Hvorfor ikke far?

[Gjest Gjest_Kathrine_*]

Om du ønsker å få en avklaring med noen som kan gi deg litt mer konkrete svar enn her, kan du ta en titt på www.advokat247.no - ser ut til at det er noen der som har kompetanse til å svare på det du lurer på

Kathrine

[Gjest Gjest_frustrert_*]

Ser at dette ble en ivrig debatt,og det er jo det jeg ønsket.Fint at noe tør å stikke frem hodet sitt.Ikke gidder jeg å la meg provosere av de som mener jeg er egoistisk.Jeg syns mor er egoistisk som mener at hun er bedre egnet bare fordi hun gikk hjemme med de...skal jeg straffes for at jeg jobbet da?Hun har nesten ikke bidratt økonomisk i samlivet,så noen måtte jo jobbe.Det skal også far straffes for.

I mine øyne er jeg en like god omsorgsperson som mor.Og hvis ikke jeg får beholde 50/50 ordningen skal de bo hos meg.Skal alltids klare å grave opp noe om exen hvis det trengs.Poenget som jeg vil frem til er at far burde være et like naturlig valg som mor....ser fortsatt ikke at noen har noe fornuftige argumenter for det motsatte.Barna har det ikke noe verre hos meg.

[Gjest Gjest]

Jeg, jeg, jeg...

"grave opp noe om eksen".

Du virker jammen som en koselig fyr!

Jeg har fortsatt ikke sett noen grunn fra deg til hvorfor du mener 50/50 er det beste for en toåring. Det er bare mer kverning på dine rettigheter.

Det har faktisk noe å si hvem som var hjemme. For barna! De er vant til at mor tar vare på dem, og er antagelig mest knyttet til henne. At arbeidsdelingen dere imellom var rettferdig, og at du sikkert tok din del fordi du hadde ansvar for å skaffe pengene, er en helt annen sak. Omsorgen for barna er ikke en premie for å ha gjort mest i samlivet!

Jeg er faktisk enig i at det er en masse fedre der ute som blir dårlig behandlet, og at systemet ofte foretrekker mor uten grunn. Men i dette tilfellet... stakkars barn, sier jeg. Ingenting jeg leser her tyder på at faren deres har deres beste i tankene.

[Gjest Gjest_Mor_*]

Ser at dette ble en ivrig debatt,og det er jo det jeg ønsket.Fint at noe tør å stikke frem hodet sitt.Ikke gidder jeg å la meg provosere av de som mener jeg er egoistisk.Jeg syns mor er egoistisk som mener at hun er bedre egnet bare fordi hun gikk hjemme med de...skal jeg straffes for at jeg jobbet da?Hun har nesten ikke bidratt økonomisk i samlivet,så noen måtte jo jobbe.Det skal også far straffes for.

I mine øyne er jeg en like god omsorgsperson som mor.Og hvis ikke jeg får beholde 50/50 ordningen skal de bo hos meg.[b]Skal alltids klare å grave opp noe om exen hvis det trengs.Poenget som jeg vil frem til er at far burde være et like naturlig valg som mor....ser fortsatt ikke at noen har noe fornuftige argumenter for det motsatte.Barna har det ikke noe verre hos meg.

Og DER mistet du min sympati, og også mest sannsynlig rettens sympati!

Din oppgave i en eventuell rettsak hadde vært å overbevise om at du er en bedre omsorgsperson enn mor, ikke at hun er en dårligere omsorgsperson enn deg... ser du forskjellen?

Du skulle ha framhevet dine egne gode kvaliteter, ikke framheve mors manglende kvaliteter...

Du skulle ha vist hva du har å tilby barna, ikke hva mor ikke klarer å gi dem...

Ved å grave fram dritt viser du bare at du ikke har intensjoner om samarbeid, og det er det du som taper på, ikke mor.

[Gjest honey bee]

Og barn krever oppfølging. Hvis du kan tilby barna mye oppmerksomhet, lite kjefting, mye lek, glede og kjærlighet, - ja da tror jeg de vil være veldig fornøyde med den tiden de får hos deg idag.

Om en av foreldrene blir boende i barnas hjem fra den tiden mor og far bodde sammen, vil dette være et argument for at barna blir boende i foreldrenes tidligere felles bolig.

Lite kjefting??Er det typisk mødre det eller?Og i en hverdag hvor barn som er så små ser den ene av foreldrene minst,da er alt lek,kjærlighet,glede og oppmerksomhet??Hvis du selv er aleneforeldre så vet du vel hvor vanskelig det kan være??

Og hvordan kan du forsvare at 2 små barn sitt beste blir ivaretatt når de først opplever samlivsbrudd,for så å bli tatt ifra den som har vært hovedomsorgsperson?

Nei du Far til 2....du er like gjennomsyret av negative holdninger mot mor,som mange kvinner er mot far...

[Gjest honey bee]

Oops,prøver å sitere Far til 2.....øverst her

[eximus]

Barna har det ikke noe verre hos meg.

Vet du at mennesker som deg gjør meg kvalm og uvell. Jeg vil helst ikke vite at dere finnes...... og det har INGENTING med kjønnå gjøre!!

[Far til 2]

Og hvordan mener du at mor skal dokumentere at en 2-åring ikke har det godt ved å reise mellom to hjem?

Veldig spent! Har man en slags vitenskapelig kalkyle for den slags?

Om mor skal overta omsorgen alene bør hun utvilsomt DOKUMENTERE at dette er barnas beste. Det kan ikke være slik at mors synsing skal være viktigere enn fars synsing, og pga av dette kunne fjerne far fra barnas oppvekst.

Jeg er enig i at 1 uke kan være lenge å være borte fra mor og far for et 2 år gammelt barn. Men om alternativet er å være enda lenger borte fra den ene forelderen (uavhengig av om det er mor eller far) så kan det være mye værre.

Dessuten kan ikke vi som bisittere i en sak som dette være konsekvent å si at barna ikke trives, eller trives, med felles omsorg. Ingen av oss utenom ts kjenner barna i denne saken. Å overprøve ts sin påstand om at barna ikke trives kan vi derfor ikke gjøre.

Det vi derimot KAN gjøre er å sette spørsmålstegn ved problemstillinger som kommer opp. Jeg ser at noen setter spørsmålstegn ved ts sin måte å ordlegge seg. Det er helt lovlig. Men om hans barn ikke har godt av felles omsorg er UMULIG for oss å fastslå. Det er faktisk vanskelig å fastslå også for foreldrene som kjenner barna.

Forøvrig er det riktig at det har vært en "vitenskaplig ???" kalkyle for dette med felles omsorg og bostedsforelder. Den har frem til idag vært basert på å telle kvinnelige og maskuline hormoner hos foreldrene. Dette synes ihvertfall være basis for Raundalens påstander. For meg synes det som om denne noe gammeldagse metoden burde vært lagt bort for lengst. Jeg vet imidlertid at noen sverger til denne fortsatt fordi denne metoden er beskrevet som riktig i mange lærebøker. Men lenge mente de lærde at jorda var flat. Det var ikke mer riktig av den grunn.

[Far til 2]

Jeg, jeg, jeg...

"grave opp noe om eksen".

Du virker jammen som en koselig fyr!

...

...

Og DER mistet du min sympati, og også mest sannsynlig rettens sympati!

...

...

Jeg tror vi med en gang slå fast at menn som beveger seg inn på kvinneguiden når de har problemer med å opprettholde samværet med sine barn neppe har kommet hit for å få sympati.

Derimot tror jeg det er viktig å få innblikk i hvordan kvinner tenker og hvordan de argumenterer når de ønsker å frata barna samvær.

La oss slå fast en gang for alle. Kvinner som ønsker å frata barn samvær med barnets far "graver ikke opp noe". De finner på noe. Den mest brukte metoden er påstander om vold og rømme til et eller annet voldsmottak. Falske anmeldelser om seksuelt misbruk av barn. Påstander om rusmisbruk. Om du besøker rettsaker som omhandler samværsordninger vil du se at det florerer av slike påstander. For meg er dette langt værre enn å trekke frem noe som kan være negativt. Ts sier i motsetning til mange andre her inne at mor er egnet til omsorg. Jeg vet ikke hvor mange innlegg jeg har lest av mødre som sier at de vil gjøre alt for å unngå at barna får samvær med sin far. Men det har blitt noen kvinner innen denne kategorien de siste 2-3 årene. Disse kvinnene møter imidlertid sympati fordi de er kvinner. Det er kansje på tide at fler innser at kvinner kan oppføre seg VELDIG DÅRLIG ved samlivsbrudd, noe som medfrører at barnas rett til omsorg fra far blir nedprioritert. Hvis det fortsatt skal være slik at kvinner settes opp på en pidestall og roses for hennes evner til å frata barn samvær, så tror jeg vi fortsatt sliter med å ha fokus på barna.

[Far til 2]

Vet du at mennesker som deg gjør meg kvalm og uvell. Jeg vil helst ikke vite at dere finnes...... og det har INGENTING med kjønnå gjøre!!

Den komentaren forstod jeg ikke.

Mener du at faren ikke skulle kunne si at barnet ikke har det værre hos han enn hos mor ? Han argumenterer mht BARNETS beste og hvordan han oppfatter at barnet har det hos mor og far. Jeg kan ikke se at dette er noe galt når mor ikke ønsker han som omsorgsperson.

[Gjest Gjest_Mor_*]

La oss slå fast en gang for alle. Kvinner som ønsker å frata barn samvær med barnets far "graver ikke opp noe". De finner på noe. Den mest brukte metoden er påstander om vold og rømme til et eller annet voldsmottak. Falske anmeldelser om seksuelt misbruk av barn. Påstander om rusmisbruk. Om du besøker rettsaker som omhandler samværsordninger vil du se at det florerer av slike påstander. For meg er dette langt værre enn å trekke frem noe som kan være negativt. Ts sier i motsetning til mange andre her inne at mor er egnet til omsorg. Jeg vet ikke hvor mange innlegg jeg har lest av mødre som sier at de vil gjøre alt for å unngå at barna får samvær med sin far. Men det har blitt noen kvinner innen denne kategorien de siste 2-3 årene. Disse kvinnene møter imidlertid sympati fordi de er kvinner. Det er kansje på tide at fler innser at kvinner kan oppføre seg VELDIG DÅRLIG ved samlivsbrudd, noe som medfrører at barnas rett til omsorg fra far blir nedprioritert. Hvis det fortsatt skal være slik at kvinner settes opp på en pidestall og roses for hennes evner til å frata barn samvær, så tror jeg vi fortsatt sliter med å ha fokus på barna.

Om en kvinne hadde sagt det samme, hadde jeg mistet like mye sympati for henne, som om det er en mann.

Å finne opp noe, eller grave opp noe, er like lavmåls uansett hvilket kjønn det er snakk om.

Det går godt an å framheve sine egne gode sider uten å snakke dårlig om den andre forelderen!

Det er mange måter å si samme ting på, og likevel på fram poenget sitt på en ordentlig måte.

For eksempel:

Det er stor forskjell på å si: Mor er en dårlig forelder, kontra jeg er en god forelder.

Det er stor forskjell på å si: Mor lever på fattigdomsgrensen, kontra jeg har en stabil og god økonomi.

Det er stor forskjell på å si: Mor er ei hore som ligger med halve byen, kontra jeg lever i et stabilt og godt forhold.

I første eksemplene framhever en sine sider ved å tråkke på den andre, i det andre eksemplet framhever en sine fordeler uten å si noe negativt om motparten.

Hvem tror du får mest sympati? Den som må tråkke ned andre for å vise seg bedre selv, eller den som holder fokus på hva som er saken; å vise hva h*n har å tilby uten å degradere andre?

Jeg er ikke i tvil om hvem som får MIN sympati!

Og som sagt, dette gjelder begge parter, BÅDE mor og far!

[Far til 2]

Og barn krever oppfølging. Hvis du kan tilby barna mye oppmerksomhet, lite kjefting, mye lek, glede og kjærlighet, - ja da tror jeg de vil være veldig fornøyde med den tiden de får hos deg idag.

Om en av foreldrene blir boende i barnas hjem fra den tiden mor og far bodde sammen, vil dette være et argument for at barna blir boende i foreldrenes tidligere felles bolig.

Lite kjefting??Er det typisk mødre det eller?Og i en hverdag hvor barn som er så små ser den ene av foreldrene minst,da er alt lek,kjærlighet,glede og oppmerksomhet??Hvis du selv er aleneforeldre så vet du vel hvor vanskelig det kan være??

Og hvordan kan du forsvare at 2 små barn sitt beste blir ivaretatt når de først opplever samlivsbrudd,for så å bli tatt ifra den som har vært hovedomsorgsperson?

Nei du Far til 2....du er like gjennomsyret av negative holdninger mot mor,som mange kvinner er mot far...

Det er faktisk lettere å svare når du markerer ut innleggene på denne måten (vil vurdere å gjøre det selv).

Nå gjelder ikke dette med omsorgsløsningen bare for barnet som er 2 år. Hvis du aldri "kjeftet" eller på annen måte viste din frustrasjon ovenfor et 4 år gammelt barn, synes jeg du er ganske unik. De fleste foreldre tror jeg kan bli satt på mange store prøver av en 4-åring.

Likevel vil jeg påstå at det å bruke kjeft ikke er den beste måten å få barn til å lytte. Men ettersom vi foreldre (ihvertfall jeg) ikke er perfekt, hender det at vi reagerer på en måte som ikke kan beskrives som pedagogisk riktig. Desto mindre kjefting en 4-åring opplever desto mer harmonisk vil han/hun bli om budskapet kommer frem på andre måter (mener jeg).

Jeg har IKKE påstått at barnas beste er å oppleve samlivsbrudd og deretter miste omsorgen fra den ene forelderen. Jeg mener det stikk motsatte. Men jeg er også av den formening at en forelder ikke skal kunne frata barnet omsorg fra den andre forelderen uten beviselig grunn. Det skjer desverre idag med myndighetenes velsignelse fordi de ikke endrer barneloven.

Å frata barn omsorg fra far etter et samlivsbrudd "fordi han ikke var like tilgjengelig som mor det første året", blir det samme som å si at "når far ikke var tilstede det første året skal han f... ikke være tilstede resten av barnets oppvekst heller". Jeg håper du ser hvordan denne typen argumentasjon (som en del kvinner bruker) blir helt feil for både barn og far. Endelig kan barna få samvær med far. La dem få lov til det da. Ofte har de savnet faren veldig mye.

Når vi samtidig ser at mange kvinner ønsker å holde far borte fra svangerskapspermisjonen blir det hele så feil argumentasjon som det kan få blitt.

[Far til 2]

...

...

For eksempel:

Det er stor forskjell på å si: Mor er en dårlig forelder, kontra jeg er en god forelder.

Det er stor forskjell på å si: Mor lever på fattigdomsgrensen, kontra jeg har en stabil og god økonomi.

Det er stor forskjell på å si: Mor er ei hore som ligger med halve byen, kontra jeg lever i et stabilt og godt forhold.

I første eksemplene framhever en sine sider ved å tråkke på den andre, i det andre eksemplet framhever en sine fordeler uten å si noe negativt om motparten.

Hvem tror du får mest sympati? Den som må tråkke ned andre for å vise seg bedre selv, eller den som holder fokus på hva som er saken; å vise hva h*n har å tilby uten å degradere andre?

Jeg er ikke i tvil om hvem som får MIN sympati!

Og som sagt, dette gjelder begge parter, BÅDE mor og far!

Jeg er langt på vei enig med deg ettersom jeg til en viss grad overtok omsorgen pga mors løgner. Men jeg synes det fokuseres for mye på hvordan ts ordlegger seg. Han sier jo at mor er en helt grei mor. Dette er det ingen som henger seg opp i.

Hadde det vært en ensidig nedrakking av mor hadde saken stått helt anderledes. Men ts gjør ikke det. Han setter imidlertid spørsmålstegn ved mors "krav" om eneomsorg så lenge hun ikke har andre argumeneter enn at hun "synes" det vil være best. Samtidig avviser hun tydligvis far som bostedsforelder. Da er en ikke objektiv, og det er dette som er problemstillingen ved mange samlivsbrudd.

Det å være objektiv i tiden rundt et samlivsbrudd er veldig vanskelig. Sikkert også for ts. Men å beskrive ts som usympatisk og dermed gi mor rett i at barnet ikke bør ha like mye samvær med far, er å ta fokus bort fra barnet. Hvor mange kan med hånden på hjertet si at alt som ble sagt under mekling eller i tiden rundt samlivsbruddet var av "sympatisk karakter". Sannsynligvis veldig få. Og likevel fikk mor sansynligvis omsorgen ved samlivsbrudd.

Jeg synes det er helt legitimt å oppfordre foreldrene til å være sympatiske, unngå løgner og ha fokus på barnet. Men om far sier noe ikke alle liker betyr ikke det at han tar feil eller at han ikke bør ha omsorg for barna.

[Gjest Gjest]

La oss slå fast en gang for alle. Kvinner som ønsker å frata barn samvær med barnets far "graver ikke opp noe". De finner på noe. Den mest brukte metoden er påstander om vold og rømme til et eller annet voldsmottak. Falske anmeldelser om seksuelt misbruk av barn. Påstander om rusmisbruk.

Hva i all verden er det du påstår her? Og du nekter når du blir kalt kvinnefiendtlig?

Så krisesentre er der bare for at kvinner skal kunne lyve, og frata barna sine samvær med far? Og alle kvinner lyver?

Klart det er synd på trådstarter... han bare "graver opp noe". Kvinner lyver istedenfor, så å grave opp dritt om eksen er bare blåbær i sammenheng, og kan ikke brukes mot ham.

Det har ikke falt deg inn at disse kvinnene kan tenkes å snakke sant, da?

[:-) anna]

Jeg er av de som er delvis tilhenger av delt omsorg. Jeg tror det kan være en bra boform. Men KUN om foreldrene er innstilte på å gjøre det de kan for at det skal fungere. Og jeg må ærlig si at jeg tror det passer best for større barn.

Stesønnen min bodde 50/50 hos oss og moren sin fra han var ca 10 år. Da flytta moren hans i leilighet 100 meter fra vår leilighet, og stesønnen min kunne gå mellom husene. Hadde han glemt noe var det absolutt ikke noen krise. Måtte moren jobbe en kveld, kom han naturligvis opp til oss. (Vi hadde mindre barn og en av oss var alltid hjemme på ettermiddag/kveldstid) Han kunne gå mellom husene som han ville, men vi hadde en fast regel på at han skulle spise og sove der han var den uken, om ikke annet var avtalt. Og det var den han var hos som trengte å vite hvor han var/hvem kompisene han skulle til o.s.v Vi hadde også en fast regel på at om vi trengte å bytte helg eller noe slikt så skulle det avtales via voksne. Han skulle ikke brukes som ærendsgutt.

For oss funka det veldig bra. Men jeg er helt overbevist om at det var den fysiske nærheten mellom de to hjemmene, og det at vi hadde et greit samarbeidsklima som gjorde at det funka.

[Gjest nobilian]

Det som er enda mer tragisk er de som ikke evner å forstå at det er forskjell på barn og at 50/50 fungerer utmerket for mange barn(så lenge en del forutsetninger er oppfylt).

***

Og til sist; mest tragisk er de som ikke evner å forstå at selv om det er forskjell på barn, er det best å vokse opp hos både mor og far (så lenge de greier å oppfylle en del forutsetninger.

[Far til 2]

Hva i all verden er det du påstår her? Og du nekter når du blir kalt kvinnefiendtlig?

Så krisesentre er der bare for at kvinner skal kunne lyve, og frata barna sine samvær med far? Og alle kvinner lyver?

Neida. Men det er rimelig godt kjent for både dommere, advokater og psykologer som har hatt med samværsbrudd å gjøre, at det kommer frem MANGE løgner ved samlivsbrudd og at mødre som benytter voldsmottak for å antyde at far er voldelig, selv om han aldri har lagt hånden på noen.

Det er nå velkjent at kvinner bruker vold like ofte (eller oftere). Likevel blir ikke vinner beskrevet som voldelige ved samsbrudd slik menn blir. Derfor mener jeg at det må være noen løgner som "popper opp" fra en del mødre fra tid til annen, som er medvirkende til at menn stemples som voldsutøvere og "aldri" kvinner.

Klart det er synd på trådstarter... han bare "graver opp noe". Kvinner lyver istedenfor, så å grave opp dritt om eksen er bare blåbær i sammenheng, og kan ikke brukes mot ham.

Joda. Men når kvinner ikke dømmes for falske anklager bør ikke menn heller dømmes for det. Dessuten oppfatter jeg det "å grave opp" som en negativ sak fra mor sin side som far under normale omstendigheter ikke gidder å sette fokus på.

Det har ikke falt deg inn at disse kvinnene kan tenkes å snakke sant, da?

Det er opplest og vedtatt at kvinner har misbrukt voldsmottak. Det er opplest og vedtatt at kvinner har kommet med løgner for å frata barn samvær med far. Det siste har jeg selv erfaring med.

Det betyr ikke at det ikke er kvinner som kan ha vært utsatt for vold. Men alle løgnene som kommer frem er dessverre med på å ødelegge for de kvinner som virkelig er blitt mishandlet. Menn bør ikke ta skylden for at enkelte kvinner skylder på menn når noen av disse løsgnene samtidig er avslørt.

Det er tragisk at noen kvinner blir mishandlet, og det skal slåes hardt ned på dette. Men at noen misbruker rettsystemet kan vi ikke kritisere menn for.

I saker tilsvarende det ts opplever vil det være kvinner som kommer med løgner for å forhindre at barna får like mye samvær med far som de har idag. Han må derfor være forberedt på vanvittige påstander, og han må la seg herde uten å la seg provosere. Gjennom felles bekjente fikk jeg høre om en dame som fikk beskjed av sin advokat om å provosere barnas far så mye at "det rant over". På den måten kunne hun begrense samværet mellom barn og far. Og hun klart å provosere han så mye.

Hvem vant ? Far, - nei. Barna, - nei. Mor, - nei (fordi hun bl.a. aldri har avlastning og nå angrer på provokasjonen som gjorde at barna mistet kontakten med far).

[Gjest Gjest_Mor_*]

Jeg er langt på vei enig med deg ettersom jeg til en viss grad overtok omsorgen pga mors løgner. Men jeg synes det fokuseres for mye på hvordan ts ordlegger seg. Han sier jo at mor er en helt grei mor. Dette er det ingen som henger seg opp i.

Hadde det vært en ensidig nedrakking av mor hadde saken stått helt anderledes. Men ts gjør ikke det. Han setter imidlertid spørsmålstegn ved mors "krav" om eneomsorg så lenge hun ikke har andre argumeneter enn at hun "synes" det vil være best. Samtidig avviser hun tydligvis far som bostedsforelder. Da er en ikke objektiv, og det er dette som er problemstillingen ved mange samlivsbrudd.

Det å være objektiv i tiden rundt et samlivsbrudd er veldig vanskelig. Sikkert også for ts. Men å beskrive ts som usympatisk og dermed gi mor rett i at barnet ikke bør ha like mye samvær med far, er å ta fokus bort fra barnet. Hvor mange kan med hånden på hjertet si at alt som ble sagt under mekling eller i tiden rundt samlivsbruddet var av "sympatisk karakter". Sannsynligvis veldig få. Og likevel fikk mor sansynligvis omsorgen ved samlivsbrudd.

Jeg synes det er helt legitimt å oppfordre foreldrene til å være sympatiske, unngå løgner og ha fokus på barnet. Men om far sier noe ikke alle liker betyr ikke det at han tar feil eller at han ikke bør ha omsorg for barna.

Jeg kan bare stå for det jeg selv har skrevet i denne tråden, jeg kan ikke svare for andre, og jeg synes jeg har latt tvilen komme trådstarter til gode.

Jeg har skrevet at jeg mener mor har rett i at 50/50 ordningen bør revurderes dersom barna har problemer med ordningen!

Jeg har også skrevet at selv om trådstarter ordla seg på en uheldig måte, trodde jeg at han mente det godt, og at det var barnets beste som sto i fokus.

Og jeg har kommet med konstruktive forslag til hvordan de kan løse et eventuelt problem uten at det går ut over hverken mors eller fars samvær med barna.

Det var først etter at trådstarter skrev at han kunne "grave opp noe" at jeg mistet troen på at trådstarter ønsket barnas beste.

Så derfor spør jeg: hvor har jeg rakket ned på trådstarter?

Hvor har JEG skrevet at jeg synes far ikke bør ha like mye samvær som mor? Eller hvor har jeg skrevet at jeg synes far bør være samværsforelder og mor bostedsforelder?

Men over til saken, jeg skal prøve å være objektiv...

Du sier at mor ikke har andre argumenter enn at hun synes det er best å få en annen ordning... Hva med at mor faktisk mener at barna sliter med å ha 50/50? Kan ikke dette kalles et argument?

Mor avviser far som bostedsforelder, ja vel, men far avviser da også mor som bostedsforelder... hva er forskjellen?

Begge ønsker å ha barna like mye, og om det ikke går må en av dem fire på kravene.

Hvem som bør/må vike er vanskelig for oss som sitter på sidelinjen å svare på. Mor er en god mor, far er en god far... hvem av dem er "helten" som tar ansvar og tenker på barnas beste?

Jeg er objektiv i en slik sak, jeg har ingen personlig erfaring å trekke konklusjoner ut fra, slik du har.

Jeg er noe som sjeldent som en som ikke har skilte foreldre, og jeg bor sammen med mine barns far.

Jeg kjenner derimot noen skilte foreldre, og alle disse har klart å finne løsninger i minnelighet....

Noen har 50/50, noen av barna bor hos far, og har mor som samværsforelder, mens andre bor hos mor, og har far som samværsforelder.

Felles for de fleste er at de måtte prøve flere ordninger før de fant en som fungerte for alle parter. Evnen og viljen til samarbeid, og ønsket om å gjøre det beste for barna har vært det som har kjennetegnet de som har fått det til på best mulig måte!

Som en objektiv observatør vet jeg altså at det går an å løse problemer på en minnelig måte dersom begge foreldrene er innstilt på å finne en løsning som passer BARNA best!

Og en løsning finnes ikke i grøfta sammen med all annen dritt!

En løsning ligger i samarbeid.

Så derfor spør jeg igjen: hvor er "helten" som tar ansvar for barnas beste, og som er villig til å vike fordi h*n vet at krangel og uvennskap ikke er til barnas beste?

Er "helten" som ønsker å gjøre det rette mor, eller far?

I dette tilfellet vil jeg si ingen av dem (ut i fra fars beskrivelse)!

Ut i fra det far skriver virker det som om ingen av dem er ute etter noe annet enn å få oppfylt egne behov og ønsker! Ingen av dem setter barnas beste i fokus.

[Gjest Gjest_Mor_*]

Jeg kan bare stå for det jeg selv har skrevet i denne tråden, jeg kan ikke

Så derfor spør jeg igjen: hvor er "helten" som tar ansvar for barnas beste, og som er villig til å vike fordi h*n vet at krangel og uvennskap ikke er til barnas beste?

Er "helten" som ønsker å gjøre det rette mor, eller far?

I dette tilfellet vil jeg si ingen av dem (ut i fra fars beskrivelse)!

Ut i fra det far skriver virker det som om ingen av dem er ute etter noe annet enn å få oppfylt egne behov og ønsker! Ingen av dem setter barnas beste i fokus.

Jeg må bare klargjøre: med "vike" mener jeg ikke å la den andre parten få viljen sin, å holde kjeft for husfredens skyld.

Med å "vike" mener å sette egne behov til side, og se på hva som er det beste for barna!

Ikke være prinsipprytter for prinsippenes del, ikke se på hva som er rettferdig og urettferdig, ikke falle ned på et nivå som hindrer samarbeid, og som hindrer en god løsning på problemet.

Med å "vike", mener jeg å holde fokus på hva som er viktigst: Barna, og barnas beste.

[Gjest Gjest]

Joda. Men når kvinner ikke dømmes for falske anklager bør ikke menn heller dømmes for det.

Jøss. Jeg vil vel heller påstå at man også må dømme kvinner for falske anklager hvis man skal rette opp i denne urettferdigheten.

Two wrongs don't make a right. Spesielt ikke når det er barna det går ut over.

At andre er uredelige, gir meg null rett til å være det samme.