Hun spiser meg opp!

[la Flaca]

Men i teorien fungerer det sikkert, og spesielt om en har stor aldersforskjell på barna. Men med to små barn går det ikke.

←

Jepp, alreden er vesentlig i den sammenhengen der! Det funker bare ikke med to små, uansett hvor mye man prøver.

[Gjest Gjest]

Dette har utviklet seg til å bli en ap, anti ap tråd, tror ikke det var det trådstarteren var ute etter.

Da jeg leste hovedinnlegget fikk jeg følelsen av ei mor som var lei av minstejenta sitt mas om å komme på fanget. Mens hun også skriver at storebror elsker å sitte på fanget å kose, og at han gjør det mye. Så hvorfor er det greit at storebror får sitte masse på fanget, når lillesøster helst skal læres til å ikke være så mammadalt?

[kkristin]

Jepp, alreden er vesentlig i den sammenhengen der! Det funker bare ikke med to små, uansett hvor mye man prøver.

←

Jeg vet om maaange som klarer det, ink meg selv. Men det krever selvsagt sitt. Det syns jeg det er verdt!

[Fibonacci]

Løsningen er å bære den ene på ryggen mens man koser med den andre? :klø:

Vet ikke med andre, men for meg hadde det resultert i ryggproblemer

Jeg har også to små barn. Den minste er bare 7 uker, og skal ha pupp stadig vekk. Og det får hun jo. Men storebror har også sine behov som gjør at hun må vente litt noen ganger (og omvendt).

Det at barn må "vente på tur" betyr ikke at man overser deres behov. Til trådstarter vil jeg si at det nok vil være vanskelig i denne perioden med barnehagestart, men en ettåring skjønner ganske mye og når hun må vente fordi storebror trenger mammaen sin er det viktig å forklare for henne hvorfor, og at hun kan få komme til mamma etterpå.

For storebror sin del er det sikkert lurt å sette av mamma-tid til BARE ham også.

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke med dere, men jeg hadde aldri aldri sett på det som en kosestund med storebror hvis lillesøster lå på gulvet og gråt. Det ville heller ikke falt meg inn baklengs å gi storebror den holdningen at kos med ham er ensbetydende med å ignorere det andre barnet. Nei, oppriktig talt, det finnes da mange andre metoder for å ta vare på begge barna sine uten at den enes behov må bli oversett. Det er plass til to på et fang!

Kjære trådstarter, jeg skjønner at du er sliten! Men det er ikke rart jenta di vil ha oppmerksomhet, nå som hun har begynt i bhg. Gutten min er et år, og har nettopp begynt i bhg han også. Og jeg merker det så godt at det er kaos i livet hans nå, og at han er mindre trygg i denne perioden vi driver tilvenning. I helga fikk han all oppmerksomhet han måtte ønske, og vips gikk det bedre med ham i barnehagen i dag enn i forrige uke! Er dere to stykker om barna hjemme? Kan pappaen hjelpe til og ta i et krafttak denne perioden, gi storegutt ekstra mye oppmkersomhet, finne på bare noe de to eller ta jenta noen timer mens du og gutten får kvalitetstid? Kanskje dere alle sammen kan rigge dere til med puter og pledd på gulvet en ettermiddag, med det ungene liker best av bøker, leker etc og være tilgjengelige? Så får begge barna virkelig kjent på at dere er der for dem?

Forøvrig signerer jeg tvillingmammas inlegg 100%. Det er fullt mulig å ha et rikt liv, med og uten barn selv om man er hjemme og har ansvar for flere små. Det handler bare om å være litt kreativ!

Lykke til trådstarter, det går seg til etterhvert!

[Gjest Neffi]

Barn lærer ved eksempel.  Når foreldrene ivaretar barnas behov er de et eksempel for fremtidig oppførsel hos barna.  Barna SER at det er viktig å ta hensyn til ANDRES behov.  Men som alt med barn, så tar det tid. Det er mao ikke nok å bare dekke behovene mens de er bittesmå.  Behovene er like viktige å dekke når de blir eldre.

All oppførsel hos barn er del av kommunikasjonen deres.  Om det er sutring eller gråt, kosing eller slåing, så er det like viktig å lytte til hva barnet prøver å si. 

Det kan ikke ha annet enn positiv innvirkning.

Tenk degselv - foretrekker du å bli hørt eller oversett?  Barn er mennesker de også - selv om de er små!

←

Livet handler i store deler om å forstå at man ikke bare kan gjöre det man önsker og föler behov for. Om man ikke lärer dette... Hva skjer da?

Spebarn er smartere enn de for kreditt for mente jeg å lese... Vel da vet de også etterhvert som små mennesker hva de skal gjöre for å få de de vil ha. Gråte gråte gråte. Det er ikke meningen at man skal dekke alles önsker. Hvordan skal man kunne klare det, uten å overse sin egen person. For du har din egen sjel, uten barna.

Behov er noe helt annet enn å bli dullet med da man gråter, fordi man vil ha pupp - selv om man er mett - fordi det er godt, varmt, trygt. Behov handler om å bli mett, få sove da man er trött, få kjärlighet da man har vondt, bli behandlet med respekt. Bli skjermet for krig. Disse behovene oppfyller alle de mödre jeg kjenner.

Du, KKristin, gjör bare deg selv en björnetjeneste.

Tenk degselv - foretrekker du å bli hørt eller oversett?

Vel..., hva hadde skjedd om jeg alltid hadde blitt hört? Og ikke hadde lärt meg å ta hensyn til andres stemme.. (ironisk nok)

Endret 15. august 2006 av Neffi

[Gjest Gjest]

Men om denne lille jenten skal være midtpunktet hele tiden, hvor skal man da plassere storebroren? Utenfor, til lillesøster har lært på din måte? Hadde hun bare hatt et barn ville ejg vært enig med deg, men ikke så lenge det finnes flere. For de minste kan ikke læres opp til at de alltid skal være midtpunkt, for selv de eldre må få kos av mamma. Det er ikke bare de minste som er viktig, og beklageligvis er det slik jeg leser ditt innlegg. Og med en slik innstilling bør man bare få et barn, for en har ikke kapasitet til å ha flere, når alt skal dreie seg om den minste.

Til trådstarter:

Jeg ville tatt godt rundt storebror, og sagt at minsten bare kan gråte litt for nå koser du og jeg. Så fikk hun lære seg at hun måtte dele din oppmerksomhet med storebror, for han er like viktig som henne. Det holder med noen minutter, og det vil sikkert virke som en evighet til å begynne med. Men til slutt vil hun nok forstå, at hun må dele deg med storebror.

Kos masse med henne når du har tid ellers, men la storebror få litt tid i fanget ditt også. Sånn at han føler seg viktig

←

Mitt mål, om jeg skal beskrive det slik, er at vi alle skal lære oss å vise hensyn til hverandre, ta vare på hverandre og at vi viser hverandre respekt og omsorg. Alle er like viktige.

Utifra det må jeg ta stilling til barnets alder, hva jeg kan forvente av det og i hvilken situasjon vi er i.

Jeg skrev et innlegg lengre opp her, men var ikke logget inn og ikke signert, men jeg har selv 3 barn og vet derfor veldig godt at det ikke alltid er like enkelt å skulle gi alle 3 barna mine 100 % oppmerksomhet hele tiden.

Hvis jeg skulle fulgt din oppskrift på å fortelle min eldste at minste bare får gråte, det skal vi ikke bry oss om, for nå skal vi kose oss, så ville jeg sendt ut mange signaler som jeg ikke syns hører helt hjemme med tanke på å lære andre å vise omsorg og ta hensyn til.

En ting er jo at jeg aldri i livet ville hatt noen koselig stund når minste gråter av fortvilelse eller sinne eller hva, og brukt all min konsenstrasjon på å overse dette og samtidig skulle "kose" meg med eldste. En annen ting er jo hva jeg viser mitt eldste barn, og et tredje hva jeg viser mitt minste som er i en situasjon og en alder hvor jeg mener de ikke har forutsetning til å forstå hvorfor de ikke blir sett og hørt- men bare ignorert. Det er noe med å ta tak i opplevelsen de vil sitte igjen med.

Det er noe med å se barnet der barnet er, kanskje er dette en fase som bare vil vare noen uker- men da er det jo så uendelig viktig å virkelig være der de ukene og gi masse- for behov som ikke blir møtt- vil ikke forsvinne! De er der like fullt og helt, barn vil kanskje lære seg å undertrykke dem og føle at de ikke er viktige, men man løser ingenting med å overse et barn på den måten man blir rådet til i en del av trådene her.

Jeg forstår bare ikke hva som er så vanskelig med å legge til rette for å løse dette på en måte hvor alle kan ha det bra. Og hvor man videre kan lære seg å vise hensyn og ta vare på hverandre.

Om jeg sitter med eldste og har en kosestund med henne, og minste vil opp på fanget- så er det jo ikke noe problem å bare ta henne opp og fortsette med samtalen eller hva det nå er med eldste. Jeg bekrefter minstes behov for å få litt kontakt og nærhet, men jeg trenger ikke avvise eldste fordet. Om kvelden etter at minste er lagt seg kan jeg bruke litt ekstra tid på de eldste også, alt til sin tid på en måte.

Barna mine lærer seg å ta hensyn til hverandre fordi jeg viser det i praksis. De vet at lillesøster er liten og har andre behov også, at hun ikke er stor nok til alltid å forstå. Jeg mener og vet det går an å lære mine barn dette, uten at det alltid skal bli lillesøster først og eldste sist.

Vi er også to forledre her i familien, så det går an å dele på seg og ta situasjonen der den er, finne løsninger utifra det.

Om man er Ap eller ikke er vel ganske lite relevant i denne diskusjonen her. Poenget er , hva gjør man med en ettåring som er inne i en krevende fase og eldre søsken som også trenger litt ekstra kos og mammatid.

Alle vil uansett finne de løsningene som passer en best, men det er jo nyttig å kunne diskutere hva som er mest fruktbart uten å måtte komme med slike hårreisende personangrep som jeg har lest i denne tråden her. Helt vanvittig.

Vi må gjerne styre diskusjonen bort fra akkurat det og heller komme tilbake til sakens kjerne:

Hvordan kan vi se barna på en best mulig måte og hvordan kan vi løse en situasjon som føles vanskelig for både foreldre og barn.

Mvh Lavendel og de 3 barna.

[Gjest Gjest]

Livet handler i store deler om å forstå at man ikke bare kan gjöre det man önsker og föler behov for. Om man ikke lärer dette... Hva skjer da?

Spebarn er smartere enn de for kreditt for mente jeg å lese... Vel da vet de også etterhvert som små mennesker hva de skal gjöre for å få de de vil ha. Gråte gråte gråte. Det er ikke meningen at man skal dekke alles önsker. Hvordan skal man kunne klare det, uten å overse sin egen person. For du har din egen sjel, uten barna.

Babyer gråter for å kommunisere. Og heldigvis for at de er så smarte at de vet hva de trenger, når mangen av oss mødre ikke alltid er like sikre! Så da gråter de. For å formidle hva de trenger. Spedbarn er vel ikke akkurat utstyrt med så mange ønsker, men med veldig mange behov som man må ta hensyn til. Vi er voksne og kan klare å omstille os bedre enn hva et lite nyfødt menneske kan. De er født ut i verden med en stor forventing om å bli tatt vare på, og de behovene som finnes der i starten er livsviktige å ta hensyn til. Og igjen- det er snakk om behov- ikke ønsker eller hva babyen "vil ha". Det må skilles mellom dette.

Behov er noe helt annet enn å bli dullet med da man gråter, fordi man vil ha pupp - selv om man er mett - fordi det er godt, varmt, trygt. Behov handler om å bli mett, få sove da man er trött, få kjärlighet da man har vondt, bli behandlet med respekt. Bli skjermet for krig. Disse behovene oppfyller alle de mödre jeg kjenner.

Beov kan være like mye psykisk som fysisk. Forundrer meg hver gang over at mange bare tenker på fysiske behov som å være mett, ha tørr bleie, og en ren seng når det snakkes om behov. men du nevner jo nettopp dette med å være trygg og få kjærlighet og bli møtt med respekt. Da må du jo også inkludere dette når det snakkes om å ta hensyn til et barns behov.

En baby som gråter og "vil ha" pupp- gråter jo fordi det har behov for pupp fordi det gir nærhet, trygghet og metthet og det er en unik måte å vise omsorg og kjærlighet på, det å amme en baby eller et barn. Mange viktige behov å ta hensyn til, mener jeg.

Vel..., hva hadde skjedd om jeg alltid hadde blitt hört? Og ikke hadde lärt meg å ta hensyn til andres stemme.. (ironisk nok)

←

Det går an å bli hørt, alltid. Det går an å få en anerkjennelse på at man har behov og lyst il ting, men at det ikke alltid går like bra å gjennomføre det. Non ganger går det ikke uanstt, andre ganger må man kanskje vente litt. Men det går an å gi en bekreftelse og bli hørt/ å se den andre fordet.

Så må man finne ut hva som er viktig- jeg kjenner mange som lar behov trumfe lysten. Det kan jo være lurt å tenke gjennom, hva er behov og hva er lyst? Hvordan kan jeg skille dette? Er det viktigere med mitt behov/ lyst til å sitte å ta en kopp te og lese blad i fred, fremfor å ta hensyn til mitt barns behov /lyst (?) il å være nær og få litt pupp eller lese en bok?Hvor behovet bak kanskje er å få litt mer tid med mamma som er borte mye av dagen?

Altså, det er hele tiden valg og vurderinger man må ta. Å beskylde andre for å gjøre seg en bjørnetjenste eller virke helt selvutslettende bare fordi man kanskje ikke evner å sette seg inn i en annens person situasjon er i mine øyne ganske unødvendig.

Mvh Lavendel og de 3 barna.

[Gjest Gjest]

Hvis det ikke er forsket på ennå, hvordan vet du da dette?

←

Med tanke på å gi nærhet og dekke de behovene som er.

Kan vi ikke bare ta litt utg pkt i oss selv og hvordan vi liker å bli møtt. For meg blir det å se litt logisk på det. Vi trenger kanskje ikke å ha side opp og side ned med dokumentasjon og forskning på alt mulig- selv om det helt sikkert finnes

Men litt av teorien bak er, at om man får tilfredstilt et behov, eller i det minste blir sett og hørt og får en anerkjennelse på hva som er, så blir det i orden. Da kan man få ro og man kan lettere gå videre, utvikle seg, bli trygg og finne ut av seg selv og andre.

Om man ofte blir oversett og ikke hørt, så vil uansett behovet være der like fullt og helt- om ikke større. Du kan jo bare tenke deg selv hvor frustrerende det er å prøve å formidle noe, men at det du møter er ignorering og "en kald skulder", for å bruke en illustrasjon. Jeg syns ikke det skaper en god kontakt, jeg syns ikke det skaper noen tillit til at de jeg stoler mest på i verden og de jeg må forholde meg til- de vil ikke se meg og de vil ikke høre meg.

Om barnet prøver formidle et behov, som for barnet er viktig, så mener jeg det er mitt ansvar å ta hensyn til det. Om jeg ikke der og da kan tilfredstille det, så kan jeg iallefall anerkjenne det. Se barnet og vise at jeg hører. Vise barnet at det er viktig. Så må jeg vurdere om det jeg holder på med eller er i er viktigere å ta hensyn til enn hva barnet mitt har behov for.

Men jeg trenger uansett aldri å overse eller ignorere barnet fordet, det er en stor uting mener jeg.

[Gjest Gjest]

^

Mvh Lavendel og de 3 barna.

[Gjest Neffi]

Det er ikke av dette ene innlegget jeg undrer og strekker meg så langt som å si at hun ikke tar vare på egne behov; KKristin.

Tror du virkelig ingen andre har vurdert og tatt valg hele veien? Det handler ikke om en kaffe, eller en SPA-helg. Vi behöver ikke ytterligheter for å statuere eksempler - som ikke er riktige.

Det handler om en balanse. Og denne ser jeg fravärende hos denne brukeren.

[Geisha]

Det er ikke av dette ene innlegget jeg undrer og strekker meg så langt som å si at hun ikke tar vare på egne behov; KKristin.

Tror du virkelig ingen andre har vurdert og tatt valg hele veien? Det handler ikke om en kaffe, eller en SPA-helg. Vi behöver ikke ytterligheter for å statuere eksempler - som ikke er riktige.

Det handler om en balanse. Og denne ser jeg fravärende hos denne brukeren.

←

Jeg er ikke intr i å diskutere brukere, men å diskutere sak.

I hovedinnlegg står det bl a skrevet at barnet står og gråter ved stolen mens mor vil spise frokost/ mat. Da er man jo nettopp i en situasjon hvor man må vurdere. Noe man selvfølgelig gjør hele tiden, men det vi diskuterer her er jo nettopp hvordan ta vare på behov, hva er behov, osv. Hvem sine behov er viktigst? Kan man faktisk klare å tilfredstille alle til en viss grad? Noen ganger ja, andre ganger nei.

Hva som er balanse er også relativt, og er det uansett noe mål å ha total balanse hele tiden? Noen ganger går det ene veien, så går det andre veien. Å skulle holde vekten lik hele tiden virker for meg mere slitsomt, enn å la den svinge litt hit og litt dit og så vil uansett utfallet bli likt etterhvert, er min erfaring. Da har man jo på en måte en balanse uansett.

Endret 15. august 2006 av Geisha

[Gjest Neffi]

Hva som er balanse er også relativt, og er det uansett noe mål å ha total balanse hele tiden? Noen ganger går det ene veien, så går det andre veien. Å skulle holde vekten lik hele tiden virker for meg mere slitsomt, enn å la den svinge litt hit og litt dit og så vil uansett utfallet bli likt etterhvert, er min erfaring. Da har man jo på en måte en balanse uansett.

←

Ja, dette er også en balanse. Det er vel selvklart at det er det. Hvem er det som alltid gjör rett? Men igjen; balanse. Noen ganger rett, andre ganger feil. Å bare gjöre korrekte ting.. vel det er ikke balanse.

Det er bare forbausende at så mange overser egenskapen sunn fornuft.

[Gjest Gjest]

Det er ikke av dette ene innlegget jeg undrer og strekker meg så langt som å si at hun ikke tar vare på egne behov; KKristin.

Tror du virkelig ingen andre har vurdert og tatt valg hele veien? Det handler ikke om en kaffe, eller en SPA-helg. Vi behöver ikke ytterligheter for å statuere eksempler - som ikke er riktige.

Det handler om en balanse. Og denne ser jeg fravärende hos denne brukeren.

←

Har du gått i KK sine sko??

Antagelig ikke.

Så da vet du ikke hvor flink hun er med barna sine og hvor mye hun står på for de.

Ta til dere litt av det ande skriver her også, og ikke bare heng ut KK!!

[Geisha]

Ja, dette er også en balanse. Det er vel selvklart at det er det. Hvem er det som alltid gjör rett? Men igjen; balanse. Noen ganger rett, andre ganger feil. Å bare gjöre korrekte ting.. vel det er ikke balanse.

Det er bare forbausende at så mange overser egenskapen sunn fornuft.

←

Men hva som er rett og galt å gjøre, handler ikke for meg om å ha balanse eller ikke. Det blir for meg noe helt annet.

Balanse i denne sammenhengen er jo at man kan klare å ta vare på alle i familien. Det blir ikke nødvendigvis feil om mor virkelig har behov for å være i fred i 5 minutter, fordi dagen har vært utrolig intens. Selv om barnet skulle ha behov/ lyst til å lese en bok. Bare for å illustrere

Men da er man jo i situasjonen, hvilke behov skal gå først, hva er viktigst osv. Hvor skal balansen være.

Ja, sunn fornuft... det er også et begrep jeg må tenke litt rundt. For det er forbausende hvor forskjellig man kan oppfatte hva som er sunn fornuft også

[Gjest Madam Felle]

Lillesøster griner fordi storebror sitter på fanget, det er ikke snakk om å ta hensyn til storebror også. Men det er tydeligvis ikke viktig for deg, selv om du prøver å høres ut som den perfekte mammen. Det blir rett og slett bare for teit for meg, for du mener at lillesøster skal kunne sutre og grine fordi storebror sitter på fanget, og at storebror bare må askeptere at lillesøster får oppmerksomhetene.

Jeg hadde ikke hatt noen problemer med å overse en liten jente, som bare sutret fordi hun ikke fikk mammas oppmerksomhet. For hun er faktisk ikke alene om den, men må dele den med storebror. Greit nok at de begge kan sitte på fanget, men hvorfor må en hele tiden ha begge på fanget? Er det så grusomt å gi litt tid til begge hver for seg, og er det så grusomt at begge må lære å ta hensyn til den andre?

I denne familien har storebror lært det, men det er tydeligvis noe lillesøster også må lære, og det lærer hun ikke ved å hele tiden få viljen sin. Om det er for at hun akkurat har begynt å barnehage eller ikke spiller liten rolle, for i den familien finnes det to barn og da må man ta hensyn til begge. Det er ikke bare storebror som skal ta hensyn til lillesøster, for hun har virkelig behov for å lære at mamma fang også er storebror sitt fang.

Du sier også at du ikke vil gi storebror holdningen av at kos med han er å ignorere lillesøster, men du har ingen problemer med å ignorere storebror fordi lillesøster sutrer fordi han sitter på fanget? Hva lærer du han da, at lillesøster er viktigst og hun får det som hun vil bare hun suterer og griner nok?

[Gjest Gjest]

Jeg vil foreslå at hovedinnlegger tar litt hensyn nå fordi barnet nok savner mamma ekstra i en overgangsperiode. Men likevel får plass til seg selv. Sett av tid til å være med barnet, så barnet føler seg sett og hørt, deretter kan man gå ned til barnet og si "jeg hører deg, og nå må du slutte å gråte. Gi meg en kos. Mamma skal nå spise middag, og etterpå vil jeg gjerne at du kommer på fanget og vi leser en bok sammen og koser oss". Et barn må lære seg tålmodighet, og å vente på tur.

[Gjest Gjest]

Lillebarnet må lære seg å tåle at også storebror skal sitte på mammas fang innimellom. Han trenger å vite at mamma har tid og kos for ham også. Det er instinkt for det minste barnet å prøve å trenge vekk det eldste. Om du lager noe system for å bytte på, så vil nok lillebarnet lære seg å ta tur. Øve litt på det.

[Kykkelikokos]

Ved siden av å være selvstendig, er det mange andre viktige ting å lære. Feks lære å knytte nære relasjoner, lære å være trygg på at man er respektert som mennenske, lære at ens følelser er viktige og av betydning, lære at man er en viktig og nyttig del av felleskapet.

Og det er ingen bedre måte å lære empati på, enn å bli behandlet med empati. Dvs at ens behover blir møtt. at en aldri må gråte alene osv.

Min store jente har aldri noensinne gjort sin lillebror noe vondt. Men klemmer og koser er det bøttevis av hver dag.

jeg sier ikke at jeg er perfekt, langt i fra. Men jeg arbeider hele tiden med meg selv, og lærer utrolig mye av blandt annet AP.

←

Høres ut som om barna som blir oppdratt slik kommer til å gå på en smell den dagen han/hun møter den virkelige verden.

Forøvrig så er det viktig å kunne skille mellom når barnet gråter fordi noe er galt, og når barnet gråter pga det vil få viljen sin. Dette tror jeg enhver mor greier å skille mellom dersom hun virkelig ønsker.

Så lenge barnet får rikelig med oppmerksomhet utenom når mor sitter og spiser eller en liten stund når storebror vil ha kos, så tror jeg ikke at lillesøster blir utrygg på seg selv og mor bare fordi hun ikke får viljen sin en liten stund.