Livet,Døden og Andre Bagateller

[MidnightChildDreamer]

Jeg har drept uskyldige.

Og jeg er død.

[MidnightChildDreamer]

Det är nu som livet är mitt

Jag har fått en stund här på jorden

Och min längtan har fört mig hit

Det jag saknat och det jag fått

Det är ändå vägen jag valt

Min förtröstan långt bortom orden

Som har visat en liten bit

Av den himmel jag aldrig nått

Jag vill känna att jag lever

All den tid jag har

Ska jag leva som jag vill

Jag vill känna att jag lever

Veta att jag räcker till

Jag har aldrig glömt vem jag var

Jag har bara låtit det sova

Kanske hade jag inget val

Bara viljan att finnas kvar

Jag vill leva lycklig för att jag är jag

Kunna vara stark och fri

Se hur natten går mot dag

Jag är här och mitt liv är bara mitt

Och den himmel jag trodde fanns

Ska jag hitta där nånstans

Jag vill känna att jag levt mitt liv

[MidnightChildDreamer]

En bänkrad i en rastlös sen april

Jag tittar över axeln och ser dig blinka till

Jag kan få dig när du vill

En vind blåser skräp längs korridoren en sista gång

Och du & jag håller andan och håller händer i språnget

Det är inte så långt hem

Än fanns det tusentals tårar kvar

Och de var dina att ge vem som helst

Äntligen

De är de dyrbaraste smycken du har

Så be aldrig om ursäkt igen

Äntligen

Passerar vi deras gränser

Minns du vår blodsed, våran lag

Vårt dumma korståg mot en lika korkad stad

Jag minns allt som naglarna mot glas

Men du bara skrattar åt mig, förminskar allt till ett skämt

Men jag ser på din ängsliga hållning, din jagade blick att det känns

Att det är långt hem

Snart finns det inga tårar kvar

De var våra att ge vem som helst

Antligen

De är de dyrbaraste smycken vi har

Så be aldrig om ursäkt igen

Äntligen

Sätter du själv dina gränser

Den där pojken jag aldrig kände

Som gick på gator jag aldrig såg

Och tänkte tankar jag aldrig tänkte

Under ett tunt och flygigt hår

Och alla känslor slog och sprängde

Hela vardagen full med hål

I en tid då inget hände

I en stad som alltid sov

Men älskling, vi var alla en gång små

Ja, vi var alla en gång små

Ja, vi var alla en gång små

Jag kastar stenar i mitt glashus

Jag kastar pil i min kuvös

Och så odlar jag min rädsla

Ja, jag sår ständigt nya frön

Och i mitt växthus är jag säker

Där växer avund klar och grön

Jag är livrädd för att leva

Och jag är dödsrädd för att dö

Men älskling, vi ska alla en gång dö

Ja, vi ska alla en gång dö

Ja, vi ska alla en gång dö

Vi ska alla en gång dö

Vi ska alla en gång dö

Vi ska alla en gång dö

[MidnightChildDreamer]

Det er mitt liv på godt og vondt. Det er bare jeg som opplever livets vekslende situasjoner. Ingen andre enn jeg selv kan leve mitt liv, ha mine gleder og mine sorger! Selv i de sammenhenger som jeg ikke personlig kan hjelpe for inntreffer, er det jeg , og ingen annen, som befinner meg her og må treffe avgjørelsen med tanke på hvordan jeg skal takle det inntrufne.

-Søren Kierkegaard

[MidnightChildDreamer]

Ja, da var tiden for å øse ut av seg all verdens elendighet, og styggedom, i offentligheten her igjen. Undertegnede har i tide, og ikke minst utide skrevet blogg, og da særlig når livet har vært for slemt, og hakket for vrient til å sortere ut i fornuftens navn. Lettere sagt: dette er mer eller mindre en psykolog i dagbokvariant.

Enten så gidder man å lese, eller så blir man oppgitt over vedkommendes evne til å vri alt i verden over til noe negativt og vondt, for ikke snakke om evnen til å rulle seg i sin egen selvmedlidenhet. Men da trenger man ikke lese, gjør man?! Det er det som er så fint med internett og blogger. Man kan fint bare la være å bry seg. Uten at man er ufin, usympatisk, og uten at beskyldninger bestående av beskrivende ord som mangel på empati, forståelse og samvittighet hagler rundt ørene på en.

Du kan selv få velge.

Velkommen til meg.

Jeg skal overleve og leve!

Jeg siterer meg selv som en slags ny start på denne boken. Det har skjedd så mye, og jeg har kommet et skritt videre i livet. Men det har kostet. Og det har gått på bekostning av både meg selv, mine nære og kanskje også i fremtiden til min kjære, lille monsterprinsesse.

Den "oppdateringen" og forklaringen på hvorfor boken svartnet, og blei redusert til tekster og dikt, vil komme litt seinere, av den grunn at jeg har ikke tid til å sitte her nå

Men du kan si at tekstene satte ord på ting for meg. I en periode hvor ordene var for vanskelige til å komme på egenhånd.

Over og ut, og en stor skål for ... meg!

[MellonCollie]

En stor skål for deg, gratulerer med en ny start

Heier på deg

[spinnvil]

Slenger meg på MellonCollie, gratulerer med en ny start! Håper den blir alt du drømmer om!

[Gjest enois]

Jeg gleder meg!

[MidnightChildDreamer]

Så burde jeg vel gjennomføre det jeg lovte her tidligere denne uken, eller forrige, eller hva det nå var

Det har vært noen lange, tunge og ikke minst opprivende måneder. Jeg og Pappaen til Lille har hatt det strevsomt, og vi strever fortsatt med å finne ut hvor, og hva, vi er.

Det er likevel bestemt at jeg skal få følge min drøm, og studere psykologi i Trondheim, mens han på sin side allerede har flyttet til Oslo for å fortsette i jobben sin. MinLille skal være med meg. Dette har vært en utrolig tung, tankefull og angstfull reise.. Men jeg kom frem til at det er ingen andre som tar ansvar for mitt liv. Det er nå eller aldri for meg. Jeg vil snu livet mitt, og gi det innhold. Innhold som betyr noe for meg, og gir meg noe. Gi meg selv en fremtid. Ta et valg for MEG.

Fortsatt tviler jeg. Fortsatt føler jeg meg egoistisk. Og fortsatt er jeg livredd for at enda et forsøk skal ende i fiasko. Men likefullt er dette den eneste avgjørelsen jeg har stått ved og holdt fast ved, uansett motgang og negativitet ifra andre, gjennom hele livet, til nå. Det forteller meg enda mer hvor viktig, og riktig, dette er for meg. For det har jeg aldri klart før.

Noen sier jeg er egoistisk. Noen sier jeg er modig. Andre sier jeg burde tenke mer på Lille og Pappaen. Andre igjen sier at jeg skal tenke på meg selv. Noen sier at LilleMonster burde ha oss begge. Men noen sier også at det er viktigere at foreldrene har det bra, og dermed kan elske barnet på en annen måte, nettopp fordi man er tilfreds og dermed har mer og gi.. Enkelte sier jeg ikke kommer til å klare det. Andre sier at det ikke er noen tvil om at jeg gjør det. En sa at jeg er som skapt til å bli psykolog, og at jeg har så mye i meg som gjør at jeg kan utgjøre en forskjell for noe eller noen.

Jeg vet det blir hardt. Alene med LilleMonster, mye pendling til Pappaen, lesing, prestasjonspresset, ingen fritid.. Og lite støtte når jeg ringer "hjem" utslitt for å få en dytt over kneika. Svaret vil selvfølgelig være; Du valgte det selv.

Pappen er redd. Jeg er også redd. Jeg har aldri vært alene før. Aldri taklet og hatt ansvar for alt alene.. Men dette MÅ jeg gjøre. Jeg har aldri hatt en så sterk overbevisning i meg.

Så må jeg rett og slett trygle om at LilleMin forstår hvorfor jeg valgte som jeg gjorde når hun blir eldre, og at hun kan se på meg som et forbilde. Jeg skriver notater til henne hver dag nå, som hun skal få når hun er gammel nok til å forstå. Jeg har ingen intensjon om å ta ifra Hjertet pappaen hennes, eller omvendt. Og jeg skal gjøre alt i min makt for at de får så mye tid og opplevelser sammen som mulig. Det er en time med fly. Vi kan klare å få til det.. Hvis vi klarer å samarbeide. Og jeg tror vi kan det. Vi vil begge det beste for VårLille, og er enig i at det hun trenger mest er at vi elsker henne. Vet hun det, er hun rustet til alt.

Hun er ei trygg, blid og utrolig tilpasningsdyktig liten jente. Så lenge hun har trygge mennesker rundt seg, er ingenting skummelt. Jeg føler at både Pappa og jeg har gjort noe vesentlig riktig i prosessen ved å få en så trygg og harmonisk liten sak.

Vår hverdag vil ikke bli a4. Den vil kanskje ikke bli som alle andre forventer og mener den burde være.. Men, jeg tror vår hverdag og vårt liv kan være og bli vel så bra, om ikke bedre, nettopp fordi hun vil ha lykkelige foreldre, som kan vokse og utvikle seg, og gripe livet. Jeg håper Pappaen hennes også vil føle det slik etterhvert. Vi tar dette året nå først, også tar vi en revurdering.

Hva som skjer med Pappaen og meg, det er vanskelig og si.. Vi er så glade i hverandre. Og vi ønsker vel begge at vi kunne få det til. Men det er mye som står i veien for oss, og kanskje er vi på feil sted i livet akkurat nå? Leonard Cohen sa det godt; Im stuck between the traitor and her pain..

Jeg kan ikke bli her, da vil bitterheten og skuffelsen tilsutt være rettet mot Han. Mens han på sin side kanskje aldri vil tilgi meg at jeg flytter. Vi er fastlåst mellom det å ville den andre alt godt, men samtidig det å trenge noe helt annet selv.

Følelsene som er mellom oss nå er kompliserte. Vi har mange år bak oss, og har mye sammen. Han har gitt meg så mye mer, enn jeg tror jeg har klart å gi han. Han er mye av grunnen til at jeg har kommet til et punkt hvor jeg er sterk nok til å kjempe min sak, være sterk og trygg nok til å stå i det.. Han er en enestående gutt. Han innehar kvaliteter som man sjelden finner i mennesker. Han er en man ikke finner igjen.. Ja, følelsene mine er like kaotiske som de høres ut som. Han er en av mine beste venner noensinne.

Når slipper man? Når kjemper man videre?

Jeg er uansett lykkelig over at vi har samme mål når det kommer til Mini, og at vi dermed har et godt utgangspunkt for et bra familieliv, selvom det kanskje ikke blir som verden, eller vi, mente.

Til helgen skal vi opp med det første flyttelasset. Jeg gruer meg til å stå i den tomme leiligheten og vite at NÅ skjer det.. Det blir virkelig. Dette er ikke noe jeg kan leve gjennom på utsiden; dette må jeg dykke ned i, og leve i. Ikke stå utenfor å se på. Dette er virkeligheten. Og denne gangen er ikke distansering løsningen.

Skal Midnight endelig mestre et valg, en avgjørelse, og sitt eget liv?

Ja, jeg vil det.

Jeg ønsker det.

Og jeg må tro det...

Kanskje..

[spinnvil]

Skal Midnight endelig mestre et valg, en avgjørelse, og sitt eget liv?

Klart du kan! Du kan klare ALT! Du har reist deg fra dritt og smerte, du tar valg som gjør at du får gjøre det du drømmer om. Det betyr at du er den beste mammaen lille kan ha.

Og når tunge dager kommer, så har du folk rundt deg som støtter deg.

I mitt hjerte fins det ikke tvil, dette klarer du!

[MellonCollie]

Jeg vet det blir hardt. Alene med LilleMonster, mye pendling til Pappaen, lesing, prestasjonspresset, ingen fritid.. Og lite støtte når jeg ringer "hjem" utslitt for å få en dytt over kneika. Svaret vil selvfølgelig være; Du valgte det selv.

Du må love meg at i den ringerunden "hjem", så inkluderer du meg. Og da lover jeg at du hos meg alltid skal få den dytten. Jeg skal i alle fall forsøke! Jeg er så enormt stolt av deg for at du tør dette. Jeg beundrer deg for det. Og det minste jeg kan gjøre, er å støtte deg når du trenger det. (Halvdelen min har også sagt til meg, at når du har kommet deg litt i gang der oppe, så drar vi på besøk til deg en helg, tar med oss LilleMonster, og du får litt alenetid, hvor du kan gjøre hva du vil! Vi skal være der for deg (dere), begge to).

Hun er ei trygg, blid og utrolig tilpasningsdyktig liten jente. Så lenge hun har trygge mennesker rundt seg, er ingenting skummelt. Jeg føler at både Pappa og jeg har gjort noe vesentlig riktig i prosessen ved å få en så trygg og harmonisk liten sak.

Så måtte jeg også sitere denne. For det er så riktig! Dere har gjort en FANTASTISK jobb.

[Supramundane]

Jeg syns du har gjort et fantastisk valg som det står utrolig respekt av. Å velge det som er rett for seg selv er så utrolig viktig, og ingen andre vil gjøre det for deg. Jeg tviler ikke i ett eneste sekund på at dette er riktig for datteren din også. Hun fortjener en lykkelig mor som følger sine drømmer, like fullt som at du fortjener det. Håper du og pappaen klarer å finne ut av ting, men for å være litt kynisk så .. vil ikke livet det alltid sånn. Skulle du blitt hos han og sittet der livet ut og angret på alle mulighetene du ikke tok for deg selv?

Lykke til - dette klarer du!

Og takk for gode ord i boken min da jeg trengte det som mest!

[Gjest imli]

Er innom og på deg her jeg, siden du har besøkt meg

Høres ut som om en tøff og spennende avgjørelse du har tatt. Masse lykke til, håper du greier det!

[MidnightChildDreamer]

Tusen, Tusen takk allesammen for støtte og oppmuntrende ord. Jeg suger det til meg, for jeg trenger det så sårt. Den bekreftelsen..

Idag har Jeg og Min Lille Stjerne kost oss i timene etter at hun var hos dagmammaen.. Hun er glad, og kosete og utrolig morsom å være sammen med

At vi kan ha samtaler på mer enn et ord av gangen hjelper også litt, og jeg syns det er så festlig.

Jeg skal som sagt oppover i helgen. Flytte opp en del ting, og prøve å lure pappa til å ta en del av ikearegninga OG skruinga..

Gleder meg veldig til å se min Enois, og min Vesle. Håper jeg får tid til litt singstar og vin og noen gode, lange samtaler.

Samtaler hvor jeg ikke trenger være redd for å tråkke feil...

Det er så vondt å se en man er glad i ha det så strevsomt, og atpåtil takle at det er ens eget virke. Lurer på når jeg klarer å tilgi meg selv.. Og leve med alt jeg har påført Han.

Jeg har angst.

Fordi det hele blir så virkelig når jeg vrir om låsen i døren, i det som skal bli Emma og mitt sitt hjem. Og hvor jeg må klare alt selv..

Jeg følte ingen glede når jeg betalte depostumet idag. Ingen lettelse.

Bare redsel..

Iskald redsel og sorg.

Det er en av disse dagene....

Et lyspunkt denne dagen var at pappaen min bestemte seg for å gi snuppa mi en tidlig bursdagspresang iform av en sklie. Hun er storfan av å skli, og ansiktet hennes når hun satt på toppen av den var virkelig ubetalelig.

Etter den gleden kommer samvittigheten for at jeg har tatt ifra Han en del av de øyeblikkene. Men, jeg klamrer meg fast til at de også vil skape sine egne øyeblikk sammen.

Jeg skal ta tidlig kvelden idag. Jeg mangler søvn.

Men jeg må dytte bort noen tonn ifra brystet først

[MidnightChildDreamer]

Denne finner jeg mye trøst i, når dagene blir tunge..

Jeg er så enig i det som blir skrevet i den artikkelen.

Det jeg ikke er enig i er behovet for å fortelle dette til barnet i så mange ord.

Men når barnet er voksent, og spør hvordan det var å være gravid feks, eller hvordan det forandrer livet når man får barn, så kan man være ærlig. Forklare at det ikke har noe med mennesket som kom, men med hvordan man opplevde dette selv. Slik står barnet selv bedre rustet til å velge om hun vil ha barn eller ikke, og dermed har vi løst tabuet i den form det er idag. Samfunnet "krever" jo at man får barn på et tidspunkt. Jeg mener også at dette kan lette tabuet til de som sliter med å få barn. De vil jo slippe å forklare seg i hytt og gevær for "dumme" mennesker som spør; "Ja, nå skal vel dere snart ha? Alt er jo klart til det?" Lite vet kanskje vedkommende om at paret allerede har prøvd i tre år, og ikke lenger syns det er et ok spm å få.

Jeg fikk min Lille etter en slags overtalelse.. og selvom jeg ikke angrer på henne, så kan jeg ofte tenke at jeg kanskje på det tidspunktet tok et galt valg. Hun har gitt livet mitt så mye, og jeg er henne evig takknemlig for det. Jeg vil også gjøre alt for å ruste henne til et lykkelig og trygt liv som både barn og voksen. Jeg er også i den faste tro at får barnet nok kjærlighet, trygghet og et bidrag til egen selvtillit vil også dette barnet stå rustet til å utforske livet på sin måte. Kanskje ikke på måten som samfunnet vi har i dag ønsker/krever/forventer, men på en måte som til syvende og sist gagner barnet, og gjør det til et individ med større ønsker, drømmer og visjoner enn det veldig mange har idag. Det er i det minste det jeg ønsker for MittMonster.

Vil hun ha barn, eller tre, og stelle hjemme for dem, og mannen sin er det helt topp! Så lenge det er noe hun bevisst har valgt selv, og det er noe som gjør henne lykkelig.

Vil hun ikke ha barn, og heller "redde verden", ja så er det også helt fantastisk.

For barnet elsker man jo.

Men det er plass til mer i et liv, enn "bare" barn.

Jeg vil hun skal vite om valget sitt.. Og at hun skal være trygg nok i seg selv til å gjøre det som er rett for henne.

Det er dette jeg håper jeg klarer å gi henne...

Endret 28. mai 2009 av MidnightChildDreamer

[Gjest faerytale]

Lykke til i morgen!

[MidnightChildDreamer]

Lykke til i morgen!

Gikk som en drøm

Kanskje fordi de to er som en....

[spinnvil]

Fikk du bruk for dine sykunnskaper?

[MidnightChildDreamer]

Fikk du bruk for dine sykunnskaper?

mine ikkeeksisterende kunnskaper mener du?

hehe, nei, alle kjolene holdt fint

[MidnightChildDreamer]

Tankefull kveld.

Trist musikk. Triste tanker.

Det har gått ETT år. Enda et år i venting....

Hva venter jeg på?

Er planene jeg har, det jeg har ventet på?

Gjør jeg feil?

Er dette en ting jeg for alltid vil angre på, fordi det var noe helt annet jeg ventet på?

---- darker with the day.