Dagens menn forstår mer av kvinnens behov?

[Gjest Gjest]

Ja, klart. Bare hold kjeft og aksepter at jeg oppfører meg som en dritt. Fine greier.

Det har jeg aldri sagt!

Det jeg sier er at hver måned er det ca 2 dager da jeg har mye større sannsynlighet enn andre dager for å bli hissig/opprørt og at jeg da gjerne tar ting på en litt irrasjonell måte.

Dersom man er klar over at dette ligger bak min oppførsel/uttalelser disse dagene så unngår man gjerne å lage ubehagelige situasjoner.

Min mann har lært seg at en tåpelig/irrasjonell/småhissig uttalelse fra meg disse dagene er best å bare la bero og heller ta opp temaet et par dager senere om han synes det var et problem (da har jeg fått hormonene ut av kroppen og er mye bedre i stand til å ta diskusjonen på en sakelig og rasjonell måte).

Det dreier seg altså slett ikke om noe fripass for å oppføre seg dårlig, men om at det er lov å ta hensyn til faktiske hormonelle situasjoner. Da kan man leve mye lettere sammen og unngå å at noen oppfører seg "som en dritt".

[Paradokset]

Da kan man leve mye lettere sammen og unngå å at noen oppfører seg "som en dritt".

Noe som betinger at den ene parten må ta på seg ansvaret for at den andre parten oppfører seg irrasjonelt til tider.

I mine øyne burde kanskje være den irrasjonelle parten som går i seg selv, heller enn at det skal være den andre parten som må ta ansvar for å være ekstra tålmodig for å bevare "husfreden".

[Gjest Gjest]

Noe som betinger at den ene parten må ta på seg ansvaret for at den andre parten oppfører seg irrasjonelt til tider.

På ingen måte! Men man tar hensyn til hverandre. Det gjør man vel i alle forhold. Tar hensyn til den personen man faktisk står overfor og de problemene denne personen har.. enten de er fysiske, mentale eller hormonelle..

I mine øyne burde kanskje være den irrasjonelle parten som går i seg selv, heller enn at det skal være den andre parten som må ta ansvar for å være ekstra tålmodig for å bevare "husfreden".

Den andre parten har på ingen måte "ansvaret for å bevare husfreden". Dette er et ansvar BEGGE parter deler i et forhold. Men hva i alle dager skulle "den andre parten" tjene på å gå i diskusjon akkurat de dagene man har størst sannsynlighet for å klare å lage en ubehagelig situasjon.

Selvfølgelig skal alle "gå i seg selv" og prøve å være den beste man klarer å være. Men det er ikke det hormonell problemer dreier seg om. Man klarer faktisk ikke å påvirke f.eks PMS ved å "gå i seg selv".

Igjen må jeg gjennta det jeg har sagt: selv om du ikke forstår dette problemet, så bør du klare å akseptere det. Det er et medisinsk bevist faktum, enten du liker det eller ei.

[Paradokset]

Man klarer faktisk ikke å påvirke f.eks PMS ved å "gå i seg selv".

...

Igjen må jeg gjennta det jeg har sagt: selv om du ikke forstår dette problemet, så bør du klare å akseptere det. Det er et medisinsk bevist faktum, enten du liker det eller ei.

Det som er medisinsk bevist er at hormoner påvirker humøret. At man er i dårlig humør behøver likevel ikke gå ut over den man bor sammen med, jobber sammen med eller lignende.

Jeg vet mange har en rasjonalisering som tilsier at det de har "rett" til å la sitt eget dårlige humør gå ut over andre.

[Gjest Gjest]

Det som er medisinsk bevist er at hormoner påvirker humøret. At man er i dårlig humør behøver likevel ikke gå ut over den man bor sammen med, jobber sammen med eller lignende.

Det BØR man selvfølgelig aldri.

Jeg vet mange har en rasjonalisering som tilsier at det de har "rett" til å la sitt eget dårlige humør gå ut over andre.

Ja, vel. Jeg kjenner ingen som mener det. Men det er i så fall en lite hensiktsmessg holdning som jeg tror fungerer dårlig i et forhold.

Akkurat like dårlig holdning som om man mente man skulle ha "rett" til å provoserer en person unødig når man vet at h*n har en dårlig dag. Alt handler om samspill og om å ta gjensidig hensyn til hverandre.

[Paradokset]

Ja, vel. Jeg kjenner ingen som mener det. Men det er i så fall en lite hensiktsmessg holdning som jeg tror fungerer dårlig i et forhold.

Ts skriver;"Er det vanskelig å forstå at gravide kvinner som kjefter bare behøver en klem og mannens armer, så ordner alt seg? Eller blir det for komplisert?"

Slik jeg forstår det skal mannen da bare ta kjeften til seg, vende det andre kinn til, og gi henne en klem.

[Gjest Gjest_Kvinne_*]

Det som er medisinsk bevist er at hormoner påvirker humøret. At man er i dårlig humør behøver likevel ikke gå ut over den man bor sammen med, jobber sammen med eller lignende.

Jeg vet mange har en rasjonalisering som tilsier at det de har "rett" til å la sitt eget dårlige humør gå ut over andre.

Dette kan jeg skrive under på!

Vi velger ikke selv at vi skal bli sinte, overfølsomme, osv, men vi kan velge om vi vil gå rett i strupen på andre, eller prøve å gjøre noe med problemet.

De som er veldig rart, er at de aller fleste klarer å bite i seg irritasjonen, og beherske seg når de er ute blant andre, men de samme eksploderer med en gang det skjer noe i hjemmet!

"Jeg er bare hormonell" har for mange blitt en hvilepute, en unnskylding for å slippe å gjøre noe med et problem.

Hvis de ikke klarer å finne teknikker som gjør at de klarer å beherske seg på egen hånd, finnes det behandlinger som hjelper, medisinske behandlinger, homeopatiske behandlinger, akupunktur... og faktisk også psykolog!

Ikke alt fungerer på alle, men alle vil finne noe som hjelper akkurat dem dersom de er villige til å prøve.

[Gjest Gjest]

Ts skriver;"Er det vanskelig å forstå at gravide kvinner som kjefter bare behøver en klem og mannens armer, så ordner alt seg? Eller blir det for komplisert?"

Det tror jeg er en kraftig forenkling. Men jeg tror også at det ER NOE i det. At mange menn, for sin egen del, kunne gjøre livet mye enklere for seg selv om de tok hormoner inn i sin vurdering av hvor urimelig de synes kjæresten oppfører seg.

Slik jeg forstår det skal mannen da bare ta kjeften til seg, vende det andre kinn til, og gi henne en klem.

Han SKAL ikke gjøre noe som helst. Det må han selv velge. Men det kan kanskje være en taktikk det er greit å forsøke en gang eller to for å se hva som skjer.. Og det er da ikke først og fremst for hennes del, men også for hans. Han slipper også den evt krangelen osv.

[Paradokset]

Det tror jeg er en kraftig forenkling. Men jeg tror også at det ER NOE i det. At mange menn, for sin egen del, kunne gjøre livet mye enklere for seg selv om de tok hormoner inn i sin vurdering av hvor urimelig de synes kjæresten oppfører seg.

...

Han SKAL ikke gjøre noe som helst. Det må han selv velge. Men det kan kanskje være en taktikk det er greit å forsøke en gang eller to for å se hva som skjer.. Og det er da ikke først og fremst for hennes del, men også for hans. Han slipper også den evt krangelen osv.

Jeg har vanskelig for å lese det du skriver annerledes enn at han skal tåle hennes dårlige humør for å slippe mer bråk.

Det er altså opp til mannen å VELGE om han skal besvare kjeftinga(slik ts beskriver det) med en klem og unngå en krangel, eller bli sint(som er en normal reaksjon når et annet individ ubegrunnet møter deg med hissighet, irritasjon og kjefting).

[Gjest Gjest]

Jeg har vanskelig for å lese det du skriver annerledes enn at han skal tåle hennes dårlige humør for å slippe mer bråk.

Er man i et forhold så må man av og til tåle den andres dårlige humør. Det man selv kan avgjøre er hvordan man tar det.

Det er altså opp til mannen å VELGE om han skal besvare kjeftinga(slik ts beskriver det) med en klem og unngå en krangel, eller bli sint(som er en normal reaksjon når et annet individ ubegrunnet møter deg med hissighet, irritasjon og kjefting).

Selvfølgelig har han et valg.. Trodde du det var en plikt å hisse seg opp dersom parneren er i dårlig humør?

[Paradokset]

Er man i et forhold så må man av og til tåle den andres dårlige humør. Det man selv kan avgjøre er hvordan man tar det.

Selvfølgelig har han et valg.. Trodde du det var en plikt å hisse seg opp dersom parneren er i dårlig humør?

Vel. I mine øyne er det først og fremst den som er i dårlig humør som har valget om den skal la det gå ut over partneren eller ikke.

[Gjest Gjest]

Vel. I mine øyne er det først og fremst den som er i dårlig humør som har valget om den skal la det gå ut over partneren eller ikke.

'

Jeg har ennå ikke opplevd en situasjon i et forhold der ikke BEGGE har et valg om hvordan de vil ta situasjonen.

Og jeg sier ikke at det er riktig å la dårlig humør gå ut over en partner, jeg sier bare at i virkelighetens verden opplever de fleste av oss at det skjer.

Når det først har skjedd at den ene oppfører seg på en mindre bra måte har fremeles den andre et valg om hvordan denn vil oppføre seg.

Og når denne andre er klar over at der (der det er tilfellet) en hormonell situasjon (som PMS) spiller inn, kan denne "trøste seg med" at det sannsynligvis ikke er noe den andre personen ville gjort/sagt fult så skarpt (eller i det hel tatt) på en normal dag. Den personen som da føler seg forutrettet kan derfor lettere klare å tenke at det ikke er noe å bry seg om. Og da kan h*n selv klare å unngå å oppføre seg hissig el selv, og ofte da spare seg selv for en unødvendig kragel.

[Gjest enda en kvinne]

Vel. I mine øyne er det først og fremst den som er i dårlig humør som har valget om den skal la det gå ut over partneren eller ikke.

Det er vel i grunnen jeg enig i også, og jeg er en kvinne med hormonelle svangerskap og pms.

[Jalp]

'

Jeg har ennå ikke opplevd en situasjon i et forhold der ikke BEGGE har et valg om hvordan de vil ta situasjonen.

Og jeg sier ikke at det er riktig å la dårlig humør gå ut over en partner, jeg sier bare at i virkelighetens verden opplever de fleste av oss at det skjer.

Når det først har skjedd at den ene oppfører seg på en mindre bra måte har fremeles den andre et valg om hvordan denn vil oppføre seg.

Og når denne andre er klar over at der (der det er tilfellet) en hormonell situasjon (som PMS) spiller inn, kan denne "trøste seg med" at det sannsynligvis ikke er noe den andre personen ville gjort/sagt fult så skarpt (eller i det hel tatt) på en normal dag. Den personen som da føler seg forutrettet kan derfor lettere klare å tenke at det ikke er noe å bry seg om. Og da kan h*n selv klare å unngå å oppføre seg hissig el selv, og ofte da spare seg selv for en unødvendig kragel.

Det finnes sikkert mange grader av dårlig oppførsel på grunn av hormoner. Men tro meg, det finnes mange tilfeller der det overhodet ikke er tjenlig med en klem. Det kan høres ut som om du har et ønske om å bagatellisere virkningen av enkeltes jevnlige utbrudd i slike perioder. Er du like romslig overfor menn med avvikende atferd også?

Poenget mitt er at fysisk og psykisk vold har samme skadevirkning uansett årsak til denne volden.

[Gjest Gjest]

Men tro meg, det finnes mange tilfeller der det overhodet ikke er tjenlig med en klem.

Absolutt!

Det kan høres ut som om du har et ønske om å bagatellisere virkningen av enkeltes jevnlige utbrudd i slike perioder.

Nei, det har jeg ikke.

Er du like romslig overfor menn med avvikende atferd også?

Selvfølgelig skal menn om kvinner ha romslighet begge to. Og nå snakker ikke jeg om "avvikende adferd" i det hele tatt, men om ting som er fullstendig innenfor normal oppførsel. Da mener jeg at et godt forhold er avhening av at BEGGE er romslige overfor hverandre.

Poenget mitt er at fysisk og psykisk vold har samme skadevirkning uansett årsak til denne volden.

Jeg har aldri påstått noe annet. Jeg har faktisk ikke påstått noe om verken psykisk eller fysisk vold i det hele tatt. Jeg bare snakker om hvordan man kan gjøre livet enklere for seg selv ved å gi partneren litt romslighet i ny og ned (og særlig når man vet at det ligger noe bak den mindre hyggelige oppførselen)

[Nabodama]

Jeg tror det kan være utrolig sårende å bli utsatt for kjefting, dårlig humør, hissighet osv fra den man er glad. Sesielt når det er over tid, eller gjentar seg med jevne mellomrom, som med pms.

Jeg tror det kan være vanskelig å unngå å ta det personlig, ettersom det er man selv/noe man har gjort eller sagt som er årsak til kjeftingen. Jeg tror jeg ville reagert kraftig selv om mannen min hadde oppført seg sånn mot meg, jeg ville blitt veldig lei meg, og det tror jeg de fleste menn også blir ved slike utbrudd. Og spesielt når det er liten grunn for utbruddet, slik man påstår det er ved pms. Da kan man jo bli sint for ting man ellers ikke reagerer på.

Det skal nok mye til å greie å gi en klem i slike situasjoner, nettopp fordi man er så personlig involvert.

En annen her sier noe som jeg også reagerer på; hvorfor greier man å holde seg i skinnet overfor f.eks kolleger, mens man ikke greier det overfor mannen sin?

[Gjest Gjest]

En annen her sier noe som jeg også reagerer på; hvorfor greier man å holde seg i skinnet overfor f.eks kolleger, mens man ikke greier det overfor mannen sin?

Hvor har du fått det fra at det ER slik? Slik er det i alle fall ikke for meg.

Uansett, så er det ingen som har påstått at det ikke er sårende. Men det er slett ikke noen fest å være plaget med PMS heller. Så jeg står fast på at det beste BEGGE kan gjøre er å forsøke å være så god man selv klarer og utøve romslighet overfor den andre.

Two worngs don`t make on right, vet uu. Så selv om den ene er urimelig har ikke den andre "carte blanche" for å være urimelig selv.

[Gjest Mea Culpa]

Det er da ikke bra å holde sinne og frustrasjon inne heller??! Det er klart man skal prøve å beherske seg så godt man kan, men noen ganger går det bare ikke av ymse årsaker. Enten det nå er hormoner eller andre ting. Da må det gå an å få litt forståelse fra sine omgivelser syns jeg ... Og det gjelder både kvinner og menn!

Det hender jeg nærmest biter huet av min kjære når jeg er sliten/premenstruell/menstruell/whatever, men jeg beklager meg alltid etterpå og forklarer hvorfor jeg sa/gjorde det.

Og jeg forventer heller ikke at han alltid skal være en solstråle.

Når man er med en person som kjenner en veldig godt er det mye lettere å bare være seg selv og buse ut med alt man har på hjertet, på godt og vondt ... Og det bør det da være rom for? Hvor skal men ellers gjøre det?

Det er klart det blir en annen diskusjon hvis det er snakk om fysisk/psykisk vold.

I bunn og grunn så handler det om komunikasjon.

[Gjest Gjest_Kvinne_*]

Det er da ikke bra å holde sinne og frustrasjon inne heller??! Det er klart man skal prøve å beherske seg så godt man kan, men noen ganger går det bare ikke av ymse årsaker. Enten det nå er hormoner eller andre ting. Da må det gå an å få litt forståelse fra sine omgivelser syns jeg ... Og det gjelder både kvinner og menn!

Det hender jeg nærmest biter huet av min kjære når jeg er sliten/premenstruell/menstruell/whatever, men jeg beklager meg alltid etterpå og forklarer hvorfor jeg sa/gjorde det.

Og jeg forventer heller ikke at han alltid skal være en solstråle.

Når man er med en person som kjenner en veldig godt er det mye lettere å bare være seg selv og buse ut med alt man har på hjertet, på godt og vondt ... Og det bør det da være rom for? Hvor skal men ellers gjøre det?

Det er klart det blir en annen diskusjon hvis det er snakk om fysisk/psykisk vold.

I bunn og grunn så handler det om komunikasjon.

Det er mange måter å få ut frustrasjon og sinne på, uten å ta det ut på de rundt en. Det viktigste er å ta det ut der det hører hjemme.

Jeg kan også glefse til mannen min eller barna mine hvis de har gjort noe jeg overreagerer på, og da ber jeg om unnskylding etterpå, men når jeg vet at det ikke er deres skyld at jeg er i dårlig humør finner jeg andre kanaler for å få det ut!

Det hjelper lite å halshugge først, for så å beklage etterpå...

[Gjest Gjest]

Det er snart over og det har vært det lenge. Bare jeg forbedrer meg vil alt bli så bra. Om jeg bare hjelper deg til ikke å "klikke", slutter å svare med feil tonefall eller feil grimase koblet til et ellers "riktig" setning¨, rydder "driten" min og "ser" hva som må gjøres, så hadde alt vært så mye bedre. Bare jeg hadde latt være å trykke på de feile brytere til feil tid så hadde du ikke bedt meg dra til helvete. Du har selv sagt /brukt mot meg) at en viktig levereregel for deg er at man ikke skal gjøre mot andre som man ikke vil andre skal gjøre mot deg. Samtidig opplever jeg at jeg må kunne se det egentlige budskap ditt gjennom grimaser og tonefall som fokuserer på latterliggjøring, hån og fromaning.

Eneste vei ut av vårt uføre er for deg at jeg skal bruke mer tid på samtalen som skal løse våre problemer selv om jeg etter åtte år aldri har kommet heldig ut av slike samtaler. Samtalen må ogs å startes av meg. En samtale om hva? Det ender svært ofte i usakligheter, beskyldninger, skyttergarvtaktikk og et inderlig press bak øynene og en tung stein i brystet hos begge. Jeg derimot ønsker at vi skal gjøre ting sammen som ikke er koblet direkte til problemene. Ta en tur sammen ut i frisk luft , på kino eller hva det skulle være, som en slags isbryter men du vil ha et godt forhold først, før du vil bli med på dette...Du vil heller ikke flytte inn igjen fra gjesterommet før forholdet er på rett kjøl mens jeg mener at situasjonen ikke blir bedre så lenge vi hverken har nærhet eller felles soverom. Opp i alt dette vil du at vi skal bestille sommerferien vår nå.....hallo?

I går begynte du for første gang å pakke bagen for å dra din kos etter at jeg møtte deg litt lenger opp på banen enn du er vant til. Jeg ba deg la være...det var snøstorm ute og jeg hater deg ikke. Jeg må ikke være så tøff i trynet sier du, jo kanskje jeg må det sier jeg. Men vi ødelegger hverandre slik vi holder på og vi er ikke tøff nok til å gi opp eller flink nok til å komme ut av problemene. I går viste jeg også sinne og frustrasjon for første gang på lenge. Det gjorde ikke saken bedre. Men jeg er lei av å be om unnskyldning og godt vær, klemme en kald skulder, si at jeg skal skjerpe meg og fokusere på å gjøre det vi ble "enig" om for å hjelpe deg. Jeg gjør ingenting og du gjør alt. Vondt blir værre når mine følelser blir plassert inn i ditt og vårt kaos men min boble er blitt stor og er i ferd med å sprekke og da er det ute med oss. Ingen huler å hjemme oss i, ingen steder å gå...Hvordan skal nå dette gå...