Mor bryter samværsavtalen

[Gjest vimse]

Tråden er ryddet.

vimse-mod

[Gjest TS]

Trenger vel egentlig ikke å forsvare hvorfor jeg gidder å bry meg om brutte samvær selv om jeg "bare" er stemoren til barnet. Jeg bryr meg fordi jeg er glad i mannen min og i barnet. Jeg blir like trist av å bli nektet samvær med barnet som faren til barnet. Vi er i en spesiell situasjon fordi moren til barnet ikke egentlig er en "ex" kjæreste, men en one night stand nesten. Derfor kjenner ikke faren og moren til barnet hverandre noe særlig bedre enn det jeg gjør. I tilegg har jeg vært en del av barnets liv så lenge det har levd, og er vi er derfor nært knytta. Heldigvis. Og av den grunn har jeg også vært igjennom rettsak og alt det andre som hører med. Moren til barnet har også en ny samboer, så det er ikke oss mot henne eller noe, men barnet vårt er heldig og har to foreldrepar som er glade i seg. Desverre klarer vi ikke å samarbeide, ettersom moren bare nekter kontakt mellom barnet og faren/oss.

Nok om det, kanskje folk skjønner litt bedre nå hvorfor jeg bryr meg. Min mann er faktisk så sliten av alt styret rundt rettsaken at hvis ikke jeg hadde engasjert meg sammen med han hadde han gitt opp å forsøke å få treffe barnet sitt. Og det tror jeg både han og barnet ville syns var forferdelig om noen år, og nå. De kjenner jo hverandre godt nå og er glade i hverandre, og da er det forferdelig vanskelig når moren gjør at det går en mnd mellom samvær innimellom.

Men, det praktiske, kan man faktisk ta opp dette i namsretten når moren skylder på sykdom? Etter min erfaring med retter får far svæææært skjeldent medhold uansett, så jeg kan virkelig ikke tro at han får det. Vi ønsker jo det beste for barnet, og vil gjerne la det få tid til å blir frisk, men samtidig opprettholde en jevnlig kontakt som er oftere enn en gang i mnd. Uansett, om det blir tatt opp der vil hun jo bare få en økonomisk straff, som igjen går ut over barnet.. Og det er jo ikke det vil ønsker å oppnå, men heller enighet om erstatninssamvær ved sykdom, evt om barnet ikke er for sykt at samvær gjennomføres uansett.

[Gjest regine]

Men, det praktiske, kan man faktisk ta opp dette i namsretten når moren skylder på sykdom? Etter min erfaring med retter får far svæææært skjeldent medhold uansett, så jeg kan virkelig ikke tro at han får det.

←

Namsretten tar sånne saker.

Namsretten legger ikke vekt på sykdom hos barnet, verken med eller uten legeattest. Dvs. at barnet er sykt /påstått sykt, anses ikke som grunn "god nok" til å ikek gjennomføre samvær.

Min erfaring med både namsrett og annen rett er at fars utsagn veier mange ganger tyngre enn mors = far får medhold. Selv om også vitner understøtter mors påstander, så er det likevel far som blir hørt.

og jeg mener fortsatt at er en sak viktig nok for en, og mener en virkelig at dette er riktig - ja da kjemper man for det. Selv om det koster! hvis ikke slutter man å klage, og avfinner seg med situasjonen slik den faktisk er.

For barnets skyld håper jeg dere finner en løsning.

[Gjest Gjest]

Namsretten tar sånne saker.

Namsretten legger ikke vekt på sykdom hos barnet, verken med eller uten legeattest. Dvs. at barnet er sykt  /påstått sykt, anses ikke som grunn "god nok" til å ikek gjennomføre samvær.

Min erfaring med både namsrett og annen rett er at fars utsagn veier mange ganger tyngre enn mors = far får medhold. Selv om også vitner understøtter mors påstander, så er det likevel far som blir hørt.

og jeg mener fortsatt at er en sak viktig nok for en, og mener en virkelig at dette er riktig - ja da kjemper man for det. Selv om det koster! hvis ikke slutter man å klage, og avfinner seg med situasjonen slik den faktisk er.

For barnets skyld håper jeg dere finner en løsning.

←

Det er der skjevheten kommer inn, menn er generelt bedre til å snakke for seg enn kvinner, det er også lettere for menn å manipulere og å komme med usannheter, nettopp fordi en del av dem klarer å ordlegge seg så kløktig at de blir trodd

[Far til 2]

...

...

...

Etter min erfaring med retter får far svæææært skjeldent medhold uansett, så jeg kan virkelig ikke tro at han får det. Vi ønsker jo det beste for barnet, og vil gjerne la det få tid til å blir frisk, men samtidig opprettholde en jevnlig kontakt som er oftere enn en gang i mnd. Uansett, om det blir tatt opp der vil hun jo bare få en økonomisk straff, som igjen går ut over barnet.. Og det er jo ikke det vil ønsker å oppnå, men heller enighet om erstatninssamvær ved sykdom, evt om barnet ikke er for sykt at samvær gjennomføres uansett.

←

Og det er vel nettopp dette med praksis rundt fars rett (les: manglende rett) til å bli hørt som er årsaken til at så mange kvinner klarer å trumfe gjennom personlige ønsker uten å ta hensyn til de andre partene i saken.

Det er udiskutabelt at mødre oftere får gjennomslag for sine ønsker enn "de andre partene i saken", - for det får de.

MEN, - myndighetene er nå mer oppmerksom på dette problemet enn på lenge. Dette kan dere forhåpentligvis bruke til å sikre barnet samvær med begge foreldrene.

All forskning tilsier at barn ofte tar skade av å bli fratatt omsorgen fra den ene forelderen. At noen foreldre med denne kunnskapen bevisst trenerer samværet setter spørsmålstegn ved denne forelderens skjelsevner (eller mangel på dette). Empatien for barnet er fulstendig fjernet "under kampen for å vinne omsorgen".

Jeg synes det er flott at du støtter barn og far i en slik vanskelig situasjon. Det er stadig flere kvinner som ser det du nå ser, og vi får håpe at myndighetene også kan få opp øynene etterhvert. I mellomtiden må vi stole på at domstolene kan benytte dagens lovverk på en mest mulig fornuftig måte for de som blir tvunget til å gå så langt.

[Gjest Gjest]

Og det er vel nettopp dette med praksis rundt fars rett (les: manglende rett) til å bli hørt som er årsaken til at så mange kvinner klarer å trumfe gjennom personlige ønsker uten å ta hensyn til de andre partene i saken.

Det er udiskutabelt at mødre oftere får gjennomslag for sine ønsker enn "de andre partene i saken", - for det får de.

MEN, - myndighetene er nå mer oppmerksom på dette problemet enn på lenge. Dette kan dere forhåpentligvis bruke til å sikre barnet samvær med begge foreldrene.

All forskning tilsier at barn ofte tar skade av å bli fratatt omsorgen fra den ene forelderen. At noen foreldre med denne kunnskapen bevisst trenerer samværet setter spørsmålstegn ved denne forelderens skjelsevner (eller mangel på dette). Empatien for barnet er fulstendig fjernet "under kampen for å vinne omsorgen".

Jeg synes det er flott at du støtter barn og far i en slik vanskelig situasjon. Det er stadig flere kvinner som ser det du nå ser, og vi får håpe at myndighetene også kan få opp øynene etterhvert. I mellomtiden må vi stole på at domstolene kan benytte dagens lovverk på en mest mulig fornuftig måte for de som blir tvunget til å gå så langt.

←

Her viser du hvem du mener er part i sakene: Det er mor på den ene siden MOT sitt eget barn og faren på den andre. Hvordan kan du si noe sånt? Skjerp deg!

[Gjest Gjest]

???

Så man skal syns synd på mødre som hindrer barn å treffe sine fedre.. fordi de er kvinner?? Og dermed dårlige til å ordlegge seg?

Etter min mening er kvinner vel så flink som menn til å snakke for seg, så jeg tor ikke man skal synes synd på kvinner av den grunn. Og hvem iallverden har sagt noe om at faren skal komme med usannheter i namsretten?

Man skal jo ikke komme med usannheter uansett. Og i en sak som denne trenger man slett ikke å gjøre det heller, når moren setter sine egne behov før barnet så holder det å fortelle hvordan hun oppfører seg og hva hun sier.

Jeg fatter ikke hvorfor man skal absolutt si noe om hvordan menn og kvinner er. De er forskjellige, som alle kvinner er forskjellige, og alle mennesker er ulike. Man må se på hver enkelt sak. I denne saken er faren en ansvarsfull mann som ønsker å ha et godt forhold til barnet sitt slik at barnet kan føle seg trygg og elsket av flere enn moren.

Så får vi se da om han orker å kjempe i rettsystemet enda en gang, det må han velge, jeg kan bare være der for han og for barnet "vårt". Jeg trodde man hadde liten sjanse for å bli hørt når moren har attest fra legen (der det ikke står annet enn av ved sykdom anbefales å være i ro, og ikke noe om hvordan barnet er sykt eller om det har vært hos legen eller om moren bare har ringt og snakket med legen).

Men jeg mener det er riktig å kjempe for at samvær skal være til det beste for barnet. Dersom man får en straff gjennom namsretten blir man iallfall kanskje tatt alvorlig ved neste "sykdom". Og det utelukker jo ikke at man kan være enige om at det beste for barnet er å være i ro når det er sykt, for eksempel ved oppkast osv, eller svært høy feber, øreverk o.l Men da krever det iallfall en enighet om avgjørelsen i stedet for at moren alltid enerådende bestemmer over barnets "behov" og "beste". Jeg syns at når en mor over lengre tid hindrer samvær med far har hun allerede bevist at hun ikke ønsker barnets beste.

[Gjest Gjest]

Her viser du hvem du mener er part i sakene: Det er mor på den ene siden MOT sitt eget barn og faren på den andre. Hvordan kan du si noe sånt? Skjerp deg!

←

Ja, men det er jo ofte slik det er! Og det er det faktisk i denne saken, ettersom mor nekter barnet og faren å treffe hverandre i noe særlig grad. Dersom ikke retten hadde slått fast at normalt samvære kan gjennomføres hadde barnet fått sett sin far totalt 8 timer tilsammen i mnd. under hennes oppsyn. Fordi moren syns det var en fin løsning. At far og barn har like stor rett til å kjenne hverandre som mor og barn er tydeligvis noe som ikke eksisterer i hennes verden. Av og til tror folk at de eier barn..

Poenget er at barnet må få muligheten til å kjenne hele sin familie, sin mor, sin far, onkler og tanter og besteforeldre, slik barnet er best rustet til livet, på samme måte som barn som bor sammen med moren og faren sin. Samtidig syns jeg det ofte blir undervurdert verdien å kjenne sitt barn har for foreldre også, dette gjelder faktisk også fedre.. Å ikke få treffe sitt barn er et stort savn, og gjør veldig vondt. Av og til skulle jeg ønske at moren til barnet hadde fått oppleve hvordan det var å plutselig ikke få treffe det barnet som man er så glad i, og samtidig være nærmest hjelpeløs i et rettsystem som nesten bare lytter til den som barnet bor hos, eller moren da for å være litt mer nøyaktig.

[Gjest regine]

All forskning viser at far har like stor mulighet til å få medhold i retten som mor. Det er gjort flere seriøse undersøkelser på dette som omhandler NORSKE forhold og hvor dette kommer helt klart fram.

mindre vitenskapelige undersøkelser (f.eks. samtale med familierettsadvodater samt andre som også har vært gjennom rettsvesenet) viser også det samme, dvs. BEGGE foreldrene BLIR hørt.

Det er altså ikke riktig som noen her påstår at det alltid er mor som får medhold.

Trådstarter - du /dere gjør hva dere vil. Poenget er bare at siden dere har en rettsavgjørelse så finnes det sanksjonsmuligheter mot moren. Så da går det faktisk an å gjøre noe, i motsetning til når situasjonen er omvendt og det er samværsforelder som ikke følger en avtale.....

[Far til 2]

All forskning viser at far har like stor mulighet til å få medhold i retten som mor. Det er gjort flere seriøse undersøkelser på dette som omhandler NORSKE forhold og hvor dette kommer helt klart fram.

mindre vitenskapelige undersøkelser (f.eks. samtale med familierettsadvodater samt andre som også har vært gjennom rettsvesenet) viser også det samme, dvs. BEGGE foreldrene BLIR hørt.

Det er altså ikke riktig som noen her påstår at det alltid er mor som får medhold.

Trådstarter - du /dere gjør hva dere vil. Poenget er bare at siden dere har en rettsavgjørelse så finnes det sanksjonsmuligheter mot moren. Så da går det faktisk an å gjøre noe, i motsetning til når situasjonen er omvendt og det er samværsforelder som ikke følger en avtale.....

←

Jeg skal være en av de første til å stille meg i køen og gratulere barnet med en god samværsløsning om barnet får det. Men jeg tror desverre at mange barn ikke opplever det sånn når en av foreldrene får eneomsorg av dommeren og deretter tar barnet under armen og flytter 150 mil.

Og når det gjelder "den norske forskningen" som du referer til, setter jeg spørsmål ved den også. For disse undersøkelsene har INGEN referanser til at mor og far er likeverdige i utgangspunktet. Jeg er av den tro at det kun er fedre som er rimelig overbevist om at de vil vinne sakene som går til retten. Dette er altså menn, som etter samtaler og råd fra advokatene, vurderer seg selv som "vesentlig" bedre omsorgsforeldre enn mor. Likevel er det "bare" 50% av disse mennene som får omsorgen. Jeg har ingen dokumentasjon for denne påstanden, men ettersom det ikke er spekulasjoner som har tilknytning til person, antar jeg at jeg har lov til en slik antagelse her inne.

Det er med andre ord snakk om at menn som er usikre (men likeverdige med mor, eller bedre) ikke går til sak, mens menn som er rimelig overbevist om at de er vesentlig bedre KAN gå til et slikt skritt. Likevel er det bare 50% som får gjennomslag.

At begge foreldre blir hørt er også en sannhet med modifikasjoner. Noen møter en megler som er opptatt av at menn skal få en selvfølgelig rett til samme utgangspunkt som mor, og dermed ubevist prioriterer far.

Andre meglere er ikke bevist sin holdning, når de nesten konsekvent støtter mor i hennes meninger. Dermed er det ikke realistisk å si at begge foreldrene blir hørt.

Enda værre blir det når vi vet at nesten ingen foreldre trekker barn med til en objektiv mekler, men isteden presser barna til å godta nesten hva som helst fordi de er "tilpassningsdyktige". Resultater som medfører at jenter får psykiske problemer og gutter hopper av utdannelseskaruselen, har vi alle lest om.

Heldigvis blir de fleste barn ivaretatt etter beste evne av både mor og far etter et samlivsbrudd. Men fortsatt er antall barn som mister kontakt med samværsforelder for høy. Dette er det bare myndighetene som kan gjøre noe med.

[Gjest Gjest]

Ja da snakker du om "mulighet". Forskining viser at praksisen er at mor stort sett får medhold i retten, og far blir tvunget til "forlik" eller andre ting, som vilkår moren setter. Fordi praksis viser at det er dumt å gå i mot moren, og man risikerer mye mer ved å ikke være samarbeidsvillig som far. Og går man hele veien likevel kommer man ikke mye lenger, da den som tilbringer mest tid med barnet sine utsagn veier tyngst uansett.

Mulighet og praskis er ikke det samme. Den som inbiller seg at far er likestilt med mor i samværssaker i norge i dag er utrolig naiv, og har lite erfaring med det norske rettsystemet.

[Gjest regine]

Mulighet og praskis er ikke det samme. Den som inbiller seg at far er likestilt med mor i samværssaker i norge i dag er utrolig naiv, og har lite erfaring med det norske rettsystemet.

←

jaja - nå har jeg ganske mye erfaring både med rettsvesen og mekling etc. i Norge, og det du skriver der er helt feil.

Far HAR samme mulighet som mor. Også i praksis. I mange tilfeller faktisk bedre mulighet enn mor, rett og slett fordi en far som havner i retten i svært mange tilfeller blir sett på som en "helt". En som er villig itl å kjempe for sine barn. Og da får han medhold da, selv om det ikke skulle være til barnas beste.

Det er litt av det samme som at en far som er alene om omsorgen får ros og helteglorie, mens alenemor nærmest er et skjelsord.