Alenemor til ni barn

[LilleKylling]

At det er tøft for kroppen å gå gravid ni ganger er det vel ingen tvil om.. den siste ungen datt jo så og si ut! Huff!

[Nigo-san]

Hvis kontantstøtten forsvinner, må hun vel nesten bare ta seg en jobb, da. Greit at barnehage er dyrt, men hun vil vel få en ganske heftig søskenmoderasjon

Jeg er et sted mellom veldig imponert og skrekkslagen. Imponert fordi det vitner om enorm struktur og innsatsvilje, både praktisk og økonomisk. Skrekkslagen fordi ni barn er ni individer med ulike behov og interesser. Ett barn sliter med lesing, et annet sliter med matte, et tredje kjeder seg på skolen fordi alt er lett. Ett barn har talent for friidrett, et annet vil spille fotball, et tredje vil gå i korps. Ett barn har begynnende tenåringsopprør, et barn er overdrevent sjenert, et annet havner stadig i krangel med venner. Eldste barnet vil overnatte hos kjæresten, det yngste vil sove i sengen til mamma. Jeg må selvsagt presisere at dette bare er eksempler på hva ni barn kan innebære, jeg vet ingenting om denne kvinnen og hennes barn, bare så det er sagt.

Og på toppen av det hele kommer foreldremøter, konferansetimer, dugnader, barnehage- og skoleavslutninger (fra min tid i skolen vet jeg at det er nok av foreldre til ett barn som klager over alt dette "maset").

Og bare tenk på den daglige mengden klesvask! :hår:

Jeg har selv vært alenemor, og jeg er fremdeles mye alene med fire barn, og det går greit det. Men jeg blir svett ved tanken på å ha over dobbelt så mange, og kan ikke se for meg at jeg skulle klart å gi alle så god oppfølging som det de skulle hatt. Men folk er forskjellige. Hvis denne damen mener hun er i stand til å passe godt på barna sine, så har jeg ingen grunn til å betvile det. Annet enn at det høres på grensen til overjordisk ut- men noen mennesker er jo definitivt i slekt med Supermann/Supergirl! Dette må være et av dem

Edit: sitering falt ut, så måtte endre starten på innlegget.

Endret 26. mai 2008 av Nigo-san

[Lourdes]

Synes det er rart at så mange er negative til å ha mange barn. Hvorfor er to og tre en grei norm? Hvor kommer det fra?

Slik jeg leste artikkelen i Magasinet, var hun selv fornøyd, og jeg tror ikke barn tar skade av å vokse opp i en flokk, ta ansvar og lære å tilpasse seg andre. Egobarn har vi i alle fall mer enn nok av i Norge i dag. Om økonomien er stram, kan det hende at andre ting veier opp.

En annen ting er at det må være utrolig tøft for kroppen å gjennomgå ni svangerskap. Jeg er i mitt femte nå - og det blir det siste. Jeg synes det begynner å slite på både det ene og det andre å bære fram et barn til.

Jeg er ikke generelt imot at folk får mange barn. For all del, folk må gjerne få mange barn. MEN man må da tenke litt fremover og sørge for at man alltid vil kunne forsørge barna. Og det er jo greit å kunne tilby barna litt mer enn det som er minimum for at de skal kunne overleve (mat, klær). Det er jo ålreit å ha råd til at barna kan holde på med idrett og eventuelt andre hobbyer. Mulig at det er min personlige oppfatning.

I tillegg så er det dette med oppfølging da, men det virker jo som hun her har kontroll på det.

[estrella]

Imponerendes!

Jeg må bare si at det er ikke så gale å være et av mange søsken! Jeg er eldst(18 år) og har søsken som er 17,16,12,6,5,4 og 3 år. De er herlige

Nå har vel kanskje "vi" litt bedre "utgangspunkt" hvis en skal tenke økonomisk, i forhold til denne damen i artikkelen

Jeg synst altså det er utrolig kjekt med mange søsken. Mange opplevelser, mange bursdager, man får oppleve når de minste lærer helt nye ting(og det er utrolig spennendes) osv.. ^^

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke generelt imot at folk får mange barn. For all del, folk må gjerne få mange barn. MEN man må da tenke litt fremover og sørge for at man alltid vil kunne forsørge barna. Og det er jo greit å kunne tilby barna litt mer enn det som er minimum for at de skal kunne overleve (mat, klær). Det er jo ålreit å ha råd til at barna kan holde på med idrett og eventuelt andre hobbyer. Mulig at det er min personlige oppfatning.

I budsjettet som er satt opp går det 1500 kr hver måned til sparing, og postene er flere enn mat, klær og medisiner, så det går vel på prioriteringer selv om det ikke er rart det blir stramt med så mange barn. Men jeg synes det er feil å si at hun ikke har tenkt framover; hun har jo ikke planlagt å være alenemor, hun har vært gift to ganger før og er forlovet nå, og det er rimelig å anta at fedrene både bidro økonomisk da de bodde sammen, og at hun får bidrag nå. Med andre ord er det ikke snakk om å være særlig uansvarlig selv om hun så langt ikke har vært i arbeid fordi hun hele tiden har vært hjemme med små barn. Men hun tar jo opp fag (studiepenger er en av utgiftspostene) og har tenkt å fullføre en utdanning, så jeg kan ikke helt se hva hun gjør galt. Jeg vil også tro at å ha vært hjemme med så mange barn ikke regnes som et hull i cv-en, særlig når hun sikter seg inn mot barn/omsorgssektoren.

Jeg synes dama virker ressurssterk, og jeg tror det er mange fordeler med å vokse opp i en stor søskenflokk selv om økonomien og tiden pr unge kanskje blir litt dårligere. Man lærer å passe på hverandre, samarbeide for å få ting til å fungere og man har også mye selskap i søsknene. De jeg kjenner med mange søsken har i hvert fall nytt godt av dette, de er over normalen sosialiserte og flinke til å samarbeide, og gjør det bra i jobb (gode ledere, f eks).

[Gjest Gjest]

Det eneste oppsiktsvekkende er vel at hun er etnisk norsk. Tviler på at dette er like uvanlig blant våre nye landskvinner.

[Gjest Page]

Jeg har vokst opp i en søskenflokk på ti, og jeg ville ikke vært det foruten. Selvsagt har det vært på godt og vondt, men det kan man vel nesten si uansett hvordan man har vokst opp?

Vi hadde en far hele tiden, vi da, men fordi han jobbet mye utenlands var moren min helt alene med ansvaret i flere måneder om gangen, fram til de hadde 8 barn.

Vi hadde dårlig råd, og vi fikk helt sikkert ikke like mye individuell oppmerksomhet og oppfølging som barn i mindre familier, men vi kjente jo ikke til noe annet.

Vi lærte mye, blant annet selvstendighet, toleranse, å ta ansvar og hensyn, hjelpe til, - og ikke minst å leve sparsommelig

Da jeg var barn og ungdom husker jeg at jeg misunte venner som hadde færre søsken og bedre økonomi. De fikk nye, fine klær, mens jeg arvet fra eldre søsken. Mange av dem reiste til utlandet på sommerferie, mens vi lå i (mange) telt ved ei elv litt lenger opp i landet og fisket. De fikk kostbare julegaver, mens jeg fikk ullsokker og tegnesaker.

Nå i dag, når jeg ser tilbake, er jeg faktisk 100% takknemlig for at jeg vokste opp sånn. Jeg tror vi hadde det minst like moro på teltturene våre som de hadde det på de fine feriene sine. Og vi lærte oss å sette pris på de små tingene i livet - underveis.

I dag er vi godt voksne alle sammen, og vi har utrolig stor glede av hverandre. Vi er en diger gjeng når vi først samles, og ungene våre koser seg sammen, både store og små.

Jeg tror ikke de ni ungene til denne alenemoren lider noen nød på noe vis. De er ingen A4-familie,men det trenger man heller ikke være for å ha et ålreit liv og bli bra mennesker.

[Gjest *Mim*]

Flott innlegg, Page. Slik tenker jeg også.

Men som tidligere nevnt i tråden er vi ulike. Det finnes både misfornøyde enebarn og barn med åtte søsken. Og ditto fornøyde.

[Lemming]

Jeg har vokst opp i en søskenflokk på ti, og jeg ville ikke vært det foruten. Selvsagt har det vært på godt og vondt, men det kan man vel nesten si uansett hvordan man har vokst opp?

Vi hadde en far hele tiden, vi da, men fordi han jobbet mye utenlands var moren min helt alene med ansvaret i flere måneder om gangen, fram til de hadde 8 barn.

Vi hadde dårlig råd, og vi fikk helt sikkert ikke like mye individuell oppmerksomhet og oppfølging som barn i mindre familier, men vi kjente jo ikke til noe annet.

Vi lærte mye, blant annet selvstendighet, toleranse, å ta ansvar og hensyn, hjelpe til, - og ikke minst å leve sparsommelig

Da jeg var barn og ungdom husker jeg at jeg misunte venner som hadde færre søsken og bedre økonomi. De fikk nye, fine klær, mens jeg arvet fra eldre søsken. Mange av dem reiste til utlandet på sommerferie, mens vi lå i (mange) telt ved ei elv litt lenger opp i landet og fisket. De fikk kostbare julegaver, mens jeg fikk ullsokker og tegnesaker.

Nå i dag, når jeg ser tilbake, er jeg faktisk 100% takknemlig for at jeg vokste opp sånn. Jeg tror vi hadde det minst like moro på teltturene våre som de hadde det på de fine feriene sine. Og vi lærte oss å sette pris på de små tingene i livet - underveis.

I dag er vi godt voksne alle sammen, og vi har utrolig stor glede av hverandre. Vi er en diger gjeng når vi først samles, og ungene våre koser seg sammen, både store og små.

Jeg tror ikke de ni ungene til denne alenemoren lider noen nød på noe vis. De er ingen A4-familie,men det trenger man heller ikke være for å ha et ålreit liv og bli bra mennesker.

Som barn hadde jeg en venninne som var enebarn. Når det var "in" å samle på spice-girls kort tok det bare noen uker før hun hadde ALLE. Jeg kjøpte ikke èn pakke i uka engang, fordi det reduserte godterimengden betydelig, når jeg fikk ukepengene mine. Hun var alltid først å ha ting. Nintendo 64, mobiltelefon, osv.

Men JEG hadde søsken. Jeg har i alt 5 søsken, men de eldste er såpass mye eldre enn meg at de ikke bodde hjemme da, men 2 av dem bodde hjemme til jeg var ganske stor. Jeg hadde en storesøster som lærte meg å sminke meg pent, og jeg hadde en storebror som lærte meg å hevde meg når noen var slemme. Og i alle tilfelle stilte de opp hvis det var noe jeg trengte, enten det var trøst eller noe annet.

Klart jeg misunte henne alt hun fikk, men det viste seg jo med årene at hun misunte meg søsknene mine, minst like mye som jeg misunte hennes materielle goder. Hun hadde ingen storesøster å fortelle hemmeligheter til. Hun hadde ingen storebror til å "beskytte" seg.

Og hvis man ser på hvordan hun fungerte sammen med andre barn, så har jo søsken en klar fordel. Hun gikk aldri i barnehage, og å begynne på skolen var skikkelig tøft for henne. Hun hadde aldri vært nødt til å dele oppmerksomheten med noen. Hun hadde aldri vært nødt til å vente på tur. Dette var ting som var en selvfølge for andre.

Synd hvordan en del mennesker synes å tro at dersom barn skal ha en bra oppvekst må nødvendigvis foreldrene ha økonomi til bursdags og -julegaver i 500kr + klassen, samt kunne finansiere 3 forskjellige fritidsaktiviteter som barna har lyst på holde på med. Og har de ikke det bør de heller la være å få barn. Skjønt, dette må de klare uten å jobbe noe lengre enn 9-16, ellers dekkes ikke barnas oppmerksomhetsbehov. Strenge krav til hva som er "good parenting" her inne!

[Gjest Gjest_meg_*]

Man skal da virkelig ikke så langt tilbake i historien før det var helt normalt med store søskenflokker. Mine 4 besteforeldre var 12, 11, 7 og 5 søsken.

Jeg tror slett ikke det er skadelig å vokse opp med mange søsken og stram økonomi; tvert i mot. Jeg tror det er mye mer skadelig å vokse opp som enebarn av godt voksne karrieremennesker.

vi hadde det svært stramt økonomisk da jeg var barn. Jeg tror det har vært utelukkende positivt.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg synes dette er uansvarlig. Det er uansvarlig, som voksen, og sette seg i en slik situasjon hvor man ikke er i stand til å brødfø sine barn. Jeg synes det er uansvarlig av en voksenperson og ikke bruke prevensjon og forholde seg til virkeligheten av hva man makter og å sørge for av oppvekst.

Jeg roper ikke hurra for personer som setter seg selv i denne situasjonen og som aldri har greid å ha økonomi til å sørge for seg og sine.

Jeg mener trygdesystemet skal omfange de som ved uhell og ulykker skal plukkes opp til ett "normalt" liv. Men å føde og føde og aldri ha jobbet og tjent sine penger som en trenger............synes ikke det er noe å applaudere. Jeg kaller det uansvarlig.

[Gjest Gjest]

Matbudsjett på 9000,- for 10 mennesker. ikke verst.

Og ene ungen fikk 200 kroner i mnd for å følge til barnehagen hver dag. Vitner om at de ikke har så dårlig råd.

Hun hadde mye hjelp i foreldre og brødre.

Hun sparte 1500,- hver mnd, så da virker det som om hun egentlig har det rimelig greit økonomisk. Og god økonomisk sans !

Men utrolig mange små ban da! to litt eldere, og så bare rant det på med småttinger. Nesten en hvert år !!

[asterix]

Mange barn er helt supert, men jeg kunne aldri tenkt meg å få så mange barn om ikke vi selv hele tiden hadde kunnet forsørge barna våre gjennom eget arbeid.

Er forøvrig også glad for at jeg ikke ser så utslitt ut som denne dama gjør. Hun er jo faktisk bare 33 år og ser ut som om hun er minst 10-15 år eldre.

[Alice Ayres]

Hvis kontantstøtten forsvinner, må hun vel nesten bare ta seg en jobb, da. Greit at barnehage er dyrt, men hun vil vel få en ganske heftig søskenmoderasjon

Jeg er et sted mellom veldig imponert og skrekkslagen. Imponert fordi det vitner om enorm struktur og innsatsvilje, både praktisk og økonomisk. Skrekkslagen fordi ni barn er ni individer med ulike behov og interesser. Ett barn sliter med lesing, et annet sliter med matte, et tredje kjeder seg på skolen fordi alt er lett. Ett barn har talent for friidrett, et annet vil spille fotball, et tredje vil gå i korps. Ett barn har begynnende tenåringsopprør, et barn er overdrevent sjenert, et annet havner stadig i krangel med venner. Eldste barnet vil overnatte hos kjæresten, det yngste vil sove i sengen til mamma. Jeg må selvsagt presisere at dette bare er eksempler på hva ni barn kan innebære, jeg vet ingenting om denne kvinnen og hennes barn, bare så det er sagt.

Og på toppen av det hele kommer foreldremøter, konferansetimer, dugnader, barnehage- og skoleavslutninger (fra min tid i skolen vet jeg at det er nok av foreldre til ett barn som klager over alt dette "maset").

Og bare tenk på den daglige mengden klesvask! :hår:

Jeg har selv vært alenemor, og jeg er fremdeles mye alene med fire barn, og det går greit det. Men jeg blir svett ved tanken på å ha over dobbelt så mange, og kan ikke se for meg at jeg skulle klart å gi alle så god oppfølging som det de skulle hatt. Men folk er forskjellige. Hvis denne damen mener hun er i stand til å passe godt på barna sine, så har jeg ingen grunn til å betvile det. Annet enn at det høres på grensen til overjordisk ut- men noen mennesker er jo definitivt i slekt med Supermann/Supergirl! Dette må være et av dem

Edit: sitering falt ut, så måtte endre starten på innlegget.

Veldig bra sagt. Jeg ble noe svett av å lese den artikkelen...

[MarianneE]

Jeg er ganske gåen om kvelden med 1 barn.

All respekt for damen!

[Gjest Peachbud]

Alt er relativt. I noen arabiske land, hvor det er vanlig med store barneflokker, regnes en som tilnærmet barnløs dersom en bare har 2-3 barn.

I deler av verden er det helt vanlig med så store barneflokker. Det er etnosentrisk å si at det er skadelig.

[Gjest Gjest]

Alt er relativt. I noen arabiske land, hvor det er vanlig med store barneflokker, regnes en som tilnærmet barnløs dersom en bare har 2-3 barn.

I deler av verden er det helt vanlig med så store barneflokker. Det er etnosentrisk å si at det er skadelig.

Det er ikke vanlig i noe land å ha ni barn med tre fedre.

[Gjest Page]

Det er ikke vanlig i noe land å ha ni barn med tre fedre.

Så det er det moralske aspektet her som plager deg?

[Gjest fattiglusa]

Jeg er ikke generelt imot at folk får mange barn. For all del, folk må gjerne få mange barn. MEN man må da tenke litt fremover og sørge for at man alltid vil kunne forsørge barna. Og det er jo greit å kunne tilby barna litt mer enn det som er minimum for at de skal kunne overleve (mat, klær). Det er jo ålreit å ha råd til at barna kan holde på med idrett og eventuelt andre hobbyer. Mulig at det er min personlige oppfatning.

I tillegg så er det dette med oppfølging da, men det virker jo som hun her har kontroll på det.

Så DU har altså tenkt framover og sørget for at du ALLTID vil kunne forsørge dine barn? Så du kan altså aldri miste jobben og gå arbeidsledig? Du kan aldri bli syk og ufør? Det er mange måter å komme i ei økonomisk hengemyr på. Ingen vits i å heve seg over andre, for man vet ikke hvordan ens egen framtid ser ut.

Når det er sagt, så ser det ut til at denne nibarnsmoren klarer helt fint å sørge for barna. Å stille som krav for foreldre at de skal kunne dekke masse fritidsaktiviteter for å være gode foreldre, så må jo alle fattige og sosialklienter nektes å få barn... Tenkt over det?

Jeg tror absolutt barn kan ha en lykkelig og god oppvekst uten de materielle godene alle andre tar for gitt. Jeg tror til og med det kan være sunt. For da må man bare lære seg måtehold og det å ta vare på det man har. Jeg hadde ikke et organisert fritidstilbud da jeg var liten. Men jeg var kjempeflink til å finne på ting selv, både alene og sammen med venner eller søsken. Jeg kjedet meg aldri. Jeg og søsteren min organiserte tegnekonkurranser, lekte postkontor og kafé med selvlagede rekvisitter. Vi bygde hytter inne av tepper og møbler, bygde hytter ute av kvister, planker og presenning. Vi dro på "løvesafari" i nærområdet. Sammen med venninna mi lekte jeg at sykkelen min var en hest (sykkelen var gammel, umoderne og arvet, men det brydde jeg meg faktisk ikke om), vi syklet rundt i timesvis. Om vinteren laget vi snømenn og snøhuler og snøborger. Når jeg var alene tegnet jeg, lagde klær til dukkene mine av tekstilrester, leste, la puslespill... Barndommen min var full av spennende og utfordrende opplevelser, selv uten å gå på turn eller fotballtrening.

[Honey Bee]

Jeg har 4 barn med 2 menn.Steriliserte meg etter sistemann selv om jeg fortsatt var sammen med barnefar.er nå singel og veldig glad for at å få flere barn ikke er et alternativ.For noen mennesker skjer det ting i livet som gjør at man har barn med flere menn,og det må de få lov til uten å bli sett på som rare....Men jeg må jo si at ni unger uansett antall menn er litt spesielt da...Ser både på henne og andre med så mange unger at de er rimelig slitne...Er også enig i at for barna er det ikke en fordel.Mine to eldste har 2 nye søsken hos faren og 2 hos meg.De sier selv at de føler seg glemt og tilsidesatt i perioder.Barn trenger voksenkontakt,særlig i den sårbare tenåringstiden.