Veldig overvektig venninne

[aimee]

Jeg håper på noen gode råd her nå, for dette er noe jeg tenker ofte på.

Etter mange år flytter jeg hjem igjen til der jeg kommer fra, og tilbake til gamle venner. Deriblant en av mine nærmeste, som jeg har kjent faktisk hele livet. Denne jenta er herlig på alle måter, blid, omtenksom, åpen og ærlig.

Hun har alltid vært stor, men de siste årene har hun virkelig lagt seg ut. Jeg vet at hun lever er svært usunt liv, som bare ble verre etter at hun fikk seg kjæreste. Han er en typisk håndverker som spiser pølse til frokost, lunsj og middag.

Jeg ser at dette har påvirket min venninne i stor grad.

Tidligere trente hun med ujevne mellomrom, men det har hun også sluttet helt med. Nå klarer ikke knærne å holde henne oppe på f.eks en aerobictime.

Dette er et vanskelig tema og ta opp, og jeg kjenner jeg vegrer meg mot det. Selv om vi har kjent hverandre alltid, kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger vi har snakket om dette. Nå har jeg kommet til en punkt, der jeg rett og slett er redd for at jenta skal dø fra meg!

Jeg har så inderlig lyst til å motivere og inspirere, men jeg føler at jeg ikke kan ta det opp før hun gjør det.

Jeg hadde ønsket å få svar fra andre overvektige om deres tanker rundt deres egen vekt, om hvordan man skal forholde seg til det som en nær venninne og hva som er best å gjøre. Jeg har vurdert å snakke med moren hennes om det, men er redd for at det også blir et overtramp.

Hva kan vi gjøre for våre store venninner?

[Gjest Veronica Mars]

Nå er jeg ikke overvektig selv, så jeg er vel ikke akkurat den rette til å svare.

Men jeg er sikker på at vennina di vet hvordan ståa er. Hun vet nok at hun er så overvektig at det er svært usunt, og forhåpentligvis har også legen hennes tatt det opp med henne.

Så alternativene er vel enten at hun ikke vil gjøre noe med det, eller at hun ikke greier å gjøre noe med det. Hvis hun ikke vil er det rett og slett ikke noe du kan gjøre med det, du får la henne leve livet som hun vil, selv om du synes det er vondt å se på.

Hvis hun ikke greier å gjøre noe med det, men gjerne vil, så er det mye du kan gjøre for å hjelpe til. Du kan jo f.eks. begynne å be henne med ut for å gå en tur, så får du se hvordan hun reagerer på det. Hvis hun har lyst til det kan du jo f.eks bli med henne og gå en tur hver dag etterhvert, det er utrolig mye lettere å komme seg ut når man har noen å gå sammen med. Hvis hun er i form til det/blir i form til det kan du så foreslå at dere begynner å trene ordentig sammen.

Hvis hun vil ha hjelp med kostholdet også kan du jo f.eks foreslå et Grete Roede-kurs, eller det kan også hjelpe henne om du rett og slett snakker om hva som er sunt å spise og hva som ikke er det (det er jo faktisk en del som ikke vet det), og kanskje du til og med kan lære henne å lage en del retter som er sunnere enn det hun spiser nå.

[Gjest Gjest 1]

Kanskje du kan melde henne på et kostholdskurs og minne henne på hvor gøy og sunt det er å trene variert?

[onyx]

Jeg er overvektig og jeg VET det. Det er neppe noen hemmelighet for henne at hun er det, at det er helsefarlig og at hun bør gå ned. Dette blir man tutet ørene fulla av uansett hvor man snur seg når man er overvektig fra familie, venner, leger, media. For alle har en mening og alle deler den. Sannsynligvis vet hun hva hun bør gjøre også, men hun kommer helt sikkert ikke til å gjøre det før hun finner sin egen motivasjon! Og det er det eneste som fungerer, hun må finne sin egen motivasjon selv.

Å melde henne på kurs og fortelle henne hva hun skal gjøre, er bare lurt om du virkelig har lyst til å bli oppfattet som nedlatende bedreviter, spesielt siden hun ikke har bedt om hjelp. Å ta henne med på tur og lufte henne som en hund? Jeg trenger vel ikke si hva jeg tenker om det...

[Gjest Deception]

Jeg er overvektig og jeg VET det. Det er neppe noen hemmelighet for henne at hun er det, at det er helsefarlig og at hun bør gå ned. Dette blir man tutet ørene fulla av uansett hvor man snur seg når man er overvektig fra familie, venner, leger, media. For alle har en mening og alle deler den. Sannsynligvis vet hun hva hun bør gjøre også, men hun kommer helt sikkert ikke til å gjøre det før hun finner sin egen motivasjon! Og det er det eneste som fungerer, hun må finne sin egen motivasjon selv.

Å melde henne på kurs og fortelle henne hva hun skal gjøre, er bare lurt om du virkelig har lyst til å bli oppfattet som nedlatende bedreviter, spesielt siden hun ikke har bedt om hjelp. Å ta henne med på tur og lufte henne som en hund? Jeg trenger vel ikke si hva jeg tenker om det...

←

Jeg er tilbøyelig til å være enig med Onyx her; hun vet garantert selv at hun er overvektig, og sannsynligvis vet hun også hva som er bra å spise, og hva som er skadelig. Det er ikke der problemet ligger. Å melde henne på kurs/gå tur er jeg enig i at er nedlatende, og det blir litt som å fortelle en bulimiker at "det er jo bare å la være å kaste opp". Både overvekt, spiseforstyrrelser (og ulike kombinasjoner av disse) er komplekse lidelser som svært sjelden bare har sin grunn i latskap og uvitenhet, og det er nesten umulig å hjelpe den som ikke vil ta imot hjelp (jeg har prøvd dette selv, og fikk bare sinne tilbake).

[Gjest Gjest]

Onyx og Deception, har dere noe forslag om hva som kunne funke?

Ofte bunner overvektproblemet i noe psykisk. Derfor er det også mange som går opp igjen etter store vektnedganger ("de ble jo tynne, men de ble ikke lykkeligere, og hva skal de gjøre når de blir smådeppa - før kunne de jo spise").

Jeg synes mange leger er utrolig feige som ikke tar opp problemer rundt fedme med pasientene sine.

Ei jeg kjenner er 170cm høy og har passert 150 kg, knærne svikter, hun sover dårlig fordi hun snorker så hun nesten blir kvalt hver natt m.m.. Hun er syk "støtt", fordi immunforsvaret hennes får kjørt seg for mye. Jeg brukte mye tid på å snakke med henne om overvekt og å motivere henne til vektnedgang. Til slutt tok hun det selv opp med legen, og han ga henne en liste over psykologer/psykiatere hun kunne ringe til hvis hun ville

Hun gikk på Grete Roedekurs og gikk ned nesten 30 kilo på et år. Da syntes hun selv at hun var så flink at hun var overbevist om at hun skulle klare å gå ned 5 klesstørrelser på et halvt år. Hun mente også at hun var så flink at hun ikke trengte å fortsette på Grete Rodekurs for å slanke seg, ei heller trengte hun oppfølgingskurs.

Etter et halvt år hadde hun lagt på seg mer enn vektnedgangen.

Hun har alltid vært i en form for psykisk ubalanse, og mener seg dessverre litt hevet over andre mennesker med tanke på hvordan alle andre burde leve sine liv. Hun har snart kjeftet sin egen mann og barn i stykker.

For meg ble hun altfor krevende å ha kontakt med. Hun var på sykehus og da sviktet en maskin pga vekten hennes - da mente hun at vi i velstandsNorge burde ha råd til å utstyre sykehusene med sikkelige maskiner

Hvis overvektige ikke vil ha hjelp, så bør man skygge banen. Hvis de klager og syter over ting de er ansvarlig for selv, kan man eventuelt gi beskjed om at man ikke er villig til å høre på det. Det er vanskelig, og jeg merker nå at jeg fremdeles er irritert over alle kreftene mitt bekjentskap sugde ut av meg.

Fedme er et stort helseproblem!!

[Gjest Deception]

Fedme er et stort helseproblem!!

←

Jeg er selvsagt enig med deg. Jeg har dessverre få forslag til hva som kan fungere for å hjelpe, men måtte bare svare på bakgrunn av mine egne erfaringer. Jeg har hatt flere svært overvektige i nær familie, mens jeg selv har vært trenings- og kostholdsgal i store perioder. En nær slektning har hatt perioder der hun har veid dobbelt så mye som meg, og vi er ca. like høye. Da jeg forsøkte, på en snill måte, å gi råd, ble hun først fornærmet, deretter skjelte hun meg ut etter noter, og nektet å snakke med meg. Senere har hun selv tatt tak i livet sitt, riktignok vha. Herbalife, og da jeg ville hjelpe, og fortalte at hvis det var noe hun lurte på ang. kosthold/trening, kunne hun bare spørre, var det samme leksa igjen.

Så det er vanskelig, helt klart. Å måtte sitte passiv og se at noen nær en har en helseskadelig livsstil er veldig vanskelig.

[Gjest Piper]

Kanskje du kan melde henne på et kostholdskurs og minne henne på hvor gøy og sunt det er å trene variert?

←

Jeg hadde blitt forbanna, om noen meldte meg på et kostholdskurs. Får være grenser for hva venner skal tillate seg selv å gjøre.

Til TS:

Snakk med henne, spør henne hvordan hun har det. Om hun savner å trene? Foreslå noen turer, for da kommer hun i gang. Sier hun at hun ønsker å gå ned, så kan du si at du kan hjelpe henne. Men gjør for all del ikke det Gjest1 sier, for det er direkte frekt.

[Gjest samme gjest]

Å måtte sitte passiv og se at noen nær en har en helseskadelig livsstil er veldig vanskelig.

←

Helt enig med deg, men får man skyllebøttene tror jeg man raskt burde skygge banen.

-"Hei du, det er selvfølgelig helt normalt å gå på cellegifttabletter fordi kroppen din klikker pga overvekt. Tygg i vei og kos deg."

-"Stakkar deg som er så sliten fordi du aldri får sove skikkelig om natten. Da er det fint du kan ta ut frustrasjonen din på mann og unger. Kjeft dem i stykker så de havner som vrak".

"Helt enig med deg i at det er helt forferdelig at ikke alt sykehusutstyr tåler vekt av mennesker som veier over 150 kg. Det spiller da ingen rolle at sånne maskiner ville blir mange ganger så dyre i innkjøp - verden er til for deg - kun deg."

-"Restauranter som har stoler som kollapser under folk som veier 150 kg er møkk!! Men jeg taklet det jo så bra, jeg bare lo da jeg lå der og sprellet mellom stolbitene".

-"Arbeidsgivere som ikke ansetter meg, selv om det første jeg sier på jobbintervjet er at jeg ikke er teit selv om jeg er feit, er inkompetente".

osv.

At man får kjeft fordi man forsøker å hjelpe og motivere til vektnedgang skyldes vel muligens frustrasjon over sin egen utilstrekkelighet, men mange av dem krever vel mye av sine omgivelser.

Tror mange av oss hadde satt pris på om overvektige i denne tråden kunne gi oss noen tips om hvordan de ønsker at omgivelsene skal forholde seg til fedmen deres. Her tenker jeg selvfølgelig kun på den skadelige overvekten. Er det greit at vi sitter med hendene i fanget og ser på at folk sakte, men sikkert tar livet av seg?

[Rosalie]

Jeg har hatt en BMI på over 30, og sterkt stigende, og den vennen som velmenende hadde foreslått slanking eller trening, hadde antagelig fått seg et svingslag, og ihvertfall vært slettet fra min bekjentskapskrets.

Når en person veier 150 kg er det ikke bare-bare å komme seg i gang. For det første har personen antageligvis gitt opp. For det andre har personen antagelig en spiseforstyrrelse. For det tredje kan ikke en utrent persone på 150 kg bare begynne å trene - dama kan vel knapt komme seg opp i 2. etasje uten å ha pause, og å gå i svømmehallen gjør man ikke når man er tjukk, for folk glaner og man ser vemmelse i blikkene.

Man må komme til et punkt hvor man vil snu ting selv. Og i det man kommer dit, må venner og familie være beredte til å gjøre alt de kan for å hjelpe til. Og det innebærer ingen godterier/sukker/smør i huset. Ingen servering av kaker i venninnelag. Man er villig til å bli med på tur. man er villig til å stille opp og være coach når det er tøft.

[hjertesukka]

Fedme er et helseproblem, og vi kommer nok til å se mer av det i fremtiden. Vi som ikke har dette problemet, meg selv inkl., går nok stadig rundt og lurer på hvordan vi kan hjelpe våre overvektige venner,uten å såre dem. Skal innrømme at jeg gremmer meg når jeg ser kostholdet til enkelte. Hvordan skal jeg kunne medvirke til å snu andres dårlige vaner? #tenke,tenke#

Det eneste man kan gjøre, har jeg funnet ut, er å gå foran med et godt eksempel. Det som garantert ikke virker, er ovenfra og ned-holdninger. I likhet med å påpeke skadevirkningene overfor røykere og alkoholikere etc. Det fører vel kun til at man fortsetter med gamle vaner på ren trass.

Noe helt annet er hvis de spør om konkrete råd, ja da skal de få masse gode råd.

Men vi vet alle hvor irriterende det er når folk kommer med "gode råd" til oss som vi overhode ikke har spurt om.

Har merket at eksemplets makt er stor, og at vi har lettere for å tilegne oss/etterlikne andres handlinger, enn andres "påbud og forskrifter".

Jeg kjenner en del overvektige, og når de skal spise hos oss, får de presentert vår livsstil på bordet, dvs kun vann til maten, rikelig med salat og grønnsaker, og sjelden dessert..........kaker er bannlyst unntatt helt spesielle anledninger.

Maten serveres uten kommentarer, og hvis noen spør etter brus eller majones, for å ta et eksempel, så sier jeg som sant er, at "vi har ikke". Ferdig med det.

Hvis vi er sammen ute og spiser på byn, så velger jeg alltid det sunneste alternativet,men lager ikke noe dramatikk ut av det.(sier aldri : "det bør du også velge" feks.)

Jeg tror også at man må begynne med kostholdet når det gjelder særs overvektige, istedetfor å begynne med trim og trening. Da føler man lett at man kommer til kort, og gir opp. Og så er man inne i samme runddansen igjen med trøstespising.

Vet ikke om dette var et godt råd til Ts, men hvertfall mine tanker rundt dette tema.

[Gjest samme gjest]

Man må komme til et punkt hvor man vil snu ting selv. Og i det man kommer dit, må venner og familie være beredte til å gjøre alt de kan for å hjelpe til. Og det innebærer ingen godterier/sukker/smør i huset. Ingen servering av kaker i venninnelag. Man er villig til å bli med på tur. man er villig til å stille opp og være coach når det er tøft.

←

Men hva hvis familie og venner har blitt oppbrukt før vedkommende er villig til å snu ting selv?

For en del svært overvektige mennesker følger det også psykisk ustablitet med. Dette sliter også veldig mye på omgivelsene.

Når det gjelder hun jeg kjenner, så sa jeg aldri hun burde begynne å trene. Derimot nevnte jeg av og til at jeg gikk en rask tur hver dag, og at det hadde hatt effekt på min form og min vekt. Da mente hun selv at hun skulle begynne på aerobic og spinning flere dager i uka, for da ville hun sikkert gå fort ned. Gikk hun ikke ned, var det treningsprogrammet sin feil!

Da hun omsider (etter eget ønske) begynte på Grete Rodekurs og gikk ned de 30 kg, var jeg veldig positiv til hva hun hadde klart. Jeg fokuserte også på de positive helsemessige sidene jeg la merke til hun hadde oppnådd- her gjaldt det mest at jeg merket at hun etterhvert begynte å puste normalt. Det hadde hun ikke gjort før hun gikk ned. Selv nevnte hun at det var deilig å kunne bøye seg ned mot skoene sine igjen - det hadde hun ikke klart på mange år.

Jeg var den eneste som var positiv til at hun ville forsøke å gå ned i vekt. Resten av omgivelsene hadde kanskje fått nok av alle skyllebøttene de hadde fått av henne gjennom livet. Jeg har også gitt opp, og holder meg nå langt unna henne.

Jeg synes det er veldig egoistisk å mene at man skal kunne skjelle og smelle på folk, for så å forvente at de samme menneskene skal stille opp og være verdens beste støtte når man selv endelig har innsett problemet.

Dere som tenker sånn sliter oss andre helt ut.

Nå må legene komme på banen. Det må snekres sammen et behandlingsopplegg hvor det psykiske er i førersetet, og hvor det blir lagt inn oppfølging. Før fedmen kan bli behandlet, må den overvektige gjøres psykisk rustet til å takle både nedgang og det å holde ny vekt. De må rett og slett lære seg at maten ikke er en venn man tyr til når livet blir for vanskelig. Mat er ikke trøst - mat er næring!

-Dere legger ikke på dere mange titalls kilo fordi dere har fått barn.

-Dere legger ikke på dere flere titalls kilo pga. genene.

Dere legger på dere pga. det dere putter i munnen.

Beklager hvis jeg kupper tråden, jeg er bare så engasjert siden jeg har hatt dette så nært innpå kroppen selv.

Wadjet: Mener du omgivelsene skal holde helt kjeft vedr. fedmen, og sitte passive og vente på at den overvektige selv skal innse at h'n må gjøre noe med problemet?

Jeg opplever det ganske fortvilende når en annen jeg kjenner som er overvektig nå har fått store helseproblemer. I en alder av 40 måtte h'n begynne med hjertemedisiner, knærne er ødelagte og diabetes 2 har dessverre nå meldt sin ankomst. Jeg snakket med vedkommende om at de plagene ville komme hvis livsstilen fortsatte, men det skjedde ingen endring - nå er alt et faktum.

[onyx]

Gjest, jeg oppfatter dine holdninger som veldig nedlatende og bedrevitenede ovenfor de overvektige. Du har tydligvis ingen dypere forståelse for hva som kan være problemet, du bare tror at slutter man å spise så blir alt bra...

Og din venninne som du stadig bruker som eksempel, tror du hun er vanskelig å være sammen med fordi hun er feit, eller fordi hun har psykiske problemer?

[Gjest samme gjest]

Gjest, jeg oppfatter dine holdninger som veldig nedlatende og bedrevitenede ovenfor de overvektige. Du har tydligvis ingen dypere forståelse for hva som kan være problemet, du bare tror at slutter man å spise så blir alt bra...

Ok, men jeg er ikke nedlatende ovenfor henne. Kanskje du tolker det dit fordi du overfører det jeg skriver til deg selv? Bedrevitende er jeg så absolutt - er det noen tvil om det? Det er svært helseskadelig med kraftig fedme.

Og din venninne som du stadig bruker som eksempel, tror du hun er vanskelig å være sammen med fordi hun er feit, eller fordi hun har psykiske problemer?

←

Det er hennes psykiske helse som er årsaken til væremåten hennes, og det er hennes psykiske helse som er årsak til overvekten hennes.

Er litt usikker på om du mener det er feil av meg å bruke et eksempel fra noe jeg selv har opplevd i det jeg skriver og kommenterer. Er det ikke bedre å skrive om noe man kjenner, fremfor å synes i hytt og pine?

Ellers da Onyx - Har du noe forslag til hvordan vi som ikke sliter med fedme skal forholde oss til de med sykelig fedme? Skal vi sitte med hendene i fanget og se de sakte, men sikkert tar livet av seg med livsstilen sin? Skal vi ta i mot all irritasjonen deres over alle problemene fedmen deres skaper i hverdagen med et smil?

[Grønt blad]

Jeg har hatt en BMI på over 30, og sterkt stigende, og den vennen som velmenende hadde foreslått slanking eller trening, hadde antagelig fått seg et svingslag, og ihvertfall vært slettet fra min bekjentskapskrets.

Når en person veier 150 kg er det ikke bare-bare å komme seg i gang. For det første har personen antageligvis gitt opp. For det andre har personen antagelig en spiseforstyrrelse. For det tredje kan ikke en utrent persone på 150 kg bare begynne å trene - dama kan vel knapt komme seg opp i 2. etasje uten å ha pause, og å gå i svømmehallen gjør man ikke når man er tjukk, for folk glaner og man ser vemmelse i blikkene.

Man må komme til et punkt hvor man vil snu ting selv. Og i det man kommer dit, må venner og familie være beredte til å gjøre alt de kan for å hjelpe til. Og det innebærer ingen godterier/sukker/smør i huset. Ingen servering av kaker i venninnelag. Man er villig til å bli med på tur. man er villig til å stille opp og være coach når det er tøft.

←

Tror det ligger noe i det at man må komme til et punkt der man tar seg selv i nakken og begynner å snu...

[Merneith]

Ellers da Onyx - Har du noe forslag til hvordan vi som ikke sliter med fedme skal forholde oss til de med sykelig fedme?  Skal vi sitte med hendene i fanget og se de sakte, men sikkert tar livet av seg med livsstilen sin?  Skal vi ta i mot all irritasjonen deres over alle problemene fedmen deres skaper i hverdagen med et smil?

←

Så du mener at man både kan hjelpe personer som ikke vil ha hjelp OG at de skal hjelpes mot sin ønske? Tvangshjelp?

Gjelder dette all slags atferd som ikke er gunstig for en selv og/eller samfunnet? Alkohol-avhengighet, røyking, dårlig selvtillit, ekteskapsproblemer? Hm..okey. Jeg er uenig.

Men smile? Nei, man trenger selvsagt ikke å bifalle overvekt.

--

Personlig ville jeg spurt på en forsiktig måte om hun plages av vekten, og om hun ønsker å gjøre noe med det. Så får man heller ta det derfra, og eventuelt komme med råd og tilby hjelp.

[onyx]

Det er hennes psykiske helse som er årsaken til væremåten hennes, og det er hennes psykiske helse som er årsak til overvekten hennes.

Er litt usikker på om du mener det er feil av meg å bruke et eksempel fra noe jeg selv har opplevd i det jeg skriver og kommenterer.  Er det ikke bedre å skrive om noe man kjenner, fremfor å synes i hytt og pine?

←

Siden psykisk helse tydligvis er årsaken til din venninnes problem, så er det faktisk den du bør bekymre deg om! Du fokuserer på helt feil problem hvis du ønsker å hjelpe henne. Og siden du tydligvis er en bedreviter som liker å blande seg, så har du vel ikke problemer med det heller? Du kan jo bare bestille en time hos psykolog for henne? Sende henne på selvhjelpskurs? Eller kanskje ikke?

Og nei, jeg synes faktisk ikke at å bruke henne som eksempel på overvektige er spesielt rettferdig. Det forsår du vel? Hvis hun er din eneste erfaring er det temmelig begrenset og overhode ikke representativ.

[Gjest samme gjest]

Så du mener at man både kan hjelpe personer som ikke vil ha hjelp OG at de skal hjelpes mot sin ønske? Tvangshjelp?

Gjelder dette all slags atferd som ikke er gunstig for en selv og/eller samfunnet? Alkohol-avhengighet, røyking, dårlig selvtillit, ekteskapsproblemer? Hm..okey. Jeg er uenig.

Men smile? Nei, man trenger selvsagt ikke å bifalle overvekt.

--

Personlig ville jeg spurt på en forsiktig måte om hun plages av vekten, og om hun ønsker å gjøre noe med det. Så får man heller ta det derfra, og eventuelt komme med råd og tilby hjelp.

←

Jøss - for noen konklusjoner.

Jeg tillater meg å synes det er frekt å spørre om noen plages ved vekten sin hvis den overvektige selv ikke bringer det på banen. Jeg nevnte ikke et ord før hun selv tok det opp. Jeg støttet henne hele veien, noe hun selv bemerket (at jeg var den eneste som gadd gjøre det) osv.

[onyx]

Ellers da Onyx - Har du noe forslag til hvordan vi som ikke sliter med fedme skal forholde oss til de med sykelig fedme?  Skal vi sitte med hendene i fanget og se de sakte, men sikkert tar livet av seg med livsstilen sin?  Skal vi ta i mot all irritasjonen deres over alle problemene fedmen deres skaper i hverdagen med et smil?

←

Du skal forholde deg til dem på lik linje med alle andre mennesker som du omgås, med respekt. Du har ikke løsningen på alt her i livet, og du får bare innse at enkelt ting må andre få ordne opp i selv. DIN innblanding fører neppe noe positivt med seg.

Syting og klaging er generelt irriterende, helt uavhengig av hvem som gjør det og hva det klages over. Folk klager på skatten, maten, prisene, jobben, været, at naboen bråker og ungene ikke oppfører seg. Din syting og klaging over at andre ikke følger dine henvisninger er sikkert også irriterende for noen...

[Gjest Gjest]

Siden psykisk helse tydligvis er årsaken til din venninnes problem, så er det faktisk den du bør bekymre deg om! Du fokuserer på helt feil problem hvis du ønsker å hjelpe henne. Og siden du tydligvis er en bedreviter som liker å blande seg, så har du vel ikke problemer med det heller? Du kan jo bare bestille en time hos psykolog for henne? Sende henne på selvhjelpskurs? Eller kanskje ikke? 

Og nei, jeg synes faktisk ikke at å bruke henne som eksempel på overvektige er spesielt rettferdig. Det forsår du vel? Hvis hun er din eneste erfaring er det temmelig begrenset og overhode ikke representativ.

←

Jeg bruker henne som eksempel på det JEG skriver - ikke på overvektige generelt.

Jeg velger å tolke dine svar til meg som at jeg har tråkket på dine såre tær.

Kan du ikke heller komme med råd om hvordan vi som ikke er plaget med overvekt skal forholde oss? Det har jeg spurt om flere ganger her, men du unngår å svare på det og kommer heller med oppgulp ovenfor meninger du selv har konstruker som mine.