Frivillig barnlause

[Kara W]

Selv om jeg ikke tenker eller sier noe negativt om de som velger å ikke få barn, så innrømmer jeg at jeg ikke helt kan forstå dem. Hos meg er ønsket om å få barn så sterkt at jeg nesten ikke kan forstå at andre ikke har det. Men ettersom de fleste av veninne mine har valgt å være barnløse, så innser jeg jo at noen føler seg slik. Jeg regner med at de som har et veldig sterkt ønske om å ikke få barn føler det ganske likt. Det å få barn (eller ikke) er som regel forbundet med veldig sterke følelser, og da er det vanskelig å tenke rasjonelt (hvordan følte du det ikke når ingen av veninnene dine likte yndlings filmen din som bare var den beste noen gang?)

[Gjest Gjesten]

Mine tankar rundt barn er skremmande likegyldige. Eg klarar meg brillefint med eller uten, heilt uten at tanken på at eg ikkje skal ha eit godt liv streife meg. Eg nektar å legge lukka mi i hendene på ein mann, eit barn, ein jobb. Skjer det så skjer det, og det høyrest spennande, men innmari slitsomt ut. Skjer det ikkje, så er det heilt fint det og. Det blir to veldig ulike liv mht prioriteringar og økonomi, karriere og bustad, men ellers så er eg sikker på at eg vil like det uansett.

[Usikker]

Jeg er frivillig barnløs - og er nå for gammel til å få barn. Så mitt valg kan jeg ikke gjøre om.

Årsakene er mange, og sammensatte. Det er ikke èn bestemt ting/opplevelse/følelse som gjør at jeg ikke har ønsket meg barn.

Jeg er oppgitt mange ganger når jeg ser alle de som får barn - UTEN at de har tenkt på hva det medfører av ansvar. Hva som får noen til å tro at akkurat de kan takle det å ha barn. Hva får DEG til å være sikker på at du vil klare den oppgaven?

Dette betyr ikke at jeg innimellom ikke savner egne barn - ikke savner å ha ammet barnet mitt, ikke savner å oppleve det å være gravid, høre noen kalle meg mamma osv...........

Men jeg vil tro at alle som har valgt å få barn, også av og til er slitne, oppgitte, redde, skrekkslagne over valget sitt - over det ansvaret de har påtatt seg med å få barn.............. Èn ting er å ta seg av en liten baby - hva når den lille blir en stor, sta, ufordraglig tenåring???

Jeg har heldigvis mange barn i mitt liv - er tante til mange. Har fått lov - og får fortsatt lov til å låne tantebarna mine når de eller jeg har lyst. Og det gir meg utrolig mye. Jeg føler meg privilligert på dette området.

Og at vi er forskjellige - det er jo det som gjør dette livet så mangfoldig og farverikt. Heldigvis så er vi ikke alle like.

[Gjest Jadis]

Jeg reagerer over hodet ikke på at noen velger å ikke få barn. At det er egoistisk er det dummeste argumentet jeg har hørt; sånn sett er det mer egoistisk å absolutt skulle ha sine egne barn, men jeg ser ikke helt poenget i å snakke om egoisme i noen av tilfellene.

Det forundrer meg stadig vekk hvor opptatt noen mennesker er av å rettferdiggjøre sine egne valg på bekostning av andres.

[onyx]

Mine tankar rundt barn er skremmande likegyldige. Eg klarar meg brillefint med eller uten, heilt uten at tanken på at eg ikkje skal ha eit godt liv streife meg. Eg nektar å legge lukka mi i hendene på ein mann, eit barn, ein jobb. Skjer det så skjer det, og det høyrest spennande, men innmari slitsomt ut. Skjer det ikkje, så er det heilt fint det og. Det blir to veldig ulike liv mht prioriteringar og økonomi, karriere og bustad, men ellers så er eg sikker på at eg vil like det uansett.

←

Er ganske enig med deg. Er også likegyldig til barn, jeg har ingen kimende biologisk klokke eller behov for å videreføre gener etc. Om det bare var opp til meg vil jeg nok velge å ikke få noen, men nå har jeg en samboer som ønsker seg barn så det blir vel sånn da. *ofre seg*

[Frujuli]

En rett vi har er å leve som en selv vil.

Man er jo forpliktet til å si at barna er det beste som har hendt seg her i livet.

Det blir ike slik man tror det blir. å ha barn er slitsomt, dyrt.

Spedbarnstiden er jo mating ,nattevåking osv. har man flere barn i tillegg, så kan det røyne på. Dagene strekker ikke til.

Vi kjenner trassalder, tenåringsproblemer. Det er noe hele livet.

Noen velger å ikke få barn av ulike årsaker. Noe jeg har full respekt for.

Er man egoistisk? Nei. Syns det kan være mere egoistisk at enkelte SKAL ha barn uansett om forholdene ligger til rette.

Det er folk uten jobb, utdannelse,bolig som velger å sette barn til verden. og det kan være forhold i tillegg som ikke fungerer. Hva da når barnet er født?

Kjenner flere som har valgt å ikke få barn. De lever ikke annerledes enn folk med barn. tenker ikke over at de ikke har barn.

[Gjest Don Giovanni]

Eg har i det siste fått ein del argument frå vener på kvifor eg bør få ungar, og eg har overhøyrdt fleire samtalar med omtale om frivillig barnlause, og eg har kome til ei litt rar og uventa samling konklusjonar:

Ein er egoistisk og sjølvsentrert dersom ein vel å leve barnlaus, spesielt dersom ein er i eit forhold

Ein vil bli einsam som gammal, og nedprioritert av vener

Derfor bestemte eg meg for å sjekke her; kva meiner de om folk som vel å ikkje få ungar, enten fordi dei tykkjer det verkar for tidkrevande, fordi dei likar fridomen sin og god økonomi, eller fordi dei tykkjer det er for mange menneske på jorda som det er. Det finst sjølvsagt maaange andre argument, men det er desse eg brukar oftast, så derfor er det dei eg nemner. De kan sjølvsagt ta utgangnspunkt i andre argument om de vil.

Personleg er vel mitt hovudargument at eg rett og slett ikkje har nokon å få dei med, og eg er ikkje nett 20 lenger for å sei det slik...

←

At et par velger å være barnløse ser jeg på som legitimt. Jeg mener imidlertid de velger bort noe som ville beriket mer enn de aner. Å få barn er litt sånn som å ligge med en kvinne slik jeg ser det; du vet ikke hva det handler om før du har prøvd det. (ja jeg vet sammenligningen er dårlig men det ene er jo bl.a. konsekvensen av det andre av og til )

Videre må folk slutte å prate om "bedre økonomi" uten barn. Dersom etpar barn gjør økonomien dårlig så har man dårlig økonomi i utg.pkt. Man kan ikke ha en definert "god" økonomi uten barn og plutselig dårlig "med". Så dyre er ikke barn. En gjennomsnittsinntekt i norge ligger oppunder 400.000. Det blir 800.000 pr. gj.snitts familie, og da har man råd til et normalt godt liv.

Din egen grunn til ikke å få barn må vel være den mest legitime av dem alle. (mann-løs hehe). Og dersom spørsmålet er hvordan folk ser på kvinner som ikke ønsker å bli mødre så handler vel det mest om hvorvidt man har samme verdier og prioriteringer i livet. I tillegg er det nok endel menn (meg selv inkludert) som ser på dette med omsorgsevne- og interesse som en viktig egenskap hos en aktuell kvinne.

[Gjest Gjesten]

Vel, for meg som kvinne vil det, statistisk sett, slå ut på økonomien om eg får barn; Eg vil ikkje, statistisk sett, jobbe så mykje, ha same karrieren osv, noko som slår ut på lønnsstatistikken. Statistisk sett...

[Gjest Don Giovanni]

Vel, for meg som kvinne vil det, statistisk sett, slå ut på økonomien om eg får barn; Eg vil ikkje, statistisk sett, jobbe så mykje, ha same karrieren osv, noko som slår ut på lønnsstatistikken. Statistisk sett... 

←

Det er et stykke fra å "slå ut på økonomien" til å gå fra god til dårlig økonomi vil nå jeg si. Og kjønnsdimensjonen trenger jo ikke gjelde særlig lenger enn et års tid. Hva du gjør etter det er jo ditt eget valg. Jeg forutsetter selvsagt at man ønsker å jobbe.

[LilleMy28]

Jeg tviler ikke på at folk som har fått barn ikke angrer på det og syns det er fantastisk, men å si at andre går glipp av noe er respektløst. På samme måte kan en si at de som velger å få barn går glipp av andre ting.

I mitt forrige forhold skulle vi ikke ha barn, og grunnene var at det er for mange barn i verden som ikke har det bra og det er for mange verdensproblemer som jeg ikke vil utsette mine barn for. Så vi ville heller være gode mennesker med tid til å prøve å rette på verden slik at alle barn faktisk har en fremtid. Når vi ble gamle skulle vi flytte til Florida eller noe og kost oss sammen med andre pensjonister. Og vi ville ofret våre egne genetiske barn for heller å hjelpe de barna som allerede er født, men dessverre ikke har det bra. Jeg er sikker på at gleden over å hjelpe andre er like stor som å få egne genetiske barn.

Jeg står fortsatt for disse meningene, men min nåværende samboer vil på død og liv ha egne barn, så viss jeg skal beholde ham så må jeg nok føye meg, dette med barn er jo en par-sak.

All ære til de som velger å ikke få barn, de må faktisk være dobbelt så tøffe bare for å takle presset fra alle som mener det er meningen med livet å få barn. Og jeg tror ikke de blir ensomme som gamle, eldre kan også ha venner.

[dront]

Videre må folk slutte å prate om "bedre økonomi" uten barn. Dersom etpar barn gjør økonomien dårlig så har man dårlig økonomi i utg.pkt. Man kan ikke ha en definert "god" økonomi uten barn og plutselig dårlig "med". Så dyre er ikke barn. En gjennomsnittsinntekt i norge ligger oppunder 400.000. Det blir 800.000 pr. gj.snitts familie, og da har man råd til et normalt godt liv.

←

Er det virkelig vanlig å ha to så høye inntekter i en familie, fortrinnsvis blant unge (i etableringsfasen)? Jeg føler meg plutselig veldig under gjennomsnittet med en høyskoleutdannelse og -utdannet samboer; han kommer sikkert ikke til å komme over 320 000 før han er førti, jeg har mer usikker inntekt og kan ligge mellom 200-300 000 på et godt år... Har mange venner og bekjente med utdannelse som tjener 250 -350 000, og få som ligger på over 400 000 uten MYE overtid og vakter... Greit nok, foreldrene mine tjener nok nærmere gjennomsnittet, men de er forsiktig sagt for gamle til å få barn nå.

Når det er sagt er absolutt ikke økonomi det som stopper oss, vi har lagt den materielle lista ganske lavt uansett og trives med det.

[gjest:-)]

Å få barn er en så stor del av livet(og en av hovedgrunnene til at vi er på jorda er jo for å føre slekten videre), og en så stor berikelse, at jeg er sikker på at de som kun tenker på seg selv angrer på at de ikke fikk barn når de en gang våkner opp og ser lyset.

Det er slike folk man leser om i avisene som har ligget døde i mange måneder og ingen skjønner at noe er galt før de kjenner lukta. Som man sår, så reder man.

[Gjest Don Giovanni]

Er det virkelig vanlig å ha to så høye inntekter i en familie, fortrinnsvis blant unge (i etableringsfasen)? Jeg føler meg plutselig veldig under gjennomsnittet med en høyskoleutdannelse og -utdannet samboer; han kommer sikkert ikke til å komme over 320 000 før han er førti, jeg har mer usikker inntekt og kan ligge mellom 200-300 000 på et godt år... Har mange venner og bekjente med utdannelse som tjener 250 -350 000, og få som ligger på over 400 000 uten MYE overtid og vakter... Greit nok, foreldrene mine tjener nok nærmere gjennomsnittet, men de er forsiktig sagt for gamle til å få barn nå.

Når det er sagt er absolutt ikke økonomi det som stopper oss, vi har lagt den materielle lista ganske lavt uansett og trives med det.

←

En nyutdannet siv-øk har TNOK 350 og en tilsv. siv.ing. har nærmere TNOK 400. Det går ikke så veldig mange år (4-5) før disse passerer halve millionen. Men jeg pratet om gjennomsnittet. Har man valgt å bli hjelpepleier bør det ikke komme som en bombe at man ligger under gjennomsnittet.

Jeg forutsetter i tillegg at man kanskje ikke får barn første året man jobber. Men jeg ser jo poenget ditt; for mange vil det være et mer eller mindre kraftig innhogg i familie-økonomien. Men mitt poeng er at dersom det er et kraftig innhogg (altså hvor man ikke gjener mer enn TNOK 320 når man er førti) så har man i utg. pkt en dårlig økonomi. Å være et par på 40 og tilsammen tjene knapt halve millionen er ikke en "god økonomi".

[Gjest Don Giovanni]

Jeg tviler ikke på at folk som har fått barn ikke angrer på det og syns det er fantastisk, men å si at andre går glipp av noe er respektløst. På samme måte kan en si at de som velger å få barn går glipp av andre ting.

Nei nå må du jammen gi deg. Hva i allverden er respektløst med det?? Jeg ser absolutt ikke noe respektløst i at noen av mine barnløse kompiser sier at de mener jeg går glipp av endel fordi jeg har et foreldre-ansvar. Jeg er ikke nødvendigvis enig med dem men det har jo absolutt ingenting med mangel på respekt å gjøre. Det er vel tvert imot den fineste måten man kan si til noen at de bør få barn på. Sannheten er at man går glipp av MASSE uten barn, likefullt som man sikkert går glipp av masse når man har barn. Det hele kommer ann på øynene som ser, på prioriteringer i livet og kanskje også på verdier.

[Donpedro]

Og jeg tror ikke de blir ensomme som gamle, eldre kan også ha venner.

←

Helt enig med deg i alt du skriver, vil bare kommentere dette. Farmoren min ble nesten 90, og de siste 15 årene vAR HUN LEI SEG FORDI ALLE VENNER VAR SYKE ELLER DØDE (caps lock..) Hun så dem derfor ikke, og hadde ikke all verdens helse selv.

Veldig kjekt da med barn som kan bytte taklampe, måke litt snø, besøke på sykehus og sykehjem (når hun havnet der), hjelpe med å søke om hjemmehjelp, invitere på julaften, ha med på hytta osv.

Men barn er selvsagt ingen garnti for dette, og andre har uansett snille nevøes og nieser som kan fylle denne rollen.

Ville bare påpeke at etter en viss alder, så er dette med venner askillig me dusikkert og sårbart enn det er nå.

[LilleMy28]

Nei nå må du jammen gi deg. Hva i allverden er respektløst med det?? Jeg ser absolutt ikke noe respektløst i at noen av mine barnløse kompiser sier at de mener jeg går glipp av endel fordi jeg har et foreldre-ansvar.

←

Det er snakk om å si til folk som allerede har tatt et valg om å leve uten barn, å så svare de at de går glipp av noe stort, det er respektløst og unødvendig.

At du sier det til dine kompiser som enda ikke har tatt et endelig valg er annerledes.

[Donpedro]

Det er snakk om å si til folk som allerede har tatt et valg om å leve uten barn, å så svare de at de går glipp av noe stort, det er respektløst og unødvendig.

At du sier det til dine kompiser som enda ikke har tatt et endelig valg er annerledes.

←

Særlig siden det sies på en bedrevitnede ovenifra og ned -aktig tone.

[minienthe]

Særlig siden det sies på en bedrevitnede ovenifra og ned -aktig tone.

←

herregud... jeg er så dritt lei den holdningen !

[Gjest Don Giovanni]

Det er snakk om å si til folk som allerede har tatt et valg om å leve uten barn, å så svare de at de går glipp av noe stort, det er respektløst og unødvendig.

At du sier det til dine kompiser som enda ikke har tatt et endelig valg er annerledes.

←

Nei det er det ikke, med mindre man er av en personlighet som tror man sitter på alle svarene selv, og er født slik. Jeg har omgjort mange valg fordi (heldigvis) noen har fortalt meg fordeler med å velge annerledes, og dermed oppnådd noe jeg ellers ikke ville gjort. Det er ikke respektløst, men hensynsfullt. Man skal selvsagt ikke først fortelle dem at dette er et dumt valg og at de heller må gjøre noe annerledes, men man kan peke på fordelene med alternativer. Så jeg gjentar spørsmålet; Hva er respektløst med det?

[Gjest gurimalla]

Er helt enig i det meste Don Giovanni sier. Synes ikke det er respektløst å si til noen at de går glipp av noe. Det forutsetter selvfølgelig at man ikke er nedlatende når man sier det, men sier man noe på en nedlatende måte blir det fort respektløst.

En nyutdannet siv-øk har TNOK 350 og en tilsv. siv.ing. har nærmere TNOK 400. Det går ikke så veldig mange år (4-5) før disse passerer halve millionen. Men jeg pratet om gjennomsnittet. Har man valgt å bli hjelpepleier bør det ikke komme som en bombe at man ligger under gjennomsnittet.

←

Gjennomsnittet i Norge er langt fra et par som er utdannet Siv.ing og Siv.Øk. Gjennomsnittinntekten i Norge i 2005 er ca 300 000 (kilde SSB).