"Mamma er ikke glad i meg"

[Far til 2]

Overskriften kunne like gjerne vært "pappa er ikke glad i meg", men da hadde kansje ikke innlegget skapt like mye oppmerksomhet i dette forumet.

Problemet er at jeg håpet at barna kunne tenke seg felles omsorg fordi jeg mener de har behov for kontakt med begge foreldrene. I dag bor de hos meg.

Men IGJEN ! måtte jeg hente en av ungene fordi barnet hadde kommet på kant med moren. Da vi satt oss i bilen begynte barnet å gråte og sa: "Mamma er ikke glad i meg".

Jeg er ganske sikker på at dette ikke stemmer, men moren ( i dette tilfellet) har en tendens til å overreagere på bagateller (les: "kort lunte"). Resultatet er slag og spark med tilhørende hyling og skriking fra moren sin side.

Jeg vet dette også skjer motsatt vei, så ikke angrip meg for at det i dette tilfellet er mor som reagerer som hun gjør.

Problemet er at det "knuser hjertet mitt" når jeg ser at ett av barna blir tildelt "en mengde" fordeler, mens det andre barnet er alltid "hoggestabben" som får skylda om noe går galt eller om barna krangler. Dette kan utvilsomt være basert på min subjektive mening, men sannheten er i mine øyne at det ene barnet har langt bedre sosiale antenner, og vet hvordan foreldre kan manipuleres. Det andre barnet er ikke like smart i en slik sammenheng.

Hvordan tar jeg dette opp med moren. Barnet nekter ikke bare felles omsorg, men nekter faktisk å være hos moren. Dette til tross for at moren i mine øyne har mange gode egenskaper som jeg ikke har (så får jeg unngå å nevne de tingene vi er uenig om i denne omgang )

Mange mødre har sikkert opplevd noe av det samme når faren ikke er interesert i samvær etc. Men hva sier dere til barnet i slik situasjoner ?

Jeg tror ærlig talt ikke at moren ikke er glad i barnet. Men barnet oppfatter det slik pga forskjellsbehandlingen.

Jeg trenger råd.

[Gjest Gjesta]

Mener du at mor slår og sparker barnet mens hun hyler og skriker til det?

Uansett; på generelt grunnlag er det vel ikke uvanlig at barn setter foreldre opp mot hverandre, eller bruker utsagn som "du/hun/han er ikke glad i meg" for å formidle frustrasjon eller få en reaksjon. Det betyr ikke nødvendigvis at barnet virkelig tror at hun/han ikke elsker det. Det man kan gjøre hvis barnet sier slikt er vel å forsikre det om at "jo, jeg vet at hun/han er fryktelig glad i deg. Man kan bli sint på den man elsker men jeg vet at hun/han elsker deg over alt på jord, du elsker jo meg hele tiden men det hender at du er sint og sur på meg allikevel, osv osv". Du kan jo også spørre om hvorfor h*n ikke tror det, og gi barnet bekreftelse på at episoden sikkert var lei for barnet samtidig som du forklarer at mor absolutt elsker h*n men kanskje var sliten eller veldig sint fordi....? Alt etter som hvilket forhold dere har, ville jeg vurdert å snakke med mor om det. Ikke som en anklage men mer som et felles problem; "barnet vårt sier h*n ikke tror vi er glad i h*n, vi bør kanskje bli flinkere til å gi bekreftelser og tenke litt over om det blir mye negativt samspill, osv".

Men hvis det er slik at mor sparker, slår, hyler og skriker til barnet ville jeg kontaktet "de du vet" for råd.

[Jane How]

Hvor gammelt er barnet?

Uansett så synes jeg ikke slag, spark og hyling er noe en mamma bør gjøre mot sitt barn.. Men hva er verst, å oppleve dette eller å ikke ha kontakt med moren? Slikt er vanskelig å vite. Hvis barnet ditt ikke vil til moren, tror jeg kanksje du bør la hun/han slippe en helg. Se det litt an. Tror det viktigste er at du er på lag med barnet ditt, når det gjelder slike ting. Synes normalt sett at foreldre bør kjøre noenlunde de samme reglene ovenfor barna, men dette er ikke et normalt tilfelle! Ikke gi inntrykk av at du tolererer morens måte å reagere på ovenfor barna. I en ideell verden burde barn ha god kontakt med begge foreldre og bli kjent med begge på like vilkår. Dessverre er det ikke alltid slik. Fordelen for ditt barn er at det bor hos deg, og ditt ansvar blir da å gjøre det beste for det. Jeg tror ikke at det alltid er til barnets beste å være mest mulig med begge foreldre. Har selv en viss erfaring med slikt (ikke slag og spark, men ord eller mangelen på ord). Det er ikke noe særlig å føle seg uønsket. Å ha én forelder som alltid bryr seg uansett hva den andre sier, betyr så mye.

Hva du konkret kan gjøre er ikke lett å gi råd om. Først og fremst bør du vel ta en prat med mor men det er jo ikke sikkert det når fram. Kanksje blir det til og med verre for barnet. Uansett hvordan du velger å angripe dette, må du huske at barnet har det bra hos deg, og om kontakten mellom mor og barn kanskje bør være på et minimum så har h*n fortsatt én bra omsorgsperson. Det er ofte tilstrekkelig.

[Gjest lazuli]

Jeg tror at det er ganske mange barn som kommer med slike uttalelser når de føler seg urettferdig behandlet, dette er normalt og går som regel over når ting roer seg. I ditt barns tilfelle syns jeg det høres ut som om det har grunn til å føle som det gjør.

Du skriver at moren har kort lunte, noe som resulterer i slag og spark Dette er ikke lovlig, selv om morens reaksjon er et resultat av en mer alvorlig ting enn en bagatell. I tillegg blir barnet forskjellsbehandlet i forhold til sin bror eller søster fordi hun/han reagerer på en måte som provoserer moren mer.

Jeg syns ikke det er det minste rart at barnet ikke vil være hos moren sin når besøket får slike utfall som du beskriver. Hvis du ser at barnet ditt har grunn til å føle seg forskjellsbehandlet syns jeg du skal støtte ham/henne i dette. All forskning viser at barn tåler mye mer av slikt hvis andre bekrefter at det de opplever er reelt. Det samme gjelder bekreftelse av morens manglende frustrasjonstoleranse.

Var jeg deg ville jeg ha snakket til moren "rett fra hjertet". Fortell henne hva barnet føler, at det ikke vil på besøk fordi det blir mishandlet og forskjellsbehandlet. Pass på å få frem at du forstår barnet og at du overhodet ikke vil finne deg i at barnet ditt blir behandlet på denne måten. Samtidig kan du jo fortelle henne hva barnet går glipp av når det har en mor som ikke gir det den omsorgen det trenger.

Det kan jo hende moren vil gå i forsvar, men er hun glad i barnet sitt vil hun nok lytte på deg. Uansett vil en dialog om dette være veldig viktig for barnet. Kanskje vil det vise seg at hun trenger hjelp både til sinnemestring, og til å takle barnet det er snakk om.

[Far til 2]

Takk for råd.

Jeg tror selv at det er morens overreaksjoner (mildt sagt) som får barnet til å mene det det gjør. Det er under en uke siden hun tilsto at hun også da hadde reagert med slag. Og lydnivået kan nå utrolige høyder "når hun tar av" og mister enhver form for kontakt med omverdnen pga temperamentet.

Samtidig kan det synes som om barnet har behov for å bli tatt alvorlig, bli hørt når det har sterke meninger istedenfor å bli "børstet bort" som en uvesentlighet.

Jeg har tatt dette opp med moren flere ganger tidligere, og sammen med "fagpersonel" (hint: embla) har hun sagt at hun vil endre dette. Jeg sitter imidlertid med inntrykk av at det kansje ikke er like lett å leve opp til dette i praksis, som det er å komme med uttalelsen i andre sammenhenger.

Det kan synes som om sammenhengen med at det andre barnet nesten aldri utsettes for det samme temperamentet, er årsaken til barnets påstand.

Barnet som får gjennomgå blir av læreren beskrevet som ekstremt stille og forsiktig på skolen (nesten kuet ?, min påstand). Jeg hadde håpet at det skulle bli like glad og utadvendt som alle andre barn. Slik det er nå vil jeg si at det langt på vei mister noe av den "bekjyringsløse" barndomen.

Selv har jeg enorm kjærlighet og respekt for min mor som lot meg og min søster få oppleve felles omsorg. Jeg vil så gjerne at barnet skal få oppleve det samme forholdet til sin mor som jeg gjorde, kombinert med felles omsorg. Det føles utvilsomt som et nederlag for meg om det ikke går, men jeg biter gjerne i meg et slikt "nederlag" hvis det kan hjelpe på barnets trygghet/selvsikkerhet.

Jeg er fortsatt usikker på hvordan jeg skal ta tak i problemet, men ser at en samtale med moren ikke er til å unngå. Forhåpentligvis kan det bli en samtale uten at vi angriper hverandre og kommer i forsvarsposisjon.

[Gjest lazuli]

Hvis moren tidligere har sagt hun vil endre sin oppførsel kan du jo ta det derfra. Det kan jo hende hun er fortvilet over at hun ikke klarer det hun hadde tenkt i teorien. På et familiekontor vil hun kunne få hjelp til å endre både sin holdning og adferd overfor barnet.

[regine]

Det er ikke omsorg å sende avgårde barna til noen som behandler dem som slik Far til 2 beskriver. Man må gjerne være så politisk korrekt man vil mht. at barn SKAL deles mellom foreldrene, men personlig mener jeg at BARNET er viktigere enn foreldrene. BARNET skal beskyttes mot voksne som ikke kan beherske seg.

Greier ikke en forelder som HAR omsorgen, i dette tilfelle FAR, å beskytte barna sine, ja da er han ingen god omsorgsperson. At far til 2 mener det er ok å bruke sine barn som forsøkskaniner, og ofre deres trygghet fordi det SKAL være delt omsorg, er tragisk.

Like mye samvær med begge foreldre ER ikke alltid til barnets beste og det er å håpe at barna iallfal har NOEN som er villige til å se BARNA oppi det hele, og ikke bare foreldrene.

[Gjest Grønn Frosk]

Jeg skjønner godt at det skjærer deg i hjertet når barnet ditt sier noe slikt. Dersom barnet ditt ikke sier dette for å sette dere foreldre opp mot hverande, så skjærer det nok barnet ganske kraftig i hjertet og. Det er dessverre sånn at barn er mestre til å fange opp og tolke mors/fars væremåte, og usikre barn tolker gjerne negativ væremåte til å bety at foreldre ikke er glad i seg. Dersom mor flerer ganger har blitt forklart hva hennes væremåte gjør med barna, men ikke har forandret denne, så kan det være at hun selv ikke greier å forandre den, ikke klarer å se at den er feil, eller ikke klarer å sette seg inn i hva denne gjør med barnet. Det er det desverre ganske lite du kan gjøre med. Så lange hun har samvær/delt omsorg så vil hennes væremåte påvirke barnet.

Jeg prøver ikke å si at hun ikke burde ha samvær mer, men at det er lite du kan gjøre med væremåten hennes. Det beste du egentlig kan gjøre er å snakke med barnet. Ta barnets følelser på alvor, men understrek samtidig at "mamma er veldig glad i deg, men får ikke alltid til å vise det på den måten du vil.." Prøv gjerne å finne frem til måter mor viser at hun er glad i barnet på; eks. lager barnet favoritt-middag, går på kino, trøster når barnet våkner om natten. Det at hun i sinne reagerer på en absolutt uakseptabel måte betyr ikke at hun ikke er glad i barnet.

Måten mor reagerer på når hun er sint er absolutt ikke greit. Jeg skjønner at du har prøvd mye for å forandre den, men at det ikke fungerer. Er det en mulighet å få barnet til å skrive ett brev til mor om hvor lei seg hun blir når mor blir sint? Så kan du overlevere det, og etterpå ta en ordentil prat med mor hvor du IKKE virker sint og fordømmende? Ved å skrive brev slipper barnet å ta konfrontasjonen, noe som absoultt ikke er barnets ansvar, men barnet får på en måte allikevel uttale seg.

[:-) anna]

Takk for råd.

Jeg tror selv at det er morens overreaksjoner (mildt sagt) som får barnet til å mene det det gjør. Det er under en uke siden hun tilsto at hun også da hadde reagert med slag. Og lydnivået kan nå utrolige høyder "når hun tar av" og mister enhver form for kontakt med omverdnen pga temperamentet.

Samtidig kan det synes som om barnet har behov for å bli tatt alvorlig, bli hørt når det har sterke meninger istedenfor å bli "børstet bort" som en uvesentlighet.

Jeg har tatt dette opp med moren flere ganger tidligere, og sammen med "fagpersonel" (hint: embla) har hun sagt at hun vil endre dette. Jeg sitter imidlertid med inntrykk av at det kansje ikke er like lett å leve opp til dette i praksis, som det er å komme med uttalelsen i andre sammenhenger.

Det kan synes som om sammenhengen med at det andre barnet nesten aldri utsettes for det samme temperamentet, er årsaken til barnets påstand.

Barnet som får gjennomgå blir av læreren beskrevet som ekstremt stille og forsiktig på skolen (nesten kuet ?, min påstand). Jeg hadde håpet at det skulle bli like glad og utadvendt som alle andre barn. Slik det er nå vil jeg si at det langt på vei mister noe av den "bekjyringsløse" barndomen.

Selv har jeg enorm kjærlighet og respekt for min mor som lot meg og min søster få oppleve felles omsorg. Jeg vil så gjerne at barnet skal få oppleve det samme forholdet til sin mor som jeg gjorde, kombinert med felles omsorg. Det føles utvilsomt som et nederlag for meg om det ikke går, men jeg biter gjerne i meg et slikt "nederlag" hvis det kan hjelpe på barnets trygghet/selvsikkerhet.

Jeg er fortsatt usikker på hvordan jeg skal ta tak i problemet, men ser at en samtale med moren ikke er til å unngå. Forhåpentligvis kan det bli en samtale uten at vi angriper hverandre og kommer i forsvarsposisjon.

←

Uff, for en lei situasjon.

Det er jo veldig vanskelig for deg som eks å ha en konstruktiv samtale med henne om dette. Samtidig er det viktig at du ikke aksepterer det. Og er på barnets side.

Jeg synes det er ekstremt viktig at du skal holde med barnet i at dette ikke er OK. Kanskje trenger barnet bekreftelse på at det h*n opplever ikke er greit. At det han opplever som riktig og galt er det som stemmer. Om du sier at "mamma blir bare så sinna av og til" så sier jo du indirekte at dette må barnet bare leve med.

Jeg tror det lureste du kan gjøre er å snakke med henne så nøkternt du bare kan.

Og ikke gå inn i en diskusjon, bare si at "du ville hun skulle vite det".

"Xxxx sier at du ofte blir veldig sinna, og at du i flere tilfeller har slått h*n

H*n sier at han ikke tror du er glad i ham fordi du behandler ham slik. Jeg vet at du er veldig glad i ungene, og tror ikke du ønsker at barnet ditt skal tenke slik.

Jeg synes dere to skal sette dere ned å ta en prat. Og at du skal sørge for at dette aldri skjer igjen. "

[tingeling]

Kjære far til 2

Du får mye pepper her inne på KG, men på meg virker du som en pappa som virkelig har et bevisst forhold til din rolle som far og omsorgsperson.

hva om du tar kontakt med alternativ til vold? De har masse erfaring med slikt og kan sikkert komme med bedre råd enn det vi synsere her inne kan.

Lykke til!

Tingeling

Endret 10. desember 2006 av tingeling

[Jane How]

Jeg får helt vondt av barnet ditt. Har hatt det slik til en viss grad selv hjemme, stille og redd på skolen osv. Det hadde ettervirkninger i flere år, ødela mye for mitt selvbilde. Forskjellen var at jeg bodde med begge foreldre, og ble ikke beskyttet av min far på den måten du har mulighet til.

Hvis barnet har det bedre hos deg enn hos moren, syns jeg du bare må bite i deg det nederlaget... For i dette tilfelle er det ikke et nederlag! Din barndom og ditt barns barndom har helt ulike betingelser, og selv om felles omsorg var bra for deg, tror jeg ditt barn har det best med å bo fast hos deg. Gi slipp på tankene om hva som burde vært det ideelle.

[Gjest Hilde K S]

Jeg er dypt og inderlig sjokkert over at noen som hevder å alltid tenke på barnas beste, lar barna være hos en person som sparker og slår. Dette er vel ikke en ny problemstilling, Fartil2? Hvor lenge har du visst om dette?

[Gjest lazuli]

Kjære far til 2

Du får mye pepper her inne på KG, men på meg virker du som en pappa som virkelig har et bevisst forhold til din rolle som far og omsorgsperson.

hva om du tar kontakt med alternativ til vold? De har masse erfaring med slikt og kan sikkert komme med bedre råd enn det vi synsere her inne kan.

Lykke til!

Tingeling

←

Enig. Her kan også barnet få hjep til å sortere sine følelser i gruppe med andre barn i samme situasjon.

Gi slipp på tankene om hva som burde vært det ideelle.

←

Jepp...

[Elodi]

Jeg synes du høres ut som en utrolig flink pappa, som tar barna dine på alvor. Men samtidig vil jeg minne deg på at det dessverre ikke alltid er til barnas beste å ha like mye kontakt med begge foreldrene dersom den ene er så ustabil som din eks høres ut. Selv kjempet jeg meg og barna gjennom 4 år med samvær hos en far som i dag er erklært psykisk ustabil.

Din oppgave er å skåne barna fra slike opplevelser og dersom din eks sparker og slår osv. må du sørge for at både hun får hjelp og at barna skjermes fra henne.

Mine barn har i dag ikke kontakt med faren sin, noe som i utgangspunktet er utrolig trist, men det eneste rette i vår situasjon.

Jeg sier ikke at det trenger å bli så drastisk for deres del, men noe må gjøres!

[Gjest =tentacle=]

Det er uakseptabelt at en forelder reagerer med ukontrollerte sinneutbrudd og vold overfor et barn. Og sterkt skjerpende at det aktuelle barnet ser at mor reagerer slik overfor henne/ham, og ikke det andre barnet. Klarer hun ikke å kontrollere seg ved egen hjelp, bør hun ha et oppfølgingsopplegg på sinnemestring og alternative måter å håndtere situasjoner på. Hadde det vært lett for henne å skjerpe seg, hadde hun ikke slått nylig.

Morens reelle følelser for hvert av barna er ikke i nærheten så relevant som hva hvert av barna opplever at hun føler. Mor er kanskje dypest sett like glad i begge barna, men hun kommuniserer noe helt annet. Får dere ikke snudd det bildet, ville jeg lagt vekk alle tanker om delt omsorg.

Edit: Deler av innlegg fjernet og sendt som pm i stedet

Endret 10. desember 2006 av =tentacle=

[Far til 2]

Etter å ha forsøkt samvær noen timer til i dag er barna tilbake hos meg etter ønske fra barna (og mor).

Før de la seg i kveld spiste vi litt god mat og snakket ut som det som hadde skjedd, og etter samtale med moren ble vi enig om at samvær ikke skal skje ihht "samværsavtalen" neste gang, men at barna isteden blir her en stund fremover.

Offisielt har moren omsorgen. Barna bare bor her uoffisielt. Men etter de siste konfliktene ser jeg at det kan bli nødvendig å kreve den daglige omsorgen og legge ønsket om felles omsorg på hylla en stund fremover. Jeg har hele tiden vært opptatt av at det er barnas ønsker som skal ivaretas såfremt dette er mulig å gjennomføre, og om de ønsker begrenset samvær ser jeg ingen annen utvei enn å følge deres vilje. Men forhåpentligvis vil mor etterhvert lære seg å styre temperamentet, og da er det igjen rom for å se på alternativer om barna ønsker en endring.

[Titti72]

En varm og god til deg. Det fortjener du Far til 2.

Jeg har gått noen mil i dine sko så jeg vet hvor tungt og kjipt tingen kan være.

Edit: skriveleif

Endret 11. desember 2006 av Titti72

[Far til 2]

I hodet mitt har jeg døpt om barnet til "Luca" ettersom Suzanne Vega synes å ha skrevet en sang om barnet (My name is Luca)

Det flakkende redde blikket. "Svelgingen" for å unngå å gråte når barnet får kjeft for bagateller. Barnet som stille aksepterer det meste på skolen og i venneflokken uten å "ta igjen". Barnet som altid blir oversett og tilsidesatt iforhold til søsken.

Joda. I mitt hode heter faktisk barnet LUCA.

Jeg er FORBANNET på såkalte "fagpersoner" som altid børster bort et mulig problem med "voksenkonflikt" uten å undersøke saken. Om jeg noen gang får tillit til denne yrkesgruppen gjennstår å se.

[Yrjenia]

Jeg ville ikke prakket på barnet samvær med moren, bare fordi man selv har en ide av at det skal være det beste. Barnet vet selv hva hun vil, og hun blir øelagt slik det er nå. For barnets skyld HØR henne, og la henne velge seg bort fra den situasjonen som gjør henne ulykkelig. La henne velge selv!

[Gjest Gjesta]

Det er ikke omsorg å sende avgårde barna til noen som behandler dem som slik Far til 2 beskriver. Man må gjerne være så politisk korrekt man vil mht. at barn SKAL deles mellom foreldrene, men personlig mener jeg at BARNET er viktigere enn foreldrene. BARNET skal beskyttes mot voksne som ikke kan beherske seg.

Greier ikke en forelder som HAR omsorgen, i dette tilfelle FAR, å beskytte barna sine, ja da er han ingen god omsorgsperson. At far til 2 mener det er ok å bruke sine barn som forsøkskaniner, og ofre deres trygghet fordi det SKAL være delt omsorg, er tragisk.

Like mye samvær med begge foreldre ER ikke alltid til barnets beste og det er å håpe at barna iallfal har NOEN som er villige til å se BARNA oppi det hele, og ikke bare  foreldrene.

←

Selvsagt er det ikke god omsorg å sende barna til en forelder som mishandler dem. Og hadde ting vært så ille som "Far" til 2 så subjektivt beskriver, så hadde Barnevernet tatt kontroll over situasjonen. Nå har "Far" til 2 gjentatte ganger skrevet at han ikke har nådd gjennom med sine bekymringsmeldinger til BV, og det kan da tyde på at ikke BV er av den oppfatning at mor er en så dårlig omsorgsperson som det "Far" til 2 vil ha det til.

Og SKULLE mor mot formodning være så slem og ubrukelig som det "Far" til 2 vil ha det til, så bedriver han ikke god omsorg ved å tvinge barna til en forelder som mishandler dem. Da er han ikke bedre selv.