vårt bryllup 20092009

[Lilywhite]

Godt nyttår og gratulerer så mye med bebis i magen!! Spennende!! Glemte forresten å si til deg at de saltbakte potetene og urtekjøttbollene ble helt nydelige (jeg lagde tapas i slutten av november, men glemte å gi deg tilbakemelding, sorry )

[Amadea]

Gratulerer og lykke til!

[HMSP]

Liten hilsen fra meg til deg.

Håper du hadde en fin tur og at du er kommet vel tilbake.

Vi snakkes

Klem

[Anea]

Godt nytt år, og gratulerer så mye med huleboer! Åh, så koselig altså. Skjønner godt du har hatt litt annet å tenke på enn bryllupsplanlegging, og du har jo uansett god tid til det. Så det er bare å nyte tiden fremover og kose seg med å planlegge og lage til for den nye verdensborgeren. Det er så herlig å gå å vente, dulle og dalle og forestille seg hvordan alt blir. Det er stort å bli mamma, og forventningene er sikkert ekstra store foran første barnet. Som taxisjåføren som kjørte oss hjem fra fødehjemmet sa: "Første ungen bader man, andre vasker man og tredje tørker man støv av"

Håper alt står bra til med deg!

[Gjest Linn24]

Hvordan går det med deg Jannamor?

[jannamor]

Det går fint. Har vært på Ul nå. Det var veldig flott

Her er det som skjedde. Jeg var da 12+0. Dette var på tirsdag 22/1

Hun tok på geleen på utsiden, og jeg var så redd så redd. Lå og gråt. Var overbevist om at noe var i veien eller at barnet var dødt eller at det var kreft eller (ja du skulle hørt alt jeg trodde det var) Jeg lå på benken og så på den store flatskjermen i taket. Der kunne vi se alt legen så. Litt etter at hun førte dingsen over magen min, dukket det opp en baby på skjermen, og jeg utbrøt; Er det en baby??? Legen skjønte min bekymring og sa; Neida, det er en kattepus.

Da lo vi godt alle tre, det brøt isen og min redsle slapp taket. Jeg spurte igjen om den levde? og da pekte hun på hjertet og vi så det slå! 4 perfekte hjertekamre som slo med 163 slag i minuttet, sa hun. sukk, det var et fantastisk øyeblikk. Skuldrene senket seg, og jeg klarte endelig og slappe litt av.

Babyen likte virkelig ikke at noen trykket så voldsomt hardt ned i mammas mage så den sparket fra helt febrilsk, med begge beina. Nesten som om den lå i vippe stol for å gi seg selv fart. Den sparket fra og vugget i sine egne bevegelser, når det ble stille i magen, sparket den på nytt. Dette gjorde den om igjen og om igjen og om igjen. To lange flotte beil, med knær og ankler og fotblader og 5 tær på hver fot. Den sparket så mye, at legen ikke klarte og føle den, og hele maskina kortsluttet. hehe. Hun sa vi måtte bytte rom og maskin, og få babyen til å roe seg litt. (stolt mamma hadde sparkebaby i magen jo. Takk gud for oboy!)

Når vi skiftet til den nye maskinen så vi at babyen suttet på tommelen sin og pekte nese til oss, før den snudde seg rundt og skøyt rumpa opp i kamera, da så vi alle de perfekte små ribbeina og ryggsøylen, og den store fine rumpa. Helt lik pappas.

Hun viste oss hjertet, leveren og begge nyrene, hun viste oss hjerneplatene som holdt på å vokse sammen. Og hun gjorde alt det medisinske hun skulle sjekke. Hun sa at alt så fint ut, men at man selvfølgelig ikke kan gi noen garanti så tidlig. Jeg hørte ikke så godt etter på alt hun sa, for jeg så bare på det nyedlige fantastiske inne i magen med ti fingre og ti tær, som strakk seg og vrei på seg, som en liten turner. Så krøllet den seg opp i et hjørne av livmora før den gynget seg selv med beina.

Jeg spurte om vi fikk høre hjertet. og det fikk vi. Først helt svakt. Jeg begynte og gråte og le om hverandre, men da kunne vi ikke høre. Så jeg lå helt musestille med gråten i halsen, mens tårene trillet ned, og vi hørtet hjertet slå. Sterkere og sterkere. Fine sterke perfekte slag.

Det er det vakreste jeg har opplevd i hele mitt liv.

Nå håper vi inderlig på at babyen vil leve og at vi om en 6 mnds tid får møte det fantastiske vidunderet vi har skapt...

Det er så merkelig. Kroppen min har full kontroll på det den gjør. Men det er helt utenfor min fysiske kontroll. Jeg kan ikke styre eller bestemme, Jeg kan ikke kontrollere eller tilrettelegge. Jeg må følge de instinktene jeg ikke trodde jeg hadde. Jeg må legge hele min og mitt barns skjebne i hendene på den fantastiske maskinen kroppen min viser seg å være. skummelt og fantastisk

[Gjest Linn24]

Det går fint. Har vært på Ul nå. Det var veldig flott

Her er det som skjedde. Jeg var da 12+0. Dette var på tirsdag 22/1

Hun tok på geleen på utsiden, og jeg var så redd så redd. Lå og gråt. Var overbevist om at noe var i veien eller at barnet var dødt eller at det var kreft eller (ja du skulle hørt alt jeg trodde det var) Jeg lå på benken og så på den store flatskjermen i taket. Der kunne vi se alt legen så. Litt etter at hun førte dingsen over magen min, dukket det opp en baby på skjermen, og jeg utbrøt; Er det en baby??? Legen skjønte min bekymring og sa; Neida, det er en kattepus.

Da lo vi godt alle tre, det brøt isen og min redsle slapp taket. Jeg spurte igjen om den levde? og da pekte hun på hjertet og vi så det slå! 4 perfekte hjertekamre som slo med 163 slag i minuttet, sa hun. sukk, det var et fantastisk øyeblikk. Skuldrene senket seg, og jeg klarte endelig og slappe litt av.

Babyen likte virkelig ikke at noen trykket så voldsomt hardt ned i mammas mage så den sparket fra helt febrilsk, med begge beina. Nesten som om den lå i vippe stol for å gi seg selv fart. Den sparket fra og vugget i sine egne bevegelser, når det ble stille i magen, sparket den på nytt. Dette gjorde den om igjen og om igjen og om igjen. To lange flotte beil, med knær og ankler og fotblader og 5 tær på hver fot. Den sparket så mye, at legen ikke klarte og føle den, og hele maskina kortsluttet. hehe. Hun sa vi måtte bytte rom og maskin, og få babyen til å roe seg litt. (stolt mamma hadde sparkebaby i magen jo. Takk gud for oboy!)

Når vi skiftet til den nye maskinen så vi at babyen suttet på tommelen sin og pekte nese til oss, før den snudde seg rundt og skøyt rumpa opp i kamera, da så vi alle de perfekte små ribbeina og ryggsøylen, og den store fine rumpa. Helt lik pappas.

Hun viste oss hjertet, leveren og begge nyrene, hun viste oss hjerneplatene som holdt på å vokse sammen. Og hun gjorde alt det medisinske hun skulle sjekke. Hun sa at alt så fint ut, men at man selvfølgelig ikke kan gi noen garanti så tidlig. Jeg hørte ikke så godt etter på alt hun sa, for jeg så bare på det nyedlige fantastiske inne i magen med ti fingre og ti tær, som strakk seg og vrei på seg, som en liten turner. Så krøllet den seg opp i et hjørne av livmora før den gynget seg selv med beina.

Jeg spurte om vi fikk høre hjertet. og det fikk vi. Først helt svakt. Jeg begynte og gråte og le om hverandre, men da kunne vi ikke høre. Så jeg lå helt musestille med gråten i halsen, mens tårene trillet ned, og vi hørtet hjertet slå. Sterkere og sterkere. Fine sterke perfekte slag.

Det er det vakreste jeg har opplevd i hele mitt liv.

Nå håper vi inderlig på at babyen vil leve og at vi om en 6 mnds tid får møte det fantastiske vidunderet vi har skapt...

Det er så merkelig. Kroppen min har full kontroll på det den gjør. Men det er helt utenfor min fysiske kontroll. Jeg kan ikke styre eller bestemme, Jeg kan ikke kontrollere eller tilrettelegge. Jeg må følge de instinktene jeg ikke trodde jeg hadde. Jeg må legge hele min og mitt barns skjebne i hendene på den fantastiske maskinen kroppen min viser seg å være. skummelt og fantastisk

En kattepus.

For en nydelig historie. :rødme:

Måtte trekke på smile-bånda her innimellom gett.

For en fin opplevelse det må være å se babyen sånn, at den sparker å setter rompa rett til værs. Så søt.

Jeg vil også ha baby!!!!!!!!!!!!!!

Vet dere hva det blir enda? Eller det er vel kanskje for tidlig å se det?

[Lilywhite]

Godt å høre fra deg igjen!! Er det virkelig mulig å se så mye på UL allerede i uke 12? Dersom alt så bra ut i dag så får dere nok en velskapt liten baby om 6 mnd!! Ettersom du har passert uke 12 er vel den største faren over uansett Det går nok bra skal du se Håper vi får litt flere oppdateringer fra deg fremover

[hello kittyen]

Det går fint. Har vært på Ul nå. Det var veldig flott

Her er det som skjedde. Jeg var da 12+0. Dette var på tirsdag 22/1

Hun tok på geleen på utsiden, og jeg var så redd så redd. Lå og gråt. Var overbevist om at noe var i veien eller at barnet var dødt eller at det var kreft eller (ja du skulle hørt alt jeg trodde det var) Jeg lå på benken og så på den store flatskjermen i taket. Der kunne vi se alt legen så. Litt etter at hun førte dingsen over magen min, dukket det opp en baby på skjermen, og jeg utbrøt; Er det en baby??? Legen skjønte min bekymring og sa; Neida, det er en kattepus.

Da lo vi godt alle tre, det brøt isen og min redsle slapp taket. Jeg spurte igjen om den levde? og da pekte hun på hjertet og vi så det slå! 4 perfekte hjertekamre som slo med 163 slag i minuttet, sa hun. sukk, det var et fantastisk øyeblikk. Skuldrene senket seg, og jeg klarte endelig og slappe litt av.

Babyen likte virkelig ikke at noen trykket så voldsomt hardt ned i mammas mage så den sparket fra helt febrilsk, med begge beina. Nesten som om den lå i vippe stol for å gi seg selv fart. Den sparket fra og vugget i sine egne bevegelser, når det ble stille i magen, sparket den på nytt. Dette gjorde den om igjen og om igjen og om igjen. To lange flotte beil, med knær og ankler og fotblader og 5 tær på hver fot. Den sparket så mye, at legen ikke klarte og føle den, og hele maskina kortsluttet. hehe. Hun sa vi måtte bytte rom og maskin, og få babyen til å roe seg litt. (stolt mamma hadde sparkebaby i magen jo. Takk gud for oboy!)

Når vi skiftet til den nye maskinen så vi at babyen suttet på tommelen sin og pekte nese til oss, før den snudde seg rundt og skøyt rumpa opp i kamera, da så vi alle de perfekte små ribbeina og ryggsøylen, og den store fine rumpa. Helt lik pappas.

Hun viste oss hjertet, leveren og begge nyrene, hun viste oss hjerneplatene som holdt på å vokse sammen. Og hun gjorde alt det medisinske hun skulle sjekke. Hun sa at alt så fint ut, men at man selvfølgelig ikke kan gi noen garanti så tidlig. Jeg hørte ikke så godt etter på alt hun sa, for jeg så bare på det nyedlige fantastiske inne i magen med ti fingre og ti tær, som strakk seg og vrei på seg, som en liten turner. Så krøllet den seg opp i et hjørne av livmora før den gynget seg selv med beina.

Jeg spurte om vi fikk høre hjertet. og det fikk vi. Først helt svakt. Jeg begynte og gråte og le om hverandre, men da kunne vi ikke høre. Så jeg lå helt musestille med gråten i halsen, mens tårene trillet ned, og vi hørtet hjertet slå. Sterkere og sterkere. Fine sterke perfekte slag.

Det er det vakreste jeg har opplevd i hele mitt liv.

Nå håper vi inderlig på at babyen vil leve og at vi om en 6 mnds tid får møte det fantastiske vidunderet vi har skapt...

Det er så merkelig. Kroppen min har full kontroll på det den gjør. Men det er helt utenfor min fysiske kontroll. Jeg kan ikke styre eller bestemme, Jeg kan ikke kontrollere eller tilrettelegge. Jeg må følge de instinktene jeg ikke trodde jeg hadde. Jeg må legge hele min og mitt barns skjebne i hendene på den fantastiske maskinen kroppen min viser seg å være. skummelt og fantastisk

Så utroligt, fantastisk, herligt å lesa :rødme:

Gratulera så masse masse me beibi i magen

[Gjest Ballerina]

Å, for en herlig opplevelse :love:

[Gjest *englefjes*]

Det høres jo helt fantastisk ut Jannamor

Håper jeg opplever det samme om ikke så alt for lang tid :-D

Lykke til videre, det går nok fint skal du se og om et halvt års tid får du hilse på pusekatten din

[Anea]

For en herlig historie! Fikk litt tårer i øynene her jeg. Husker så utrolig godt redselen for at noe skulle være galt - fulgt av den ubeskrivelige følelsen av å se det lille hjertet som slår og en liten en som nesten synes å sprelle litt ekstra for å si til mamma'n og pappa'n sin at: "slapp av - jeg har det heeeelt fint."

[Gjest Alvebruden]

Ønsker deg en god påske.

[Gjest Alvebruden]

Hvordan går det med deg Jannamor?

[jannamor]

Da er det faktisk nesten 1 år siden jeg har skrevet her. I dag er det 5 måneder siden vår lille sønn ble født. Han er verdens vakreste (så klart) og livet dreier seg plutselig om så mye annet enn bryllupsplanlegging!

I tillegg bygger vi hus, og nå er vi i innspurten og vi flytter inn nå til helga. Så kvinneguiden i det store og hele har vært veldig nedprioritert, og kommer nok til å være det en stund til. Bare innom avogtil for tiden, desverre.

Jeg kommer nok sterkere tilbake

ellers ønsker jeg alle en riktig god jul og et fredfullt nyttår uten for mye forumskrangling