Hva er den verste gaven du har fått av en kjæreste?

[kheira]

Da mener du vel at du ble feiret først, du gikk hjem og de dro videre på ettepåfest?

Så lenge du ble feiret først så var vel ikke det så ille vel unødvendig men sikket ikk vondt ment!

Finns værre ting en det.Dumpa på dagen din f.eks.Det hadde vært noe å grine av det, men sånn var det jo ikke

Du vet vel at mannfolk ikke altid tenker

Ble faktisk ikke feiring..Han ringte tidligere på dagen og sa grattis iallefall Han skulle på jobb dagen etterpå, så holdt seg hjemme..plutselig så ringte han drita på kvelden og var ute på byn hehe...Mn sant d ja, mannfolk tenker ikke alltid, så tenker ikke så mye på det Ble bare trist akkurat der og da Ellers er han en suuper romantisk og snill kar, så det er ikke mye å klage på gitt Men han er glad i fest og alkohol hehe..

Endret 12. desember 2007 av Skytte81

[Gjest Gjest]

Av exen min var jeg så heldig å et blått, plastikk hånd-feiebrett!

"For jeg hadde jo nevt at jeg kunne trengt et feiebrett!"

Ja, joda, men ikke i bursdagave

[Gjest Dolce]

Jeg har (enn så lenge) bare fått gaver jeg har blitt veldig glad for.

[hjertesukka]

Av exen min var jeg så heldig å et blått, plastikk hånd-feiebrett!

"For jeg hadde jo nevt at jeg kunne trengt et feiebrett!"

Ja, joda, men ikke i bursdagave

Dakars, han syntes sikkert selv at han hadde funnet en veldig lur gave til deg. Jeg blir helt rørt av alt det rare mennene finner på, det er ikke så lett, må vite.

[Gjest Gjest]

Dakars, han syntes sikkert selv at han hadde funnet en veldig lur gave til deg. Jeg blir helt rørt av alt det rare mennene finner på, det er ikke så lett, må vite.

Ja uff, han syns jo han var sååå søt som hadde husket hva jeg hadde sagt

Må si han hadde da mange sjarmerende, men kanskje litt uheldige med gaver!

Jeg fikk nemlig, av samme kjæreste et smykke hvor det var gravert inn "jeg elsker deg!"

Og jo, gaven hadde vært fantastisk om ikke det hadde vært for at smykket var et herresmykke!

"Men da fikk vi jo like!"

Fikk en del spørsmål fra andre om jeg hadde lånt typen sitt smykke..!

[Ancalime]

mye rart å lese i denne tråen gitt

Har vel ikke fått noen veldig "tragisk", men husker godt en beiler som snakket om at han hadde funnet en flott og perfekt gave til meg. Fikk ikke lov å pakke den opp før julaften, så jeg var kjempe spent.

Etter å ha fjernet sikkert 10 lag med forskjellig papir kom et hjerteformet lys til syne med masse roser på (selve lyset var hjerteformet men lysmassen far roser i en haug) og det var lyse grønnt. Jepp, det var virkelig en perfekt gave

[Plink]

Av en eks fikk jeg to oppblåsbare madrasser kjøpt på Rema og overlevert uten innpakningspapir i Rema-pose. Etter at det ble slutt ble madrassene liggende hos ham. En tid etterpå bad jeg om å få dem fordi jeg fikk overnattingsgjester, og da fikk jeg bare den ene madrassen.

En annen gang fikk jeg gave (kjøkkenutstyr) levert med bud, og på kortet sto det hilsen fra hans far med familie. Gaven var kjøpt og sendt av hans mor. Han er et veldig bortskjemt enebarn.

[Gjest Tnita]

Ingen gave fra han i år. Iallefall ikke enda! Gøy å lese denne tråden!

[Julianne]

Får nesten dårlig samvittighet av å skrive det, men den desidert verste julegaven jeg har fått, var den jula jeg var god og gravid. Jeg ønsket meg en fin morgenkåpe som jeg kunne tasse rundt i hjemme og på sykehuset. Mannen min hadde lagt sjelen sin i å finne dette til meg, og i en dyr og fin undertøysbutikk fant han (med god hjelp av en hyggelig, middelaldrende dame) et grønt, A-formet jomfruelig velourtelt med brodert bærestykke og høy krage, samt glidelås Utrolig lite kledelig, utrolig lite praktisk, utrolig stygg og utrolig dyr. Jeg brukte den aldri, og den forsvant etterhvert på mystisk vis.

[Mrs. Rasoul]

En bibel.

Jeg er humanetiker.

Jeg fikk en økonomipakke med viskelær, av den typen man får utdelt på skolen.....100stk!!

Faren hans drev et firma med skolemateriell, he he.

Av exen min var jeg så heldig å et blått, plastikk hånd-feiebrett!

"For jeg hadde jo nevt at jeg kunne trengt et feiebrett!"

Ja, joda, men ikke i bursdagave

Jeg døøør, jeg døøøør! :skratte:

[Gjest Cataliina]

Utrolig morsom tråd! Heldige meg som bare har fått fine ting..

[Gjest Gjest]

Toalettbørste.Han synes det passet så bra siden jeg nettop hadde pusset opp badet.I say no more...

[MrsP]

[Gjest Boa]

Jeg har vært veldig heldig med alt jeg har fått av min kjære, men her er det jeg selv som er synderen...

Da vi hadde vært sammen i et år syntes jeg jeg skulle gi han en liten gave..gikk og så i butikkene så fant jeg en pynteflodhest som hadde tryna. Syntes denne var så grusomt stygg at den var skikkelig kul. Den måtte jeg bare kjøpe til ham..

Vi skulle ut å spise senere på kvelden og jeg overrakte lattermildt gaven.. Han takket jo pent da, før han dro fram en bukett med tolv langstilkede roser!! En for hver måned vi hadde vært sammen.

Ble litt flau for å si det sånn.. men utrolig glad for rosene da! :-)

Flodhesten står som et minne i kontorkroken hans enda :-) Vi feirer snart 12 års jubileum....

[kitteh]

Her kommer en litt lang historie om det som er, utrolig nok, den verste gaven eller riktigere gavene jeg har fått. Egentlig så skal jeg ikke klage, siden dette er det verste

Min første skikkelige kjæreste klarte ikke å gi meg en litt uheldig gave en gang, han gjorde det omigjen og omigjen.

Da vi hadde vært sammen på ordentlig (vi datet ganske lenge før vo ble kjærester) i en måned fant han ut at han skulle overraske med med en bukett roser. Jeg ble kjempeglad for at han ga meg blomster og for at han brydde seg om at vi hadde vært sammen i en måned, men måtte jo påpeke at roser desverre ikke akkurat der min blomst, ikke minst fordi jeg ikke har så veldig mange gode minner knyttet til de (lang historie kort; farmor elsket roser og de var overalt både i og utenfor huset hennes, og hun behandlet de som om de var levende vesner... jeg var ikke like heldig, desverre). Da ble han veldig snurt og sa at det kunne jeg jo ha sagt i fra før han ga meg de!

Jeg prøvde å minne han på om at den samtalen hadde vi jo faktisk hatt da foreldrene hans hadde replantet hagen sin, og da var han veldig forståelsesfull.

Han tok rosene tilbake litt brutalt ("neivelda!" *røsk*), kastet de i søpla (fullstendig unødvending, det var jo ikke noe galt med de) og trampet ut av rommet.

Vi snakket ut om det noen timer senere, og alt var i orden.

Tre uker senere hentet han meg etter en ganske hard studiedag, han sto utenfor bilen og ventet på meg, og hadde hånden bak ryggen.

Frem trakk han en stor bukett med roser og proklamerte stolt "Jeg så de og tenke på deg!". Jeg trodde selvsagt han prøvde å være morsom, og lo og takket overdreven høflig for å være med på spøken. Jeg syns faktisk det var ganske så morsomt, han var en ganske så seriøs type og humor av den typen var sjelden kost, jeg var kjempefornøyd!

Så flaks hadde jeg ikke, han ble igjen skikkelig snurt, direkte sur og furten faktisk, og IGJEN kastet han rosene fra seg, denne gangen i en grøft. Da jeg gikk for å plukke de opp igjen så kjørte han fra meg! Jeg tok de med meg og gikk hjem i stedet, og ga de til nabodama som ble kjempeglad.

Et par timer senere ringte han og ba om unskyldning for å ha kjørt fra meg, han var bare skuffet over at jeg ikke likte den fine gaven han hadde plukket ut for meg. Igjen minte jeg han på om at jeg har det litt vondt med roser, og at vi faktisk har snakket om det før, faktisk så visste han hele historien bak det. Jeg sa at jeg syns det var fint at han kjøpte blomster til meg, jeg liker blomster godt, men at han kanskje kunne prøve å finne noe annet nestegang.

Det tok et par måneder, og jeg trodde han kanskje hadde fått det med seg, men den gang ei. Vi skulle ut og spise en skikkelig god middag, og bare kose oss, og han skulle komme og plukke meg opp hos mamma og pappa.

Jeg var så fornøyd da han dukket opp på døren, pent antrukket og med to blomsterbuketter. En med liljer og en med roser. Jeg trodde selvfølgelig at den med liljer var til meg og den med roser var til mamma, siden det ville vært absolutt perfekt. Men, selvsagt, liljene var til mamma...

Det ble kjempekrangel ut av det. På veien til resturanten smalt han til med "Hvordan kan du skjemme meg ut på den måten foran foreldrene dine!" og da var det rett og slett nok for meg.

Etter mye om og men og frem og tilbake så fortalte han meg at roser er det eneste riktig å gi noen man elsker, siden det er kjærlighetsblomsten, og at det fikk jeg bare leve med! Han kunne jo ikke gi meg noe annet! Jeg ble, og det skammer jeg meg litt over, skikkelig sur, og det ble ikke noe middag eller noe kos den kvelden.

Neste dag fikk jeg søte meldinger og full forståelse, og han hadde forstått nå, påsto han.

Det ble slutt ett år etterpå fordi vi rett og slett ikke passet sammen (det hadde jeg vel egnetlig visst fra begynnelsen, men den kjærleika den kjærleika...), og vi gikk fra hverandre etter mye krangling og mange kamper.

Nå trodde jeg det sluttet der, og mamma sa det faktisk da det var slutt; "Vel, nå behøver du i alle fall ikke bekymre deg for å få flere roser!", men en siste practical joke måtte livet spille på meg.

Jeg satt sammen med en venninne og ventet på bussen noen måneder etter bruddet, da han kjørte forbi, parkerte litt unna, og kom bort til meg.

Han satte seg ned ved siden av meg, og la en bukett med, du gjetta det, ROSER i fanget mitt.

Han valgte virkelig rette dagen, jeg var sliten, jeg var trist, og ting gikk ikke helt som de skulle, og så satt han der med våte øyne og trist oppsyn og vill at jeg skulle "ta i mot både rosene og han".

Jeg tok rosene, jeg kastet de så langt jeg bare klarte, og heldigvis kom bussen akkurat da, så jeg kunne bare gå ombord og legge både han og de rosene bak meg.

Bortsett fra det har jeg bare vært glad og fornøyd med de gavene jeg har fått fra mine nære og kjære. Fyren jeg har vært gift med i åtte år nå har lært seg å snakke med venninnene mine eller mamma skulle han være skikkeli i tvil om hva han skal gi, noe han skjeldent er. :rødme:

[Lund]

Vin stativ som jeg skulle bruke ute...ganske stygg

[Gjest Gjest_mia_*]

jeg husker jeg ble skikkelig lei meg da kjæresten jeg hadde vært sammen med i et år ga meg øredobber (riktignok veldig fine) til jul..

Det såra meg veldig at han etter et helt år sammen ikke hadde fått med seg at jeg ikke har hull i øra, eller i det hele tatt bruker noe som helst av smykker...

eks nå, men det var ikke derfor..

og for noen år siden fikk jeg en dvd til jul av min daværende samboer.. til hans forsvar så var han arbeidsledig for tiden og hadde et noe stramt budsjett, men da kunne han kanskje prøvd å finne et litt mer personlig valg, enn en random dvd til 99 på rimi? han fikk klær for over 1000 kr av meg.. nå spiller ikke pengene noen rolle, som sagt, hadde den dvd f.eks vært den filmen vi så på første date eller noe sånt så hadde det vært noe heeeeelt annet.. eller en film jeg ønsket meg eller hadde uttrykt et ønske om å se.. ja ja.. eks, han å..

[Gjest Gjest_mamma_*]

Jeg fikk to utstoppa fugler..... Som attpåtil var fredet- og jeg som nærmest er en dyrevernsaktivist...

Nå skal det være sagt at fuglene ente på en bruktbutikk og kjæresten ble en ekskjæreste...

[Gjest Grafica]

Å herregud, den rosehistorien *vrir seg av latter*

Samboeren min har alltid vært flink med gaver, og han er ram på å finne små søte ting som han overrasker meg med i hverdagen! Men første bursdagen min bomma han litt *fnise* Jeg er sterk motstander av kors-smykker, altså typen de trendy man kjøper på glitter, og det hadde vi snakka om flere ganger. Og så fikk jeg det til bursdagen min Et slikt smykke kjøpt på glitter, som attpåtil var bronse-farget (jeg går ikke med annet enn sølvsmykker). Han ble litt paff, men jeg bare begynte å le, for jeg vet at han mente det godt, og dessuten fikk jeg en dritkul kortermet skjorte i tillegg Har fortsatt smykket da, det er et minne! Men jeg bruker det aldri Han synes det er greit da

Men den verste gaven... Uff. Jeg var sammen med en fyr for noen år tilbake, og bestemte meg rett før jul at jeg skulle gjøre det slutt (det funka bare ikke). Jeg fikk ikke sett ham før i romjula. Jeg hadde sagt strengt ifra på forhånd at vi ikke skulle kjøpe noen gaver til hverandre, vi hadde begge dårlig råd og hadde vært sammen knappe to måneder...

Så jeg kommer til han da, med planer om å slå opp. Og han møter meg i døra med fire presanger og GOD JUL OG BURSDAG PÅ ETTERSKUDD! Glad som ei lerke. Insisterte på at jeg måtte åpne gavene. Det var to DVD-er som jeg veit han hadde bestilt fra utlandet, en bikbok-genser og en lue fra samme butikken... Kjempefine ting, dyre ting, og jeg satt der og følte meg ganske dum og fryktelig slem. Men jeg gjennomførte det jeg kom for, jeg gjorde det slutt, han blei sønderknust fordi "han hadde ikke lagt merke til at noe var galt" (oh really? for vi krangla ikke minst tre ganger i uka?) og forlangte at jeg måtte hvertfall ta med meg gavene, og revurdere om det var dette jeg ville...

Det var flaut, det.

[Gjest Gjest]

Her kommer en litt lang historie om det som er, utrolig nok, den verste gaven eller riktigere gavene jeg har fått. Egentlig så skal jeg ikke klage, siden dette er det verste

Min første skikkelige kjæreste klarte ikke å gi meg en litt uheldig gave en gang, han gjorde det omigjen og omigjen.

Da vi hadde vært sammen på ordentlig (vi datet ganske lenge før vo ble kjærester) i en måned fant han ut at han skulle overraske med med en bukett roser. Jeg ble kjempeglad for at han ga meg blomster og for at han brydde seg om at vi hadde vært sammen i en måned, men måtte jo påpeke at roser desverre ikke akkurat der min blomst, ikke minst fordi jeg ikke har så veldig mange gode minner knyttet til de (lang historie kort; farmor elsket roser og de var overalt både i og utenfor huset hennes, og hun behandlet de som om de var levende vesner... jeg var ikke like heldig, desverre). Da ble han veldig snurt og sa at det kunne jeg jo ha sagt i fra før han ga meg de!

Jeg prøvde å minne han på om at den samtalen hadde vi jo faktisk hatt da foreldrene hans hadde replantet hagen sin, og da var han veldig forståelsesfull.

Han tok rosene tilbake litt brutalt ("neivelda!" *røsk*), kastet de i søpla (fullstendig unødvending, det var jo ikke noe galt med de) og trampet ut av rommet.

Vi snakket ut om det noen timer senere, og alt var i orden.

Tre uker senere hentet han meg etter en ganske hard studiedag, han sto utenfor bilen og ventet på meg, og hadde hånden bak ryggen.

Frem trakk han en stor bukett med roser og proklamerte stolt "Jeg så de og tenke på deg!". Jeg trodde selvsagt han prøvde å være morsom, og lo og takket overdreven høflig for å være med på spøken. Jeg syns faktisk det var ganske så morsomt, han var en ganske så seriøs type og humor av den typen var sjelden kost, jeg var kjempefornøyd!

Så flaks hadde jeg ikke, han ble igjen skikkelig snurt, direkte sur og furten faktisk, og IGJEN kastet han rosene fra seg, denne gangen i en grøft. Da jeg gikk for å plukke de opp igjen så kjørte han fra meg! Jeg tok de med meg og gikk hjem i stedet, og ga de til nabodama som ble kjempeglad.

Et par timer senere ringte han og ba om unskyldning for å ha kjørt fra meg, han var bare skuffet over at jeg ikke likte den fine gaven han hadde plukket ut for meg. Igjen minte jeg han på om at jeg har det litt vondt med roser, og at vi faktisk har snakket om det før, faktisk så visste han hele historien bak det. Jeg sa at jeg syns det var fint at han kjøpte blomster til meg, jeg liker blomster godt, men at han kanskje kunne prøve å finne noe annet nestegang.

Det tok et par måneder, og jeg trodde han kanskje hadde fått det med seg, men den gang ei. Vi skulle ut og spise en skikkelig god middag, og bare kose oss, og han skulle komme og plukke meg opp hos mamma og pappa.

Jeg var så fornøyd da han dukket opp på døren, pent antrukket og med to blomsterbuketter. En med liljer og en med roser. Jeg trodde selvfølgelig at den med liljer var til meg og den med roser var til mamma, siden det ville vært absolutt perfekt. Men, selvsagt, liljene var til mamma...

Det ble kjempekrangel ut av det. På veien til resturanten smalt han til med "Hvordan kan du skjemme meg ut på den måten foran foreldrene dine!" og da var det rett og slett nok for meg.

Etter mye om og men og frem og tilbake så fortalte han meg at roser er det eneste riktig å gi noen man elsker, siden det er kjærlighetsblomsten, og at det fikk jeg bare leve med! Han kunne jo ikke gi meg noe annet! Jeg ble, og det skammer jeg meg litt over, skikkelig sur, og det ble ikke noe middag eller noe kos den kvelden.

Neste dag fikk jeg søte meldinger og full forståelse, og han hadde forstått nå, påsto han.

Det ble slutt ett år etterpå fordi vi rett og slett ikke passet sammen (det hadde jeg vel egnetlig visst fra begynnelsen, men den kjærleika den kjærleika...), og vi gikk fra hverandre etter mye krangling og mange kamper.

Nå trodde jeg det sluttet der, og mamma sa det faktisk da det var slutt; "Vel, nå behøver du i alle fall ikke bekymre deg for å få flere roser!", men en siste practical joke måtte livet spille på meg.

Jeg satt sammen med en venninne og ventet på bussen noen måneder etter bruddet, da han kjørte forbi, parkerte litt unna, og kom bort til meg.

Han satte seg ned ved siden av meg, og la en bukett med, du gjetta det, ROSER i fanget mitt.

Han valgte virkelig rette dagen, jeg var sliten, jeg var trist, og ting gikk ikke helt som de skulle, og så satt han der med våte øyne og trist oppsyn og vill at jeg skulle "ta i mot både rosene og han".

Jeg tok rosene, jeg kastet de så langt jeg bare klarte, og heldigvis kom bussen akkurat da, så jeg kunne bare gå ombord og legge både han og de rosene bak meg.

Bortsett fra det har jeg bare vært glad og fornøyd med de gavene jeg har fått fra mine nære og kjære. Fyren jeg har vært gift med i åtte år nå har lært seg å snakke med venninnene mine eller mamma skulle han være skikkeli i tvil om hva han skal gi, noe han skjeldent er. :rødme:

Stakkars mannfolk, sier jeg bare.