Mor bryter samværsavtalen

[Gjest regine]

Dere kan gå til namsretten og be om tvangsbøter.

Samværet er tydeligvis fastsatt gjennom dom/rettsforlik, og da har det tvangskraft. Dersom bostedsforelder - i dette tilfellet mor - da ikke følger avtalen, så kan samværsforelder gå til namsretten og be om tvangsbøter for de samvær som mor "trenerer". Sykdom gjelds erfaringsmessig ikke som god nok grunn til at samvær ikke skal finne sted.

Og retten idømmer tvangsbøter - bare før de sk. morshaterne kommer og hevder at det AAALDRI blir gjort.

Så far kan absolutt gjøre noe, hvis han vil.

[Gjest Gjest]

Sitt andre hjem? SÅfremt det ikke er en 50/50 delt omsorg, så har vel ikke barna mer enn ett hjem? Og der må de få lov til å være når de ligger syke. Hadde de vært hos samværsforelder, og blitt syke idet de skulle hjem, må de selvsagt få være hos samværsforelder til de blir friske igjen. Jeg synes ikek det er riktig at man skal "ta igjen" samværet ved en senere anledning.

←

Vel, mine to stedøtre er her fra fredag etter skolen til tirsdag morgen annenhver uke. Og de ser absolutt på dette som "hjemme", verken første eller andre, men "hjemme". De bor her, de har egne rom her, vi er en familie.

Jeg tenker nok det er forskjell på barn etter alder, og hvor lenge samværsordningen har vart, men synes vel det er litt bombastisk å slå fast at kun delt omsorg gjør at barna ser på samværshjemmet som "hjemme".

[Gjest Gjest]

For det første, samvær utenfor helg er ikke mulig på grunn av lang avstand og jobb. Vi har derfor bedt moren forandre på sine helgeplaner til barnets beste, slik det ikke blir så uregelmessige samvær. Men ettersom det er "hennes helg" er det uaktuelt.. så det sier som andre over har nevnt at morens planer er viktigere enn hensyn til barnet.

Vi har allerede krevd legeattest, fordi denne damen har gjentatte ganger vist seg å ikke være til å stole på, så det er eneste måten vi kan vite om hun snakker sant. Vi mener også det ikke er noen grunn til at barnet skal være hos far når barnet er sykt. Det er selvfølgelig tilfeller der barnet er for sykt til at det er behagelig å reise, men å være litt ute av form og litt feber kvalifiserer ikke for å avlyse et helt helgesamvær, og å utelukke å erstatte det.

Og vi lever desverre i en kald og elendig verden av og til, der mødre "kriger" gjennom barna. Dette har pågått så lenge barnet har levd, og alle muligheter har blitt utnyttet til å gjøre kontakt vanskelig for faren. Sånn er det nok desverre for en del faktisk.

Men det jeg lurer på er, hva om vi nå ikke får legeattest, må man da ta saken opp igjen i retten enda en gang? Og det tar jo tid.. Å samarbeide om en ny samværsavtale er så å si utelukket, da moren er innstilt på at alle samvære som blir hindret skal gå ut og ikke erstattes uansett. Og hva i all verden har da far å stille opp med??

Det er utrolig slitsomt med folk som konsekvent nekter å samrbeide så lenge det ikke gagner seg selv.

←

Først og fremst synes jeg du skal ta det med ro, dette er i utgangspunktet en sak mellom din mann og hans eks, ikke DEG/han og hans eks. Kanskje huns ynes det er slitsomt å forholde seg til dere som par? Denne "vi'ingen" kan være nokså irriterende. Det er HAN og HUN som skal lage avtaler og holde dem, ikke DERE og hun. Og det andre jeg har uthevet forstår du nok meningen bak uten at jeg trenger kommentere.

[Far til 2]

Først og fremst synes jeg du skal ta det med ro, dette er i utgangspunktet en sak mellom din mann og hans eks, ikke DEG/han og hans eks. Kanskje huns ynes det er slitsomt å forholde seg til dere som par? Denne "vi'ingen" kan være nokså irriterende. Det er HAN og HUN som skal lage avtaler og holde dem, ikke DERE og hun. Og det andre jeg har uthevet forstår du nok meningen bak uten at jeg trenger kommentere.

←

Det virker som om du er motstander av at folk som har opplevd et samlivsbrudd skal ha et liv etter det.

Det er sikkert vanskelig for den ene parten i tiden etter samlivsbruddet, men at foreldre fortsetter et samliv med andre er ikke uvanlig. Det kan medføre en kamel eller 10, men for barnas skyld må det være mulig å opprettholde en kommunikasjon som tilsier at konflikten ikke går ut over dem.

[Gjest allium]

Det virker som om du er motstander av at folk som har opplevd et samlivsbrudd skal ha et liv etter det.

Det er sikkert vanskelig for den ene parten i tiden etter samlivsbruddet, men at foreldre fortsetter et samliv med andre er ikke uvanlig. Det kan medføre en kamel eller 10, men for barnas skyld må det være mulig å opprettholde en kommunikasjon som tilsier at konflikten ikke går ut over dem.

←

Og du er igang med å tillegge folk meninger de aldri har gitt uttrykk for igjen, ser jeg...

Du har faktisk et poeng i ny og ne. Men du ødelegger veldig mye for deg selv (og for saken din) med en del av debatteknikkene dine.

[Far til 2]

Og du er igang med å tillegge folk meninger de aldri har gitt uttrykk for igjen, ser jeg...

Du har faktisk et poeng i ny og ne.  Men du ødelegger veldig mye for deg selv (og for saken din) med en del av debatteknikkene dine.

←

Problemet er at motargumentene trådstarter får er basert på at far og samboer/ektefelle står sammen om ønsket om at barna skal få opprettholde den kontakten myndighetene påla foreldrene. Det synes jeg er en possitiv vinkling.

For meg synes det som om altfor mange nye samboere får kritikk fordi de stiller opp på barnas side og ønsker samvær. Samme gruppen får kritikk om de IKKE ønsker samvær. Da blir det ikke lett.

I dette tilfellet er det ordbruken "vi" som er problemet. Hva er årsaken til det ? Hvis du ser noen annen årsak må jeg naturligvis trekke min påstand, men inntil videre har jeg ikke fått noen god forklaring som sansynliggjør en annen årsak.

[Gjest allium]

Problemet er at motargumentene trådstarter får er basert på at far og samboer/ektefelle står sammen om ønsket om at barna skal få opprettholde den kontakten myndighetene påla foreldrene. Det synes jeg er en possitiv vinkling.

For meg synes det som om altfor mange nye samboere får kritikk fordi de stiller opp på barnas side og ønsker samvær. Samme gruppen får kritikk om de IKKE ønsker samvær. Da blir det ikke lett.

I dette tilfellet er det ordbruken "vi" som er problemet. Hva er årsaken til det ? Hvis du ser noen annen årsak må jeg naturligvis trekke min påstand, men inntil videre har jeg ikke fått noen god forklaring som sansynliggjør en annen årsak.

←

Du synes det er positivt, og det må du få lov til. Jeg synes også det er positivt at man får seg et nytt liv, og en ny partner, som også støtter internt.

Jeg synes derimot ikke det er positivt at denne nye partneren blander seg inn i diskusjoner med eksen. Diskusjoner om felles barn bør skje mellom foreldrene. Det er det jeg leser at gjesten ovenfor mener også.

Selvfølgelig er det hyggelig at nye partnere ønsker samvær. Det er ikke ønsket de ofte får kritikk for, men overdreven iver etter å blande seg inn i diskusjoner som bør være mellom mor og far. Er det virkelig så vanskelig å forstå? Veldig mange her har erfaring med ekser som er greie helt de de får en ny partner. Da møter man plutselig et "vi" som har helt andre meninger enn det eksen hadde tidligere. Når man da møter "vi" i innlegg her gir det lett piggene ute. Og jeg understreker at dette også gjelder begge veier - nye partnere kan skape krøll både for bostedsforeldre og samværsforeldre. Samt at jeg faktisk ikke har en slik erfaring selv, men jeg klarer å se at andre kan oppleve det sånn.

Det tror jeg du også er i stand til, og jeg reagerer fortsatt på måten du formulerte deg på. Mitt inntrykk er at du bruker hersketeknikker for å svartmale motstanderne.

[Gjest billia]

Du synes det er positivt, og det må du få lov til.  Jeg synes også det er positivt at man får seg et nytt liv, og en ny partner, som også støtter internt.

Jeg synes derimot ikke det er positivt at denne nye partneren blander seg inn i diskusjoner med eksen.  Diskusjoner om felles barn bør skje mellom foreldrene. Det er det jeg leser at gjesten ovenfor mener også.

Selvfølgelig er det hyggelig at nye partnere ønsker samvær.  Det er ikke ønsket de ofte får kritikk for, men overdreven iver etter å blande seg inn i diskusjoner som bør være mellom mor og far.  Er det virkelig så vanskelig å forstå?  Veldig mange her har erfaring med ekser som er greie helt de de får en ny partner.  Da møter man plutselig et "vi" som har helt andre meninger enn det eksen hadde tidligere.  Når man da møter "vi" i innlegg her gir det lett piggene ute.  Og jeg understreker at dette også gjelder begge veier - nye partnere kan skape krøll både for bostedsforeldre og samværsforeldre.  Samt at jeg faktisk ikke har en slik erfaring selv, men jeg klarer å se at andre kan oppleve det sånn. 

Det tror jeg du også er i stand til, og jeg reagerer fortsatt på måten du formulerte deg på.  Mitt inntrykk er at du bruker hersketeknikker for å svartmale motstanderne.

←

Ja, dette er et godt poeng.

[Far til 2]

Du synes det er positivt, og det må du få lov til.  Jeg synes også det er positivt at man får seg et nytt liv, og en ny partner, som også støtter internt.

Jeg synes derimot ikke det er positivt at denne nye partneren blander seg inn i diskusjoner med eksen. 

...

...

←

NÅ ! skal jeg for første gang kritisere en gruppe foreldre (må jeg bli tilgitt for dette kommer det til å bli reaksjoner på).

Jeg sitter med et klart inntrykk av de debattene som har vært her inne de siste årene at kritikkene går 2 veier:

a)

Kritikk av ex mannens nye partner "som blander seg for mye".

b)

Kritikk av ex. mannen fordi han ikke er "sterk nok til å stå imot" sin nye partner som ifølge innleggene ikke er interesert i samvær.

Mellom linjene leser jeg dette dithen at enten er ex mannen en drittsekk eller så er hans nye partner en drittsekk.

Hvis hans nye partner ordlegger seg som "vi" blir det tatt opp i værste mening. Er det virkelig noen av kvinnene her inn som med hånden på hjertet aldri har sagt til ex'en at "vi" reiser dit eller dit på ferie ? Har dere aldri spurt om å få bytte en samværsdag fordi "vi" skal bort da eller da ?

Noen har kansje vært mer bestemt og sagt at "vi" skal bort og samvær er derfor umulig.

Så snart ex'ens nye partner benytter samme talemåte blir det hele til et lite helv....

Det som også slår meg er at kvinner oftere er sterkere (les: mer bestemt) i de fleste diskusjoner. At mannens nye partner kommer inn som en meddebatant betyr at mange får en likeverdig motdebatant som ikke lar seg styre på samme måte som mannen. Det blir "kvinne mot kvinne" og da endres debatten til at dette har ikke hun noe med. Det kan synes som at målet ikke er en løsning hvor barna skal få samvær med en likeverdig forelder, men en "debatt" hvor det er viktigere å vinne enn å se barnets behov.

Kall gjerne mannen "svak", men når dert kommer til barna og barnas rett til samvær/omsorg er jeg faktisk enig i at mange menn gir opp diskusjonen med ex'en. Problemet med dette er at barnas behov ikke blir ivaretatt. Eksempler på dette er når mor først "vinner" omsorgen hos mekler (gjerne pga tradisjon og en kvinnelig mekler som tar mors parti). Om mor deretter flytter langt bort slik at samvær blir umulig og bidraget blir økt til maksimum, - ja da har mor vunnet. Men er det barnas beste ? Og hvorfor skal ikke fars nye partner få lov å si at slik behandling av barna er ikke barnas beste ? Vi sitter alle sammen å diskuterer barna beste i dette forumet, så hvorfor skulle ikke mors nye partner få lov å si hva hun mener ?

[Gjest allium]

Men Far til 2, ser du ikke forskjellen på å si "det passer ikke fordi vi skal", og "vi mener sånn og sånn om samværet"?

"Vi" har selvfølgelig lov til å ha planer. Men "vi" skal ikke bestemme samværsavtalen - det er det mor og far som skal.

Dessuten er dette et minefelt. Vi trår alle feil iblant. Det fratar oss ikke retten til å ha meninger om hvordan ting bør være.

Og selv om du fremstiller det som at det kun er fars nye partner som er et problem, er jeg sikker på at det er mange tilfeller der mors nye partner også er det. Jeg har sett denne problemstilling fra ganske mange sider selv, som bostedsforelder, samværsforelder, stemor til samværsbarn og stemor til bostedsbarn.

Men nå MÅ jeg bare komme igang og lese Organisasjonspsykologi... lett å la seg avlede gitt.

[Gjest regine]

Så snart ex'ens nye partner benytter samme talemåte blir det hele til et lite helv....

Det som også slår meg er at kvinner oftere er sterkere (les: mer bestemt) i de fleste diskusjoner. At mannens nye partner kommer inn som en meddebatant betyr at mange får en likeverdig motdebatant som ikke lar seg styre på samme måte som mannen. Det blir "kvinne mot kvinne" og da endres debatten til at dette har ikke hun noe med. Det kan synes som at målet ikke er en løsning hvor barna skal få samvær med en likeverdig forelder, men en "debatt" hvor det er viktigere å vinne enn å se barnets behov.

Kall gjerne mannen "svak", men når dert kommer til barna og barnas rett til samvær/omsorg er jeg faktisk enig i at mange menn gir opp diskusjonen med ex'en. Problemet med dette er at barnas behov ikke blir ivaretatt. Eksempler på dette er når mor først "vinner" omsorgen hos mekler (gjerne pga tradisjon og en kvinnelig mekler som tar mors parti). Om mor deretter flytter langt bort slik at samvær blir umulig og bidraget blir økt til maksimum, - ja da har mor vunnet. Men er det barnas beste ? Og hvorfor skal ikke fars nye partner få lov å si at slik behandling av barna er ikke barnas beste ? Vi sitter alle sammen å diskuterer barna beste i dette forumet, så hvorfor skulle ikke mors nye partner få lov å si hva hun mener ?

←

Jøsse navn - nå overgår du deg selv i idioti og ansvarsfraskrivelse for fedre. Og igjen er det kvinner som har skylden.

"likeverdig motdebatant": det må jo bety at du mener menn er undermåls og ikke evner å debatere verken saklig eller skikkelig (vel, du viser jo det til fulle på dette forumet da, men dog). Derimot kan kvinner dette. Men den ene kvinnetypen (mor ) er selvsagt ond og manipulativ, og den andre (fars kjæreste/sambo) debatterer kun for debattens skyld, og ingen av dem tenker på barnas beste.

Mor vil selvsagt ikke sine barns beste - hun manipulerer jo unger og meklere etc. og flytter laaaanagt vekk. Og ødelegger far økonomisk.

Og det er forskjell på å delta i et diskusjonsforum og diskutere barns beste, og å bli mer katolsk enn paven i en helt konkret samværsdiskusjon.

Som mor forholder jeg meg selvsagt i den grad det er mulig til barnets far, ikke til den til enhver tid tilfeldige kjæreste/sambo. Hvorfor skal jeg det? Det er jo barnets kontakt med FAR jeg evt. skal tilrettelegge for - og siden far presumptivt er et voksent menneske som selv kan ta ansvar for sin kontakt med sitt barn, så er det helt på tryne å mene at det er hans kjæreste som skal ha noe avgjørende ord med i dette.

men for all del - dersom du mener at menn er så stakkarslige som du tydeligvis gjør, så er det jo helt klart at kvinnene må ta over styringa. Ellers blir det jo verken samvær eller annet, siden den stakkars mannen ikke kan ta noe ansvar.....

[Gjest Gjest]

Hvis hans nye partner ordlegger seg som "vi" blir det tatt opp i værste mening. Er det virkelig noen av kvinnene her inn som med hånden på hjertet aldri har sagt til ex'en at "vi" reiser dit eller dit på ferie ?

←

Det er ikke slik vi'ing det er snakk om, men når bostedsforelder plutselig må forholde seg til at alle avtaler skal gjøres med TO andre istedet for en, i alle møter mellom partene, så stiller den ene med TO - som gjerne snakker med samme tunge og som overkjører den ene. Foreldreansvaret er delt mellom TO personer. Samværsforelder må selvsagt diskutere så mye han/hun vil med ny samboer, men når AVGJØRELSENE skal tas, så skal ikke ny samboer være med på forhandlingene. SKjønner du ikke dettè? Er det SÅ vanskelig å se forskjellen på de to vi'ingene her?

[Gjest Gjest]

Om faren til min datter fikk seg en samboer, så hadde det vært en selvfølge for meg at det da er meg og min mann på den ene siden og min eks og hans samboer på den andre siden,-altså VI-ordet VI samarbeider, VI er glad i barnet og VI finner en type samvær som er til det beste for alle parter, med barnet i sentrum. Fars nye samboer skal selvfølgelig inkluderes og hun skal også ha sitt å si. Det er jo også hennes hverdag, ferier, hjem og liv det gjelder.

Min mann og jeg oppdrar mine, dine og våre barn sammen. Eller dvs VI prøver. Det går helt flott med mitt og våre barn og jeg og min mann samarbeider flott med min eks. Men når det gjelder min manns eks så er jeg en ikke-person som ikke har noe som helst jeg skulle ha sagt. Det at våre barn er søsken og at jeg ønsker å være en god omsorgsperson foir hennes barn er henne revnende likegyldig. For henne er jeg ikke en ressurs men kun i veien. Nå har hun fått sin vilje og jeg har ikke lenger involvert meg i samværet. Det har resultert i at det ikke er samvær pga total isfront mellom hun og min mann. Før oppfordret jeg til mekling når dette skjedde, jeg ga min mann et spark bak for at han skulle ta det første steget, men nå er det ingen som gjør det lenger. Jeg har fått beskjed om å holde meg unna og min mann sier at han ikke orker mer faenskap. Han velger strutsemetoden som mange menn gjør når ting blir sårt og vanskelig. Nå skal det sies at han har prøvd, utrettelig i seks år, jeg skjønner at han blir fysisk dårlig bare han hører stemmen hennes.

Som stemor er alt du gjør feil. Du skal involvere deg og du skal holde deg unna.

Som mor så vil jeg mer enn gjerne at den kommende stemoren til min datter skal bli en ressurs, en like stor ressurs som min mann er for min datter.De skal inkluderes fordi de er endel av familien. Hos oss er det ikke noe rangsystem med steforeldre på bunnen.

[Gjest Gjest]

Om faren til min datter fikk seg en samboer, så hadde det vært en selvfølge for meg at det da er meg og min mann på den ene siden og min eks og hans samboer på den andre siden,-altså VI-ordet VI samarbeider, VI er glad i barnet og VI finner en type samvær som er til det beste for alle parter, med barnet i sentrum. Fars nye samboer skal selvfølgelig inkluderes og hun skal også ha sitt å si. Det er jo også hennes hverdag, ferier, hjem og liv det gjelder.

Min mann  og jeg oppdrar mine, dine og våre barn sammen. Eller dvs VI prøver. Det går helt flott med mitt og våre barn og jeg og min mann samarbeider flott med min eks. Men når det gjelder min manns eks så er jeg en ikke-person som ikke har noe som helst jeg skulle ha sagt. Det at våre barn er søsken og at jeg ønsker å være en god omsorgsperson foir hennes barn er henne revnende likegyldig. For henne er jeg ikke en ressurs men kun i veien. Nå har hun fått sin vilje og jeg har ikke lenger involvert meg i samværet. Det har resultert i at det ikke er samvær pga total isfront mellom hun og min mann. Før oppfordret jeg til mekling når dette skjedde, jeg ga min mann et spark bak for at han skulle ta det første steget, men nå er det ingen som gjør det lenger. Jeg har fått beskjed om å holde meg unna og min mann sier at han ikke orker mer faenskap. Han velger strutsemetoden som mange menn gjør når ting blir sårt og vanskelig. Nå skal det sies at han har prøvd, utrettelig i seks år, jeg skjønner at han blir fysisk dårlig bare han hører stemmen hennes.

Som stemor er alt du gjør feil. Du skal involvere deg og du skal holde deg unna.

Som mor så vil jeg mer enn gjerne at den kommende stemoren til min datter skal bli en ressurs, en like stor ressurs som min mann er for min datter.De skal inkluderes fordi de er endel av familien. Hos oss er det ikke noe rangsystem med steforeldre på bunnen.

←

Flott at det fungerer bra for dere, men slik er det dessverre ikke i alle forhold. Og i forhold hvor det allerede er konflikter, så forsterkes disse når stemor og far går sammen i det som for mor virker som en allianse. Og er det konflikter fra før, så er det best at kun mor og far forhandler om avtalene som skal gjelde. Det er ikke stemor liv det skal tas hensyn til først og fremst, men barnets. Deretter foreldrenes, og dernest: stemors.

[Far til 2]

     

Jøsse navn - nå overgår du deg selv i idioti og ansvarsfraskrivelse for fedre.

...

...

Som mor forholder jeg meg selvsagt i den grad det er mulig til barnets far, ikke til den til enhver tid tilfeldige kjæreste/sambo. Hvorfor skal jeg det? Det er jo barnets kontakt med FAR jeg evt. skal tilrettelegge for  - og siden far presumptivt er et voksent menneske som selv kan ta ansvar for sin kontakt med sitt barn, så er det helt på tryne å mene at det er hans kjæreste som skal ha noe avgjørende ord med i dette.

men for all del - dersom du mener at menn er så stakkarslige som du tydeligvis gjør, så er det jo helt klart at kvinnene må ta over styringa. Ellers blir det jo verken samvær eller annet, siden den stakkars mannen ikke kan ta noe ansvar.....

←

Jeg vet ikke helt hvor du vil med et slikt svar, men jeg skal holde meg for god til å svare i samme stil.

At du kansje har en "tilfeldige kjæreste/sambo" (slik du beskriver det) så betyr ikke dette at det gjelder alle. Noen har faktisk lange forhold bak seg og i en del situasjoner er far gift på nytt. Det er klart at de fleste av kvinnene har empati for den situasjonen barnet og mannen kommer i når bostedsforelder trenerer samvært mer eller mindre kontinuerlig slik det er tilfelle for trådstarter. Det er altså ikke snakk om noe "avgjørende ord" slik du beskriver det (dvs vinne-tape) men å komme til enighet mht f.eks. barnets samvær med far. Hvem mor diskuterer dette med burde vært totalt uinteresant om det er barnet som skal ha fokus.

Du avslutter med å antyde at kvinner må ta over styringa for at barnet skal få samvær. Ja du har kansje rett i at det er slik en del steder der far ikke klarer å gjennomskue morens samværstrenering. Men det er vel ikke hvem som har styringa som er av interesse, selv om en del kvinner mener at dette er noe som kvinner skal bestemme. Det er vel mer en sak mht "barnets beste". Og en mor som trenerer samværet kan ikke beskrives som en mor som forsøker å oppnå "barnets beste". Da bør de midler som er tilgjengelig kunne brukes for å endre mors innstilling og få fokus der det hører hjemme - på barnet.

[Gjest Gjest]

Jeg synes far til to har mye bra å komme med.

Det ER mange kvinner som oppfører seg som om de eier barnet og hvor far omtrent lever på eksens nåde for å få se barnet/a. Noen mødre bruker barnet som maktmiddel. jeg forstår godt at det ikke er greit å være far i en slik situasjon. Jeg er selv mor til særkulls og fellesbarn, jeg er også stemor og jeg fatter ikke hva enkelte kvinner rettferdiggjør sine handlinger med. Jeg skjemmes!!

Hva er så galt i det far til to skriver? Må dere være på hugget med en gang? Mødre stiller sterkere enn fedre når det kommer til barna. Det er en skam!

Endret 22. august 2006 av Hannen

[Gjest Gjest]

Flott at det fungerer bra for dere, men slik er det dessverre ikke i alle forhold. Og i forhold hvor det allerede er konflikter, så forsterkes disse når stemor og far går sammen i det som for mor virker som en allianse. Og er det konflikter fra før, så er det best at kun mor og far forhandler om avtalene som skal gjelde. Det er ikke stemor liv det skal tas hensyn til først og fremst, men barnets. Deretter foreldrenes, og dernest: stemors.

←

Fungerer? Les hva jeg skriver. Det fungerer ikke fordi jeg som stemor er på sidelinjen og ikke deltar lenger. Hadde jeg blitt inkludert så hadde min mann hatt samvær og våre barn hadde fått sett sine søsken. Fordi mor har lykkes i å gjøre far totalt maktesløs så er det null samvær.Han har en grense han og den når han mye fortere når han ikke har en i rggen som backer han opp. Det fungerer altså ikke. En kjærlig far, om enn litt konmfliktsky, sier fra seg kontakten med barna fordi han, jeg og hans første barn opplever ødeleggende konflikter når det gjelder samvær. Nå er det null samvær og nå er mor fornøyd. Hun har fått det siste ordet. Måtte hun få forklaringsproblemer når barna blir voksen. Hun har lykkes i å få stemor på sidelinjen, men til hvilken enorm pris?

[Gjest regine]

Jeg vet ikke helt hvor du vil med et slikt svar, men jeg skal holde meg for god til å svare i samme stil.

At du kansje har en "tilfeldige kjæreste/sambo" (slik du beskriver det) så betyr ikke dette at det gjelder alle. Noen har faktisk lange forhold bak seg og i en del situasjoner er far gift på nytt. Det er klart at de fleste av kvinnene har empati for den situasjonen barnet og mannen kommer i når bostedsforelder trenerer samvært mer eller mindre kontinuerlig slik det er tilfelle for trådstarter. Det er altså ikke snakk om noe "avgjørende ord" slik du beskriver det (dvs vinne-tape) men å komme til enighet mht f.eks. barnets samvær med far. Hvem mor diskuterer dette med burde vært totalt uinteresant om det er barnet som skal ha fokus.

Du avslutter med å antyde at kvinner må ta over styringa for at barnet skal få samvær. Ja du har kansje rett i at det er slik en del steder der far ikke klarer å gjennomskue morens samværstrenering. Men det er vel ikke hvem som har styringa som er av interesse, selv om en del kvinner mener at dette er noe som kvinner skal bestemme. Det er vel mer en sak mht "barnets beste". Og en mor som trenerer samværet kan ikke beskrives som en mor som forsøker å oppnå "barnets beste". Da bør de midler som er tilgjengelig kunne brukes for å endre mors innstilling og få fokus der det hører hjemme - på barnet.

←

Du må svare på hvilken måte du vil, og du må gjerne insinuere ting om både meg og andre, det er tydeligvis din debatteknikk.

Det forhindrer dog ikke at ditt fokus igjen og igjen handler om den stakkars faren som er prisgitt den onde moren. Og som verken har muligheter eller evner til å gjøre noe med situasjonen. Når du da i tillegg mener at fars nye dame nærmest er den som skal passe på at far "får" samvær, fordi han selv ikke greier det, blir det hele nokså absurd.

Hvordan samværet for det enkelte barn skal ordnes ER en sak mellom barnets mor og far. IKKE mellom mor og stemor eller noen andre. Dersom far ikke evner å stå på for det HAN mener er rett, uten at en "ny dame" står bak og pusher, ja da mener jeg at FAR har et problem. Og for å sikkert provosere enda mer - så er han kanskje ikke verken så veldig interessert eller så veldig i stand til å egentlig ha så mye ansvar for barnet hvis han er så tafatt.

[Gjest Madeline]

Tråden er ryddet for personangrep.

Hannen -mod

[Far til 2]

Du må svare på hvilken måte du vil, og du må gjerne insinuere ting om både meg og andre, det er tydeligvis din debatteknikk.

Det forhindrer dog ikke at ditt fokus igjen og igjen handler om den stakkars faren som er prisgitt den onde moren. Og som verken har muligheter eller evner til å gjøre noe med situasjonen. Når du da i tillegg mener at fars nye dame nærmest er den som skal passe på at far "får" samvær, fordi han selv ikke greier det, blir det hele nokså absurd.

Hvordan samværet for det enkelte barn skal ordnes ER en sak mellom barnets mor og far. IKKE mellom mor og stemor eller noen andre. Dersom far ikke evner å stå på for det HAN mener er rett, uten at en "ny dame" står bak og pusher, ja da mener jeg at FAR har et problem. Og for å sikkert provosere enda mer - så er han kanskje ikke verken så veldig interessert eller så veldig i stand til å egentlig ha så mye ansvar for barnet hvis han er så tafatt.

←

Mitt fokus er ikke på faren slik du sier. Mitt fokus er på barnet og barnets mulighet til samvær/omsorg fra far. Det synes som du har mest fokus på hvem som ikke skal få lov til å arbeid for at barnet skal få et slikt samvær. DET er å ha feil fokus.

Og altfor mange bostedsforeldre (kvinner og menn) har desverre et slikt fokus. Flere her inne har hørt om kvinner som samværsforelder som har blitt fratatt mesteparten av muligheten til å føge opp barnet. MANGE har hørt om fedre (samværsforeldre) som er blitt fratatt det samme. Noen har opplevd at far uten rimelig grunn har trukket seg bort fra barnet. Og altfor mange mødre har opplevd gleden ved å TVINGE FAR BORT FRA BARNET VHA KONFLIKTER.

På generell basis vil jeg påstå at menn er mindre konfliktsøkende enn det kvinner er. Dette er det mange mødre som kjenner til, og klarer derfor å tvinge far bort fra barnet ved å generere konflikter.

Jeg skulle ønske at regine og noen av hennes meningsfeller kunne få fokuset bort fra den mulige maktsituasjonen og over på barnets behov for omsorg. Dette synes imidlertid å være vanskelig for noen da fokuset er på helt andre ting (kansje har de litt mer fokus på matrielle goder ?)