Der var forholdet mitt en saga blott

[Gjest Gjest]

Eh.. :klø: Jeg håper du faktisk skjønte at det var intern hunmor blant noen av brukerne her gjest?

?? Skjønte ikke hva du mente. Jeg kom bare til å tenke på at jeg knapt hadde sett en tråd eller person få så mye oppmerksomhet siden det stormet som verst rundt Milla i sin tid.

[Gjest Gjest]

De som ikke skjønner kritikken Lissi får, er vel kanskje de som kan oppføre seg på lignende vis selv, som lettest kan identifisere seg med henne...

[Gjest Reka]

?? Skjønte ikke hva du mente. Jeg kom bare til å tenke på at jeg knapt hadde sett en tråd eller person få så mye oppmerksomhet siden det stormet som verst rundt Milla i sin tid.

Oja, min feil, da misforstod jeg deg!

[Nabodama]

De som ikke skjønner kritikken Lissi får, er vel kanskje de som kan oppføre seg på lignende vis selv, som lettest kan identifisere seg med henne...

Nei, det er vi som har et noe mer distansert forhold til KG.

[Lissi]

Tja, jeg har ikke skrevet her før, men jeg synes faktisk at etter hvert blir det vanskeligere og vanskeligere å fikse ting som er ødelagt - av og til må man bare forstå at nå er det nok også. Det har ingenting med det å gjøre at man gir opp for enkelt - men man må også av og til se seg selv i øyene og tenke at siste gang faktisk blir siste gang. Da den siste gangen faktisk gjentar seg et x antall ganger, da er det kanskje lurt å tenke litt over hvorfor ting ikke funker og om det er noe grunnleggende som kan ikke fikses?

Uansett - lykke til videre, det kommer dere til å trenge en god del.

Ting funker ikke fordi man ikke ser seg selv i saken. Begge mener man har rett til å føle seg slik man gjør. Man henger seg opp i sin egen dritt, uten å ha evnen til å se hva man selv gjør feil. Når man våkner opp og ser sine feil, begge to, er det mye enklere å se hvordan vi kan fikse ting. Det var fullstendig fastlåst.

Takes two to tango:)

[Lissi]

Det ville jeg gjort om jeg var deg. Som noen her over sa, kunne det kanskje vært sunt for deg å utvikle et snev av skamfølelse.

Kanskje jeg har mer enn et snev?

[Gjest Pet]

Jeg synes du skal gå å pule og/eller pleie det "nye" forholdet ditt enn å sitte her inne å krangle, Lissi!

[Gjest Gjest]

De som ikke skjønner kritikken Lissi får, er vel kanskje de som kan oppføre seg på lignende vis selv, som lettest kan identifisere seg med henne...

Som du ser er de som ikke skjønner kritikken minst like heftige brukere av KG som hovedpersonen...

[Gjest Gjest]

Tja, jeg tror kritikken gjelder hele historien generelt, ikke bare det som har skjedd her, det er flere som har følgt med en stund.

Så selv om 'misforståelse' over en sukker-profil var kanskje ikke det verste som har skjedd, reagerer mennesker på de utallelige 'siste forsøk'.

Dette er nok essensen i det hele ja. "Tror dere jeg vil ha han igjen? Da er dere gale!"

Sum-sumarum, Lissi, du klarte deg i...var det 2 eller 3 dager alene? Før du fant ut at det var deg det var noe feil med? Er det virkelig så farlig å være alene?

Jeg tror alle par sliter med små og store problemer, men at de parene som funker bedre enn andre har noen grunnleggende verdier i bunn som bærer dem fremover. Men for all del, dere er jo ikke det første ulykkelige paret som fortsetter å være sammen, som lyver for seg selv i frykt for å være alene. Sånn sett er dere ikke unik. Trist er det uansett synes jeg. Sikkert fordi jeg forventer så mye mer av voksne folk.

*venter i spenning på neste Lissitråd*

[Gjest Bond]

Ting funker ikke fordi man ikke ser seg selv i saken. Begge mener man har rett til å føle seg slik man gjør. Man henger seg opp i sin egen dritt, uten å ha evnen til å se hva man selv gjør feil. Når man våkner opp og ser sine feil, begge to, er det mye enklere å se hvordan vi kan fikse ting. Det var fullstendig fastlåst.

Takes two to tango:)

Mulig, men av og til er det ikke tango man skulle danse, for å si det sånt. Selvfølgelig er problemene ikke bare den enes feil, men av og til kan man ikke fikse ting - og etter veldig mange ganger blir det bare vanskeligere og vanskeligere. Og jo mer man blir opptatt av å fikse ting, jo mer umulig blir det. Så det riktige for begge deler kan faktisk være å forstå når nok er nok.

Hvis problemene er så store at man må faktisk bruke hele sin energi hele tiden for å fikse ting, da må man lure hvorfor fortsette? Pga drømmen hvordan det kunne være hvis bare-bare-bare.. Men av og til er man forelsket i idealen man forestiller seg, og virkeligheten kommer aldri til å stemme.

Det sies jo at forholdet kan bli sterkere av problemer - men hvis hele forholdet bare er problemer, er det ikke noe sunt for noen av partene.

Jeg har ikke følgt med med alle trådene gjennom tidene, men det virker som om den endelige løsningen har vært der flere ganger - den siste fristen, den siste gangen, og så videre. Spørsmålet er hvor lenge man skal si det til seg selv før det blir nok? Fortjener man (og partneren) ikke noe bedre?

Vil bare legge til - Du vet nok best selv om dere har en sjans, men du må sette deg selv i tenkeboksen og virkelig tenke om det faktisk noen ganger kan fikses eller er forskjellene er så grunnleggende at det er bare en drøm.

Det jeg ikke forstår er hvorfor du er så agressiv med de som ikke er enige med deg her i tråden? Kanskje ikke alle skriver politisk korrekt, men det hjelper lite å bli så defansiv. Det positive å se sine egne feil funker også på nettfora

Endret 6. juli 2008 av mrs_bond

[Lissi]

Kanskje du bare er skikkelig flink til å skjule det. Ærlig talt, om kjæresten din sitter og leser sammen med deg og morer seg stort over engasjementet, er én ting, men har du tenkt på at dere begge to kan være veldig lett gjenkjennelige for andre, så inngående som du beskriver ting? Du minner litt om en fjortis som legger ut partybilder på Facebook uten tanke for konsekvensene.

Vel jeg er nordlending og skriver fra levra. Ingen av oss er facebook.

[Lissi]

Jeg synes du skal gå å pule og/eller pleie det "nye" forholdet ditt enn å sitte her inne å krangle, Lissi!

Ja takk Til og med det er heftig om dagen.. Hvem hadde vel trodd det?

Følg med på neste Lissitråd

Detaljene kommer i klubben for de nødne.

[Gjest Gjest]

Lykke til videre Lizzie.

Jeg håper alt ordner seg for deg.

Har nettopp lest igjennom hele tråden, og vet ikke helt hva jeg skal si,

det virker som du blir veldig fort engasjert og lar deg drive sterkt av følesene dine, og det blir fort sterke konsekvenser.

Du skriver mye om ting som har skjedd i ditt forhold, og mye av det virker for meg, at du synes livet har vært tungt i forholdet.

Nå har du bestemt deg for å gi forholdet en ny sjanse.

Det står respekt av, men jeg tror også at det kommer dager som blir tøffe,

dere hadde jo et rimelig heftig brudd for bare noen dager siden.

Hva med deg i alt dette? du må ta vare på degselv, slik at du overlever dette og ting order seg og går slik du nå ønsker.

Ønsker deg lykke til.

[Gjest Gjest]

Det er kanskje ikke politisk korrekt å kritisere Lissi her, men når man legger ut hele livet sitt på denne måten må man nesten akseptere at det kommer svar som går begge veier.

Lissi, du argumenterer med at dere må jo få lov til å lære å være i et forhold, at alle ikke har fasiten klar fra første dag. Det er sant. Men å gå til så drastiske skritt som du har gjort, det er faktisk ikke en voksen måte å takle ting på.

Jeg er selv samboer, har vært det i 2,5 år. Det er mitt første samboerskap, mitt første seriøse forhold overhodet. Jeg er voksen, 30+. Klart det er vanskelig iblant. Klart jeg og samboer "kræsjer" litt når vi ser forskjellig på ting, når vi ikke forstår hverandre osv. Men hvis jeg skulle kastet samboer ut eller sagt at "nå er det slutt" hver gang, så hadde det blitt et fryktelig vanskelig liv. Et selvskapt sådan.

Er man voksen bør man oppføre seg som en voksen. Jeg vet hva depresjon er, har kjent det på kroppen selv. Det er tøft. Og jeg vet hvordan det er å ha en syk samboer som må tas ekstra hensyn til mens man selv ikke har det helt topp heller. Klart det er tøft! Men man gjør et valg: Enten blir man, eller så går man. Skal man drive å vingle fram og tilbake som en umoden 14-åring, så ber man jo om problemer.

Jeg har gjort et valg om å bli. Fordi jeg og min samboer elsker hverandre, har de samme grunnverdiene, har de samme ønsker og mål i livet. Vi passer veldig godt sammen. Når vi krangler kaller vi aldri hverandre stygge ting, vi diskuterer sak ikke person. Vi er langt fra perfekte, men vi er voksne og oppfører oss deretter. Uansett hvor mye vi krangler så kan vi alltid i neste sekund si "men husk at jeg elsker deg selv om jeg blir sint iblant".

Husk at alle handlinger vi foretar oss i livet er valg. Du velger å lage huskestue over noe du ikke engang vet med sikkerhet (denne profilen på sukker) er grunnlag for brudd. Du kaster samboer ut uten å snakke med han som en voksen dame. Du setter klærne på trappa i en søppelsekk. Er det virkelig en sånn person du vil være? Hysterisk overreagerende, for så å angre seg et par dager etterpå. Er det sånn du ønsker å være, så værsågod fortsett. Men da må du ikke klage... Du velger det selv. Ønsker du IKKE å være sånn, så la være. Stopp deg selv. Det kan være vanskelig, men ikke umulig. Du bestemmer selv hvem du vil være!

[Gjest Bolledeig]

Tråden er ryddet

Reglene

Bolledeig - mod

Endret 6. juli 2008 av Bolledeig

[mustapippuri]

Jeg syns synd på alle de menneskene rundt deg som du bruker opp i denne prosessen med vingling og slutt eller ikke slutt i forholdet. Hva med familien din ? og hva med samboeren din som får hele livet sitt lagt ut på kvinneguiden?

Greit nok å snakke fra levra, men du bør tenke på de rundet deg også.

[Lissi]

Det er kanskje ikke politisk korrekt å kritisere Lissi her, men når man legger ut hele livet sitt på denne måten må man nesten akseptere at det kommer svar som går begge veier.

Lissi, du argumenterer med at dere må jo få lov til å lære å være i et forhold, at alle ikke har fasiten klar fra første dag. Det er sant. Men å gå til så drastiske skritt som du har gjort, det er faktisk ikke en voksen måte å takle ting på.

Jeg er selv samboer, har vært det i 2,5 år. Det er mitt første samboerskap, mitt første seriøse forhold overhodet. Jeg er voksen, 30+. Klart det er vanskelig iblant. Klart jeg og samboer "kræsjer" litt når vi ser forskjellig på ting, når vi ikke forstår hverandre osv. Men hvis jeg skulle kastet samboer ut eller sagt at "nå er det slutt" hver gang, så hadde det blitt et fryktelig vanskelig liv. Et selvskapt sådan.

Er man voksen bør man oppføre seg som en voksen. Jeg vet hva depresjon er, har kjent det på kroppen selv. Det er tøft. Og jeg vet hvordan det er å ha en syk samboer som må tas ekstra hensyn til mens man selv ikke har det helt topp heller. Klart det er tøft! Men man gjør et valg: Enten blir man, eller så går man. Skal man drive å vingle fram og tilbake som en umoden 14-åring, så ber man jo om problemer.

Jeg har gjort et valg om å bli. Fordi jeg og min samboer elsker hverandre, har de samme grunnverdiene, har de samme ønsker og mål i livet. Vi passer veldig godt sammen. Når vi krangler kaller vi aldri hverandre stygge ting, vi diskuterer sak ikke person. Vi er langt fra perfekte, men vi er voksne og oppfører oss deretter. Uansett hvor mye vi krangler så kan vi alltid i neste sekund si "men husk at jeg elsker deg selv om jeg blir sint iblant".

Husk at alle handlinger vi foretar oss i livet er valg. Du velger å lage huskestue over noe du ikke engang vet med sikkerhet (denne profilen på sukker) er grunnlag for brudd. Du kaster samboer ut uten å snakke med han som en voksen dame. Du setter klærne på trappa i en søppelsekk. Er det virkelig en sånn person du vil være? Hysterisk overreagerende, for så å angre seg et par dager etterpå. Er det sånn du ønsker å være, så værsågod fortsett. Men da må du ikke klage... Du velger det selv. Ønsker du IKKE å være sånn, så la være. Stopp deg selv. Det kan være vanskelig, men ikke umulig. Du bestemmer selv hvem du vil være!

Er jo nettopp dette jeg har skrevet en del om. Jeg har jo selv sagt jeg har vært et helvete. Begeret rant over. Av forskjellige årsaker. Jeg fikk nok. Jeg har lavt stoffskifte og overreagerer. Jeg har sagt jeg sliter med hormoner. Jeg har ikke vært enkel å bo med, jeg reagerer som en kruttønne, og hos han får jeg ingen respons. Jeg har vært utrolig oppgitt og disse utflyttingene mine har vært pga manglende respons og et håp om at ting skulle løse seg. At han skulle våkne, engasjere seg, komme med en løsning. Et rop om hjelp.

Er en vond sirkel som er vanskelig å komme ut av. Jeg skal ikke flytte ut mer, ikke han heller. Det er siste gang. Det er tatt et valg. Det skal ikke skje igjen. Jeg har lagt alle kort på bordet, og faktisk bedt om tilgivelse for det jeg har gjort.

Jeg har ringt rundt til alle i min familie og venner som jeg har sagt noe til, til og med svigermor har jeg bedt om tilgivelse for jeg hun har blitt stående oppi dette kaoset. Jeg har beklaget til banken. Jeg har lagt meg langflat overalt. Noe mer får jeg ikke gjort nå. Skal til utredning denne uka for helsa mi.

Kall meg umoden, kall meg hva dere vil. Jeg er bare et menneske styrt av følelser:)

[Gjest Gjest]

Kall meg umoden, kall meg hva dere vil. Jeg er bare et menneske styrt av følelser:)

Vi er vel alle styrt av følelser. Det er ingen unnskyldning for å utnytte folks sympati når du selv vet at du er vinglete.

Hvorfor ikke bare innrømme at du ikke aner hva som kommer til å skje i morgen, i neste uke, neste måned? Istedet for gang på gang å si at NÅ vet du hva framtida bringer, for NÅ har du bestemt deg og det vil du ALDRI gå tilbake på... Ser du ikke selv hvordan du framstår? Du sier det samme på nytt og på nytt, og det viser seg på nytt og på nytt å ikke stemme. Skjønner du ikke at folk føler seg lurt?

Selvinnsikt er en fin potet.

[Gjest Gjest]

Vi er vel alle styrt av følelser. Det er ingen unnskyldning for å utnytte folks sympati når du selv vet at du er vinglete.

Hvorfor ikke bare innrømme at du ikke aner hva som kommer til å skje i morgen, i neste uke, neste måned? Istedet for gang på gang å si at NÅ vet du hva framtida bringer, for NÅ har du bestemt deg og det vil du ALDRI gå tilbake på... Ser du ikke selv hvordan du framstår? Du sier det samme på nytt og på nytt, og det viser seg på nytt og på nytt å ikke stemme. Skjønner du ikke at folk føler seg lurt?

Selvinnsikt er en fin potet.

Det fine, eller det triste, med denne tråden, er at man får en titt inn i andre menneskers liv. I denne sammenhengen er det virkelig ikke oppløftende. Ja, gå til fastlegen, han kan sikkert fikse livet ditt! Et lite tips; start med deg selv. Men ærlig talt, Lissi bryr seg jo ikke om de fruktbare og konkrete rådene som hun har fått i denne tråden, så hvorfor gidder jeg/vi?!

Jaja, litt underholdning blir det nå på en søndagskveld.

[Gjest Gjest]

Nei, det er vi som har et noe mer distansert forhold til KG.

Eller vi som rett og slett er lei av å lese fiktivt dritt skrevet av personer uten snev av selvinnsikt