Jump to content
Mirabella76

Eg skal bli mamma!

Recommended Posts

Ella*

Gratulerer så mye :) Vet dette var svært, svært etterlengtet :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Guest Ballerina

:juhu: GRATULERER :juhu:

Lenge siden jeg har lagt fra meg noe spor i dagboka di... men nå ble jeg virkelig glad når jeg så at du hadde fått deg graviditetsdagbok! :-D

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mirabella76
GRATULERE :hoppe:

Har sett deg her inne, men har ikke vært å titta i prøverdagboka di. Har lissom aldri vært opptatt av å prøve jeg så har aldri blitt til det :fnise:

Men nå har jeg da en ny å følge med på graviditetsfronten.

:klem:

Tusen takk for det, Amalie_85! :klemmer:

Herlig å ikkje vera prøver lenger, og ha fått forandra statusen min til gravid!

Gratulerer så mye :) Vet dette var svært, svært etterlengtet :)

Tusen tusen takk, Ella*! :klem1:

Ja, det var virkelig svært etterlengta! :hjerter_rundt: Dette har eg venta på heile mitt liv!

:juhu: GRATULERER :juhu:

Lenge siden jeg har lagt fra meg noe spor i dagboka di... men nå ble jeg virkelig glad når jeg så at du hadde fått deg graviditetsdagbok! :-D

Mange takk, Ballerina! :klem:

Veldig kjekt at du tittar innom graviditetsdagboka mi!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mirabella76

Endelig helg! :) Det har vore ei travel jobbveke, og eg har hatt masse tankar i hovudet. No skal eg berre slappa av, og kosa meg med tanken på at eg er gravid! ;)

Eg har fortsatt ingen gravidititssymptom, unntatt bittelitt stikkingar i magen innimellom. Har ikkje merka noko til verken trøtthet, kvalme, humørsvingningar eller andre symptom. Lurer på når eg virkelig begynner å kjenna at eg er gravid!

I går møtte eg kjæresten min igjen for første gang på over 2 veker, for han har vore på jobb. Veldig kjekt å sjå han igjen, og ekstra spesielt no når eg har ein liten spire i magen min, som er vår. ;)

Av ein eller annan grunn begynte kjæresten min å snakka om permisjon! Synst det er litt tidleg å diskutera slikt enda, men men. Det som iallfall overraska meg, var at kjæresten min ville at me skulle ta halve permisjonen kvar! Det vil ikkje eg. Eg synst at eg skal ta hovudpermisjonen, og så kan kjæresten min ta dei vekene fedrer har rett på. Det er fleire grunnar til det. For det første er det eg som skal føda, amma o.l. - og eg kan liksom ikkje tenka meg at eg føler meg klar til å gå tilbake i full jobb igjen etter berre eit halvt års permisjon. Den andre grunnen, er at det ikkje vil lønna seg for oss økonomisk. Kjæresten min har 3 gangar høgare lønn enn meg - og det betyr at det lønner seg for oss at eg tar hovudpermisjonen. For om eg får utbetalt berre 80% lønn, så utgjer det ikkje så mange tusen i månaden. Men om kjæresten min berre skal få 80% lønn, om han tar halve permisjon, så forsvinner det ganske mange tusen!

Eit anna poeng er jo at kjæresten min har veldig mykje fri i utgangspunktet. Turnusen hans er 4 veker fri, 2 veker på jobb, 4 veker fri, 2 veker på jobb osv. I tillegg kjem kurs og seminar i friperiodane. Mens eg har vanleg jobb måndag til fredag kvar veke. Det betyr at dersom eg tar hovedpermisjonen, så får både eg og kjæresten min veldig mange veker heime saman begge to, i lag med den lille. Men om kjæresten min tar halve permisjonen, så blir han heime heile tida, mens eg kun er heime i helgene, halve permisjonstida.

Dessuten er jo egentlig ikkje kjæresten min nokon familiemann, og det er jo eg som har ønska meg barn så intenst! Så eg kan liksom ikkje tenka meg at han vil trivast med å gå heime med barnet vårt åleine i eit halvt år - og måtte ta hovudansvar for skifting av bæsjebleiier, ein unge som hyler og skriker, og krever han kvart sekund. Eg kjenner kjæresten min! Han innbiller seg at han skal få fri om han tar halve permisjonen, og at ungen sover mesteparten av tida. Eg prøvde å fortelja han at slik er det ikkje. Eg veit kor lite tålmodighet kjæresten min har, og eg trur rett og slett ikkje han egnar seg som heimeværande pappa. Meinar ikkje at eg ikkje trur han blir ein god pappa, for det blir han nok - men eg trur nok alt i alt det er best at eg tar hovudpermisjonen. Eg skal nok klara å bearbeida kjæresten min litt, slik at han går med på at eg tar hovedpermisjonen. ;)

Eg og kjæresten min diskuterte også navn i går. Me har tidlegare snakka om eit jentenavn me begge synst er fint, og som me kan tenka oss å bruka om me får ei jente. Guttenavn sliter me foreløpig litt meir med å finna. Men eg trøstar meg med at me har veldig god tid enda, på å finna ut av det! :) Eg kjøpte ei navnebok i dag, så det gjer forhåpentligvis jobben litt lettare!

Edited by Mirabella76

Share this post


Link to post
Share on other sites
linky

Ønsker deg ei fin helg :-D

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest imli

Hm, jeg tenker egentlig litt som deg ift. permisjon, at det ofte er best at mor har mest permisjon pga amminga osv. Men det er jo på en måte positivt da, at han vil ha mye permisjon - det betyr jo at han engasjerer seg, og engasjement har vel vært en mangelvare fra den kanten til tider? Med mindre han vil ha mye permisjon for å få "fri" da... Da høres det jo ikke bra ut. Hvordan går det egentlig med dere om dagen? Planer om å flytte sammen og gifte dere, nå som arvingen er på vei?

Ha en fin helg :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Mirabella76
Ønsker deg ei fin helg :-D

Takk for det! :) Eg har hatt ei fin og avslappande helg, og det håpar eg du også har hatt!

Hm, jeg tenker egentlig litt som deg ift. permisjon, at det ofte er best at mor har mest permisjon pga amminga osv. Men det er jo på en måte positivt da, at han vil ha mye permisjon - det betyr jo at han engasjerer seg, og engasjement har vel vært en mangelvare fra den kanten til tider? Med mindre han vil ha mye permisjon for å få "fri" da... Da høres det jo ikke bra ut. Hvordan går det egentlig med dere om dagen? Planer om å flytte sammen og gifte dere, nå som arvingen er på vei?

Ha en fin helg :)

Ja, det med amminga er eit veldig godt poeng. Trur seriøst ikkje eg hadde orka å gått tilbake i full jobb, etter kun eit halvt års permisjon. Det blir rett og slett for mykje stress og kav. Og når kjæresten min i tillegg har så mykje fri i utgangspunktet, og tener mykje bedre enn meg - så synst eg det er heilt logisk at eg tar størstedelen av permisjonen!

Grunnen til at kjæresten min vil ha permisjon, er kun fordi han vil ha fri frå jobben - og det synst eg i tillegg er ein altfor dårlig grunn. Nei, eg skal virkelig gjera alt eg kan for å få hovedpermisjonen, for det blir best på alle måtar!

Det går fint med meg og kjæresten min for tida, og me gledar oss veldig til å bli foreldre! :) Me snakkar mykje om det, og diskuterer korleis ting blir når me får ein baby. Men me har enda ikkje snakka noko om å gifta oss og flytta saman. Eg ventar på at kjæresten min skal ta initiativ til å snakka om det, men det har han ikkje gjort enda.

Eg har ei fin helg, og det håpar eg du også har! :)

Edited by Mirabella76

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mirabella76

No er eg litt bekymra, for eg har ikkje kjent nokon symptom sidan fredag formiddag. Kan godt henda det er normalt, men eg har aldri vore gravid før, så er veit liksom ikkje kva som er vanlig, og kva som ikkje er det.

Heilt frå den dagen eg fekk positiv graviditetstest, har eg kjent litt stikkingar i magen innimellom. Men no har eg ikkje merka noko til det eingang, på fleire dagar! Synst det er litt merkelig.

Det einaste eg har merka dei siste dagane, som kanskje kan vera eit symptom, er mykje blank utflod. I tillegg er eg ekstremt sulten for tida, og et som ein hest. I går vart eg litt småkvalm då eg og kjæresten min var ute på ein liten kjøretur. Men det treng ikkje å ha noko med graviditeten å gjera, sidan eg ofte blir kvalm når eg ikkje kjører sjølv.

To dagar før eg testa positivt, hadde eg ekstremt mykje luft i magen. Men det har eg ikkje merka noko til seinare. Og eg er ikkje trøttare enn normalt, har ikkje ømme bryst, eller nokon andre symptom.

Er det andre som har hatt svært lite symptom i starten av graviditeten, og som har gått fleire dagar i strekk uten å kjenna eit einaste symptom - som kan fortelja meg at dette er normalt?

Edited by Mirabella76

Share this post


Link to post
Share on other sites
pøbelsara

Hei Mirabella! Aller først vil jeg gjerne si GRATULERER! Jeg vet hvor mye du ønsket deg dette, og det er veldig hyggelig å se at det endelig har klaffet! :juhu: :hoppe:

Ang. symptomer: Da jeg var gravid med min yngste, hadde jeg ikke spesielt mye symptomer den aller første tiden, bortsett fra at jeg var KVALM fra ca. uke 5....(og lenge, lenge...)

Jeg synes ikke du skal bekymre deg. Det er tidlig ennå, og det er faktisk vanlig å ikke være "kjempegravid" fra første dag.

Lykke til - jeg kommer til å følge spent med i boken din!

Edited by pøbelsara

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest imli

Hadde ikke så mye symptomer så tidlig jeg heller. Men alt fra å få "alle" symptomer med en gang man får positiv test, til at eneste symptom er at magen vokser, er jo normalt :)

Har du fortalt noen andre om graviditeten da? Utenom kjæresten og oss på KG? Er det ikke sånn at familien hans ikke aksepterer samboerskap/barn utenfor ekteskap da? Da burde han vel få ut finger'n og fri? ;)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Nabodama

Hei igjen, Mirabella!

Nå er det jo en god stund siden jeg var gravid, men en glemmer jo ikke det så lett:)

Jeg hadde faktisk bare ett symptom, og det var at jeg fikk ømme bryster etter kun noen dager. Andre symptomer hadde jeg ikke. Ikke var jeg kvalm, trøtt eller hadde humørsvingninger eller noe som helst. Og sånn var det i begge graviditetene.

Når det gjelder permisjonene, er jeg helt enig med deg. Det er best at du tar hovedpermisjonen, først og fremst fordi kjæresten din har såpass mye fri likevel, og at dere får mye tid sammen. Men også fordi dere da har størst inntekt, og det er jo viktig.

Han vil nok skjønne det etterhvert, og ikke minst når den lille har kommet til verden.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mirabella76
Hei Mirabella! Aller først vil jeg gjerne si GRATULERER! Jeg vet hvor mye du ønsket deg dette, og det er veldig hyggelig å se at det endelig har klaffet! :juhu: :hoppe:

Ang. symptomer: Da jeg var gravid med min yngste, hadde jeg ikke spesielt mye symptomer den aller første tiden, bortsett fra at jeg var KVALM fra ca. uke 5....(og lenge, lenge...)

Jeg synes ikke du skal bekymre deg. Det er tidlig ennå, og det er faktisk vanlig å ikke være "kjempegravid" fra første dag.

Lykke til - jeg kommer til å følge spent med i boken din!

Tusen takk for det, pøbelsara - og velkommen til graviditetsboka mi! :klemmer:

Ja, det å få barn har alltid vore sjølve meininga med livet for meg - så det er heilt utrulig at min aller største draum no er i ferd med å bli oppfylt! :-D Heilt ubeskrivelig fantastisk er det!

Eg veit jo at det varierer veldig mykje frå person til person kor mykje symptom ein har. Men eg kan ikkje noko for at eg blir litt bekymra, når eg ikkje har kjent noko på fleire dagar. Men eg tar den ekstreme sulten min som eit positivt tegn. ;) Eg et og et, men er like sulten likevel. Kan ikkje hugsa sist eg var så ekstremt sulten, over så mange dagar.

Kjekt at du vil følgja med vidare i graviditetsdagboka mi! :)

Hadde ikke så mye symptomer så tidlig jeg heller. Men alt fra å få "alle" symptomer med en gang man får positiv test, til at eneste symptom er at magen vokser, er jo normalt :)

Har du fortalt noen andre om graviditeten da? Utenom kjæresten og oss på KG? Er det ikke sånn at familien hans ikke aksepterer samboerskap/barn utenfor ekteskap da? Da burde han vel få ut finger'n og fri? ;)

Håpar det er normalt, ja! Ikkje så enkelt å vita kva som er normalt og ikkje, når eg aldri har vore gravid før. Hadde ikkje gjort meg noko om symptoma og plagene lot venta på seg, dersom eg visste at alt var som det skulle vera! Men eg skal prøva å ikkje bekymra meg for mykje, og ha tru på at dette går bra!!!

Eg har ikkje fortalt nokon andre om graviditeten min, nei. Det er kun kjæresten min som veit om det - i tillegg til dåke på KG, og jentene på SG og SM. Men eg har så ufattelig lyst til å fortelja familien min det i påsken! ;) Eg er ikkje skapt til å halda på hemmelighetar, men kjæresten min synst det er for tidleg å fortelja noko i påsken. Han vil ikkje seia noko til familien sin før iallfall etter veke 12, og helst ikkje før det begynnar å visa på meg at eg er gravid. Han har gått med på at eg kan få fortelja om graviditeten til min familie tidlegare, så lenge han får lov til å bestemma når hans familie skal få vita om det. Men om kjæresten min går med på at eg fortel det til familien min så tidleg som i påsken, det veit eg ikkje heilt enda.

Kan aldri tenka meg at familien til kjæresten min ikkje ville ha akseptert barn utanfor ekteskap, og sambuarskap. Men eg veit at dei ville blitt skuffa om me fekk barn og flytta saman før me var gift.

Før eg vart gravid, var kjæresten min så opptatt av at me måtte gifta oss med ein gang eg vart gravid. No er visst ikkje det så viktig lenger. Seinast i dag sa han at me ikkje trengte å flytta saman før kort tid før fødselen. :overrasket: Det synst eg var ein merkelig uttalelse, for kva er poenget med det liksom? Mistenker at det har noko å gjera med at broren til kjæresten min også bur i kjæresten min sin leilighet - og kjæresten min er livredd for å måtte be om at han må flytta ut. Synst det er noko tull. Men eg kjem iallfall ikkje til å godta at me ikkje flyttar saman før rett før fødselen, for det blir for dumt! Og kjæresten min meinar fortsatt at me må vera gift for å kunne bu saman, så då må han vel snart få ut fingen og fri?

Edited by Mirabella76

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mirabella76
Hei igjen, Mirabella!

Nå er det jo en god stund siden jeg var gravid, men en glemmer jo ikke det så lett:)

Jeg hadde faktisk bare ett symptom, og det var at jeg fikk ømme bryster etter kun noen dager. Andre symptomer hadde jeg ikke. Ikke var jeg kvalm, trøtt eller hadde humørsvingninger eller noe som helst. Og sånn var det i begge graviditetene.

Når det gjelder permisjonene, er jeg helt enig med deg. Det er best at du tar hovedpermisjonen, først og fremst fordi kjæresten din har såpass mye fri likevel, og at dere får mye tid sammen. Men også fordi dere da har størst inntekt, og det er jo viktig.

Han vil nok skjønne det etterhvert, og ikke minst når den lille har kommet til verden.

Vil tru at ein ikkje gløymer ein graviditet så lett, nei! ;)

Godt å høyra at eg ikkje er den einaste med lite symptom! :) Eg har ikkje fått ømme bryst eingang, eg - men så pleier eg aldri å ha det heller. Ingen kvalme har eg, ingen humørsvingningar og ingen trøtthet. Eller noko som helst anna, for den del! Satsar på at alt er normalt likevel. Håpar mangelen på symptom betyr at eg er ein av dei heldige, som får lite plager i svangerskapet!

Ja, etter å ha tenkt gjennom fordelar og ulemper ved korleis me deler permisjonen, så er eg ikkje i tvil om at det vil lønna seg for meg å ta hovedpermisjonen! Håpar du har rett i at kjæresten min vil skjønna det etter kvart. ;)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Guest imli

Hm, synes det er liit teit av kjæresten din å ro seg unna løftene sine. Han er visst litt redd for forpliktelser han der? Det er jo lurt at dere flytter sammen snart, nå som dere skal ha barn!

Jeg mente ikke at familien hans ville slå handa av ungen, altså ;) Men som du skriver du og, så ser de vel helst at dere er godt gift før ungene kommer. Får håpe dere kommer til en løsning på det da :)

Skjønner godt at du er ivrig etter å fortelle. Men en god regel er vel uansett å ikke fortelle det til andre enn du ville ha fortalt om en evnt. abort uansett. Sånn tilfelle det går galt. Da er det nok litt sårt om "halve bygda" vet om graviditeten, og man må begynne å forklare at "nei, vi skal ikke ha likevel"... Men å fortelle det til foreldre/søsken/nære venninner, og be dem holde det for seg selv, er jo en mulighet. Jeg fortalte det bare til mine to beste venninner så tidlig. Og resten fikk vite det etter 10-12 uker da jeg var rimelig sikker.

Krysser fingrene for deg, Mirabella!

:klemmer:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mirabella76
Hm, synes det er liit teit av kjæresten din å ro seg unna løftene sine. Han er visst litt redd for forpliktelser han der? Det er jo lurt at dere flytter sammen snart, nå som dere skal ha barn!

Jeg mente ikke at familien hans ville slå handa av ungen, altså ;) Men som du skriver du og, så ser de vel helst at dere er godt gift før ungene kommer. Får håpe dere kommer til en løsning på det da :)

Skjønner godt at du er ivrig etter å fortelle. Men en god regel er vel uansett å ikke fortelle det til andre enn du ville ha fortalt om en evnt. abort uansett. Sånn tilfelle det går galt. Da er det nok litt sårt om "halve bygda" vet om graviditeten, og man må begynne å forklare at "nei, vi skal ikke ha likevel"... Men å fortelle det til foreldre/søsken/nære venninner, og be dem holde det for seg selv, er jo en mulighet. Jeg fortalte det bare til mine to beste venninner så tidlig. Og resten fikk vite det etter 10-12 uker da jeg var rimelig sikker.

Krysser fingrene for deg, Mirabella!

:klemmer:

Ja, det er typisk kjæresten min å utsetja ting lengst mulig - men me finner nok ei ordning på det! Tippar at når familien til kjæresten min får vita om at eg er gravid, så får kjæresten min så stort press på seg, at han skjønnar at det beste er at me giftar oss og flyttar saman i god tid før fødselen. ;)

Eg har ingen planar å å spre ryktet om at eg er gravid, til alle! Eg har berre lyst til å fortelja det til min nærmaste familie. Dei vil få vita om graviditeten min uansett, sjølv om det skulle enda med abort. Og så har eg litt lyst til å fortelja det til ei god venninne snart. Men alle andre må nok fint venta til etter at eg har passert veke 12, før dei får vita noko! ;) Håpar formen fortset å vera bra, slik at eg ikkje blir nødt til å fortelja det på jobben før det har gått 12 veker.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mirabella76

Etter mykje fram og tilbake, har eg no endelig kome fram til den riktige terminen! :jepp: Var lenge usikker på korleis eg skulle finna fram til nøyaktig termin, men no har eg klart det. Terminen min er 9. november 2008, dagen etter bursdagen min! :hjertesmil:

Har forandra terminen min i startinnlegget, slik at ikkje nokon skal bli forvirra. ;)

Edited by Mirabella76

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mirabella76

Du er nå 5 uker og 2 dager på vei.

Unnfangelsen finner sted omkring: 15. februar 2008

Hjertet begynner å slå: 11. mars 2008

Embryoet beveger seg: 4. april 2008

Antatt termindato: 9. november 2008

Innlegget er endret iht. reglene.

Edited by Helen

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Pet

Lykke til med graviditeten! Men han barnefaren høres ærlig talt ikke helt god ut! :overrasket:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Knøttet

:vinke:

Må snike meg innom en tur her, selv om jeg har besøk av foreldrene mine ;)

Utflod var iallfall et av mine symptomer, så jeg tror du kan ta det som et graviditetstegn :) Jeg også hadde enkelte dager jeg hadde mindre symptomer enn andre dager i starten, tror det er helt normalt! :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
monja

Gratulerer!!!! :danser:

Håper du får et flott svangerskap og en flott bursdagspresang.

:klemmer:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...