Mor er best for små barn?

[Paradokset]

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1578777.ece

Barnepsykolg Magne Raundalen mener mor er best omsorgsperson i tilknytningsperioden - som varer opp mot fire/fem-årsalderen.

Sammenholdt med barneombudet som i går advarte mot delt hjem for mindre barn kan det se ut som vi igjen får en dreining mot mor som hovedomsorgsperson.

Er det naturlig at man nå i større grad overlater ansvaret for barneoppdragelse til mødrene?

Når man ser på statistikken over antallet skilsmisser og brutte forhold - og hvilken grad av samarbeidsproblemer som oppstår i forbindelse med samlivsbrudd - så vil det være naturlig at stadig flere barn vokser opp primært hos sine mødre.

Men dette er kanskje en naturlig og bra utvikling?

[Far til 2]

Jeg er uenig (kansje ikke overaskende ).

Han sier jo selv at denne meningen er basert på tradisjon og har dermed ingen forskningsmessig belegg for utspillet.

Som denne damen i Foreningen 2 Foreldre (F2F) sier så er barn som oftest i barnehage 8 timer hver dag (noen ganger opp til 10 timer - min påstand). At far ikke skal kunne gi samme omsorg til et barn som en barnehage setter jeg store spørsmålstegn bak. Med med sin "tradisjon" som argumentasjon er jeg ikke overasket over utspillet.

[regine]

Barneombudet snakket om DELT BOSTED for barn under 3 - og mente at det ikke er sunt for barn.

Dette er han ikke alene om å si, det har blitt sagt lenge. Han understreker jo også at det at barnet får lov til å ha ett hjem, ikke betyr at den andre foreldre ikke skal ha mye kontakt med barnet.

Han sier imidlertid ikke at barnet MÅ være mest hos mor, han sier at barn i den alderen trenger en fast hovedomsorgsperson, og at dette kan være både mor og far.

At man argumenterer med at 1 åringer er lenge i barnehage for å fremme delt bosted, viser vel mer at man ikke er spesielt opptatt av barna (men det er jo ingen bombe når det kommer fra den sk. foreningen 2 foreldre). 1-åringer bør selvsagt ikke være 8 -10 timer i bhg. hver dag, uansett hvor de bor. Om de da i tillegg skal deles likt mellom foreldre som kanskje ikke engang er særlig på talefot - ja da er det vel ikke rart om det blir vanskelig for barna.

Så er det jo selvsagt visse ting man ikke kan diskutere overhode i dagens Norge. En av dem er at det kanskje, for de fleste, ER best for BABYEr å være mest med mor. En annen er at det kanskje heller ikke ER best for småbarn (under 3?) å være på fulltid i barnehage....

[Gjest Elfrida]

Jeg tror at det viktigste for så små barn er et trygge stabile oppvekstvilkår, og jeg tror ikke at det bare er en person kan gi det. Men når mor og far ikke bor sammen, og i tillegg er i konflikt om samvær med barnet er ikke det bra, da bør man komme fram til en løsning som er til beste for at barnet skal ha et hjem å være i, og ikke være kasteball mellom foreldre i konflikt. Men at mamma er den viktigste er jeg ikke enig i.

[Paradokset]

Barneombudet snakket om DELT BOSTED for barn under 3 - og mente at det ikke er sunt for barn.

Dette er han ikke alene om å si, det har blitt sagt lenge. Han understreker jo også at det at barnet får lov til å ha ett hjem, ikke betyr at den andre foreldre ikke skal ha mye kontakt med barnet.

Han sier imidlertid ikke at barnet MÅ være mest hos mor, han sier at barn i den alderen trenger en fast hovedomsorgsperson, og at dette kan være både mor og far.

At man argumenterer med at 1 åringer er lenge i barnehage for å fremme delt bosted, viser vel mer at man ikke er spesielt opptatt av barna (men det er jo ingen bombe når det kommer fra den sk. foreningen 2 foreldre). 1-åringer bør selvsagt ikke være 8 -10 timer i bhg. hver dag, uansett hvor de bor. Om de da i tillegg skal deles likt mellom foreldre som kanskje ikke engang er særlig på talefot - ja da er det vel ikke rart om det blir vanskelig for barna.

Så er det jo selvsagt visse ting man ikke kan diskutere overhode i dagens Norge. En av dem er at det kanskje, for de fleste, ER best for BABYEr å være mest med mor. En annen er at det kanskje heller ikke ER best for småbarn (under 3?) å være på fulltid i barnehage....

←

Følgen av argumentasjonsrekken er at mor blir hovedomsorgsperson for et lite barn. Følgen av dette igjen er at mor forblir hovedomsorgsperson til barnet blir voksent(medmindre hun velger å gi det fra seg frivillig).

I et ideelt samfunn hadde det vel vært slik at foreldre etter et samlivsbrudd kunne samarbeide slik at far kunne fått mest mulig samvær til tross for at mor er hovedomsorgsperson.

Dessverre er det ofte ikke slik - samlivsbrudd er ofte opprivende for begge parter og samarbeid om barn vil ofte i praksis vise seg å være svært vanskelig. Følgen blir sannsynligvis at man får den "gamle" ordningen med alenemammaer og helgepappaer - men kanskje dette er bedre for barna?

[Far til 2]

...

At man argumenterer med at 1 åringer er lenge i barnehage for å fremme delt bosted, viser vel mer at man ikke er spesielt opptatt av barna (men det er jo ingen bombe når det kommer fra den sk. foreningen 2 foreldre). 1-åringer bør selvsagt ikke være 8 -10 timer i bhg. hver dag, uansett hvor de bor. Om de da i tillegg skal deles likt mellom foreldre som kanskje ikke engang er særlig på talefot - ja da er det vel ikke rart om det blir vanskelig for barna.

Så er det jo selvsagt visse ting man ikke kan diskutere overhode i dagens Norge. En av dem er at det kanskje, for de fleste, ER best for BABYEr å være mest med mor. En annen er at det kanskje heller ikke ER best for småbarn (under 3?) å være på fulltid i barnehage....

←

Nå gjelder vel denne tråden i utgangspunktet utspillet om at barn bør bo mest hos mor. Vi kan gjerne ta opp tråden om delt bosted også, men jeg forholder meg akkurat nå til valg av bosted.

Det påstås i innlegget at barn bør bo hos mor frem til det er 4-5 år. Ikke 1 år slik du sier i ditt innlegg. Samtidig er det sagt at grunnlaget for at det bør være slik er bygd på tradisjon. Hva slags forsker kan basere sine påstander på en slik argumentasjon ?

Når barn fra 1-5 år er i barnehage 8-10 timer hver dag (det diskuteres utvidelser) så kommer altså noen på banen og sier at far ikke kan ha barna boende hos seg "de timene barnet sover". Jeg vet faktisk ikke om jeg skal ta slike utspill seriøst.

Og hvorfor mener du at "det er visse ting man ikke kan diskutere overhode i dagens Norge". Med et slikt utspill ekskluderer du enhver form for debatt rundt "barnets beste" fordi du mener at dine meninger er fasiten. Det grenser opp mot arroganse. Det samme synes jeg forøvrig utspill som ovenfor er når det i realiteten tilsier at barn ikke kan sove flere netter hos pappa enn hos mamma.

[Gjest allium]

Han sier imidlertid ikke at barnet MÅ være mest hos mor, han sier at barn i den alderen trenger en fast hovedomsorgsperson, og at dette kan være både mor og far.

←

Barneombudet, ja. Men denne tråden handler om Magne Raundalen, og han sier at mor er best de første årene.

[Gjest allium]

Og hvorfor mener du at "det er visse ting man ikke kan diskutere overhode i dagens Norge". Med et slikt utspill ekskluderer du enhver form for debatt rundt "barnets beste" fordi du mener at dine meninger er fasiten.

←

Hjelpe meg... gjør du deg dum, eller prøver du å provosere?

Det regine sier er jo at det ikke er godtatt å diskutere disse temaene i Norge idag. Ikke av henne, men generelt. Meningene hun nevner (babyer har det best hos mor, små barn bør ikke gå i barnehage), er ikke politisk korrekte.

Og for å være så sikker jeg kan på at du ikke tillegger meg meninger jeg ikke har gitt uttrykk for nå: Jeg sier ingenting verken om hvorvidt dette er mulig å diskutere, eller om hva jeg mener om emnene. Jeg bare påpeker hva regine mener, siden du forhåpentligvis har misforstått. For har du ikke misforstått, er utspillet ovenfor sjokkerende debatteknikk.

[Yrjenia]

Jeg mener barnet stort sett har best av å være hos mor de første årene. Ikke fordi far ikke er en egnet omsorgsperson, men fordi barnet rent biologost er mest knyttet til mor.

Mor bærer barnet i magen, fram i livet, og fra der av pågår et psykologisk samspill. Det er veldig viktig for barnets beste å ikke bli presset ut av denne naturlige løsrivningsprosessen. Det går ikke an å gi barnet til far, og forvente det samme samspillet. Fordi det ER forskjell på mor og far for barnet. Det er ikke far som deler denne viktige prosessen med barnet.

Som sagt, dette har ingenting med fars kompetanse å gjøre, men med ren biologo.

[Far til 2]

Følgen av argumentasjonsrekken er at mor blir hovedomsorgsperson for et lite barn. Følgen av dette igjen er at mor forblir hovedomsorgsperson til barnet blir voksent(medmindre hun velger å gi det fra seg frivillig).

I et ideelt samfunn hadde det vel vært slik at foreldre etter et samlivsbrudd kunne samarbeide slik at far kunne fått mest mulig samvær til tross for at mor er hovedomsorgsperson.

Dessverre er det ofte ikke slik - samlivsbrudd er ofte opprivende for begge parter og samarbeid om barn vil ofte i praksis vise seg å være svært vanskelig.  Følgen blir sannsynligvis at man får den "gamle" ordningen med alenemammaer og helgepappaer - men kanskje dette er bedre for barna?

←

Her er du inne på den tankerekken som er realiteten bak innlegget i Aftenposten. Realiteten i innlegget det hensvises til tilsier at fedre ikke bør fungere som omsorgspersoner (såfremt ikke det er noe vesentlig galt med mor i en slik rolle).

Samtidig vet vi at 70.000 norske barn har mistet så godt som all kontakt med samværsforeldre etter et samlivsbrudd fordi flytting over lange avstander er blitt vanlig. Dermed sier innlegget at barn ikke bør ha kontakt med pappan sin, - om vi ser den praktiske realiteten av et samlivsbrudd.

I tidligere debatter (sansynligvis også her på KG) har det vært nevn at mange barn mister sine mannlige forbilder ved samlivsbrudd. Årsaken er som oftest at mor eller far flytter så lang at samvær ikke lenger er mulig med jevne mellomrom. Med det innspillet som er kommet i Aftenposten sier denne psykologen at det er bra at barn mister kontakten. Hadde det vært ønskelig med kontakt hadde det sansynligvis kommet et innspill om hvordan kontakten kan opprettholdes fremfor et innspill om at kontakten bør termineres.

[Gjest allium]

Med det innspillet som er kommet i Aftenposten sier denne psykologen at det er bra at barn mister kontakten.

←

Nå overgår du deg selv i å tillegge andre meninger. Og det vil ikke si lite.

[Far til 2]

Jeg mener barnet stort sett har best av å være hos mor de første årene. Ikke fordi far ikke er en egnet omsorgsperson, men fordi barnet rent biologost er mest knyttet til mor.

Mor bærer barnet i magen, fram i livet, og fra der av pågår et psykologisk samspill. Det er veldig viktig for barnets beste å ikke bli presset ut av denne naturlige løsrivningsprosessen. Det går ikke an å gi barnet til far, og forvente det samme samspillet. Fordi det ER forskjell på mor og far for barnet. Det er ikke far som deler denne viktige prosessen med barnet.

Som sagt, dette har ingenting med fars kompetanse å gjøre, men med ren biologo.

←

Da våre barn var små (1-2 år) nektet barna å bli matet av andre enn meg.

Når de krabbet rundt på gulvet krabbet de bort til meg fremfor til moren.

INGENTING tyder på at de heller ikke som små var mer knyttet til mor enn til meg.

[Lizzee]

Jeg synes i utgangspunktet litt synd på små barn som skal bytte hjem annenhver uke. Har et vennepar som en periode forsøkte å la barna bo i det tidligere felles hjemmet hele tiden. Selv byttet mor og far på å være i dette hjemme annenhver uke. (de leide en liten leilighet som de brukte for den av foreldrene som ikke var hos barna).

Etter et halvt år var foreldrene slitne av denne løsningen og orket ikke lenger.... Tenk da hvordan små barn har det som skal bytte annenhver uke....

At barnet bør ha et fast hjem frem til 3-4 årsalder tror jeg er veldig viktig. Men hvem det bor hos? Tror far er like viktig her.

Er det ikke oftest slik da at det blir den av foreldrene som har mulighet som har barnet fast hos seg (hvis det ikke er konflikter og krangel). Og det har tradisjonelt vært slik at mor har hatt en litt "mindre viktig" jobb som har gjort at hun har kunnet ta litt mer vare på barnet i hverdagen. Det var ihvertfall min erfaring da mine barn var små og samværet skulle avtales. Eksen min var mye på reisefot, jobbet mye overtid. Min jobb krevde ikke slike ting. Nå som barna er store velger de selv hvordan de vil ha det - og de vil være annenhver uke hos hver av oss.

Jeg tror at både far og mor har like gode forutsetninger til å ta vare på barnet sitt. Og jeg vet at mange kvinner på død og liv skal trumfe igjennom at det er de som skal ha hovedomsorgen. Og at det finnes mange flotte fedre som knapt nok får se barna sine. Noen tenker da ikke bare på barnet, men også på økonomi og at de er i konflikt med eksen sin og ikke skal gi han/hun noe som helst... konflikter, straff, hevn, osv.osv.osv. Vi kan alle den leksa der....

Hadde foreldre tenkt mer på barna sine og ikke sin egen bitterhet i forbindelse med et samlivsbrudd så hadde barna hatt det mye bedre tror jeg!

[Far til 2]

Hjelpe meg... gjør du deg dum, eller prøver du å provosere?

Det regine sier er jo at det ikke er godtatt å diskutere disse temaene i Norge idag.  Ikke av henne, men generelt.  Meningene hun nevner (babyer har det best hos mor, små barn bør ikke gå i barnehage), er ikke politisk korrekte.

...

...

←

Om jeg har misforstått innlegget må jeg naturligvis legge meg flat. Men hvordan oppfater egentilg du dette innspillet :

"Så er det jo selvsagt visse ting man ikke kan diskutere overhode i dagens Norge. En av dem er at det kanskje, for de fleste, ER best for BABYEr å være mest med mor. En annen er at det kanskje heller ikke ER best for småbarn (under 3?) å være på fulltid i barnehage...."

Det er hun som fremhever "..ER best for BABYEr å være mest med mor".

Men hvis hun ikke sympatiserer med den påstanden ber jeg henne bekrefte det.

[Far til 2]

Nå overgår du deg selv i å tillegge andre meninger.  Og det vil ikke si lite.

←

Hadde den personen det refereres til i Aftenposten kommet med et utspill som var ment å ivareta barnas behov for kontakt med begge foreldrene, hadde han sansynligvis først kommet med et innspill som sikrer slik kontakt.

Når det isteden kommer et innspill om å begrense kontakten antar jeg at det er det som er målet. De fleste av oss prioriterer de problemstillinger vi mener er viktigst å løse. Hvis det å begrense samvær med pappa er det viktigste vil det naturligvis bli prioritert innspill som begrenser dette samværet.

[Yrjenia]

Da våre barn var små (1-2 år) nektet barna å bli matet av andre enn meg.

Når de krabbet rundt på gulvet krabbet de bort til meg fremfor til moren.

INGENTING tyder på at de heller ikke som små var mer knyttet til mor enn til meg.

←

Slik jeg tolker det, sier det mer om moren enn om deg.

[Gjest allium]

Det er hun som fremhever "..ER best for BABYEr å være mest med mor".

←

Ja, jeg oppfatter det også som at hun fremhever det som sin mening. Det hun derimot ikke sier, er det du hevder: At dette er et udiskutabelt faktum. Hun sier tvert imot at denne meningen er det ikke "lov" å hevde i Norge idag.

Hadde den personen det refereres til i Aftenposten kommet med et utspill som var ment å ivareta barnas behov for kontakt med begge foreldrene, hadde han sansynligvis først kommet med et innspill som sikrer slik kontakt.

Når det isteden kommer et innspill om å begrense kontakten antar jeg at det er det som er målet. De fleste av oss prioriterer de problemstillinger vi mener er viktigst å løse. Hvis det å begrense samvær med pappa er det viktigste vil det naturligvis bli prioritert innspill som begrenser dette samværet.

←

Selv om utspillet i utgangspunktet ikke hadde som formål "å ivareta barnas behov for kontakt", er det ikke dermed sagt at utspillet hadde som formål å sabotere denne.

Verden er ikke så svart-hvit som du skal ha den til. Man må klare å ha to tanker i hodet samtidig.

Du kommer stadig med eksempler på at barn mister kontakten med far fordi mor flytter til ny kjæreste. Jeg kjenner ingen slike tilfeller. Derimot kjenner jeg en rekke tilfeller der far sier "får jeg ikke minst delt omsorg, klarer jeg ikke å være ordentlig far", og hvis han ikke får det, så trekker han seg helt ut. Hva slags forelder er det som gjør noe sånt? Og ikke minst, hvor mange mødre ville gjort det samme?

Men når det gjelder fedre, er du alltid parat med unnskyldninger. Hans valg er ikke hans ansvar, må vite. Det er "myndighetenes" feil.

Uff. Jeg orker ikke mer. Og jeg har ikke tid, må bake julekaker. Heretter skal jeg sitte på hendene mine, og ikke skrive mer i denne tråden. Trur eg.

[Lizzee]

Jeg mener barnet stort sett har best av å være hos mor de første årene. Ikke fordi far ikke er en egnet omsorgsperson, men fordi barnet rent biologost er mest knyttet til mor.

Mor bærer barnet i magen, fram i livet, og fra der av pågår et psykologisk samspill. Det er veldig viktig for barnets beste å ikke bli presset ut av denne naturlige løsrivningsprosessen. Det går ikke an å gi barnet til far, og forvente det samme samspillet. Fordi det ER forskjell på mor og far for barnet. Det er ikke far som deler denne viktige prosessen med barnet.

Som sagt, dette har ingenting med fars kompetanse å gjøre, men med ren biologo.

←

OK. mor bærer barnet i magen. Og selvfølgelig om det er mor som er sammen med barnet 24 timer i døgnet det påfølgende året så er det naturlig at barnet roper mamma lettere enn det roper på pappa!

At du og jeg som mødre knytter oss til barnet vårt på grunn av dette samspillet er det ikke tvil om.

MEN!! Om vi gir far lov (og om far gir seg selv lov) til å tilbringe mye mer tid sammen med barnet det første leveåret - ja da får barnet også en sterkere tilknytning til far.

Hva hadde skjedd om du hadde latt far få ta din plass etter at barnet var født? Tror du barnet hadde tatt skade av det? Jeg tror dette går mer på at vi mødre synes det er litt sårt å skulle gi ifra oss ansvaret.

Se på Arve Juritzen som er alenepappa og har vært det fra dag en! Jeg tror ikke datteren hans har manglet noe følelsesmessig i sine første leveår! Vi må slutte å undervurdere fars betydning! Barnet blir knyttet til den personen som tar seg av det - være seg far eller mor - eller begge to! Og at det er litt sånn ønsketenking når mødre tror at det er de som kan best.

[la Flaca]

Jeg har tenkt en del på det der. Det hadde jo vært greit å gjøre seg opp en mening om det siden man aldri vet hva fremtiden bringer. Men det er ikke lett. Man kan jo bare følge magefølelsen, og utover det er barn forskjellige også.

Frem til skolealder er jeg nok overbevist om at barn har det best med å ha ett hjem, og en forelder som har hovedomsorg. Om det er mor aller far har ingen betydning tror jeg. Det kommer heller an på hvem barnet er mest knyttet til.

Men når det gjelder større barn er jeg ikke sikker. Jeg kan vel ikke helt forstå at det på noe tidspunkt i oppveksten skal være noe særlig å flytte frem og tilbake annenhver uke, ala 50/50. Ikke enkelt.

[Lizzee]

Jeg har tenkt en del på det der. Det hadde jo vært greit å gjøre seg opp en mening om det siden man aldri vet hva fremtiden bringer. Men det er ikke lett. Man kan jo bare følge magefølelsen, og utover det er barn forskjellige også.

Frem til skolealder er jeg nok overbevist om at barn har det best med å ha ett hjem, og en forelder som har hovedomsorg. Om det er mor aller far har ingen betydning tror jeg. Det kommer heller an på hvem barnet er mest knyttet til.

Men når det gjelder større barn er jeg ikke sikker. Jeg kan vel ikke helt forstå at det på noe tidspunkt i oppveksten skal være noe særlig å flytte frem og tilbake annenhver uke, ala 50/50. Ikke enkelt.

←

Å ha delt omsorg - 50/50 - fungerer (for mine barn) kun fordi begge foreldre bor i samme nabolag. Skoleunger som også har fritidsaktiviteter krever selv å få være på samme sted hele tiden, der skolen og vennene er. Og da må foreldrene tilpasse seg deretter!