Nevrotiske notater

[Aricia]

Det var akkurat den jeg (og sønnen min) siklet over i septemberutgaven av GF!

... som jeg fremdeles ikke har fått.

[Gjest Ludovie]

... som jeg fremdeles ikke har fått.

Og nå er det faktisk en uke siden oktoberutgaven var ferdigtrykket.

[Nilma]

Har du prøvd å sende mail, Aricia? Det gjorde jeg et par ganger den tiden jeg var så plaget med at bladene alltid kom, og jeg fikk kjappe og hyggelige svar.

Jeg fikk forresten oktoberutgaven av Olive i dag, og det kommer jo ut samtidig som GF, så det må jo være noe feil et sted når du ikke har fått septembernummeret av GF.

[Aricia]

Og nå er det faktisk en uke siden oktoberutgaven var ferdigtrykket.

Ja, gni det inn.

Har du prøvd å sende mail, Aricia? Det gjorde jeg et par ganger den tiden jeg var så plaget med at bladene alltid kom, og jeg fikk kjappe og hyggelige svar.

Nei det har jeg ikke, faktisk, det kan jo være verdt et forsøk.

[Gjest Ludovie]

Enig med Nilma!

For noen år siden, da vi fikk trådløst nettverk, laptoper og alskens moderne saker, gikk vi med på å få et gratisabonnement på det britiske forbrukermagasinet Which?. Da gratispeioden gikk ut, og jeg ringte for å si at jeg ønsket å kansellere abonnementet, hørtes personen i den andre enden oppriktig lei seg ut. "Oh, I'm so sorry to hear that (med halvtrist stemme) osv". Britene er utrolig flinke på "costumer service"!

[Nilma]

Dag 2: Firenze.

Etter frokost, type småkjedelig kontinental, gikk vi ut for å prøve å orientere oss i Firenze. Først på programmet sto Piazza del Duomo, Domkirkeplassen, med selve kirken, Baptisteriet (dåpskapellet) og Giottos klokketårn. Jeg visst at Duomoen (Santa Maria del Fiore) var diger, men ingen bilder yter den rettferdighet, den var rett og slett enorm. Nok en gang lot vi oss fascinere av detaljene, og av den nærmest sukkertøyfargede fasaden, der mønsteret skapes av marmor i ulike farger. Imidlertid var køen overraskende lang, så vi gadd ikke gå inn foreløpig. I stedet tok vi en titt på de berømte dørene til dåpskapellet (Battistero di San Giovanni). En del av dørpanelene er imidlertid kopier, originalene oppbevares i domkirkens museum, dit vi så gikk. Blant høydepunktene der var Michelangelos Pietà og, det som kanskje gjorde mest inntrykk på meg, Donatellos Maria Magdalena. Det var noe rørende med den enkle trestatuen midt oppi all marmoren og de fantastiske gjenstandene rundt. Merkelig nok hadde vi museet nesten for oss selv, bare meter fra folkehavet på piazzaen, så vi hadde god tid til å la inntrykkene synke inn.

Klokken ble etterhvert så mye at vi måtte få oss litt lunsj før vi gikk til Uffizi, der vi hadde bestilt billett til kl. 13. Vel vitende om at det sannsynligvis var en turistfelle satte vi oss på en uterestaurant på den vakre Piazza della Repubblica, men pizzaene vi bestilte var helt ok, med tynn, sprø bunn og masse mozarella.

Vi hadde som sagt reservert billett til Uffizigalleriet for å slippe unna de verste køene, men de ulike inngangene var utrolig dårlig merket, så vi gikk inn den som så ut til å være for forhåndsreservasjoner, i den tro at vi kunne hente billettene våre der. Det kunne vi ikke. Jeg viste utskrift av reservasjonen til en av de ansatte og spurte hvor vi kunne hente billettene. ”No, no, not ticket”, var svaret. Jeg prøvde å forklare at jeg var fullt klar over at det ikke var billettene, men at jeg gjerne ville vite hvor jeg kunne hente dem. ”No, no, not ticket”. Etter det femte forsøket på å forklare ble jeg muligens bittelitt utålmodig og en smule høyrøstet, redd som jeg var for å miste tiden vår, så da forlot vakten like godt sin post for å gå ut med oss og peke på riktig dør.

Uffizi var nesten litt overveldende, med malerier ikke bare i utstillingssalene, men bak hvert et hjørne og oppe under takene, som selvsagt også var bemalt. Vi gikk rundt der i nesten tre timer, da hadde både hoder og bein fått nok, og vi synes fremdeles vi knapt hadde sett noe. Det er vanskelig å peke ut noen høydepunkter, men det var selvsagt flott å få sett Botticellis Venus’ fødsel og Primavera, og så synes jeg Filippo Lippis Madonna med to engler er så fantastisk nydelig.

Etter en liten ispause begynte vi letingen etter en buss som skulle gå opp til San Miniato al Monte, men den fant vi aldri, så vi tok en taxi i stedet. Vi ville nemlig rekke munkenes aftensang. Det var en magisk opplevelse, med dempet belysning og munkene i hvite kutter, som sto halvveis skjult bak en vegg mens de sang; jeg skjønte ikke et ord av det som ble sagt, men høytiden var ikke til å ta feil av. Etterpå satte vi oss på en benk utenfor for å la inntrykkene synke inn litt, før vi gikk stien ned til Piazzale Michelangelo, et utkikkspunkt der man kan se omtrent hele Firenze og store deler av landskapet og småstedene rundt.

Buss ned til sentrum igjen, og så en rask tur innom hotellet for å friske oss opp litt før middag. Denne gangen gikk vi litt lenger unna turistgryta, til en restaurant jeg hadde lest gode ting om: Da Que Ganzi. Denne gangen var den positive omtalen berettiget. Først fikk jeg en slags tortellini, fylt med poteter og smakt til med muskat, og med saus av Chianini-fe (kjøttslaget som tradisjonelt brukes til Bistecca Fiorentina) og tomater. Poteter og pasta virket unektelig litt sært, men det smakte veldig godt, og ikke så mektig som man kunne frykte. Mannen hadde risotto med skiver av bittesmå, knasende ferske squash, servert i en slags krustade av parmesan. Virkelig en fantastisk rett!

Til hovedrett benyttet vi anledningen til å forsøke den omtalte Bistecca Fiorentina, en gedigen t-benstek, raskt grillet slik at den hadde lekker skorpe og var saftig og rød inni. Den ble delt opp ved bordet, og servert med grønn salat, sitronbåt og stekte poteter. Enkelt og knallgodt! En Brunello di Montalcino var nesten perfekt til, den var smaksrik, men ikke for tung (ved første smak synes jeg den virket litt for lett, men da vi fikk maten kjente vi at det funket mtp. det enkle tilbehøret).

Egentlig ville vi ha cantuccini og Vin Santo til dessert, men det var slutt på kjeksen, så mannen hadde is til dessert og jeg hadde saftig sjokoladekake med rom- og appelsinsaus. Godt, om ikke så veldig spennende.

Det var så fint å gå tilbake til hotellet i den varme, mørke kvelden; vi var gode og mette og hadde hodet fullt av inntrykk etter en innholdsrik dag.

Endret 4. september 2009 av Nilma

[Nilma]

Det ble visst litt langt.

[Fresi]

Det ble visst litt langt.

Nei, det var nydelig! Men London? :klø:

[Gjest nextlife]

Nydelig

[Nilma]

Nei, det var nydelig! Men London? :klø:

Ja, vi dro jo til London rett fra Firenze, så jeg tenkte det var greit med én overskrift for hele turen, men jeg ser at det virker litt forvirrende. Kanskje jeg skal endre litt, tanken har slått meg.

[Fresi]

Ja, vi dro jo til London rett fra Firenze, så jeg tenkte det var greit med én overskrift for hele turen, men jeg ser at det virker litt forvirrende. Kanskje jeg skal endre litt, tanken har slått meg.

Nei nei, det var bare jeg som ikke hang helt med.

Å, jeg har så lyst på Firenze!

[Gjest Elastica]

Firenze

Jeg har noen minner fra Firenze da jeg var på interrail som attenåring, men de egner seg nok bedre i blogg. Eventuelt ikke i det hele tatt, når jeg tenker meg om.

[Nilma]

Har du sagt A, må du si B, Elastica!

[Fakse]

Jeg blir helt svett av å lese om hva dere to rekker å klemme inn på en helt alminnelig feriedag

[Nilma]

Høh, vi hadde jo ispause og alt!

[Gjest nextlife]

Høh, vi hadde jo ispause og alt!

Var den planlagt, eller vill og spontan?

[Nilma]

Helt spontan, faktisk!

[Gjest nextlife]

Helt spontan, faktisk!

[Anaconda]

Hm, følte plutselig en trang til å uttrykke meg. Får se hvor mye det blir.

Tittelen? Vel, i følge familie og venner er jeg til tider preget av tvangsnevroser; jeg er veldig glad i å planlegge saker og ting i detalj, for ikke å snakke om å alfabetisere alt fra bøker til krydderglass. Dessuten er det litt kult med bokstavrim.

Er vel ikke noe i veien med å være tvangspreget, så lenge det ikke går over vett og forstand. System er jo en måte å skape kontroll over omgivelsene

Har et eksempel på når rydding og nøyaktighet kan ha sammenheng med psyken. Jeg bodde en periode i studietiden min sammen med 2 andre i et stort 2 etasjes hus. Nå var det slik at jeg var mye i dette huset alene, f.eks når samboerene mine var bortreist i helgene. Jeg er litt husredd av meg og følte at ting ble uoversiktlig i dette store huset. Da ble jeg litt ekstrem. Kunne ikke slappe av foran tven før alt var strøkent. Dersom en lysestake sto litt skjevt måtte jeg f.eks flytte den til det ble perfekt. MAAAAD

Jeg har ellers en tvangs-greie som går på at etiketter i f.eks krydderhylla må stå riktig vei. Sjampo-flasker må også stå riktig vei i dusjen med fremsiden frem. I perioder med stress er jeg mer opptatt av dette enn ellers!

[Fresi]

Var den planlagt, eller vill og spontan?

Ynnsjyll.

Skriv mer da!