesøster fikk overlevert morkaken. Jeg spurte nok en gang om jeg kunne få dra hjem nå. men siden jeg blødde såppas friskt ville hun gjerne at jeg ble der en halvtime til, for å se til at blødningen reduserte seg. Først på dette tidspunktet spurte jeg om en smertestillende til, for da var ubehaget noe kraftigere. Jeg kunne godt klart meg uten, for noe veldig smerte var det ikke snakk om, men jeg kunne godt dempe ubehaget litt. en halvtime gikk, blødningen var redusert og jeg fikk dra hjem. Det ble en lang dag. Men takket være en superhyggelig og fantastisk sykepleier gikk det veldig lett, selv om tålmodigheten fikk kjørt seg litt. Etter jeg fikk tilatelse til å dra hjem kjørte jeg hjem selv. skiftet bind og gikk til sengs. I morges hadde jeg ikke engang blødd igjennom bindet. Vet at de fleste tar seg en eller to egenmeldingsdager. Selv hadde jeg en 12-timers arbeidsdag i dag. Ikke hatt antydning til smerter, ikke vanlige menssmerter engang. Ikke har jeg blødd spesielt mye heller. (og jeg som har hamstret en halv butikk med digre nattbind og tykke superabsorberende bind)

Dette med smerter i forbindelse med medisinsk abort er nok veldig individuelt. For min del var det kanskje greit å lese alle skrekkhistoriene på forhånd, for jeg hadde forberedt meg mentalt på å gå gjennom et helvette. Men når det kom til stykket så var det ikke så ille alikevell. Men jeg håper at min historie kanskje kan berolige noen jenter som lar seg skremme av alle de samme historiene jeg har lest.

Så hos meg hadde jeg ubehag i 1-2 timer fra aborten kom i gang, til alt var ute og jeg hadde kommet hjem og i seng. I dag, dagen etter aborten blør jeg omtrent like mye som ved normal mens, men har vesentlig mindre smerter enn ved vanlig menstruasjon. Til tross for at jeg har jobbet i tung jobb hele dagen. Så jeg vil vil bare si at en medisinsk abort nok kan være helt grusomt, men det trenger ikke å være det.

Hilsen jente på 25:)

[Gjest Ingrid]

Dette anbefales absolutt IKKE! Jeg har aldri skrevet noe på slike sider før, men dette må jeg virkelig få sagt.

Jeg er i tjue årene, og fikk derfor med meg alt "utstyret" hjem.

Det begynte som vanlig. Fikk 4 piller som jeg skulle dytte opp i kjeden, samtidig som jeg svelget to sterke smertestillende.

Den første timen, gikk alt GREIT. Jeg hadde kraftig "mensensmerter", men det gikk. Da den første timen var ferdig, var det klart for å svelge de to neste pillene. (som liksom kan virke smertestillende)

Ca. 15 min etter denne var svelget, begynte helvete. Jeg måtte være alene og ligger i sengen. Smertene jeg hadde, kan ikke beskrives med ord. Det gikk ikke an å ligge stille, ikke på magen, ikke på ryggen og ikke på siden. Jeg klarte rett og slett ikke å ligge stille. Det at jeg konstant snudde på meg, ropte ut smerteskrik og hyperventilerte, gjorde meg fryktelig sliten. Jeg ble kvalm og kastet opp, samtidig som jeg vred meg i smerter. Etter 2 timer med dette, måtte jeg få venninnen min til å komme med mer smertestillende. Det var et øyeblikk der, jeg faktisk trodde jeg skulle dø. (HEY dramatikk). Hun kommer med to tabletter, og det tar ca. 10 sekunder, før jeg kaster opp disse.

Det er ingenting som fungerer. 15 min senere, prøver jeg meg på 1 tablett. Den forblir inne i kroppen. Dette hjelper svært lite. i 3 timer ligger jeg i sengen, kaster opp, har ubeskrivelige smerter og stønner høylytt.

Hvis jeg skal prøve å beskrive hvordan det føltes ut i magen... En sag, som roterer rundt, samtidig som noen prøver å dra ut livmoren din, med bare hendene.

Jeg forhørte meg rundt med fler om dette, før jeg bestemte meg for å gjøre det medisinsk. De fleste sa "Det er vondt, som kraftige mensensmerter"

MENSENSMERTER?!?! HELL NO! Ikke kraftige heller.

Det er umenneskelig å gå igjennom noe slikt. Jeg forstår ikke at kroppen tåler smerten.

Legen sier "jeg anbefaler denne metoden" Jeg regner med at disse legene ikke har vært igjennom dette selv. Jeg regner også med at dette er den billigste metoden for dem. At de slipper å bruke ressurser og penger på en kirurgisk operasjon.

Selvfølgelig reagerer alle forskjellig på dette, og jeg vil si at mitt tilfelle var nokså ekstremt.

Jeg skriver dette, fordi dette er noe jeg ikke unner min verste fiende. Jeg hadde aldri gått igjennom dette igjen. Ikke for noe i verden.

[sol87]

Det verste med min abort var venterommet på forundersøkelsen på gynekologisk avd. et eller annet. Der satt gravide kvinner, smilende og blide, forelskede par, og, inne i et hjørne, et par som holdt om hverandre og gråt. Kanskje hadde de mistet et veldig ønsket barn, og her stod jeg, 17 år og ville ikke en gang ha mitt. Min kirurgiske abort gikk fint. Jeg måtte vente ganske lenge, fordi det var kø på dagkirurgisk. Jeg leste i en roman mens jeg ventet, den klarte jeg aldri senere å lese ferdig. Selve aborten ble naturligvis gjort under narkose, og etterpå hadde jeg ikke voldsomme smerter. Jeg var mest lettet egentlig.

Jeg kan ikke gi noen førstehåndsopplysninger om medisinsk abort, men jeg de jeg vet om som har tatt en MA har sagt at det gikk greit, det var smertefullt, men det skjedde ikke noe dramatisk (utover en abort, som naturligvis er dramatisk for de fleste av oss.) Klem til alle dere som gruer dere, håper det går bra med dere.

[AnonymBruker]

Dette anbefales absolutt IKKE! Jeg har aldri skrevet noe på slike sider før, men dette må jeg virkelig få sagt.

Jeg er i tjue årene, og fikk derfor med meg alt "utstyret" hjem.

Det begynte som vanlig. Fikk 4 piller som jeg skulle dytte opp i kjeden, samtidig som jeg svelget to sterke smertestillende.

Den første timen, gikk alt GREIT. Jeg hadde kraftig "mensensmerter", men det gikk. Da den første timen var ferdig, var det klart for å svelge de to neste pillene. (som liksom kan virke smertestillende)

Ca. 15 min etter denne var svelget, begynte helvete. Jeg måtte være alene og ligger i sengen. Smertene jeg hadde, kan ikke beskrives med ord. Det gikk ikke an å ligge stille, ikke på magen, ikke på ryggen og ikke på siden. Jeg klarte rett og slett ikke å ligge stille. Det at jeg konstant snudde på meg, ropte ut smerteskrik og hyperventilerte, gjorde meg fryktelig sliten. Jeg ble kvalm og kastet opp, samtidig som jeg vred meg i smerter. Etter 2 timer med dette, måtte jeg få venninnen min til å komme med mer smertestillende. Det var et øyeblikk der, jeg faktisk trodde jeg skulle dø. (HEY dramatikk). Hun kommer med to tabletter, og det tar ca. 10 sekunder, før jeg kaster opp disse.

Det er ingenting som fungerer. 15 min senere, prøver jeg meg på 1 tablett. Den forblir inne i kroppen. Dette hjelper svært lite. i 3 timer ligger jeg i sengen, kaster opp, har ubeskrivelige smerter og stønner høylytt.

Hvis jeg skal prøve å beskrive hvordan det føltes ut i magen... En sag, som roterer rundt, samtidig som noen prøver å dra ut livmoren din, med bare hendene.

Jeg forhørte meg rundt med fler om dette, før jeg bestemte meg for å gjøre det medisinsk. De fleste sa "Det er vondt, som kraftige mensensmerter"

MENSENSMERTER?!?! HELL NO! Ikke kraftige heller.

Det er umenneskelig å gå igjennom noe slikt. Jeg forstår ikke at kroppen tåler smerten.

Legen sier "jeg anbefaler denne metoden" Jeg regner med at disse legene ikke har vært igjennom dette selv. Jeg regner også med at dette er den billigste metoden for dem. At de slipper å bruke ressurser og penger på en kirurgisk operasjon.

Selvfølgelig reagerer alle forskjellig på dette, og jeg vil si at mitt tilfelle var nokså ekstremt.

Jeg skriver dette, fordi dette er noe jeg ikke unner min verste fiende. Jeg hadde aldri gått igjennom dette igjen. Ikke for noe i verden.

Jeg signerer denne. Jeg følte at jeg hadde gått gjennom en fødsel etterpå. Det var forferdelig vondt. Jeg var helt utenfor i flere uker etterpå. Fraråder medisinsk abort på det sterkeste.

Anonym poster: 9081c8fad4e07559b20b619764d43341

[ady91]

Hei!

Jeg hadde bare noen spørsmål som jeg lurte på om noen av dere kunne svare på.

Jeg tok medisinsk abort på onsdag, altså 26 september. Jeg blødde mye den første dagen men i dag mindre. Kan det skje at det gir seg med å blø, og etter en stund komme tilbake igjen? eller er det sånn at når det stopper så er det ferdig da?

Jeg vet legen sa at man ikke skulle bruke tampong de første 2 ukene etter aborten. Men jeg skal i bursdag til en venn på lørdag er det farlig om jeg bruker tampong på kvelden bare? eller er det en risk å ta?

Håper på raskt svar!

På forhånd, Takk:)