Kravstore menn?

[Caracal]

Jeg syntes det blir feil når alt skal på død og liv være så fordømt likestilt hele tiden.

Kle av mann og kvinne kroppen, sett de ved siden av hverandre. Kan noen se forskjellen?

Kan noen se at den muskuløse mannekroppen. Den er kantete og preget av at arbeid skal utføres. Kvinnekroppen er rund og myk. Estetisk vakker å se på.

Det sier seg selv at vi ikke vil se (ha)en dame som løfter 150 kilo i benkpress..

Noen ganger føler jeg at visse kvinner er som et yngre søsken. Hvis jeg skal Skru motorsykkel så skal hun det også. Ikke fordi det finnes egen interesse for det, men fordi jeg gjør det. I det øyeblikk jeg går fra det jeg gjør da er interessen vekk..

Man kan tydelig se at vi er på vei til å bli så like at det ikke er forskjell på oss.

Oss ”kara” blir avmaskulinisert og kvinnene blir mindre og mindre feminine.

Er det dit vi vil? I så fall så kan vi bare fortsette.. Det burde jo da egentlig vært mange flere smil å se på gata pga den fine situasjonen vi har i landet vårt.

Men jeg syntes det er mange som klager….

Man kommer skjeldent langt med å forvente eller kreve forandringer. Man må forandre seg selv, først da kommer resultatene..

Tilslutt..

Det kreves mye for å være en skikkelig dame i dag. Hvor mange er det som gjør den jobben av å være det beste de kan.???

Jeg ser ikke så mange som tøyer grensene om dagen.. Det samme gjelder nok mange menn også… Men det er jo slik vi vil ha det…))))

Caracal

[mysan]

Jeg tøyer ingen grenser for å være mest mulig dame, Caracal, det er helt sikkert. Det er såå mye annet som er mye viktigere i hverdagen enn å gå rundt å tenke på om jeg er feminin nok.

Forøvrig handler ikke likestilling om å bli like, men å ha de samme rettighetene til å velge sitt liv selv. Major difference.

[Gjest Tigress]

Eg trur dei fleste, både menn og kvinner, kunne ha godt av å fokusere litt meir på individets personlegdom, samt at dei fleste heilt sikkert med fordel kunne grave fram litt humoristisk sans når dei skal leve saman med folk, eller eventuelt leite etter folk å leve saman med. I eit samfunn med så frie val som vi har i Noreg, trur eg ofte dei individuelle ulikskapane kan vere like store, og like interessante, som dei mellom kjønna. Og truleg finst det folk som passar til dei fleste. Eg minner om prefikset i samliv: sam-, det same som ein óg finn i samarbeid. Eg trur eit snev av samspel kunne vore på ein plass i staden for å hakke på kvarandres kjøn som ein jo kan gjere lite med...

[Gjest Gjest]

Jeg må inrømme at jeg egentlig ikke kjenner igjen problematikken. Jeg er en reltivt ung kvinne. Jeg er mot slutten i en ok prestisjefyllt utdannelse og kommer nok til å være den som arbeider mest i forholdet mitt da jeg er veldig ambisiøs. Jeg tenker derfor at jeg faller i den kategorien av kvinner som skisseres i denne tråden.

Jeg er nå gift og vi har et lykkelig ekteskap. Jeg ble fridd til av den forrige kjæresten min og har nok også en kamerat som aldri helt gir slipp på meg. Altså; dersom menn ikke takler dagens kvinner hvordan har det seg da at feministen meg har møtt tre nydelige, sterke og maskuline menn som ønsker å ha meg i livet sitt?

Jeg krever at de gjør like mye av husarbeidet som meg. Jeg mener det er natudlig at den som kommer først hjem lager middag (det er altså som regel ikke meg), jeg mener at det er naturlig at vi bestemmer alt i fellesskap. Om vi får barn mener jeg også at det er mer naturlig at den som arbeider minst tar seg av mer av barnestellet. Vi deler antall arbeidstimer i to. Hvem som gjør hva er da ikke like nøye. Jeg mener at det er naturlig at jeg kan skifte dekk og skru hyller, jeg mener at det er naturlig at jeg har mannlige venner og jeg mener det er naturlig at jeg fester og går på byen gjerne uten mannen min.

Jeg må være en skrekkelig kvinne i følge den konervative mannen her inne. Men jeg opplever ikke at menn generellt har de samme holdningene. Jeg vet at mange av kompisene til mannen min er misunnelige på det fine forholdet vi har og at de ønsker seg det samme som vi to har sammen. Jeg kjenner rett og slett ikke til disse holdningene om at kvinner er for lite feminine og at menn mener vi ikke er gode nok. Jeg har aldri møtt på disse holdningene til tross for at jeg er et av de verste eksemplene på den moderne kvinnen som finnes.

[mysan]

Til gjest over: Det er antakelig fordi du ferdes i kretser hvor menn er like moderne som deg selv

[Gjest Gjest]

Men hvordan kan menn i det hele tatt lenger være interessert i å inngå ekteskap / forpliktende forhold ? Statistisk er sjansene for skillmisse store, det innebærer økonomisk tap, mindre/ingen mulighet til å se egne barn, isolasjon og usikkerhet. Se på innleggene her, lange lister til hvordan en mann skal være for å bli betraktet som potesiell partner elle unngå at kvinnen forlater ham. Det er tilsvarende få krav til egen innsats, mye om hva man krever, lite om hva man skal by på selv.

[Gjest Gjest]

Det er tilsvarende få krav til egen innsats, mye om hva man krever, lite om hva man skal by på selv.

Hvilken insatts har du å komme med da? Hva krever du av en dame?

[Gjest Konservativ Mann]

Jeg må inrømme at jeg egentlig ikke kjenner igjen problematikken. Jeg er en reltivt ung kvinne. Jeg er mot slutten i en ok prestisjefyllt utdannelse og kommer nok til å være den som arbeider mest i forholdet mitt da jeg er veldig ambisiøs. Jeg tenker derfor at jeg faller i den kategorien av kvinner som skisseres i denne tråden.

Jeg er nå gift og vi har et lykkelig ekteskap. Jeg ble fridd til av den forrige kjæresten min og har nok også en kamerat som aldri helt gir slipp på meg. Altså; dersom menn ikke takler dagens kvinner hvordan har det seg da at feministen meg har møtt tre nydelige, sterke og maskuline menn som ønsker å ha meg i livet sitt?

Jeg krever at de gjør like mye av husarbeidet som meg. Jeg mener det er natudlig at den som kommer først hjem lager middag (det er altså som regel ikke meg), jeg mener at det er naturlig at vi bestemmer alt i fellesskap. Om vi får barn mener jeg også at det er mer naturlig at den som arbeider minst tar seg av mer av barnestellet. Vi deler antall arbeidstimer i to. Hvem som gjør hva er da ikke like nøye. Jeg mener at det er naturlig at jeg kan skifte dekk og skru hyller, jeg mener at det er naturlig at jeg har mannlige venner og jeg mener det er naturlig at jeg fester og går på byen gjerne uten mannen min.

Jeg må være en skrekkelig kvinne i følge den konervative mannen her inne. Men jeg opplever ikke at menn generellt har de samme holdningene. Jeg vet at mange av kompisene til mannen min er misunnelige på det fine forholdet vi har og at de ønsker seg det samme som vi to har sammen. Jeg kjenner rett og slett ikke til disse holdningene om at kvinner er for lite feminine og at menn mener vi ikke er gode nok. Jeg har aldri møtt på disse holdningene til tross for at jeg er et av de verste eksemplene på den moderne kvinnen som finnes.

Dersom du er hyggelig og grei og ikke kjører den aggressive "gjør som jeg sier, eller kom deg til helvete vekk" holdningen som jeg forbinder med feminister, så ser jeg at ordningen du og mannen din har kan fungere godt.

For meg ville "din" løsning neppe fungert, delvis fordi jeg er ræva til alle arbeidsoppgaver som typisk har vært kvinnens domene, og fordi jeg ikke ville ha utvist all verdens interesse for å lære meg disse tingene heller

Videre er jeg gjerne på gymmet etter jobb og kommer derfor gjerne hjem i 10-tiden om kvelden. Da vil det jo stort sett være dama i forholdet som er tidligst hjemme og da ende opp med matlagingen uansett

Kunne godt tenkt meg en dame som går ned til 60-80% stilling mens barna er små, hvis det er det som skal til for at hun skal kunne ha tid/overskudd til å ta seg av mesteparten (jfr. min skisserte 70/30 løsning, eller 65/35 kanskje ), av husarbeidet. Da gjelder det å finne en dame som synes at dette er OK, og som synes at det å jobbe i en stilling som er relevant for utdannelsen sin i seg selv er greit nok. Dette uten å føle et brennende behov for å tvinge igjennom en samlivsløsning som gjør at hun må jage seg gjennom hverdagen i et evig mas etter å komme nok et trinn opp på den såkalte karrierestigen.

Selv ville jeg aldri sagt ja til "forfremmelse" som innebar 50-60 timers arbeidsuke over en lang tidsperiode dersom jeg hadde hatt en kone og unge, så hvorfor skal man ikke kunne finne en kvinne som tenker likt, all den tid kvinner av natur skal være MER familieorienterte enn menn? Det er problemstillingen jeg grubler på om dagen