1 av 3 ikke far likevel

[Gjest Gjest]

Farsemne til barnet er noe man velger før man har sex. Når unnfangelsen er et faktum, har barnet den faren det har.

Hvorfor mener du at en kvinne skal kunne pålegge en mann å betale for et barn som ikke er hans, og knytte seg til det, når det når som helst kan bli avslørt at de overhodet ikke er i slekt?

Kjenner du ingen menn du bryr deg om, siden du mener at det er greit å gjøre dette mot dem?

Jeg synes det er ille av kvinnen, men jeg synes det er like ille av den biologiske faren som unnlater å ta sitt ansvar.

[Gjest =tentacle=]

Dette henger ikke sammen i det hele tatt. Det at mor ønsker å skjule sin utroskap, er forkastelig, men at biologisk far unnlater å komme på banen fordi han ikke vil "ødelegge en familie" gjør ham til en slags helt? Forklar!

Jeg har ikke sagt at han blir noen helt, jeg har sagt at han kan ha andre motiver enn det som ble antydet, nemlig at biofar/menn generelt helst vil unndra seg ansvaret og gladelig går glipp av å kjenne barnet sitt, i alle tilfeller hvor et barn blir til uplanlagt etter utroskap.

Det representerer et syn på menn og menns forhold til farskap som jeg ikke kan støtte.

Mor har en egeninteresse i saken som ikke går på om barnet har best av å bli lurt, men om hun har lyst til å beholde sitt forhold, noe hun kan være sterkt motivert for av ulike grunner.

Et barn har ikke rett til at andre skal lure en uvedkommende mann til å opptre som far. Uansett hvor omsorgsfull, ansvarlig og på alle måter bedre skikket han er enn den virkelige faren. Barnets beste inkluderer ikke svindel.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke sagt at han blir noen helt, jeg har sagt at han kan ha andre motiver enn det som ble antydet, nemlig at biofar/menn generelt helst vil unndra seg ansvaret og gladelig går glipp av å kjenne barnet sitt, i alle tilfeller hvor et barn blir til uplanlagt etter utroskap.

Enig. Men da må heller ikke noen si at kvinner er uærlige. Det ser mer ut som den delt "seier" spør du meg.

[Gjest =tentacle=]

Det fødes rundt 60.000,- hvert år. Hvis 5% vokser opp med feil far, ca 3000 hvert år, så er det på 20 år 60.000 barn som holdes for narr om hvem som er deres biologsike far. Det tilsvarer innbyggertallet i Drammen by.

Det stilles krav til alle menn om at de må ta ansvar omkring vold og mishandling i hjemmet. På samme måte må kvinner ta ansvar for de til enhver tid 60.000 rundlurte barn og menn, de må lage nettverksgrupper og ta opp problemet på arbeidsplassene og rundt kafebordene, de må heve røsten og ta avstand fra dette og forsøke å påvirke sine medsøstre så ofte de kan. Dette er et samfunnsansvar kvinner må ta, når menn skal ta ansvar for vold.

Jeg er helt enig i at holdningene til å teste farskap hvis en har vært utro bør være klinkende klare. Samværsretten står så sterkt i dag at er en mann oppgitt som far, kan mor ikke beskytte barnet mot skadelig samvær. Motivasjonen for å ikke oppgi rett far vil være tilstede i en del saker, men flere kan i hvertfall få far ukjent, slik at færre lures til å være far.

Per i dag er frykt for partnerens reaksjon en grunn til at mange ikke tester.

Menn tør ikke teste fordi de er redde for at det skal skape konflikt og ødelegge forholdet til partneren, og kvinner tør ikke teste fordi de er redde for at avsløring av utroskapet skal få mannen til å stikke, noe som ødelegger forholdet og ødelegger for far og barn hvis han likevel var faren.

Derfor mener jeg at mor og oppgitt far må få teste uten den andres vitende, og at svaret gis kun til den som testet hvis det bekrefter at den oppgitte far er far, mens det må formidles til begge (og til barnet når det blir gammelt nok) og på en trygg måte, hvis testen avslører at mannen ikke er far til barnet.

Det tror jeg vil eliminere en veldig stor del av feil-far-tilfellene.

Risikoen ved å teste blir mindre, og flere er villige til å betale prisen hvis sannheten er at far er feil, enn å betale prisen for å avsløre utroskap eller mistillit og risikere forholdet når det likevel kan vise seg at det er rett far som er oppgitt.

[Gjest =tentacle=]

Enig. Men da må heller ikke noen si at kvinner er uærlige. Det ser mer ut som den delt "seier" spør du meg.

De aller fleste kvinner har rett far på papiret.

Hvordan det forholder seg med ærlighet om testbehov når kvinnen har hatt sex med flere i den aktuelle perioden, har ikke jeg tall på. De aller fleste kvinner er jo trofaste mens de er uten prevensjon og prøver å få barn.

Jeg tror at det kan stå dårligere til enn akseptabelt med ærligheten. Siden det er å oppnå rett farskap som er målet, og ikke avsløre utroskap, mener jeg at testing må kunne gjøres uten avsløringer, hvis testresultatet viser at oppgitt farskap er rett.

Tallmessig sammenligning av ærlighet mellom menn og kvinner i farsskapssaker, har jeg ikke noe grunnlag for å uttale meg om. Derimot er jeg sikker på at ikke alle menn som ikke hevder sine rettigheter som mulig far, lar det være av egoistiske grunner. Farsrolle og ansvar for eget avkom betyr noe for mange menn.

[Gjest =tentacle=]

etterhvert som DNA-tester blir mer vanlige vil også folk bli oppmerksomme på at de langt fra er perfekte. Men før det skjer vil feil prøvesvar ødelegge mange liv fordi folk er overbeviste om at genetiske tester alltid er riktige.

Feil prøvesvar ødelegger ikke mange liv, fordi de kontrolleres med utelukkelsestester med større sikkerhet.

[Gjest =tentacle=]

Jeg synes dette bør være en kvinneskatt. En kostnad som dekkes av alle kvinner i fellesskap eller av den enkelte kvinne. For eksempel ved at enhver kvinne, som krever barnebidrag fra en mann, blir ansvarlig for kostnader ved DNA-prøver dersom mannen krever dette.

Jeg synes vi skal innføre en sexskatt for alle usteriliserte menn, som utløses hver gang de har sex med en ny partner. Kvinner har mer reproduktive utgifter i forhold til prevensjon og legekontroller enn de utgiftene som vil utløses til dna-test av barna de får.

[Gjest Gjest_Nina_*]

Dette later jo til å utarte til en personlig feide...

Men en liten saksopplysning:

Det er ikke "bare" å reise sak for en mann som ønsker å bevise sitt farskap til en gift kvinnes barn, dersom det ikke er han som er gift med henne.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/r....html?id=301142

[Gjest lillebøll]

Tråden er ryddet.

Lillebøll-mod

[Gjest Tigress]

...og det er fortsatt 600 000 spenn. Som om vi ikke har bedre ting å bruke en halv mill på.

[Gjest Teo]

Jeg er helt enig i at holdningene til å teste farskap hvis en har vært utro bør være klinkende klare. Samværsretten står så sterkt i dag at er en mann oppgitt som far, kan mor ikke beskytte barnet mot skadelig samvær. Motivasjonen for å ikke oppgi rett far vil være tilstede i en del saker, men flere kan i hvertfall få far ukjent, slik at færre lures til å være far.

Per i dag er frykt for partnerens reaksjon en grunn til at mange ikke tester.

Menn tør ikke teste fordi de er redde for at det skal skape konflikt og ødelegge forholdet til partneren, og kvinner tør ikke teste fordi de er redde for at avsløring av utroskapet skal få mannen til å stikke, noe som ødelegger forholdet og ødelegger for far og barn hvis han likevel var faren.

Derfor mener jeg at mor og oppgitt far må få teste uten den andres vitende, og at svaret gis kun til den som testet hvis det bekrefter at den oppgitte far er far, mens det må formidles til begge (og til barnet når det blir gammelt nok) og på en trygg måte, hvis testen avslører at mannen ikke er far til barnet.

Det tror jeg vil eliminere en veldig stor del av feil-far-tilfellene.

Risikoen ved å teste blir mindre, og flere er villige til å betale prisen hvis sannheten er at far er feil, enn å betale prisen for å avsløre utroskap eller mistillit og risikere forholdet når det likevel kan vise seg at det er rett far som er oppgitt.

Ditt hovedanliggende er hele tiden å beskytte og skåne mor, og det er hele tiden hun som skal kunne styre premissene for testing.

Med et antall på 3000 pr år, er det utvilsomt mange både av uvitende biologiske fedre (som tror at damen har brukt prevensjon og som derfor ikke har noe grunn til å tro at han plutselig skulle bli far etter en tilfeldig ONS - ingen grunn til å skulle teste noe som helst) og ektemann, som feilaktig blir utpekt som far - og som ikke har ant noe om sidespranget, og som derfor naturligvis ikke har mistanker som berettiger testing.

Tilfellene hvor bare mor vet blir ikke fanget opp uten at det innføres obligatorisk DNA-test ved fødsel. Som det nevnes i andre innlegg vil kostnadene være ubetydelige i det totale helsebudsjettet, og blodprøve av barnet tas jo uansett.

For barna vil det være helsemessig tryggere å kjenne til sitt genetiske opphav, både med tanke på arvelige disposisjoner og evt organdonasjoner fra far.

Dersom obligatorisk DNA hadde vært en ulempe for menn (fedre) og en fordel for kvinner (mødre), så hadde det vært et sterkt trykk fra feminister og andre kvinnesupportergrupper på å få det innført. Nå ser en isteden at feminister og manneforaktere fører vikarierende argumenter for at DNAtesting ikke skal være obligatorisk, det eneste av betydning er at kvinner ikke kommer uheldig ut.

[Gjest Teo]

...og det er fortsatt 600 000 spenn. Som om vi ikke har bedre ting å bruke en halv mill på.

Hva er dette for et tall?

[Gjest =tentacle=]

Ditt hovedanliggende er hele tiden å beskytte og skåne mor, og det er hele tiden hun som skal kunne styre premissene for testing.

Med et antall på 3000 pr år, er det utvilsomt mange både av uvitende biologiske fedre (som tror at damen har brukt prevensjon og som derfor ikke har noe grunn til å tro at han plutselig skulle bli far etter en tilfeldig ONS - ingen grunn til å skulle teste noe som helst) og ektemann, som feilaktig blir utpekt som far - og som ikke har ant noe om sidespranget, og som derfor naturligvis ikke har mistanker som berettiger testing.

Tilfellene hvor bare mor vet blir ikke fanget opp uten at det innføres obligatorisk DNA-test ved fødsel. Som det nevnes i andre innlegg vil kostnadene være ubetydelige i det totale helsebudsjettet, og blodprøve av barnet tas jo uansett.

For barna vil det være helsemessig tryggere å kjenne til sitt genetiske opphav, både med tanke på arvelige disposisjoner og evt organdonasjoner fra far.

Dersom obligatorisk DNA hadde vært en ulempe for menn (fedre) og en fordel for kvinner (mødre), så hadde det vært et sterkt trykk fra feminister og andre kvinnesupportergrupper på å få det innført. Nå ser en isteden at feminister og manneforaktere fører vikarierende argumenter for at DNAtesting ikke skal være obligatorisk, det eneste av betydning er at kvinner ikke kommer uheldig ut.

Jeg er lei av å bruke tid på stråmannsargumentasjon og folk som kaller meg manneforakter.

Helsevesenet har andre ting å gjøre enn å drive med dyneløfting, men selvfølgelig kan vi, om vi får billige analyser, teste. Vi kan også teste alle aborterte fostre i tilfelle faren har en kone/samboer som må få vite hvem hun lever med. Jeg tror ikke vi får så veldig mye igjen for det. Det er sjelden behov for en nyre, det barnet stort sett trenger er en pappa. Det er ikke sikkert at en uinteressert onenightstand gir fra seg nyren sin til barnet heller.

Per i dag er det for dyrt å teste rutinemessig, og jeg synes at et forbud mot å stole på sin kone og ta på seg et farskap som ikke er biologisk bevist, er søkt. Det holder at folk har fulle rettigheter til å få det testet.

[Gjest Gjest_Mann 40_*]

Per i dag er det for dyrt å teste rutinemessig, og jeg synes at et forbud mot å stole på sin kone og ta på seg et farskap som ikke er biologisk bevist, er søkt. Det holder at folk har fulle rettigheter til å få det testet.

Nei, i dag er det ikke for dyrt å teste rutinemessig. Prøv å ta til deg de regnestykkene som er fremlagt av forskjellige folk i denne tråden og slutt med dette tøvet.

Du har tydeligvis ikke truffet mennesker som har gjennomgått dype personlighetskriser da de oppdaget at deres påståtte foreldre ikke var deres biologiske foreldre.

Min kjæreste fikk ødelagt 10-15 år av livet sitt inntil hun endelig 27 år gammel fikk roen tilbake etter å ha besøkt en familiegård i et fjernt utland. Etter fødselen hadde de impliserte funnet ut at det var "best for henne" at hun ikke fikk vite sannheten. Men den kom selvfølgelig ut etterhvert.

Det er så lett når man kommer fra en trygg og god familie uten forviklinger å hevde at det ikke er noe problem for andre at de ikke vet hvor de kommer fra. Sannheten er en helt annen.

Det er en menneskerett å vite hvem sine biologiske foreldre er. Men foreløpig er tydeligvis menneskeretter underordnet at norske mødre urettmessig kan grafse til seg penger.

[Mann 42]

Jeg synes dette bør være en kvinneskatt. En kostnad som dekkes av alle kvinner i fellesskap eller av den enkelte kvinne. For eksempel ved at enhver kvinne, som krever barnebidrag fra en mann, blir ansvarlig for kostnader ved DNA-prøver dersom mannen krever dette.

Bevisbyrden bør jo uansett ligge hos kvinnen, når hun peker ut en mann som hun synes skal betale farskapsbridrag i 18 år fremover. Da er det bare rimelig om hun betaler for testen. Dersom hun har rett i sin påstand, tjener hun jo godt på transaksjonen, uansett. Dersom hun har feil så kan det kanskje tjene til at hun skjerper seg og ikke roter med flere menn enn hun kan holde styr på, på en gang.

I de aller fleste tilfeller vil det jo ikke være relevant, siden de fleste menn som er i et stabilt parforhold, der unger er en mulighet, faktisk også ønsker seg barn.

Endret 19. november 2007 av Mann 42

[Gjest kkleppej]

Javel, så det er greit at far tenker disse tankene, men ikke at mor tenker akkurat det samme? Kanskje mor ikke har lyst til å ødelegge en familie, eller kanskje hun synes at den andre mannen er et bedre farsemne og at hun ikke har lyst til at biologisk far skal være far til barnet. Far skal ha mulighet til å velge selv, men mor skal avsløres for enhver pris.

Det er da mor som må ha vært utro og for stå for sine handlinger.

[MarianneE]

godt jeg ikke har alternativer der...

[Gjest =tentacle=]

Bevisbyrden bør jo uansett ligge hos kvinnen, når hun peker ut en mann som hun synes skal betale farskapsbridrag i 18 år fremover. Da er det bare rimelig om hun betaler for testen. Dersom hun har rett i sin påstand, tjener hun jo godt på transaksjonen, uansett. Dersom hun har feil så kan det kanskje tjene til at hun skjerper seg og ikke roter med flere menn enn hun kan holde styr på, på en gang.

I de aller fleste tilfeller vil det jo ikke være relevant, siden de fleste menn som er i et stabilt parforhold, der unger er en mulighet, faktisk også ønsker seg barn.

Hvor mange sexpartnere bør vi tillate at kvinner kan ha, og hva skal være straffen om de bryter maks antall eller minimum intervall mellom mennene?

Å ha satt et barn til verden er ikke en forbrytelse, kvinnen er ikke tiltalt for noe som helst, og det er ikke snakk om noen bevisbyrde. Førstegangsfastsettelse av farskap med test betales av det offentlige, fordi det er i barnets interesse, ikke av hensyn til foreldrenes økonomi.

Spørsmålet gjelder ikke tilfellene der det er kjent at det er tvil om farskapet, men om alle skal pålegges obligatorisk testing for å sikre at ektemann/samboer er reell far.

[Gjest =tentacle=]

Det er en menneskerett å vite hvem sine biologiske foreldre er. Men foreløpig er tydeligvis menneskeretter underordnet at norske mødre urettmessig kan grafse til seg penger.

DNA-bekreftet farskap er ikke en menneskerett.

Om det er Per eller Pål som er far, har mor uansett rett på bidrag. I gamle dager kunne det være en lukrativ business, men nå tar bidraget utgangspunkt i beregnet kostnad med barnet og ikke en fast prosent av fars inntekt. Den økonomiske begrunnelsen for å "velge" en mann fremfor en annen blir da mindre.

Jeg lurer på hvorfor enkelte vurderer å være sammen med en kvinne, grådige, grafsende og uærlige som vi er.

[Mann 42]

Hvor mange sexpartnere bør vi tillate at kvinner kan ha, og hva skal være straffen om de bryter maks antall eller minimum intervall mellom mennene?

Å ha satt et barn til verden er ikke en forbrytelse, kvinnen er ikke tiltalt for noe som helst, og det er ikke snakk om noen bevisbyrde. Førstegangsfastsettelse av farskap med test betales av det offentlige, fordi det er i barnets interesse, ikke av hensyn til foreldrenes økonomi.

Spørsmålet gjelder ikke tilfellene der det er kjent at det er tvil om farskapet, men om alle skal pålegges obligatorisk testing for å sikre at ektemann/samboer er reell far.

Kvinner får gjerne knulle rundt. Men om en dame utpeker en gitt mann som far til sitt kommende barn, etter å ha hatt seg med en eller flere andre menn, så er det vel ikke urimelig at hun skal bevise at akkurat denne mannen er den som skal være økonomisk bidragsyter for hennes barn de neste 18 årene? Og i 1/3 av tilfellene hvor mannen fant grunn til å reise tvil om påstanden, viser det seg jo at kvinnens påstand om hans farskap, var feil.

Hvis ingen har noen innvendinger mot påstanden, så ser ikke jeg grunn til å innføre noen testing. Men den dagen DNA data foreligger rutinemessig for alle borgere, vil det kanskje stille seg anderledes.

Endret 19. november 2007 av Mann 42