"Mamma er ikke glad i meg"

[Gjest Gjest 1]

Jeg er ganske sikker på at dette ikke stemmer, men moren ( i dette tilfellet) har en tendens til å overreagere på bagateller (les: "kort lunte"). Resultatet er slag og spark med tilhørende hyling og skriking fra moren sin side.

←

Jøss, en voksen kvinne med barn som sparker og slår? Hørtes hormonforstyrret ut.

Man kan ikke endre andre mennesker, mener jeg. De er som de er. Hvis hun ikke forstår at det ikke er smart å forskjellsbehandle barna, må en nok bare si god dag mann økseskaft og la henne seile sin egen sjø, samt håpe på at det er den med mest fornuft som blir den viktigste voksenpersonen i barnas liv.

[Far til 2]

Selvsagt er det ikke god omsorg å sende barna til en forelder som mishandler dem. Og hadde ting vært så ille som "Far" til 2 så subjektivt beskriver, så hadde Barnevernet tatt kontroll over situasjonen. Nå har "Far" til 2 gjentatte ganger skrevet at han ikke har nådd gjennom med sine bekymringsmeldinger til BV, og det kan da tyde på at ikke BV er av den oppfatning at mor er en så dårlig omsorgsperson som det "Far" til 2 vil ha det til.

Og SKULLE mor mot formodning være så slem og ubrukelig som det "Far" til 2 vil ha det til, så bedriver han ikke god omsorg ved å tvinge barna til en forelder som mishandler dem. Da er han ikke bedre selv.

←

Om jeg eller andre kontakter barnevernet og de ikke engang undersøker saken er det lite som kan gjøres for å tvinge dem til å gjøre en slik undersøkelse.

Dessuten vil barnevernet ofte unngå å gå inn i en sak der de mener det er en "voksenkonflikt" mellom foreldrene. Og om de går inn vil de neppe frata den ene forelderen omsorgen, men forsøke å få til en kompromiss løsning som faktisk ivaretar barnet uten å benytte seg av såkalte "vedtak". Det er mye som kan gjøres med fornuftig bruk av psykologi, og jeg er faktisk enig med dem i at bruk av "vedtak" er noe som bør være siste utvei.

Forøvrig kan alle og enhver som har lest trådene hvor du, regine og jeg har kommet i diskusjon, se at dere har sterke ønsker om å sette meg i et dårlig lys fordi barna bor hos meg istedenfor hos moren. Spørsmålet blir dermed hvem som setter seg i et dårlig lys med sin negative innstilling til funksjon basert på f.eks. kjønn. Det er ihvertfall lite i denne tråden som signaliserer forslag til løsning på et problem fra dere, men heller et fokus på bostedsforelder.

Med et slikt fokus vil dere aldri kunne finne best mulig løsning. Fokuser på barnet isteden.

[Tiit]

Det er ikke omsorg å sende avgårde barna til noen som behandler dem som slik Far til 2 beskriver. Man må gjerne være så politisk korrekt man vil mht. at barn SKAL deles mellom foreldrene, men personlig mener jeg at BARNET er viktigere enn foreldrene. BARNET skal beskyttes mot voksne som ikke kan beherske seg.

Greier ikke en forelder som HAR omsorgen, i dette tilfelle FAR, å beskytte barna sine, ja da er han ingen god omsorgsperson. At far til 2 mener det er ok å bruke sine barn som forsøkskaniner, og ofre deres trygghet fordi det SKAL være delt omsorg, er tragisk.

Like mye samvær med begge foreldre ER ikke alltid til barnets beste og det er å håpe at barna iallfal har NOEN som er villige til å se BARNA oppi det hele, og ikke bare  foreldrene.

←

Må si meg helt enig.

Et slag er et for mye.Dersom det er mer enn en enganghendelse kan det være slik at barnet går i konstant uvisshet om når mor skal eksplodere og bruke fysisk vold. Det er dette en voldsom belastning for barnet. Det er også en voldsom belastning for det barnet som IKKE blir rammet direkte av volden. Det er omsorgsutøvers ansvar å utøve omsorgen på en slik måte at barna ikke utsettes for vold. Far til 2 bør beskytte barna mot denne omsorgssvikten, og sette en stopper for samvær inntil han kan være helt sikker på at dette ikke vil skje igjen, og barna kan være helt sikre på at det ikke skjer igjen. Dette reguleres gjennom lov om barn og foreldre. Vold mot barn bør anmeldes, særlig om det skjer fra en av de aller nærmeste, for da er sviket mot barnet ekstra stort. Det hjelpe ikke om mor er glad i barnet. Vold er svik.

[Tiit]

I hodet mitt har jeg døpt om barnet til "Luca" ettersom Suzanne Vega synes å ha skrevet en sang om barnet (My name is Luca)

Det flakkende redde blikket. "Svelgingen" for å unngå å gråte når barnet får kjeft for bagateller. Barnet som stille aksepterer det meste på skolen og i venneflokken uten å "ta igjen". Barnet som altid blir oversett og tilsidesatt iforhold til søsken.

Joda. I mitt hode heter faktisk barnet LUCA.

Jeg er FORBANNET på såkalte "fagpersoner" som altid børster bort et mulig problem med "voksenkonflikt" uten å undersøke saken. Om jeg noen gang får tillit til denne yrkesgruppen gjennstår å se.

←

Mitt forrige svar, var før jeg hadde lest videre i tråden. Men fortsettelsen styrker bare alvoret i den situasjonen barna dine har vært i. Det er sikkert barnevernet du har forsøkt å få til å ta denne saken tidligere, dersom jeg tolker dine innlegg riktig, og alvoret i det du nå forteller, viser bare hvor viktig det er å skjønne hva som er barnevern, og hva som ikke er det.

Barnevernet kan ikke flytte barna fra den ene foreldren til den andre, de kan ikke tildele daglig omsorg og foreldreansvar. Det er faktisk den foreldren som ser at omsorgen bør overtas på grunn av at barna ikke har det bra og utsettes for overgrep, som er nødt til å kreve omsorgen for barnet etter lov om barn og foreldre. Dersom barneverntjenesten skulle gjøre noe for barna i den situasjonen de var i hos mor, måtte det være snakk om tilsyn, råd og veiledning for behandling av mor i forhold til sinnemestring (tiiiiiidkrevende prosess), evnt omsorgsovertakelse. Og de kan ikke plassere barnet hos den andre foreldren, utenom i en helt akutt situasjon, og dersom far samtidig krever omsorgen etter lov om barn og foreldre. Dersom situasjonen faktisk var av så stor alvorlighetsgrad at slike tiltak var nødvendig, og far vet om det uten å kreve omsorgen for barna, sier det ganske mye om fars evne til å ivareta barna sine.

Det høres kanskje hardt ut, men jeg ser det slik.

Når har du jo gått til disse skritt, og jeg ønsker deg lykke til i prosessen, og med barna dine. Jeg kjenner ikke til deg eller dine barn, men kanskje er det riktig å vurdere om de skal få behandling for evnt psykiske skader.

Må bare også tilføye: Det er fint at du ser mors gode sider, og kjærligheten til barna sine, og at du formidler dette til barna. Likevel er det viktig at de riktige ord settes på det som skjer, og hvorfor det skjer. Barna må få bekreftet sin virkelighet, og hva som er ugreit i forhold til mors reaksjoner mot barnet. Det må ikke bli "omskrevet" fordi det er for vondt å sette ord på, slik at barnet tror at det er barnet det er noe galt med istedet for mors atferd. Og samtidig er det viktig å forsøke å gi et realistisk håp om at mor ønsker å få hjelp (dersom det er tilfellet) til å endre sin atferd mot barnet. I alt det vonde bør barnet få lov å ha et håp om at verden kan være et trygt sted å være, og at alt ordner seg.

Endret 11. desember 2006 av Tiit

[Gjest Silmarill]

Hvis mor mishandler hadde jeg rett og slett sagt til henne at de ikke fikk lov til å dra til henne! Hvis moren protesterer på det så har du jo sikkert medhold av dine barn!

Om hun drar opp en sak om dette, så stiller du jo sterkt dersom du kan bevise på en eller annen måte at barna ikke trives hos mor, og begrunne hvorfor!?

[Far til 2]

Problemet Tiit, er at noen av de som kan gripe inn aldri gjorde det.

De undersøkte aldri saken. Da jeg la fram video bevis ville de ikke se det, men kritiserte meg isteden for denne typen bevis. Da jeg i direkte spørsmål spurte hvilken form for bevis som ville være ønskelig fikk jeg til svar at det var ikke noe de ville vurdere. Da jeg ba om en samtale mellom barna (alene) og "fagfolkene" nektet moren det (som på papiret fortsatt har omsorgen) hvis hun ikke fikk være tilstede.

Hvorfor kan ingen med et minimum av kompetanse se at det er vanvittig at ingen andre en bostedsforelder skal kunne ta del i sikkring av barnas psykiske og fysiske behov ? Hvorfor foreslås det et lovverk som prioriterer foreldrene fremfor barna ? Og hva slags empati har såkalte rådgivere som synes å være blottet for for barnas behov ? Lovverket som benyttes idag er for barna ikke verd papiret det er skrevet på.

Det synes som om hele systemet er livredde for å tråkke en viss person på tærne. Ved å trumfe gjennom et system som nekter andre enn omsorgsforeldre å komme med informasjon, og faktisk undersøke sannheten i denne informasjonen, synes det som om myndighetene har klart å lage et system som gir mulighet til å overse barnet.

Og når min frustrasjon øker og sinne og fortvilelsen kommer til uttrykk, lukker "fagfolkene" øyne, ører og munn. De velger minste motstands vei fordi de synes det er både lettvint å se bort fra barnets påstander og fordi de "har rett til" å ikke ta hensyn til andre enn påstandene fra omsorgsforelder.

Som Tiit sier i et innlegg i en annen tråd:

Barneverntjenesten er pliktig til å vurdere biologisk nettverk med tanke på fosterhjemsplassering der det er aktuelt. Men at noen av disse skulle få egne partsrettigheter, er ingen garanti for at det ville bli til barnets beste. Tvert imot. Det vil kunne gi mye konflikt mellom familiemedlemmer, og de voksnes rettigheter vil bli styrket. Ser ikke at det styrker barnets beste.

...

←

Hvis dette er den samme innstillingen som barneversansatte har når det gjelder bekjymringsmeldinger fra familiemedlemmer er det kansje ikke så rart at en del barn ikke får den hjelpen de har behov for. Det bekrefter nemlig at det ikke er ønskelig å ta hensyn til samværsforeldres bekymringsmelding.

Joda. Jeg er engasjert når det gjelder det offentliges interesse for å ivareta barn. Og jeg er forbannet, frustrert, fortvilet over at det ikke er mulig å finne ut av hvordan feil som er gjort kan rettes opp.

Jeg har sett hvordan "barnevernet" på en noncharlant måte har børstet vekk bekymringsmeldinger som om det var flass på skulderen.

Det er dessverre liten trøst at tilsvarende problem skjer innenfor andre grupper i helse/sosial tjenesten.

Det virker utvilsomt som om enkelte ønsker å markere sin makt ved å gi f... i den informasjonen som foreligger. Om ikke dette endres vil vi oppleve at mange barn ikke vil få den hjelpen de burde hatt rett til å få.

Jeg er inneforstått med at jeg kjemper mot et enormt maktapparat som ikke vil la seg plukke på nesen av en krakilsk pappa som mener barna ikke blir ivaretatt av dette tunge maktapparatet. Men maktapparatetet har faktisk enkelte alvorlige feil/mangler, og om jeg kan være delaktig i at ETT ENESTE BARN får en bedre hverdag ved at de unngår å oppleve det samme , vil jeg være overlykkelig på deres vegne.

Så får jeg heller leve med stempelet som en "krakilsk pappa" Det er det minste offeret.

[Gjest Silmarill]

Nei, far til 2, du er ingen krakilsk pappa, men du er en omsorgsperson for dine barn!

Hvorfor nektet hun samtale med fagpersonell vedr. dine barn???

Kan hu egentli det!?

(Det kan vel ikke holde at hun på papiret har eneforsørging, spesielt ikke dersom barnet ditt/barna dine kan nevne at mamma er dum noen ganger, og at jeg vil helst være sammen med pappa?)

Det må da bety og telle noe!

Er det egentlig slik at du har hovedomsorgen og mor er sammen med dem av og til? De gangene de er med mor så er det ikke noe "gøy" i følge barnet/barna dine?.

Om det ikke alltid er sånn, så lurer jeg på om det som oftest er slik?!

Endret 12. desember 2006 av Silmarill

[regine]

Forøvrig kan alle og enhver som har lest trådene hvor du, regine og jeg har kommet i diskusjon, se at dere har sterke ønsker om å sette meg i et dårlig lys fordi barna bor hos meg istedenfor hos moren. Spørsmålet blir dermed hvem som setter seg i et dårlig lys med sin negative innstilling til funksjon basert på f.eks. kjønn. Det er ihvertfall lite i denne tråden som signaliserer forslag til løsning på et problem fra dere, men heller et fokus på bostedsforelder.

Med et slikt fokus vil dere aldri kunne finne best mulig løsning. Fokuser på barnet isteden.

←

Dette er bare tull.

Det jeg har kritisert og kritiserer deg for, er nettopp at du IKKE forsvare dine barn, dersom nå situasjonen er så ille som du beskriver. Dette har gått igjen i tråd etter tråd etter tråd, hvor du ALLTID har trukket fram hvor ille mor behandler barna, og har behandlet deg. LIKEVEL tar du IKKE ansvar for dine barn og det har ingenting med hvem som er bosttedsforelder eller hvilket kjønn det er på dem (men det er selvsagt mye enklrere for deg å angripe meg som påpeker dette, enn å gjøre noe med situasjonen)

at du insisterer på å framstille deg som et misforstått offer for allverdens "mannsfiendlige" fæle damer på offentlige etater er DITT problem. Og - ser det ut til - dine BARNS, fordi du ikke evner å faktisk gjøre noe med den situasjonen du hevder barna dine lever under.

Min medlidenhet er verken med deg eller mor, men rett og slett med barna - som ikke har NOEN som beskytter dem og deres rettigheter. Ingen som ivaretar deres behov, ingen som forsvarer dem.

[Gjest Gjesta]

dere har sterke ønsker om å sette meg i et dårlig lys fordi barna bor hos meg istedenfor hos moren.

←

Dette er bare tull, du vil ikke finne et eneste innlegg fra min hånd som favoriserer en av foreldrene basert på kjønn. At du opplever at det er slik, er synd, men det sier mye om din virkelighetsoppfatning. Hvis du har den samme virkelighetsoppfatningen ift dine barns mor, så er det jo klart at du ikke blir tatt på alvor av Barnevernet.

Kanskje det er lurt å begynne å se din egen sak fra alle sider, jeg tror det går utover barna dine at du bruker så mye energi på å manipulere omgivelsene og å angripe barnas mor. Jeg tror du skal legge bort alle imaginære fiender og heller bruke tid på god oppdragelse av dine kjære små.

Hvis du virkelig mener at dine barn mishandles fysisk eller psykisk hos sin mor, så er det ditt ansvar å ikke sende dem til henne, og heller ta bråket som følger med. Det er dine barn verdt.

Men, jeg synes det er rart, "Far" til 2, hvis det er som du sier: At du har foretatt utallige henvendelser til Barnevernet uten at de har støttet deg. Da må du nesten bare innse at de ikke er enige i at din eks er en dårlig omsorgsperson. Først synes jeg du skal spørre deg selv hvorfor. Hvis mor skader barna, så får du holde dem hjemme hos deg. Hvis ikke, så får du nesten slutte å bruke barna i denne saken, de merker at du har en så negativ holdning til den andre forelderen. Og det er barna det går utover.

Endret 12. desember 2006 av Forumtroll

[Gjest Gjesta]

Da jeg la fram video bevis ville de ikke se det, men kritiserte meg isteden for denne typen bevis.

←

Filmet du mishandlingen istedet for å gripe inn og beskytte barna dine?

[Gjest Gjesta]

Min medlidenhet er verken med deg eller mor, men rett og slett med barna - som ikke har NOEN som beskytter dem og deres rettigheter. Ingen som ivaretar deres behov, ingen som forsvarer dem.

←

Endret 12. desember 2006 av Forumtroll

[Far til 2]

Nei, far til 2, du er ingen krakilsk pappa, men du er en omsorgsperson for dine barn!

Hvorfor nektet hun samtale med fagpersonell vedr. dine barn???

Kan hu egentli det!?

(Det kan vel ikke holde at hun på papiret har eneforsørging, spesielt ikke dersom barnet ditt/barna dine kan nevne at mamma er dum noen ganger, og at jeg vil helst være sammen med pappa?)

Det må da bety og telle noe!

Er det egentlig slik at du har hovedomsorgen og mor er sammen med dem av og til? De gangene de er med mor så er det ikke noe "gøy" i følge barnet/barna dine?.

Om det ikke alltid er sånn, så lurer jeg på om det som oftest er slik?!

←

Jeg forstår det slik at hun "kan" nekte en samtale mellom barna og fagpersonell om hun ikke får være tilstede, såfremt det ikke er gjort noe vedtak.

Også da skolen slo alarm og "fagfolk" ble innkalt for å snakke med barna, forlangte hun å være tilstede. Et av barna fortalte etterpå at det ikke turte å si noe "fordi mamma så så streng ut".

Det er slik at mor har hovedomsorgen på papiret. Men i samtaler med fagfolk ble vi enig om at de i praksis skal bo hos meg (en prøveperiode på ett år) og ha samvær med mor. Dermed er det fortsatt slik at mor sitter med mulighet til å trenere mye så lenge hun i alle offisielle papirer har eneomsorg.

Og joda. Jeg ER krakilsk

Da et av barna ble utsatt for en ulykke mente fastlegen at det var en bagatell. Barnet fikk ingen medisinsk oppfølging iløpet av de neste 3 måndene tiltross for 3 forsøk på nye samtaler med legen. Vi byttet fastlege som skrev ut rekvisisjon på en skikkelig undersøkelse.

Jeg dro til vårt lokale sykehus for å få time, og de skulle gi tilbakemelding innen 1 mnd ? om hvor lang ventetiden ville være (i mellomtiden var barnet hjemme fra skolen). Dette nektet jeg, og ga beskjed om at jeg ville ha svar mht ventetiden iløpet av 2 dager. Det var tydligvis brudd på deres rutiner og det kunne de ikke gjøre. Da nektet jeg å gå før jeg hadde fått snakket med en lege. Jeg ble truet med Politiet om jeg ikke fjernet meg. Resultatet var at jeg satt meg ned på et venterom og ventet på Politiet. Da ga de seg og 4 timere senere (etter at jeg hadde forlatt sykehuset) ringte de og ga beskjed om undersøkelse 2 dager senere.

OG DE FANT PROBLEMET. Barnet ble lagt inn, og kort tid senere var problemet løst.

Så, - joda. Jeg er krakilsk (hvis jeg må). Men jeg er stolt av at pågangsmotet gjør at barna får det bedre .

[Far til 2]

Filmet du mishandlingen istedet for å gripe inn og beskytte barna dine? 

←

Jeg filmet SKADENE !!!

[Gjest Gjesta]

Jeg ble truet med Politiet om jeg ikke fjernet meg.

←

Og du tror ikke du mangler evnen til å kommunisere med fagfolk? Eller andre mennesker generelt?

[Gjest Gjesta]

Jeg filmet SKADENE !!!

←

Hvilke skader? Er det sikkert hvordan barnet har fått disse merkene? Hva skal Politi og Barnevern tenke, da? Kan det hende at en forelder som ligger i et konfliktfylt forhold med sin eks selv har påført barna disse skadene? Kan barna ha fått dem ved et uhell eller lekeslåssing med jevnaldrende?

Ved mistanke om slik mishandling så vil det vel bli foretatt dommeravhør av barna?. Undrer ikke du, "Far" til 2 hvorfor myndighetene IKKE har mistanke om at de har lidd overlast hos moren, dersom det er sant det du forteller?

[Gjest lazuli]

Hvis du vet at barnet ditt blir mishandlet og i tillegg har bevis på dette, begriper jeg ikke at du ikke har kontaktet en advokat for lenge siden. Som far skal du beskytte dine barn, ikke bruke tiden på å "skyte" i alle retninger over alle andre som ikke foretar seg noe

Tviler på at "lille Luca" er tjent med at du sitter og beklager deg. Få tak i "mannskrafta" di, omsett ord til handling og ta vare på barnet ditt!!

[Gjest =tentacle=]

Hvilke skader? Er det sikkert hvordan barnet har fått disse merkene? Hva skal Politi og Barnevern tenke, da? Kan det hende at en forelder som ligger i et konfliktfylt forhold med sin eks selv har påført barna disse skadene? Kan barna ha fått dem ved et uhell eller lekeslåssing med jevnaldrende?

Ved mistanke om slik mishandling så vil det vel bli foretatt dommeravhør av barna?. Undrer ikke du, "Far" til 2 hvorfor myndighetene IKKE har mistanke om at de har lidd overlast hos moren, dersom det er sant det du forteller?

←

Oppsummeres som: "Sikker på at du ikke selv har dengt ungen, det tror nemlig jeg?"

Jeg innrømmer at jeg ikke er inne i omsorgskonfliktpolitikk, men er det ikke bostedsforelder som har ansvaret for barna, og bostedsforelder som kan holde barn tilbake fra samvær? Av det jeg lille jeg har sett kalles det samværssabotasje hvis bostedsforelder ikke gir fra seg barnet til samvær, mens det kan kalles kidnapping hvis ikke samværsforelder returnerer barnet. Og da har bostedsforelder kunnet be om assistanse fra politiet til å hente barnet, mens jeg ikke har sett tilsvarende for samværsforeldre som ikke får barnet utlevert for samvær. Som sagt, mulig jeg er helt på jordet, men jeg har oppfattet det som at samværsforelder står mye svakere i en konflikt.

[Tiit]

Det er ikke lett å være i en situasjon som du er Ft2. Du forventer at hjelpeapparat skal stille opp, og de gjør det ikke. Det er mulig at du ikke har fått rett veiledning der du har henvendt deg, eller så har du ikke tilegnet deg veiledningen. Dersom du har konkret grunn til å tro at barnet/barna lider overlast hos mor, kan du stoppe samværet, og kreve at barna skal bo hos deg. Du kan kreve at det ikke skal være samvær, eller at samvær skal skje under tilsyn. Men det er DU som må fremme denne saken gjennom din advokat. Er det umiddelbar fare for barnet/barna under samvær, kan din advokat levere inn krav om midlertidig forføyning slik at samværet stoppes umiddelbart. Du bør ikke stoppe samvær som er avtalt uten at du går frem på denne måten, for da er det du som trenerer. Du kan ikke vente at barnevernet skal beskytte barna dine på dine vegne, det må du gjøre selv. Om det er alvorlig svikt, og du ikke gjør noe med det du vet, vil barnevernet kunne beskytte barna på annen måte, eks flytte dem til en trygg base. (jeg vet at du har endret situasjonen nå, men dette for å si noe om saksgangen)

Når det gjelder det at barnevernet ikke fikk snakke med barna alene, stiller jeg spørsmål omkring. Dersom de har startet en undersøkelse sier loven klart at barnevernet skal kunne kreve å snakke med barnet i enerom. Men loven sier samtidig at undersøkelsen ikke skal gjøres mer omfattende enn nødvendig. Så det kommer an på hvor sterk bekymringen var i utgangspunktet, og hvor nødvendig de anså denne enesamtalen til å være.

Stemmer i med Lazuli; hent frem gutset ditt, og stå på for barna dine. De er helt avhengig av deg.

[Gjest Gjesta]

Oppsummeres som: "Sikker på at du ikke selv har dengt ungen, det tror nemlig jeg?"

Jeg innrømmer at jeg ikke er inne i omsorgskonfliktpolitikk, men er det ikke bostedsforelder som har ansvaret for barna, og bostedsforelder som kan holde barn tilbake fra samvær? Av det jeg lille jeg har sett kalles det samværssabotasje hvis bostedsforelder ikke gir fra seg barnet til samvær, mens det kan kalles kidnapping hvis ikke samværsforelder returnerer barnet. Og da har bostedsforelder kunnet be om assistanse fra politiet til å hente barnet, mens jeg ikke har sett tilsvarende for samværsforeldre som ikke får barnet utlevert for samvær. Som sagt, mulig jeg er helt på jordet, men jeg har oppfattet det som at samværsforelder står mye svakere i en konflikt.

←

Absolutt ikke, jeg har ingen grunn til å trekke den slutningen at "Far" til 2 mishandler barna sine. Og Barnevernet har ikke grunn til å tro at andre mishandler dem, heller. Men hvis "Far" til 2 mener mor mishandler barna, og han føler at han ikke blir trodd hverken av sykehus, Barnevern eller Politi, ja da er jo hans eneste mulighet å holde barna borte fra samvær med mor.

Han opplyser forøvrig at det er han som i praksis har daglig omsorg for barna, så da kan det vel ikke kalles kidnapping. Men det er jo litt vanskelig, dette, all den tid han ikke blir trodd av fagfolk og all den tid han mener alle innenfor Barnevern, Politi og nå også helsepersonell motarbeider han.

[Gjest =tentacle=]

Absolutt ikke, jeg har ingen grunn til å trekke den slutningen at "Far" til 2 mishandler barna sine. Og Barnevernet har ikke grunn til å tro at andre mishandler dem, heller. Men hvis "Far" til 2 mener mor mishandler barna, og han føler at han ikke blir trodd hverken av sykehus, Barnevern eller Politi, ja da er jo hans eneste mulighet å holde barna borte fra samvær med mor.

Han opplyser forøvrig at det er han som i praksis har daglig omsorg for barna, så da kan det vel ikke kalles kidnapping. Men det er jo litt vanskelig, dette, all den tid han ikke blir trodd av fagfolk og all den tid han mener alle innenfor Barnevern, Politi og nå også helsepersonell motarbeider han.

←

I praksis, men ikke formelt. Formelle rettigheter har en tendens til å følge den som formelt har rettighetene.

Jeg kan ikke uttale meg om hva barnevernet har grunn til å tro og ikke, og hvis det foreligger en anmeldelse for vold så kan jeg bare håpe at politiet behandler den etter lovverket.