Bruker du antidepressiva?

[Gjest Psykolog]

Er ikke enig. Antidepressiva hjelper, men det hjelper BEDRE med terapi

Nåværende kunnskapsstatus er slik at antidepressiva og samtaleterapi har omtrent like god virkning. Å kombinere dem gir ingen ekstra effekt. I tillegg er det viktig å ta med seg at for de fleste går depresjoner over av seg selv i løpet av under et halvt år. For langvarige depresjoner, over et halvt år (og ved høy suicidalitet der en trenger kjappere effekt enn det samtaleterapi og antidepressiva gir), er faktisk også ECT (elektrosjokk) den mest effektive behandlingsformen, og kan også ha færre bivirkninger enn antidepressiver.

Legene har en behandlingsveileder å forholde seg til som er utarbeidet av Sosial- og helsedirektoratet. Den tilsier at man i første omgang skal forsøke med antidepressiva, fordi at når behandlingseffekten ellers er lik, så er antidepressiva mye billigere/mindre ressurskrevende enn samtaleterapi.

Det er ikke sånn at vi psykologer generelt er i mot antidepressiva. Både SSRI og samtaleterapi virker inn på de samme biokjemiske mekanismene, selv om som nevnt, så vet vi ikke helt hva som er høna og egget her. Det mange av oss derimot mener er at samtaleterapi kan være nyttig for å forberede seg på og å forebygge tilbakefall, noe svært mange vil oppleve.

Å belage seg på å da bare begynne på antidepressiva igjen er et alternativ, og kan sikkert også føre til at man ikke blir like redd for tilbakefall, men vil neppe gi den samme mestringsfølelsen som det å lære seg å håndtere samspill mellom tanker, følelser og atferd, noe som gir en sterkere psykisk helse.

Til sist, det som har aller størst virkning er det en har tro på. Så hvis en har mest tiltro til at piller, så synes jeg en skal gå for det, og hvis en tror at dette bare maskerer som noen kalte det, så synes jeg en skal forlange å få et annet tilbud. Uansett vei, lykke til!

[Gjest Gjest]

Psykologen min er den som har lagt press på meg ang. antidep. Fastlege nevnte det ikke i det hele tatt, sendte meg bare vidre til DPS. Psykologen min mener også at sjansen er liten for at jeg skal få flatere følelsesliv (det er det jeg er mest redd for, bl.a. fordi jeg tross alt skal gifte meg til neste år). Vet ikke hvorfor hun mener det

Samme opplevelsen hos meg også. Legen ville ikke gi, henviste meg videre og psykologen rådet meg også til å vurdere det. Fikk snakke med en psykiater der som også mente det samme. Så det er på ingen måte slik at psykologer generellt er skeptiske til medisin nei. Mitt intrykk er de mange er for en kombinasjon av terapi og medisinering, og opplever at passienten da blir mer mottagelig for terapien.

Dette med å bli følelseskald var også min store frykt. Men dette er en sterk overvurdert bivirkning, og dersom du opplever dette kan du bytte merke. Hvor lenge er det til du skal gifte deg? Dersom det er mer enn 6 mnd vil du ha mulighet til å teste ut og eventuellt slutte om du skulle oppleve dette. Selv opplevde jeg ikke det, og hadde ikke klart å styre livt mitt uten. jeg er veldig takknemmelig for at jeg klarte å svelle noen kameler og innse at jeg faktisk hadde behov for dette.

[Gjest Pia 30.08.08]

Samme opplevelsen hos meg også. Legen ville ikke gi, henviste meg videre og psykologen rådet meg også til å vurdere det. Fikk snakke med en psykiater der som også mente det samme. Så det er på ingen måte slik at psykologer generellt er skeptiske til medisin nei. Mitt intrykk er de mange er for en kombinasjon av terapi og medisinering, og opplever at passienten da blir mer mottagelig for terapien.

Dette med å bli følelseskald var også min store frykt. Men dette er en sterk overvurdert bivirkning, og dersom du opplever dette kan du bytte merke. Hvor lenge er det til du skal gifte deg? Dersom det er mer enn 6 mnd vil du ha mulighet til å teste ut og eventuellt slutte om du skulle oppleve dette. Selv opplevde jeg ikke det, og hadde ikke klart å styre livt mitt uten. jeg er veldig takknemmelig for at jeg klarte å svelle noen kameler og innse at jeg faktisk hadde behov for dette.

Ja, er det jeg og har kommet fram til... Nå har det gått så langt at jeg rett å slett må ha nok tiltro til psykologen min/overlege når de sier det er til det beste. Skal ikke gifte meg før 30.08, så har heldigvis god tid til å prøve.

[amles]

Har aldri brukt de, og er usikker på om jeg ville begynt på det hvis jeg ble syk.

[animelona]

Ja, er det jeg og har kommet fram til... Nå har det gått så langt at jeg rett å slett må ha nok tiltro til psykologen min/overlege når de sier det er til det beste. Skal ikke gifte meg før 30.08, så har heldigvis god tid til å prøve.

Synes også at du bør gi de en sjangs Tar gjerne noen måneder før du får full virkning da, så vær tålmodig og ikke gi opp selv om du ikker merker virkning med en gang.

[Gjest Pia 30.08.08]

Synes også at du bør gi de en sjangs Tar gjerne noen måneder før du får full virkning da, så vær tålmodig og ikke gi opp selv om du ikker merker virkning med en gang.

Ja dem sier så... Er egentlig mest redd for å bli veldig dårlig, siden jeg bare er vikar og venter på tilbakemelding på søknad om fast jobb i samme bedrift Snakk om dårlig timing...

[animelona]

Ja dem sier så... Er egentlig mest redd for å bli veldig dårlig, siden jeg bare er vikar og venter på tilbakemelding på søknad om fast jobb i samme bedrift Snakk om dårlig timing...

Hvis du trapper opp veldig, veldig forsiktig så går det nok bra Ville også tatt det litt mer ro fremover hvis jeg var deg. Mange blir mer trøtte en vanlig og litt forbigående bivirkninger må man regne med, men de går jo somregel over etter noen uker! I det hele tatt; ta vare på deg selv og ikke press deg for mye så kommer det nok til å gå kjempebra skal du se :)

[Gjest Pia 30.08.08]

Hvis du trapper opp veldig, veldig forsiktig så går det nok bra Ville også tatt det litt mer ro fremover hvis jeg var deg. Mange blir mer trøtte en vanlig og litt forbigående bivirkninger må man regne med, men de går jo somregel over etter noen uker! I det hele tatt; ta vare på deg selv og ikke press deg for mye så kommer det nok til å gå kjempebra skal du se :)

Jeg får ikke lov å trappe opp veldig, veldig forsiktig

Først fikk jeg beskjed om å ta en halv i to dager, og så gå opp til en hel, men siden jeg er så redd for å bli veldig dårlig så fikk jeg lov å ta en halv i tre dager. Overlegen sa at det var vanlig når man får de for depresjon, og at man bare tok en halv i lenger tid enn det hvis det var for panikkangst.

[Gjest Gjest]

Tar gjerne noen måneder før du får full virkning da, så vær tålmodig og ikke gi opp selv om du ikker merker virkning med en gang.

Jeg er litt fortvila her fordi jeg sliter noe grasat med forskjellige angsttilstander, generalisert angst, sosial angst, posttraumatisk angst og forskjellige fobier.

Jeg startet med høydose Cipralex for seks uker siden, og merker ingen verdens forskjell, ingen bivirkninger heller. Ingenting.

Er det egentlig noen vits i at jeg fortsetter med disse medisinene?

Bør jeg prøve en annen antidepresiva, f.eks Efexor?

Har jeg ikke lavt serotoninnivå i hjernen hjelper noen SSRI-medisiner da?

[*Pepperkake*]

Jeg er litt fortvila her fordi jeg sliter noe grasat med forskjellige angsttilstander, generalisert angst, sosial angst, posttraumatisk angst og forskjellige fobier.

Jeg startet med høydose Cipralex for seks uker siden, og merker ingen verdens forskjell, ingen bivirkninger heller. Ingenting.

Er det egentlig noen vits i at jeg fortsetter med disse medisinene?

Bør jeg prøve en annen antidepresiva, f.eks Efexor?

Har jeg ikke lavt serotoninnivå i hjernen hjelper noen SSRI-medisiner da?

De jeg kjenner som har gått på antidepressiva har merket forskjell etter veldig få dager. (en uke eller to)

Om du skal fortsette eller ikke er det bare legen din som vet, men hva med å høre med han/henne? 6 uker uten noen virkning syntes jeg hørtes veldig lenge ut...

[Gjest Gjest]

Jeg får ikke lov å trappe opp veldig, veldig forsiktig

Først fikk jeg beskjed om å ta en halv i to dager, og så gå opp til en hel, men siden jeg er så redd for å bli veldig dårlig så fikk jeg lov å ta en halv i tre dager. Overlegen sa at det var vanlig når man får de for depresjon, og at man bare tok en halv i lenger tid enn det hvis det var for panikkangst.

Jeg tok dem mot depresjon og fikk beskjed om å trappe opp med en halv hver fjerde dag, og dersom jeg ble dårlig kunne jeg vente enda et par dager til før jeg trappa opp, evnt trappe ned igjen (etter å ha blitt dårlig en dag av å ha trappet opp med en halv, ikke om jeg har tatt den nye halve i et par dager så klart) og vente nye fire dager før jeg trappa opp igjen.

Det var dette som gjorde at jeg i det hele tatt var villig til å prøve fordi det gjorde at jeg selv følte at jeg hadde kontroll over prosessen, og at mine meninger og opplevelser faktisk tallte inn på hvordan jeg skulle trappe opp. Uten den sikkertheten hadde jeg nok ikke begynt i utgangspunktet.

Selv hadde jeg inten bivirkninger under opptrappinga og det gikk fint å trappe opp hver fjerde dag. Men jeg ble veldig trøtt av disse tablettene og slutta etter to måneder. Jeg merka ikke virkning før jeg kom opp på 15-20 mg, så det tok ei stund før jeg merka noe bedring. Nå går jeg på efexor og merka bedring allerede etter to uker.

[Cata]

Enig med Frk. Åberg.

Kun antidepressiva virker ikke. Terapi må til.

Veldig uenig!

Men tror det kommer an på årsaken til at man medisineres.

Jeg går selv på antidepressiva og har gjort det nesten non stop i 2 år nå (lav dose). Behovet ble utløst av en personlig krise som sendte meg rett i kjelleren, men før jeg begynte med medisinering prøvde jeg psykolog. Det fungerte overhodet ikke. Det virket rett og slett som psykologen ville presse på meg traumer som jeg slett ikke har (eller snarere som jeg pr i dag har et veldig avklart forhold til) så jeg sa takk for meg etter noen samtaler. Deretter gikk jeg en periode til og hanglet, før helsetjenesten der jeg jobber intervenerte. De insisterte på at jeg burde til psykiater - men psykiater var veldig uenig. I og med at min ex-psykolog satt i inntaksnemda så ble det vedtatt at jeg ikke var egnet for behandling. Dermed var de terapeutiske veier stengt, og det var antakelig like bra for meg.

Da var det legen satte seg ned med reseptblokka, etter at jeg hadde hatt en ukes betenkningstid. Det er det smarteste jeg noensinne har gått med på.

3 uker etter at jeg begynte med medisin fungerte jeg langt mer normalt enn jeg noensinne har gjort - og da snakker vi også om før jeg ble syk . Bivirkninger er tilnærmet null hos meg. Eneste som muligens er en bivirkning er at jeg blir litt trøttere. Men som notorisk søvnløs gjennom mange år så synes jeg i grunnen at det er en grei bivirkning.

I fjor sluttet jeg. Seponering gikk helt smertefritt og de første to-tre ukene etter at jeg hadde sluttet helt også, så kom depresjonssymptomene snikende innpå igjen. Jeg ilte til legen og fikk løyve til å starte på'n igjen. En uke etter var jeg i fin form. Imidlertid hadde jeg skjønt at jeg kanskje ikke trengte den dosen som først var foreskrevet så jeg forhandlet litt med legen og etter noen mnd. fikk jeg gå ned på halv dose. Det fungerer helt fint. Har gått på det over et halvt år nå og det går veldig bra.

Har flere personer i nær familie som går på antidepressiva og de reagerer på samme måte som meg, god hjelp og ingen bivirkninger. En av dem har nå gått på det i 10 år og er i fin form.

Min personlige teori (som jeg gjerne skulle hatt bekreftet/avkreftet/undersøkt av medisinsk personell) er at noen av oss er biokjemisk disponert for depresjon pga. feil med serotoninopptak. Jeg tror jeg i så fall er en av dem. I alle år før dette har jeg vært av den lettstressa typen, med for sterke følelsesreaksjoner på helt vanlige ting. Selv som barn hadde jeg angst. Dermed har mye tid gått med til "realitetsorientering" av typen: "Er det normalt å bli så redd/bekymret/nervøs for dette? Og hva er riktig reaksjon?" Med medisinering slipper jeg å bruke krefter på å hele tiden vurdere om jeg reagerer normalt -jeg kan konsentrere meg om bare å leve og det er en stor lettelse . Jeg tror rett og slett at årsaken til min "depresjon" er mer fyiologisk betinget enn psykisk.

Om et år kommer jeg til å slutte med medisinene, men innerst inne er jeg overbevist om at jeg burde gå på SSRI til evig tid - på samme måte som en person med høyt bloddtrykk må ha blodtrykksregulerende medisin for å fungere.

Min teori er at SSRI virker bra på mennesker med "depresjoner" som skapes av krøll i biokjemien, mens mennesker med depresjoner av ren psykisk karakter ikke vil ha hjelp av medisinering på samme måte. Dette er noe som virker logisk for meg, men jeg aner ikke i hvilken grad det stemmer eller i hvilken grad det evt. er forsket på en slik problemstilling. Det skulle vært interessant å høre.

[Gjest Lykkeliky]

Jeg vil fortelle litt om min erfaring med antidepressiva. Jeg fikk min første depresjon som 32-åring. Jeg ble fryktelig redd, trodde jeg skulle bli gal. Jeg prøvde samtaleterapi, men det gav meg ingenting fordi jeg rett og slett ikke hadde noe å være deprimert for, alt i livet mitt var helt fint. Begynte på cipramil, pg ble raskt bedre. Fikk ingen bivirkninger, kunne fortsatt føle glede, og ja, også orgasmer.

Tre år senere skjedde det samme. Følelsen av håpløshet og tristhet kom som kastet på meg, og jeg fikk tanker om at dersom det ble slik som forrige gang så ville jeg ta livet mitt. Jeg orket det ikke! Jeg hadde INGEN grunn til å bli deprimert. Flott familie, fin jobb, alt var bare fint. Startet på cipralex igjen og etter noen uker ble jeg mye bedre. Fortsatt ingen bivirkninger.

I mitt tilfelle tror jeg rett og slett at mangel på serotonin må være årsaken, siden jeg blir raskt bedre, og siden jeg ikke kan finne noen andre underliggende årsaker til at jeg blir så deprimert. Blir derfor oppgitt over alle som mener at kun samtaleterapi vil hjelpe, og at medisiner eer en uting. Jeg har ikke noe å "samtale" om, og har utelukkende gode erfaringer med cipramil/cipralex.

Så sånn er det.....

[Gjest Gjest]

Jeg hadde også en del lignende erfaringer som en over her. Terapi viste seg å ikke ha en virkning på meg, og den ene terapauten sa også at han trodde at jeg ikke hadde mer å hente hos ham. Vi ble begge enige om å slutte opplegget.

Jeg gitt til ei anna etter ei stund som heller ikke hadde noe å tilby meg. Hun var veldig opptatt av jeg måtte finne ut av hva jeg hadde behov for av henne, men jeg hadde jo ikke et bilde a hva jeg hadde behov av (da hadde jeg jo ikke vært der og også dette terapautiske forholdet gikk litt i stå.

Problemet har vært at jeg har blitt deprimert pga en livskrise med uutholdbart stress over et par år. Det har vært i henhold til andre familiemedlemmer som har vært suicidale, kuttet seg opp i ansiktet, flere overdoser etc. Dette er en situasjon som ikke kan forandres via terapi. Støtte og noen å snakke med har jeg via venner, mann og resten av familien. Jeg har ingen undertrykkte traumer ingen undertrykkte behov for å snakke, få støtte eller forståelse. Derfor hadde jeg ikke noe å hente hos terapautene. Jeg var bare emosjonellt sliten, og tristheten hadde totalt tatt overhånd, etter å ha grått så mye over så lang tid tok bare disse tårene overhånd.

Nå har jeg fått medisiner, på oppfordring av den sise psykologen sammen med psykiater, og har det bedre. Stresset er der enda men nå er jeg i stand til å tenke klarere og håndtere problemene bedre. Jeg er også en person som vet at jeg har tendenser til å reagere depressivt. Men det jeg nå har lært meg er å se faresignalene slik at jeg kan starte på medisiner tiligere, slik at jeg har energi til å takkle problemene. Jeg faller raskt langt ned, og da klarer jeg ikke å ta tak i ting. Men medisinene gjør at jeg klarer det. Det er på ingen måte en lett løsning, problemene er der enda og må løses, de går ikke bort fordi om jeg begynner på medisiner, men nå er jeg i stand til å arbeide med dem og løse dem.

Derfor er jeg veldig enig i at medisiner kan hjelpe, også uten terapi i noen tilfeller. Men jeg mener at man bør teste ut terapi om man har muligeheten for det. Mange har mye å hente her som kan hjelpe dem på veien til å takkle problemene. For meg er bare problemet at jeg mister all motivasjon og energi til å takkle dem, og dette hjelper medisinene meg med og gjør meg bedre rustet til å takkle det som må takkles.

[Gjest gjest nå]

Vil bare si meg enig med de siste innleggene. Deler mange av de samme erfaringene, og må si at jeg av og til blir lei meg av å høre at det er for lett å gå på antidep. Selv velger jeg å se på dette som en mangelsykdom, og derfor går jeg på medisiner. Har flere ganger prøvd å trappe meg av, har også klart det. men har blitt deprimert igjen......og veldig deprimert.... Det er ingen lett avgjørelse å begynne på antidep, og det at det er så mange fordommer rundt det hjelper ikke. Jeg blir ikke flat eller kald. Jeg ler og gråter, er like glad i barne og ektemann... Når jeg er deprimert klarer jeg ikke hverdagen, gråter mye og skremmer "livet" av barne mine....Har flere ganger prøvd meg hos psykolog, men har ikke klart å løse opp i hvorfor jeg blir deprimert. Jeg har i tillegg lavt stoffskifte og depresjon er en del av sykdomsbilde.

[Gjest Gjest]

De jeg kjenner som har gått på antidepressiva har merket forskjell etter veldig få dager. (en uke eller to)

Om du skal fortsette eller ikke er det bare legen din som vet, men hva med å høre med han/henne? 6 uker uten noen virkning syntes jeg hørtes veldig lenge ut...

Etter en uke eller to høres rimeligere ut, ja.

Tror ikke Cipralexen er rette medisinen for min del, gitt. Men legen min er i Iran, og han som erstatter henne har jeg aldri prata med.

Får vel ta en prat med han..

Men jeg har aldri vært i nærheten av å være deprimert, og har jeg ikke lavt serotoninnivå i hjernen er vel ikke antidepressiva noe for meg, men hva med SNRI, tro, eller det er vel ikke noen vesensforskjell mellom disse og SSRI-medisinene...

Bruker Lyrica som er godkjent for behandling av generalisert angst, men det synes ikke som om de har noen effekt heller.

Det eneste som har fungert for meg er benzodiazepiner, og jeg får det av legen, men er på leting etter en erstatter for disse medisinene.

[animelona]

Vil bare si meg enig med de siste innleggene. Deler mange av de samme erfaringene, og må si at jeg av og til blir lei meg av å høre at det er for lett å gå på antidep. Selv velger jeg å se på dette som en mangelsykdom, og derfor går jeg på medisiner. Har flere ganger prøvd å trappe meg av, har også klart det. men har blitt deprimert igjen......og veldig deprimert.... Det er ingen lett avgjørelse å begynne på antidep, og det at det er så mange fordommer rundt det hjelper ikke. Jeg blir ikke flat eller kald. Jeg ler og gråter, er like glad i barne og ektemann... Når jeg er deprimert klarer jeg ikke hverdagen, gråter mye og skremmer "livet" av barne mine....Har flere ganger prøvd meg hos psykolog, men har ikke klart å løse opp i hvorfor jeg blir deprimert. Jeg har i tillegg lavt stoffskifte og depresjon er en del av sykdomsbilde.

Jeg har også lurt på om jeg rett og slett mangler serotonin i hjernen, og det er jo det legen også mener, men jeg føler liksom at det er "noe" som gjør at jeg blir deprimert. Det MÅ være en grunn liksom. Men kanskje det ikke er det? Antidepressivene virker iallefall stort sett greit og har gitt meg et nytt liv. Burde kanskje slå meg til ro med det...

[lillesky]

http://www.lommelegen.no/php/art.php?id=321339

Mangel på serotonin kan være en av de tingene man mangler.

[Cata]

Tusen takk, lillesky. Interessant å se at de fokuserer en del på det som jeg kaller "fysisk depresjon" også. Da tror jeg faktisk det kan være en mer eller mindre arvelig defekt, eller at enkelte familer kanskje er disponert for ubalanse i serotoninopptak.

[lillesky]

Jeg tror arv har mye å si.

Mens vi er inne på depresjon. Lysterapi, virker det positivt for alle med depresjon, eller kun de med vinterdepresjon? :klø:

Noen som har erfaring med det?

Det virker som om lysterapi blir mer og mer populært, også blant friske. Flere arbeidsplasser tilbyr lyslamper for sine ansatte (står ved siden av pcen f.eks.).