Cipralex!

[Gjest Linda]

Det er skremmende at legemiddelindustrien får så mange normale mennesker til å ta disse pillene. Er det verdt å bruke hundrevis av kroner hver måned, være ute av stand til å oppnå en virkelig orgasme, ute av stand til å føle eurfori og de sjeldne, men uerstattelige øyeblikkende av ren glede, kun på grunn av en liten "depresjon"? Det morsomste er at denne "depresjonen" på langt mer effektivt vis kunne bli behandlet ved forbedring av kosthold, hyppig og riktig trening, større grad av sosialisering i hverdagen, målsetting og oppnåelse av disse, osv. Tenk dere om både to og tre ganger før dere lar en lege prakke dette på dere. Han/hun velger bare letteste utvei, og har neppe virkelig gått disse medikamentene i dybden - neste pasient står og tripper på venterommet.

Hei, dette var en lang og innholdsrik tråd.

Jeg har nylig fått min første resept på cipralex og før jeg går på apoteket og henter den leter jeg litt rundt etter informasjon om denne medisinen. Hovedsaklig fra forskning og slikt, men det er selvfølgelig enormt verdifullt å høre andres erfaringer. Ut fra mine egne erfaringer med hvordan min angst og depresjoner påvirker MIN logiske sans, tar jeg forbehold om at dette ofte er tilfelle også blant andre med samme eller lignende lidelser. Det er jo en del av sykdomsbildet... man kan bli svært generaliserende og skjære alt og alle" over én kam, noe som jo er svært usaklig.

Jeg er skeptisk til denne type medikamenter, slik jeg er skeptisk til de fleste typer medikamenter. Allikevel ville jeg aldri anbefalt en hjerte-eller nyresyk person å ikke ta medisinene sine.

Jeg er en som tror på forebygging, men iom at jeg har hatt disse lidelsene mine siden jeg var et lite barn har det vært svært vanskelig å både kartlegge og å forebygge, spesielt siden "velferdssystemet"ikke akkurat har fungert optimalt. Men å legge om kosthold og tankegang, samt gi seg selv mosjon har vist seg å ha svært god effekt. Allikevel har jeg ikke blitt bedre av det. Og når nedturene kommer, så har jeg ironisk nok ikke disiplin eller krefter til å trene, for da har jeg ikke denne positive oppfatningen av meg selv som gjør at jeg ser poenget med å ivareta meg selv. Det er svært destruktivt. Det er fullstendig idiotisk. Og det er et symptom.

Jeg stusser over hvordan noen kan definere forstyrrelser i hjernens kjemi og funksjon som noe annet enn en fysisk lidelse? Hjernen er da et organ, en del av den fysiske kropp, lik de andre organene - bortsett fra at hjernen faktisk styrer hele skuta. Forstyrrelser her må nødvendigvis ikke bare påvirke psyken, men også påvirke resten av kroppen i mer eller mindre grad.

Jeg skal begynne med dette medikamentet fordi jeg ser at kun terapi er vel og bra, men jeg tror medikamentet sammen med kognitiv terapi vil...hjelpe, rett og slett. Jeg har hatt et lavt funksjonsnivå i så mange år, og går konkurs minst to ganger pr år pga min sykdom. I skrivende stund er jeg hjemløs, men har da fått besøkt mye slekt og familie pga dette den siste tiden..

Jeg har en høne å plukke med enkelte instanser som f.eks. nav, angående hvordan jeg har blitt og blir behandlet. Men først, egen helse. Nå har jeg iallfall en terapeut og en psykiater som skal følge opp min behandling, og jeg ser fram til å få stablet livet mitt på plass igjen. Og uansett hvor mange piller jeg knasker, og hvor mye terapi jeg måtte trenge, om JEG klarer å stable livet mitt på bena igjen, så er det JEG som har klart det! No man is an island.

Jeg tar ikke denne medisinen fordi jeg søker en "quick-fix". Jeg bare ser at jeg har ennå lidelsene, etter mange år med terapi, ulike terapeuter osv. Jeg håper medisinen sammen med terapien vil hjelpe meg å ta i bruk iallfall noen av mine mange talenter og evner som jeg er velsignet med, slik at jeg etterhvert kan forsørge meg selv ved hjelp av dem. Jeg er en begavet person, og det er flaut å ha så mye å bidra med, men å ende opp som langvarig sosialklient. Det er helt klart noe som ikke stemmer, og selv om jeg er skeptisk til slike medisiner som påvirker hjernen, så er min vurdering at slik hjernen min opererer nå, så er den jammen ikke til mye hjelp. Derfor har jeg bestemt meg for å stole på spesialistene, og stole på deres kompetanse. Og stole på min egen evne til å bli frisk. Hva om jeg trenger medisiner for å bli frisk? Så flott at det finnes medisiner mot sykdom. Dette temaet er utsatt for mye synsing, og det er mange psykisk syke personer som trekker slutninger og konklusjoner basert på virkelighetsoppfatningen som psykisk sykdom kan gi. Meg selv inkludert.

Derfor tar jeg alt dere sier her med en klype salt, men samtidig forsøker jeg å hente ut essensen av det dere formidler.

[Gjest Kjetil]

Har prøvd Cipralex jeg også, men går nå på Sobril. Det funker bedre en alt annet

[Gjest Gjest]

Linda: tusen takk for et verdifullt og godt innlegg til debatten!! Jeg er i nettopp samme situasjon som deg, vurderer om jeg må starte på Cipralex, fordi jeg har PRØVD i flere år - med trening, kosthold, tankeendringer osv - men jeg greier bare ikke å komme meg opp fra bølgedalen. Jeg kjemper for å holde hodet over vannet, og sløser bort alle talentene mine som jeg VET jeg har! Det blir for dumt, og derfor har jeg også lyst til å prøve dette!

[AnonymBruker]

noen som har fått forstørret pupiller av cipralex ?

går på minste dose og har lagt merke til at pupillene er større enn vanlig

**

[Gjest Hannemor]

Når det gjelder antidepressiva, så er jo dette noe man får foreskrevet dersom man er frynsete og ikke takler det normale livet rundt seg på den måten som er sosialt akseptert eller normalt.(man må jo selvfølgelig oppfylle visse diagnostiske kriterier da). Jeg begynte med ssri for ca 5 mnd siden etter å ha vært deprimert og hatt sosial angst i nesten 4 år.. jeg trodde mine dager som lykkelig var forbi før jeg begynte på medisinene.. nå har jeg blitt meg selv igjen. Jeg kjenner jo at jeg har mindre dårlig samvittighet i forhold til trivielle ting i forhold til tidligere, men jeg vil ikke beskrive dette som om følelsene mine har blitt "bedøvd". Min personlige mening er at man etter en lang stund som deperimert integrerer depresjonen i seg selv... derfor oppleves det som "unaturlig" når man endelig føler seg frisk igjen. Depresjon og psykiske lidelser forskes det mye på. Det er spennende. Men jeg, for min del, er ikke i tvil om at noe i hjernen min har ført til at jeg har mistet grepet, når tre uker på en bestemt medisin kan få meg til å føle meg som mitt gamle selv igjen..!

[Gjest Hannemor]

Sobril = ikke bra.

Men det regner jeg vel egentlig med at du er klar over..

[Mb26]

Jeg skal begynne på de i dag, gruer meg! Håper ikke jeg går mer opp i vekt, har gått opp flere kilo det siste året, nesten 10. Men begynt på p piller, antipsykotika og antidepressiv er det vel kanskje ikke så rart, 16 år er jeg også

[Gjest L]

Jeg har gått på cipralex i 3 år. Går jevnlig til psykiater og i januar følte jeg meg klar for å slutte med medisinene. Jeg ble da dypt deprimert igjen og har nå startet opp igjen. Jeg har ikke hatt noen bivirkninger av cipralex og skjønner at jeg må ta de for å overleve, rett og slett! Da man er SÅ deprimert som jeg har vært må det medisiner til i tillegg til terapi.

[Gjest gjest]

Har utsatt og utsatt å begynne på pakken jeg har liggende. Er så redd for å legge på meg og få (mer) problemer med fordøyelsen. Bor "kollektivt" nå, og om jeg blir liggende med bivirkninger av diverse slag vet jeg ikke hva jeg gjør.

Burde jeg snakke med legen og spørre om jeg kan vente en stund med å begynne på medisinene? Det er snakk om at jeg ikke har et eget sted å bo, og må bo på et lite rom hos svigerfamilien min. Jeg føler jeg er i veien allerede..

[AnonymBruker]

Jeg går på 20 mg og det eneste som plager meg med Cipralex, er hvorfor jeg ikke begynte på dem før.

Den depresjonen jeg hadde, utviklet seg over 10 år. Det begynte med kjærlighetssorg, og deretter ble det bare verre. Og jo verre jeg hadde det, jo dårligere valg tok jeg. Og jo verre valg jeg tok og jo mer jeg tenkte, jo verre ble det, og til slutt var angsten så stor at jeg utviklet sosial angst og alvorlige søvnproblemer i tillegg.

Jeg var på butikken for å kjøpe litermål, og fant meg selv i tauavdelinga, hvor jeg seriøst planla å heller bruke pengene på et tau. Dagen etter ringte jeg legen.

Jeg har det kjempefint, og kan ikke annet enn å le over at jeg tidligere gjemte meg for postmannen, eller unngikk alt av sosiale situasjoner.

Nå ser jeg lyst på livet, og våkner med et smil, før klokka ringer. Jeg får ganske ofte kommentarer på at jeg ser så lykkelig ut, og det ER jeg. Men jeg kjenner jeg har det litt "travelt", jeg har mye å ta igjen føler jeg etter så mange år i et svart hull.

Eneste bivirkning er kraftig nattesvette, men jeg vasker mine laken med et smil

[AnonymBruker]

Har brukt Cipralex (10 mg/døgnet) i et års tid og har ingen andre bivirkninger enn at jeg er tørstere enn normalt. Var litt uggen i opptrappingen, men det stabiliserte seg raskt. Ikke lagt på meg noe annet enn at jeg de første 3-4 månedenen gikk opp til min normalvekt (hadde spist dårlig i lange tider) fordi jeg fikk igjen normal matlyst.

For de aller fleste er det ikke noe hokus pokus med Cipralex. Det er ikke et veldig potent middel (til forskjell fra Sobril som er nevnt her, som er noe heeelt annet! - farlige greier man fort blir veldig avhengig av og som har en tendens til å fremkalle kjemisk angst) og noe de aller fleste tåler uten problemer.

[AnonymBruker]

Nå er det 5 dager siden jeg begynnte på Cipralex. Antydning til bedring? Kanskje litt..ikke helt sikker! Mye bivirkninger? Nei, jeg har vel ikke opplevd noe særlig mer enn bare litt småkvalme noen få ganger, men føltes mest ut som jeg var sulten. Utenom det så var jeg bare litt småtørr i munnen den første dagen.

Og akkurat nå så kan jeg ennå føle at angsten har overtaket, men det skal jeg nok bli kvitt. Med alle biter sammen; så føler jeg meg litt bedre i alle fall..noe jeg er gla over. Håper virkelig at dette fungerer så jeg kan få smak av et normalt liv igjen:-)

-Miss.A

Ingen må tro at man etter bare fem dager på Cipralex kan oppleve bedring. I såfall er det utelukkende innbildning... Cipralex vil ikke virke før etter 4-5 uker, tidligst. Alt før den tid, er nok bare proforma.

[Gjest Anna]

Dette forumet har fått tingene i perspektiv, for mitt vedkommende. Jeg har nylig startet med preparatet og det først oppdagelsen, var ved apoteket der de var utsolgt for Cipralex, derfor fikk jeg Escitalopram. Etter info fra apotekteknikeren skulle dette være det samme produktet og jeg har nå startet med noe som forhåpentlig er en ny start til et bedre liv. Ønsker gjerne å høre om noen som har erfaring med de ulike preparatene, hvis det er noen ulikheter?

Min andre oppdagelse var at etter start kom bivirkninger raskt i form av munntørrhet, søvnvansker, minsket apetitt og svimmelhet. Men jeg opplevde også bedring i form av stor glede over livet og takknemlighet og en sinnsro for at jeg endelig skal komme ut av depresjonen som ufrivillig barnløs. Kanskje dette er en placeboeffekt, men det er slik jeg opplever det og tenker at ingen kan fortelle meg hvordan JEG har det.

Min tredje oppdagelse var etter samtale med erfarne brukere, at økt munntørrhet må taes på alvor dere flere får problemer med tennene på sikt og det er smart å kjøpe skyllemiddel på apoteket. Si til apotekteknikeren hvilken medisin du går på og at dette gir deg munntørrhet og gjør dette til en fast rutine med tannpussen på kvelden.

Så til sist, som er mine tanker rundt bivirkninger. Tenk over hvorfor du f.eks har mardrømmer. Hjernen trenger å bearbeide alt som ligger "lagret" og er bra på sikt for deg. En annen ting er minsket seksualdrift. Jeg har en bekjent som planlegger samleier og stopper derfor opp noen dager før, med medisin. Da oppnår hun orgasme og fortsetter som vanlig deretter. Jeg vil understreke at dette ikke er noen fasit, men kanskje en hjelp for de som opplever dette som et stort savn og ønsker orgasme innimellom.

Ønsker alle lykke til!

[Gjest gjest 030612]

Ser at alle skrive de brukte/bruker Cipralex mot angst/dep.. jeg hadde dem fordi noen av disse stoffene i tabletten skulle fungere mot en slags hodeverk jeg hadde.. jeg slutta på dem for de virka motsatt av det jeg/vi trodde.. trappa ned fra 30 mg på 3 uker og kutta dem ut helt! aldri prøvd igjen etterpå

[Gjest camaar]

Jeg har gått på Cipralex i ca 1 måned nå. Merket bedring allerede den første dagen, men etter 2 uker merket jeg mer og mer at depresjonen og angsten kom tilbake. Nå er jeg nesten værre en jeg var før jeg begynte. Går på 10 mg.. Noen som har samme erfaring som meg?

[AnonymBruker]

Jeg har lest gjennom hele forumet her og ville si noe om meg selv. Det siste jeg vil er å fremstille meg selv som en uvitende stuck - up jente med luksus problemer. For noen ganger tenker jeg at det er det jeg er. Når jeg tenker på barn i verden som lider og har det verre enn meg. Men når hverdagen blir vanskelig og takle at man såvidt har energi til å gjøre noe som helst fordi man føler seg utslitt mentalt. Bør man ikke få hjelp da? Jeg vet ikke riktig hva som er i veien med meg, men tror jeg lider av depresjon. Jeg har alltid hatt den tankegangen at depresjon er noe man lager til selv i hodet og man kan fikse på dette selv. Jeg begynner å innse nå at det sitter mye dypere enn som så. Jeg har en bestevenninne som har den beste selvtilliten. Kanskje litt over the top spør du meg. Men hun er realistisk. Hun er ekstremt utadvendt og bare en drømmejente. I tillegg er hun så snill. Jeg ønsker å være henne. Hun sier til meg at det er så lett å forme seg selv. Og refererer ofte til seg selv da hun var litt psykisk ustabil og hvordan hun klarte å få seg på bena til den personen hun er i dag. Jeg prøver å forklare henne at det er ikke så enkelt for noen.. og at tanker kan sitte dypere hos noen. Hun skjønner ikke helt dette. Hva synes dere om det?? Jeg har egentlig slitt med dårlig selvbilde og selvforakt så lenge jeg kan huske. Selvforaktet går mest på meg selv, men også for norge og nordmenn (hvordan vi ser ut). (Beklager på forhånd viss jeg fornærmer noen). Selvbilde var bedre da jeg var 16-19 års alderen, noe som jeg finner merkelig. Siden det er den tiden selvbilde pleier å være dårlig. Fra 20 års alderen har bare alt gått sakte men sikkert nedover. Jeg gikk fra å ha en venninne til ingen pga. jeg valgte å trekke meg unna. Mest fordi jeg føler meg ikke god nok til å være henne og hennes nye venner. Føler jeg ikke er pen nok til å være der de er eller være med de folkene de pleier å være med. Min mor mente jeg hadde det bedre uten hun, siden da forsvant i hvertfall noe av sjalusien som jeg føler spiser meg opp. Men saken var den perioden uten henne og noe som helst sosialt samvær var den tiden depresjonen var verst. Jeg hadde ikke noe håp for noe. Ingen livsgnist. Gikk på arbeid, så hjem sovnet på sofaen, våknet spiste, sovnet igjen. Ja jeg bare eksisterte. Jeg har fått kontakt med venninnen min igjen og blitt kjent med en jente som er min venninne sin nye bestevenninne (og dette er helt ok for meg). Jeg kan ærlig si at jeg har det bedre nå. Men angsten og depresjonen føler jeg er der forsatt. Engang måtte jeg drikke alkohol bare for å tørre å møte venninnen min og hennes nye venninne på cafe. Jeg føler meg bare som en alien noen ganger. Og at alle er bedre enn meg. Jeg får skikkelig rødme utbrudd sikkert fire ganger daglig og angsten for å rødme blir bare større og større. Det er blitt så gale at jeg klarer ikke å se på folk på jobben min når jeg snakker med de. Og kollegaene har begynt å skjønne at det er noe som ikke stemmer med meg. Han ene kom bort å sa direkte; er det noe som plager deg? Jeg ble så rød og satt ut at jeg sa bare: nei og gikk. Og han ene sa til sjefen min; hun rødmer jo bare du snakker til henne. Sjefen min bare; hehe ja eg vet det. Han samme fyren har og sagt; hun har jo evig pms. Dette pluss en HEL del andre hendelser er noe som spilles over og over i hodet mitt. Og gjør at jeg tenker; du er så stygg og ikke en normal jente. Når jeg skriver dette høres det ut som en 14 år gammel jente i puberteten. Men jeg er 23 år gammel! Og dette ødelegger livet mitt. Jeg har angst for å gå i sentrum, angst for å møte vennene mine og nye folk, angst for all mulig sosial samvær, angst for å ta telefonen (bare nå mens jeg skriver dette har venninnen min ringt meg tre ganger og jeg har bare tastet lydløs for å slippe å høre på ringingen), jeg er bare redd for hva folk skal si og mene, og ikke ha kontroll. Jeg er en observerer, jeg får med meg ALT som skjer rundt meg og det ødelegger meg for det er ingen normal mann som kan gå forbi venninnen min uten å sjekke henne totalt ut eller si noe til henne. Hun er blanding av europeisk og arabisk og har et veldig spesielt utseende. Jeg klarer ikke å håndtere det. Men det er jo ikke hennes feil. Men nå høres det kanskje ut som om venninnen min er den eneste som plager meg. Men det er alle pene jenter der ute. Og det er mange. Bare jeg ser en pen jente klarer jeg ikke å få det ut av hodet mitt. Og jeg prøver å sammenligne meg med henne f.eks. Og da er dagen min ødelagt. Jeg bare hater meg selv. Det er så mye mer jeg føler jeg kunne sagt. Og alt det jeg har skrevet er bare en LITEN brudddel av det jeg føler og om livet mitt. Når jeg leser det jeg har skrevet føler jeg at det ikke er het riktig fra sånn jeg føler menmen. Det får bare være. Er ikke så flink til å forklare følelsene mine. Det er helt tydelig at jeg trenger noen å snakke med.. Men er ikke ventelisten ganske lang?? Venninnen min spurte om jeg hadde vurdert lykkepiller, og det var slik jeg fant denne siden. Har alltid vært i mot pille bruk. Er livredd til og med for ta p piller og vanlig paracet. Sikkert ingen som orker å lese hele innlegget. Men til de som kom så lant. GRATULERER. Hehehe. Håper noen vil hjelpe meg med noen råd.

Anonym poster: b0b0640fd2c85718f344c9c3bb791fc5

[Gjest Kim]

Vel, det funker, men jeg føler jeg blir likegyldig av cipralex, klarer liksom ikke å ha noe følelsesregister, det blir litt sånn Fleksnes - mannen som ikke kunne le aktig.

Merker også at det påvirker sexen, det tar evigheter før jeg kommer..

Jeg får også litt hodepine.

[Gjest Gjest]

Jeg har gått på Cipralex i ca 1 måned nå. Merket bedring allerede den første dagen, men etter 2 uker merket jeg mer og mer at depresjonen og angsten kom tilbake. Nå er jeg nesten værre en jeg var før jeg begynte. Går på 10 mg.. Noen som har samme erfaring som meg?

[Gjest Gjest]

Hei, jeg har nesten samme erfaringen som deg! Begynte på cipralex for ca. 3 uker siden, 10 mg. Den første uken var alt mye bedre og jeg tenkte at endelig har jeg funnet noe som funker. For første gang på lenge gikk det flere døgn uten at jeg gråt. Men andre uken var depresjonen tilbake igjen, og dobbelt så ille som før jeg startet! Så nå vet jeg ærlig talt ikke om jeg vil fortsette på dem, legen min mener jeg bør fullføre tilvenningsfasen, så jeg får gjøre det. Men akkurat nå er det uutholdelig:(

[Gjest Gjest]

Drar opp denne tråden jeg..... Hvordan går det med dere som begynte på Cipralex? Selv begynte jeg for 2 dager siden på Escitalopram (tror det er omtrent det samme som Cipralex). Har ikke merket noen forbedring ennå? Tror jeg.....