Veldig overvektig venninne

[Gjest piaf]

Vel, samme gjest, jeg kan ikke se at tonen i det siste innlegget ditt motbeviser at du uttrykker deg på en nedlatende måte. Og at du prøver å diskvalifisere meg som motdebattant ved å spekulere i mine motiver, oppfatter jeg som dårlig diskusjonsteknikk.

Mitt hovedpoeng er at man dersom man vil nå fram til sine medmennesker, alltid må ha som utgangspunkt at man ikke er i deres sko (eller kropp) og aldri kan bli det. Dette skal man ha stor respekt for, i møte med overvektige som i møte med alle andre.

[onyx]

Regner med du ikke fikk med deg de slettede innleggene til Onyx, så hvem som er nedlatende kan kanskje diskuteres?

←

Jeg har ikke noen slettede innlegg i denne debatten, og de innleggene jeg har er helelr ikke blitt moderert.

[Gjest samme gjest]

Vel, samme gjest, jeg kan ikke se at tonen i det siste innlegget ditt motbeviser at du uttrykker deg på en nedlatende måte. Og at du prøver å diskvalifisere meg som motdebattant ved å spekulere i mine motiver, oppfatter jeg som dårlig diskusjonsteknikk.

Mitt svar til deg var en reaksjon på det du tilla meg i ditt forrige innlegg. Hva opplever du så nedlatende i det jeg svarer deg? Mitt svar på din påstand om enkle forklaringsmodeller eller min forklaring til deg på hvem en tolkning sier noe om? At du til og med mener å konkludere med at jeg forsøker å diskvalifisere deg som motdebattant er nesten utrolig

Mitt hovedpoeng er at man dersom man vil nå fram til sine medmennesker, alltid må ha som utgangspunkt at man ikke er i deres sko (eller kropp) og aldri kan bli det. Dette skal man ha stor respekt for, i møte med overvektige som i møte med alle andre.

←

Jeg vet ikke om du vil misforstå mine motiver, ei heller vet jeg om det du meddeler som ditt hovedpoeng er noe du mener jeg mangler.

Samme kan det kanskje være, har du noe godt råd til trådstarter?

[Gjest samme gjest]

Jeg har ikke noen slettede innlegg i denne debatten, og de innleggene jeg har er helelr ikke blitt moderert.

←

Beklager så meget Onyx, jeg tok feil. Beklager nok en gang.

[Gjest Mayamor]

Jeg er også overvektig, ikke 150 kg, men dog 30 kg for mye.

Noen ting jeg tenker:

En venninne som vil snakke meg om min overvekt bør snakke med meg på en fin måte. Ikke ovenifra og ned, men på en måte som gjør at jeg ikke føler meg dum. Hun kan komme med tips/råd/eksempler på trening/kurer/retter/tabletter/utstyr - så lenge hun ikke snakker nedsettende eller forventer at jeg "adlyder" alt til punkt og prikke. Slik ikke jeg forventer at noen følge alle mine tips og råd om interiør, reisetips, barneoppdragelse, trosvalg, klesstil, etc...

Jeg har en venninne som er fitnessinstruktør. Hun er 35 år, har født 4 barn og er i knallform. Hun gir meg stadig tips om treningsformer, stillinger med lav belastning eks i vann, Hun skryter over hvor flink jeg er (jada; blir litt "ros-junkie"... ) når hun ser at formen min blir bedre. Samtidig som hun spør hvordan jeg har det om det ikke er noen fremgang. Hun er skikkelig god og jeg har aldri blitt fornærmet på henne uansett hva hun har sagt. Men som sagt; hun har vært venninnen min siden vi var 14 år gamle, og vennskapet har vært igjennom mye og holdt.

En annen venninne er overvektig, ikke like mye som meg, men likevell overvektig. Vi formaner aldri hverandre (for hvordan kan vi det når ingen av oss har noen grunn til å formane...) Vi har humor og er fullstendig klar over våre digre bakender. Men det er ingen som ser disse to jentene sitte i en krok eller holde seg unna bassengkanten på Kreta av den grunn. Skal vi vente med å gjøre det vi vil til vekten har kommet lengre ned, kan vi slutte å leve. Så vi lever helt vanlige liv i badedrakt/bikini, på tivoli, på shoppingtur, weekendtur, spa etc.

Min far er slank. Han har alltid vært det og kan sikkert ikke forstå hvordan han kan ha en så fet datter. Har nok forsvunnet en del tuster hår i fortvilelse der ja.

Men han er rett og slett frekk. Har blitt vandt med det, men det sårer enda når han turer på. Jeg kan ikke spise noe som helst uten en kommentar fra ham med andre mennesker rundt oss eller alene. Han kommenterer ALT. Hva er resultatet? Jeg vantrives sammen med ham og vi sees derfor ikke så ofte.

Min mor (15 kg for mye selv) er veldig lett påvirkelig av ukeblad historier om alskens som hjelper. Har forsøkt det meste innen det meste. Men gir ikke opp. Men hun er over-optimistisk ved hver eneste oppstart og gyver rett på neste uten å skjønne hvorfor ikke jeg blir med hver enda gang... Men hun mener godt og jeg blir ikke fornærmet.

Min søster er også 15 kg for mye, og er samme typen som meg.

Ellers klarer jeg å være åpen om mine overvektsproblemer, men liker ikke at fokuset er på vekten min og at alt kan forklares med det...

Skal jeg i bursdagsselskap spiser jeg lite kake fordi jeg vil ikke at alle skal tenke de har forklaringen på hvorfor jeg er overvektig.

Er jeg i middagsselskap; jeg spiser lite av samme grunn som kakene, ikke unormalt lite, men mindre enn jeg pleier.

Er vi på vorspill; ikke rører jeg chipsen.

Er vi ute og spiser, spiser jeg helt normal mat, og tar gjerne dessert om andre gjør det.

På McDonalds hater jeg å gå da jeg vet hvilke fordommer andre har mot overvektige, og jeg som er der 2-3 ganger i året fordi barna absolutt mener maten (leken?) er himmelsk - spiser jeg kun burger, og skipper pommes frites.

Jeg er en som liker å trene; jeg spiller fotball 1 gang i uken, svømmer 2-3 ganger i uken, og har planer om å begynne på treningssenter til høsten. Det er ikke aktivitetsnivået mitt som er så himla gale...

Men jeg vet hvor mine feil ligger: spiser 2 måltider om dagen som er for store. Jeg burde spist 4-6 mindre måltider. Jeg er glad i frukt og grønnt, men er et levende bevis på at der finnes fete kaniner også (da jeg spiser for mye av det).

Brus er jeg for fæl til å drikke; er pepsi-max-oholiker og drikker 1-2 liter hver dag. Chips, snop, kaker, fritert mat, søtt pålegg, etc er ikke noe jeg bruker mye av. Kostholdet mitt er det ikke noe galt med, men hyppigheten og mengdene på måltidene: fy skamme Mayamor.

Har hatt en lege som ikke klarte å se forbi kiloene mine; ja det er tungt med lungebetennelse, spesielt så mange kilo du har (crp på 230 - pytt sann). Har du vondt i bekkenet, det er umulig da det er bare undervektige som har det... Allergi? Ville blitt mindre om du går ned i vekt. Hjelp til å gå ned i vekt? Nei det finnes ingen enkle midler, du må jobbe for det. Gjør det noe om du har en kul i magen, den er jo ikke akkurat flat og det er ingen andre enn du som legger merke til det... Det var ikke lett å komme meg videre til spesialist; men da jeg omsider fikk henvisning og kom til spesialisten fikk jeg klar beskjed: bytt lege før operasjonen. dette går ikke ann! Og det har jeg gjort...

Jeg har med andre ord mange tanker rundt det med hvordan jeg vil at mine omgivelser skal snakke med meg om overvekten min. En venninne som tok dette opp på en fin måte vil jeg verdsette da hun ønsker å beholde meg som venninne lenge og ikke se meg lide pga overvektsrelaterte problemer.

Min fasit er at det finnes ingen fasit. Det hele beror på hvem du er, hvem den overvektige er og hvordan vennskapet dere imellom er. Noen er sart, andre tøff, noen har selvironi, noen vet mye, andre lite, osv. Med andre ord: en snakker om overvekt med samme forsiktighet/omtanke som en snakker om interiør, reisetips, barneoppdragelse, trosvalg, klesstil, etc...

[Gjest samme gjest]

mayamor klok som alltid

En venninne som tok dette opp på en fin måte vil jeg verdsette da hun ønsker å beholde meg som venninne lenge og ikke se meg lide pga overvektsrelaterte problemer.

Alt du skriver er så bra og riktig, jeg vil likevel fremheve en ting.

Det er akkurat det i sitatet de som er overvektige burde ta til seg. De av oss som tør å snakke med dere om overvekten, etter at dere selv har åpnet for, det bør dere kanskje se på i et litt annet lys enn de som rakker ned på dere.

[dront]

Men hva hvis familie og venner har blitt oppbrukt før vedkommende er villig til å snu ting selv?

......

Wadjet: Mener du omgivelsene skal holde helt kjeft vedr. fedmen, og sitte passive og vente på at den overvektige selv skal innse at h'n må gjøre noe med problemet?

←

Jeg tror venner og familie blir brukt opp om de pusher på som foreslått over; ved å "i beste mening" melde på eller tipse om kurs, hinte om helseproblemer osv - for da får man antagelig ganske negative reaksjoner fra den overvektige. Jeg ser på meg selv som en ganske oppegående og sunn person, men om noen stadig påpeker mine svake sider (som selvsagt finnes), særlig på en måte hvor de selv virker feilfri, tar jeg det ille opp. Det er vel menneskelig? Om personen ikke "plager" andre med helseproblemet sitt, kan jeg ikke helt se at det skal være så utmattende å ha vedkommende rundt seg, selv om det selvsagt er vondt å se en nær slektning eller venn utsette seg for risiko.

Til det andre avsnittet ditt: Jeg tror man skal være forsiktig med å påpeke problemene, fordi (som andre her sier) vedkommende sikkert er fullt klar over helserisikoen og overvekten. Man kan kanskje ta opp enkelte ting når det er naturlig; f eks har vi selv noen sterkt overvektige i omgangskretsen, og vi snakker jo om kosthold, helse, sukker osv om det faller seg sånn, men man skal passe seg for å belære og tro at den det gjelder ikke har peiling. Det er heller ikke alltid at den som er overvektig har mer usunt kosthold enn en selv - nok en grunn til å ikke leke ekspert.

Ting jeg selv tror er greit å gjøre for å hjelpe, er å oppmuntre til små endringer; foreslå en oppskrift på god (og sunn) mat som man har lagd, invitere på gåturer o.l. Viktig det Mayamor skriver også. Endel som er overvektige har dårlig selvtillit pga vekta, om så er, eller egentlig uansett, så legg merke til positive sider og handlinger, og ros disse.

Endret 1. mai 2007 av dront

[Gjest Gjest]

Svigermor, svigerinne og søster er overvektige. Jeg vet ikke så mye om hvordan svigermor og svigerinne blir møtt, men jeg vet at søstera mi har fått mange kommentarer på overvekten sin som langt i fra har hjulpet. Det fører heller til at overvektige burer seg inne, og kommer seg mindre ut og i bevegelse enn de ellers ville ha gjort om de ikke ble møtt med så mange fordommer.

Jeg kan ikke "redde" disse personene, men jeg kan vise dem hvordan jeg lever. Og jeg kan støtte dem og oppmuntre dem til små forandringer. Søstera mi elsker dyr, og i det jeg dyttet litt på at hun skulle velge hund i stedet for katt, fikk jeg henne til å bevege seg mye mer. Nå går hun turer sammen med hunden 2-3 ganger om dagen.

Matmessig kan jeg bare vise at sunn mat kan være god mat. Og det gjør jeg med hele familien. Jeg inviterer dem på middager som bugner av grønnsaker, og unngår selvsagt grusomt kjedelige kokte grønnsaker. Maten må jo smake godt. Dessert har vi ogte når vi har besøk, men hjemmelaget yoghurtis (yoghurt, purerte bær og litt søtstoff eller sukker alt etter om svigermor med diabetes kommer), er godt, men ingen kaloribombe.

Jeg tror det hjelper litt.