Hvorfor ikke far?

[Far til 2]

Du sier at mor ikke har andre argumenter enn at hun synes det er best å få en annen ordning... Hva med at mor faktisk mener at barna sliter med å ha 50/50? Kan ikke dette kalles et argument?

Noen vil si det er et argument. Andre (inkl med selv) mener det ikke er et argument.

Mor sier barna sutrer hos henne. Men er det er argument for å frata barna samvær med far ? Eller for å snu det: Mor mener at barna sutrer hos henne. Skal far av den grunn akseptere at barna får mindre samvær med han.

Jeg mener det er et for tynt grunnlag å si at barna sliter med 50/50. Og hvis mor mener at far er egnet til omsorg (ettersom hun har akseptert 50/50 i utgangspunktet), hvorfor aksepterer hun da ikke at barna bor mest hos far ?

For meg synes det som at mor benytter beskrivelsen: "barna sutrer" for å få omsorgen alene. Ikke for å bedre situasjonen for barna.

Mor avviser far som bostedsforelder, ja vel, men far avviser da også mor som bostedsforelder... hva er forskjellen?

Begge ønsker å ha barna like mye, og om det ikke går må en av dem fire på kravene.

Hvem som bør/må vike er vanskelig for oss som sitter på sidelinjen å svare på. Mor er en god mor, far er en god far... hvem av dem er "helten" som tar ansvar og tenker på barnas beste?

Mor avviser 50/50 OG at far ikke er bostedsforelder. Far avviser ikke mor på denne måten. Og mor argumenterer med at barna sutrer hos henne for å frata barna samvær.

Barna suter ikke hos far. Mor bør kansje sette spørsmålstegn ved dette også.

Og det er ikke kommet frem noe som tilsier at begge vil ha barna like mye. Heller det stikk motsatte. Mor vil ha barna mer enn far, og hun mener at barna da vil sutre MINDRE NÅR DE ER HOS HENNE. Det siste er det imidlertid ikke kommet frem dokumentasjon på, og for egen del synes vil jeg påstå at mye tyder på at barna vil sutre mindre om de er mer hos far. Far synes dessuten villig til å påta seg dette meransvaret, noe mor ikke aksepterer.

Jeg er objektiv i en slik sak, jeg har ingen personlig erfaring å trekke konklusjoner ut fra, slik du har.

Jeg er noe som sjeldent som en som ikke har skilte foreldre, og jeg bor sammen med mine barns far.

Jeg kjenner derimot noen skilte foreldre, og alle disse har klart å finne løsninger i minnelighet....

Noen har 50/50, noen av barna bor hos far, og har mor som samværsforelder, mens andre bor hos mor, og har far som samværsforelder.

Felles for de fleste er at de måtte prøve flere ordninger før de fant en som fungerte for alle parter. Evnen og viljen til samarbeid, og ønsket om å gjøre det beste for barna har vært det som har kjennetegnet de som har fått det til på best mulig måte!

Det er flott at noen foreldre har fått til gode løsninger i samarbeid. Jeg setter imidlertid spørsmål ved om det er slik at mødre skal kunne si at "barna sutrer" og dermed får eneomsorg. Isåfall synes det som om det er mange av de involverte partene som ikke blir hørt.

For eget vedkommende kan jeg bekrefte at også i vårt tilfelle måte prøve "en annen samværsløsning" før barna fant en løsning de trivdes med. det tragiske er at også i vårt tilfelle ble mors subjektive påstand lagt til grunn for en løsning som ikke varna barnas beste. Nå er det naturligvis ikke altid slik, men jeg mener det skjer ofte nok til at vi ikke skal akseptere mors påstand som eneste mulig løsning slik enkelte andre er så sterke tilhengere av. Spesielt når det eneste "qargumentet" er at barna sutrer. Kansje barna sutrer fordi de ikke får nok oppmerksomhet hos mor. Dette er det ingen av oss som vet noe om.

Som en objektiv observatør vet jeg altså at det går an å løse problemer på en minnelig måte dersom begge foreldrene er innstilt på å finne en løsning som passer BARNA best!

Og en løsning finnes ikke i grøfta sammen med all annen dritt!

En løsning ligger i samarbeid.

Så derfor spør jeg igjen: hvor er "helten" som tar ansvar for barnas beste, og som er villig til å vike fordi h*n vet at krangel og uvennskap ikke er til barnas beste?

Er "helten" som ønsker å gjøre det rette mor, eller far?

I dette tilfellet vil jeg si ingen av dem (ut i fra fars beskrivelse)!

Ut i fra det far skriver virker det som om ingen av dem er ute etter noe annet enn å få oppfylt egne behov og ønsker! Ingen av dem setter barnas beste i fokus.

Jeg sitter med litt for lite dokumentasjon for å velge den ene forelderen fremfor den andre. Men ettersom barna synes lykkelig den tiden de er hos far synes det som om barna bør være der mest (om de skal være mest hos den ene forelderen slik mor ønsker). Utifra dette vil jeg si at fars ønske om å overta omsorgen synes mest relevant. Men vi har ikke mors påstand og må derfor begrense våre meninger til den informasjonen som har kommet frem.

[Gjest Gjest_Mor_*]

Jeg sitter med litt for lite dokumentasjon for å velge den ene forelderen fremfor den andre. Men ettersom barna synes lykkelig den tiden de er hos far synes det som om barna bør være der mest (om de skal være mest hos den ene forelderen slik mor ønsker). Utifra dette vil jeg si at fars ønske om å overta omsorgen synes mest relevant. Men vi har ikke mors påstand og må derfor begrense våre meninger til den informasjonen som har kommet frem.

Som deg sitter jeg med for lite informasjon om hvem som "har rett", men i motsetning til deg mener jeg trådstarter har fått fram at BEGGE foreldrene setter seg og sitt før barna.

I også motsetning til deg kan jeg se flere grunner til at barna er mest utagerende hos mor, og bare sutrer hos far.

Jeg ser ingenting som taler for at noen av foreldrene søker samarbeid, og trådstarter har selv sagt i klare ordelag at HAN ikke ønsker det!

[Far til 2]

Jøss. Jeg vil vel heller påstå at man også må dømme kvinner for falske anklager hvis man skal rette opp i denne urettferdigheten.

Two wrongs don't make a right. Spesielt ikke når det er barna det går ut over.

At andre er uredelige, gir meg null rett til å være det samme.

Problemet er at myndighetene har gitt mor lov til å være uredelig. Mors uredelighet kan ikke rettsforfølges. Det er imidlertid anderledes med fars eventuelle uredelighet som kan forfølges rent juridisk. Dermed åpner myndighetene for uredelighet fra en part, men gir mulighet for å slå ned på tilsvarende fra den andre part.

Hvis f.eks. en mor i retten påstår at far bruker vold med henvisning til blåmerker og annet, men senere går tilbake på dette som løgn (dvs innrømmer løgn) vil det ikke få noen konsekvenser for mor.

Hvis derimot far påstår (i samme rettsak) at mor har presset penger, eller på annen måte tilegnet seg fordeler, men at far må gå tilbake på dette i samme rettsalen, kan far straffes (men det skjer skjeldent). At myndighetene legger til rette for et lovverk som skjevfordeler foreldrenes "våpen" allerede før eventuell rettsak, sier en god del om hvilken part som prioriteres/ikke prioriteres.

Hverken barneloven eller det juridiske systemet fungerer tilfredstillende så lenge barnas behov ikke blir ivaretatt ihht barneloven eller fedres behov for ærlighet fra motparten ikke blir ivaretatt av domstolene. Dermed blir mor den eneste som blir ivaretatt med dagens lovverk.

[Gjest Gjest]

Problemet er at myndighetene har gitt mor lov til å være uredelig. Mors uredelighet kan ikke rettsforfølges. Det er imidlertid anderledes med fars eventuelle uredelighet som kan forfølges rent juridisk. Dermed åpner myndighetene for uredelighet fra en part, men gir mulighet for å slå ned på tilsvarende fra den andre part.

Hvis f.eks. en mor i retten påstår at far bruker vold med henvisning til blåmerker og annet, men senere går tilbake på dette som løgn (dvs innrømmer løgn) vil det ikke få noen konsekvenser for mor.

Hvis derimot far påstår (i samme rettsak) at mor har presset penger, eller på annen måte tilegnet seg fordeler, men at far må gå tilbake på dette i samme rettsalen, kan far straffes (men det skjer skjeldent). At myndighetene legger til rette for et lovverk som skjevfordeler foreldrenes "våpen" allerede før eventuell rettsak, sier en god del om hvilken part som prioriteres/ikke prioriteres.

Hverken barneloven eller det juridiske systemet fungerer tilfredstillende så lenge barnas behov ikke blir ivaretatt ihht barneloven eller fedres behov for ærlighet fra motparten ikke blir ivaretatt av domstolene. Dermed blir mor den eneste som blir ivaretatt med dagens lovverk.

Du skriver at mor med myndighetenes velsignelse kan begå lovbrudd og ikke straffes for det, mens far ikke har den muligheten, og at mors rett til å begå lovbrudd er lovfestet.

Nå har jeg kikket raskt gjennom de lovtekstene jeg antar har relevans for slike tilfeller du snakker om, og jeg finner ikke en eneste paragraf som skiller mellom mor og far, og heller ikke en eneste paragraf som skiller mellom kvinner og menn.

Jeg må nesten be deg henvise til de lovene og paragrafene du sikter til, så vi alle kan diskutere ut i fra samma grunnlag.

[Far til 2]

Du skriver at mor med myndighetenes velsignelse kan begå lovbrudd og ikke straffes for det, mens far ikke har den muligheten, og at mors rett til å begå lovbrudd er lovfestet.

Nå har jeg kikket raskt gjennom de lovtekstene jeg antar har relevans for slike tilfeller du snakker om, og jeg finner ikke en eneste paragraf som skiller mellom mor og far, og heller ikke en eneste paragraf som skiller mellom kvinner og menn.

Jeg må nesten be deg henvise til de lovene og paragrafene du sikter til, så vi alle kan diskutere ut i fra samma grunnlag.

La oss ta et "tenkt" eksempel.

Det blir samlivsbrudd og mor anklager far for vold og/eller incest for at barnet ikke skal få samvær. Selv om anklagene er grunnløse og mor bekrefter dette i retten, kan far i ettertid ikke gå til søksmål for falske anklager.

Om far kommer med falske anklager om mor som omhandler f.eks. rusmisbruk, så kan mor gå til søksmål for falske anklager.

Det er forskjellsbehandling.

[Gjest Gjest]

La oss ta et "tenkt" eksempel.

Det blir samlivsbrudd og mor anklager far for vold og/eller incest for at barnet ikke skal få samvær. Selv om anklagene er grunnløse og mor bekrefter dette i retten, kan far i ettertid ikke gå til søksmål for falske anklager.

Om far kommer med falske anklager om mor som omhandler f.eks. rusmisbruk, så kan mor gå til søksmål for falske anklager.

Det er forskjellsbehandling.

Hvorfor kan ikke far gå til søksmål for falske anklager når mor kan gjøre det?

Som sagt, jeg finner ingenting i barneloven, ektefelleloven, eller straffeloven som tilsier at det er ulike lover for mann og kvinne (mor og far).

Hvor finner jeg loven som sier at far ikke kan gå til søksmål for falske anklager?

[Gjest Gjest_frustrert_*]

Ser at debatten her sklir ut endel,får prøve å rydde litt opp i sakene.

Må faktisk forsvare exen litt(hadde jeg aldri trodd men)

Først og fremst er ikke hensikten til min ex å ta fra meg samvær,hun vil at samværet utover annenhver helg/en gng i uka skal foregå i hennes bolig.Hun har sagt at jeg kan komme så mye jeg ønsker.Argumentene er at hun har gått hjemme,søsken,nærmere bhg/skole osv.Hun mener at 50/50 nå er barna for små til,at kanskje vi skal vente til skolealder.Tror ikke hun lyver til meg,men jeg syns hun er litt for opphengt i det "psykiske" når det gjelder barna.Dårlig mage kan være matallergi,sutring kan være så mangt...hun maser om "ro" "faste rutiner",kontinutet og forutsigbarhet.Og det er her vi er uenige.

Da er mitt forslag at vi prøver ut mine forslag først,for det kan jo tenkes at jeg har rett også??Det er her prinsippene kommer inn ikke sant,,,og hvis vi må ty til hvem er det beste alternativet for å løse det,så må man jo finne de negative sidene til motparten....Er lei av at mor alltid har rett!!!

[Gjest Gjest]

Først og fremst er ikke hensikten til min ex å ta fra meg samvær,hun vil at samværet utover annenhver helg/en gng i uka skal foregå i hennes bolig.Hun har sagt at jeg kan komme så mye jeg ønsker.Argumentene er at hun har gått hjemme,søsken,nærmere bhg/skole osv.Hun mener at 50/50 nå er barna for små til,at kanskje vi skal vente til skolealder.Tror ikke hun lyver til meg,men jeg syns hun er litt for opphengt i det "psykiske" når det gjelder barna.Dårlig mage kan være matallergi,sutring kan være så mangt...hun maser om "ro" "faste rutiner",kontinutet og forutsigbarhet.Og det er her vi er uenige.

Jeg må bare gjenta: HVORFOR mener du at det er best for en toåring å bo annenhver uke hos hver av dere? Hva er DINE argumenter? (Bortsett fra rettferdighet dere imellom.)

Så mor "maser som ro, faste rutiner, kontinuitet og forutsigbarhet". De aller fleste som har greie på små barn vil si at dette er viktige ting. Ikke uvesentlig "mas".

Du virker ikke veldig opptatt av barnas beste. Mer av å bevise poenget ditt om at du skal ha nøyaktig like mye å si som mor.

[Gjest Gjest_frustrert_*]

Jeg må bare gjenta: HVORFOR mener du at det er best for en toåring å bo annenhver uke hos hver av dere? Hva er DINE argumenter? (Bortsett fra rettferdighet dere imellom.)

Så mor "maser som ro, faste rutiner, kontinuitet og forutsigbarhet". De aller fleste som har greie på små barn vil si at dette er viktige ting. Ikke uvesentlig "mas".

Du virker ikke veldig opptatt av barnas beste. Mer av å bevise poenget ditt om at du skal ha nøyaktig like mye å si som mor.

Jeg mener at en 2 åring ikke tar skade av å bo annenhver uke,har ikke bevis på det,men min mening er at det klarer de fint å tilpasse seg.Bedre det enn hver 3 dag,det ble veldig masete.De må jo lære seg at det er forskjell hos mor og hos far før eller siden.Etterhvert blir de vant til det.Hvorfor utsette det?Så får jeg masse å stri med når de først kommer 50/50 da,i skolealder...og alt foregår på mors måte....Nei,i mine øyne går ting greit,men det blir ikke tatt i betraktning fordi jeg er mann.

[katla]

En skilsmisse er utrolig psykisk belastende for både voksne og barn. Ikke rart om ungene er litt ekstra sutrete. Du sier jo at de sutrer hos deg også.

Jeg synes det er fint at mor tar tak i det, selv om det like gjerne kunne vært et forslag fra en far som var bekymret for småungenes ve og vel.

Hva om du går med på dette for en periode da, det skader da ikke deg. Heller ikke forholdet til barna for dem får du besøke så mye du vil. Men det koster vel kanskje mer for degsom voksen, for da er det din bekvemmelighet det handler om.....

Hvis det ikke får barna mer rolige kan vel du forsøke å ha hovedomsorgen. Det må jo mor kunne gå med på, siden hun agumenterer for barnas beste.

Slutter ikke "sutringen" uansett får dere gå tilbake til 50-50 da vel.

Uansett er det viktig at dere voksne skjerper dere og strekker dere ekstra langt for at så små skilsmissebarn skal få det godt.

[Gjest Gjest]

Jeg mener at en 2 åring ikke tar skade av å bo annenhver uke,har ikke bevis på det,men min mening er at det klarer de fint å tilpasse seg.Bedre det enn hver 3 dag,det ble veldig masete.De må jo lære seg at det er forskjell hos mor og hos far før eller siden.Etterhvert blir de vant til det.Hvorfor utsette det?Så får jeg masse å stri med når de først kommer 50/50 da,i skolealder...og alt foregår på mors måte....Nei,i mine øyne går ting greit,men det blir ikke tatt i betraktning fordi jeg er mann.

Og jeg må tydeligvis gjenta:

Hvorfor mener du det er BEST? Det holder ikke at barnet "ikke tar skade". Og det dreier seg ikke bare om å "lære at det er forskjell hos mor og far".

Du mener at de "klarer fint å tilpasse seg". Deg om det. Ekspertisen er uenig, hvorfor tror du at du vet bedre? Og hvorfor er du så sikker at du vil satse barna dine på det?

Uansett vil de fleste normale foreldre ønske mer for barna sine enn at de ikke skal "ta skade". De ønsker det optimale. Du har fortsatt ikke svart på hvorfor 50/50 er det beste for en toåring.

Jeg mistror deg ikke fordi du er mann. Jeg kjenner flere fedre som absolutt burde hatt omsorgen for barna sine, og som ikke fikk det, antagelig fordi de er menn. Systemet kan være urettferdig. Jeg mistror deg fordi egoisme og rettferdighetstankegang gjennomsyrer hvert ord du skriver, og fordi du ser ut til å nøye deg med at barna dine "ikke tar skade", hvis det kan gi deg den løsningen du ønsker for din egen del.

[Gjest Gjest]

Hvorfor utsette det?Så får jeg masse å stri med når de først kommer 50/50 da,i skolealder

Nei, Gud forby at du skulle få masse å stri med. La heller barna få det, så de "venner seg til det".

Like greit først som sist, at de venner seg til at far tenker på seg selv, og ikke på dem.

[Gjest Gjest_Mor_*]

Ser at debatten her sklir ut endel,får prøve å rydde litt opp i sakene.

Må faktisk forsvare exen litt(hadde jeg aldri trodd men)

Først og fremst er ikke hensikten til min ex å ta fra meg samvær,hun vil at samværet utover annenhver helg/en gng i uka skal foregå i hennes bolig.Hun har sagt at jeg kan komme så mye jeg ønsker.Argumentene er at hun har gått hjemme,søsken,nærmere bhg/skole osv.Hun mener at 50/50 nå er barna for små til,at kanskje vi skal vente til skolealder.Tror ikke hun lyver til meg,men jeg syns hun er litt for opphengt i det "psykiske" når det gjelder barna.Dårlig mage kan være matallergi,sutring kan være så mangt...hun maser om "ro" "faste rutiner",kontinutet og forutsigbarhet.Og det er her vi er uenige.

Da er mitt forslag at vi prøver ut mine forslag først,for det kan jo tenkes at jeg har rett også??Det er her prinsippene kommer inn ikke sant,,,og hvis vi må ty til hvem er det beste alternativet for å løse det,så må man jo finne de negative sidene til motparten....Er lei av at mor alltid har rett!!!

Dette forandrer mye...

Først må jeg spørre deg hva som er viktigst: å ha rett, og dermed at mor har feil, eller at barna har det best mulig?

Jeg anbefaler deg å gå til innkjøp av en bok som heter: "Delt bosted for barn", og som er en forskningsrapport om delt bosted.

Boken konkluderer med:

delt bosted kan fungere bra for mange barn, men at det ikke er hold for å konkludere med at delt bosted vil fungere bra for alle eller de fleste barn.

Men visse forutsetninger for at det skal fungere bra må være tilstede, blant annet:

- foreldrene samarbeider godt

- barna selv ønsker en slik ordning og trives med to hjem

- nærhet mellom foreldrehjemmene

- barna får en selvfølgelig plass og blir inkludert og anerkjent i begge hjemmene

- begge foreldrene stiller opp i forhold til barnas fritidsaktiviteter og skole

- åpenhet for å endre ordningen dersom barnas situasjon og behov forandrer seg

GRO VATNE BREAN, spesialist i klinisk psykologi, tar til orde for at barn under 3 år ikke bør ha delt bosted fordi de mangler de psykologiske forutsetningene for å takle en slik situasjon.

Hun mener at tiden mellom 1 og 3 år bør brukes til gradvis opptrapping med overnatting i det hjemmet som etter planen skal bli likeverdig omsorgsbase.

Det dere som foreldre må være spesielt oppmerksomme på, er at en slik ordning kan fungere godt for ett barn, men oppleves som rene katastrofen for et annet.

Selv om jeg ikke er i den situasjonen selv, opplevde jeg hvordan datteren reagerte da hun skulle bo hos besteforeldrene i 6 uker da vi pusset opp huset vårt. Hun var 10 år, og taklet ikke situasjonen i det hele tatt selv om hun så oss foreldre hver eneste dag. Det ble for ustabilt for henne.

Sønnen derimot hadde ingen problemer med å bo borte over så lang tid.

Bortsett fra dette vil jeg bare si at barn, og da spesielt små barn, har behov for faste rutiner for å føle stabilitet og trygghet.

Det er derfor viktig at dersom dere bestemmer dere for å opprettholde 50/50-ordningen, sørger for å ha så like rutiner som overhodet mulig i deres to hjem.

[Gjest Gjest]

.Tror ikke hun lyver til meg,men jeg syns hun er litt for opphengt i det "psykiske" når det gjelder barna.Dårlig mage kan være matallergi,sutring kan være så mangt...hun maser om "ro" "faste rutiner",kontinutet og forutsigbarhet.Og det er her vi er uenige.

Dårlig mage KAN være matallergi, men det KAN også være "stressmage", og uansett hvor uenig du er: faste rutiner, kontinuitet og forutsigbarhet er viktig for barn, og da spesielt yngre barn!

Og barn sutrer bare dersom de er misfornøyde med noe.

Som sagt før i tråden: Uansett om dere har delt bosted, bør dere bestrebe å ha så like rutiner som mulig i hjemmene.

[Paradokset]

Hvorfor mener du det er BEST? Det holder ikke at barnet "ikke tar skade". Og det dreier seg ikke bare om å "lære at det er forskjell hos mor og far".

Uansett begrunnelse(vi er jo ingen domstol her) så er det fars synspunkt - som han er berettiget til.

Mor har et annet synspunkt - som hun er berettiget til.

Hvordan blir man enige? Det er jo nettopp dette som er dilemmaet i slike saker. Jeg tror i de fleste tilfeller både far og mor har (i egne øyne) barnets beste som høyeste pri.

Det er ofte en utopi å komme til enighet utenfor en rettssal. Som far har man enten valget å gi mor hovedomsorg(og dermed gi henne vetorett på hvovidt du skal få mer omsorg eller ikke siden) eller å kjøre hardt mot hardt og ta det til retten med en gang(en løsning som de fleste vegrer seg for - ikke særlig hyggelig for noen parter, og minst av alt barna)-

[Gjest Gjest]

Uansett begrunnelse(vi er jo ingen domstol her) så er det fars synspunkt - som han er berettiget til.

Klart han er berettiget til å ha sitt synspunkt.

Men han vil jo ikke forklare hvorfor han har dette synspunktet! Han sier ikke noe om hvorfor han mener 50/50 er best. Selv etter at jeg har spurt, om og om igjen, så svarer han bare med mer om sine rettigheter og hensynet til at han ikke skal være nødt til å "streve" om noen år.

Det virker egentlig ikke som han er ute etter det som er best for barna i det hele tatt. Så lenge barna "ikke tar skade" er han mer ute etter det som er best for ham selv.

[Gjest Gjest_frustrert_*]

Klart han er berettiget til å ha sitt synspunkt.

Men han vil jo ikke forklare hvorfor han har dette synspunktet! Han sier ikke noe om hvorfor han mener 50/50 er best. Selv etter at jeg har spurt, om og om igjen, så svarer han bare med mer om sine rettigheter og hensynet til at han ikke skal være nødt til å "streve" om noen år.

Det virker egentlig ikke som han er ute etter det som er best for barna i det hele tatt. Så lenge barna "ikke tar skade" er han mer ute etter det som er best for ham selv.

Igjen...jeg har ikke samme oppfatning som mor om at delt bosted ikke fungerer.I mine øyne fungerer det greit når de er hos meg.Jeg tror ikke barn under 3 år tar skade av å bo 50/50....noen kanskje,men ikke våre.Jeg har rett til å se barna like mye som mor,og de har rett til å se meg.Da må vi dele de da.

Hvis sakkyndig går inn for at barna har det best hos mor innretter jeg meg etter det...men jeg vil før den tid kjempe for at de bor hos meg hvis det er sånn at det ikke kan dømmes delt bosted,da jeg ser på meg selv som bedre skikket enn henne,hvis det er det som det til slutt legges vekt på...hun har et par "brølere" fra noen år tilbake,som kanskje kan skje igjen etter min mening.

[Gjest Gjest]

Igjen...jeg har ikke samme oppfatning som mor om at delt bosted ikke fungerer.I mine øyne fungerer det greit når de er hos meg.Jeg tror ikke barn under 3 år tar skade av å bo 50/50....noen kanskje,men ikke våre.Jeg har rett til å se barna like mye som mor,og de har rett til å se meg.Da må vi dele de da.

Omatt og omatt...

Du sier fortsatt ikke hvorfor du mener det er best! Du sier at det fungerer "greit" og at barna "ikke tar skade". Og så fortsetter du med å snakke om dine rettigheter.

Fordi du har rett til å se dem like mye, må dere dele... hvorfor ikke ta et sverd og hugge dem i to først som sist?

[Gjest Gjest_frustrert_*]

Omatt og omatt...

Du sier fortsatt ikke hvorfor du mener det er best! Du sier at det fungerer "greit" og at barna "ikke tar skade". Og så fortsetter du med å snakke om dine rettigheter.

Fordi du har rett til å se dem like mye, må dere dele... hvorfor ikke ta et sverd og hugge dem i to først som sist?

Det er best fordi da får de se oss begge like mye??!!!!Hva vil du jeg skal si da??

[Gjest Gjest]

Det jeg skulle ønske, for dine barns skyld, var at du så at dette dreier seg ikke om likhet og rettferdighet, men om å sette seg selv til side, og kanskje gjøre noen ofre, for at de skal ha det, ikke "greit", men optimalt. Å ville ha høyere mål for sine barn enn at de "ikke skal ta skade".

Kanskje den beste løsningen for dine barn ER delt omsorg. Ikke vet jeg. Men jeg vet at du ikke har klart å overbevise meg om at du har deres beste i fokus. At du ikke ser ut til å forstå problemet engang, bare bekrefter det.

Tenk om moren har rett? Har den tanken slått deg noen gang? Hva betyr det i så fall for den oppveksten barna dine får?