Hun spiser meg opp!

[Gjest Gjest]

Jeg har en datter som akkurat har blitt ett år. Hun er selvsagt en helt herlig unge , men det er noe vi sliter litt med.

Hun har helt siden hun var bitte liten vært en skikkelig mammadalt. Hun kan leke kjempefint alene, eller sammen med storebror på 4 år, men så snart jeg viser meg begynner sutringen. Hun kommer straks gråtende bort til meg, og drar meg i buksebeinet eller reiser seg og strekker seg mot meg. Og det er ikke fordi hun ikke får nok opmerksomhet, hverken fra meg eller andre. Storebror f.eks er kjempeflink med lillesøsteren sin. Han tar henne med i leken, er tålmodig og flink. Og hvis hun begynner å gråte, trøster han henne eller prøver å avlede henne på en eller annen måte. Helt herlig gutt!

I dag for eksempel: Hun har akkurat spist frokost, og er igang med å leke. Jeg skal spise frokost selv, og dette ser hun. Hun kommer som et lyn inn på kjøkkenet, og stiller seg ved stolen min og gråter. Og der står hun under hele frokosten og hyler og gråter! Dette kan bli litt slitsomt i legden. Og ikke minst, så går det ut over storebror. Med en gang han setter seg på fanget, så kommer hun. Storebror er en liten kosegutt, som elsker å sitte på fanget. Og noen ganger trenger han å sitte litt alene sammen med mamma. Det som ofte skjer når hun da kommer gråtende, er at han sier: " bare ta henne opp du, jeg kan sette meg her jeg", også går han for å sette seg i en annen stol. Han blir jo så lei av å høre på gråtingen han også... Da får jeg helt vondt inni meg!

Hun har akkurat begynt i bhg nå, så håper kanskje det kan bli litt bedre etterhvert?

Det jeg lurer på, er om det er noen som har noen tips til hvordan jeg skal ta tak i dette? Trenger litt hjelp her, før hun spiser meg opp!

[kkristin]

Jeg har en datter som akkurat har blitt ett år. Hun er selvsagt en helt herlig unge , men det er noe vi sliter litt med.

Hun har helt siden hun var bitte liten vært en skikkelig mammadalt. Hun kan leke kjempefint alene, eller sammen med storebror på 4 år, men så snart jeg viser meg begynner sutringen. Hun kommer straks gråtende bort til meg, og drar meg i buksebeinet eller reiser seg og strekker seg mot meg. Og det er ikke fordi hun ikke får nok opmerksomhet, hverken fra meg eller andre. Storebror f.eks er kjempeflink med lillesøsteren sin. Han tar henne med i leken, er tålmodig og flink. Og hvis hun begynner å gråte, trøster han henne eller prøver å avlede henne på en eller annen måte. Helt herlig gutt!

I dag for eksempel: Hun har akkurat spist frokost, og er igang med å leke. Jeg skal spise frokost selv, og dette ser hun. Hun kommer som et lyn inn på kjøkkenet, og stiller seg ved stolen min og gråter. Og der står hun under hele frokosten og hyler og gråter! Dette kan bli litt slitsomt i legden. Og ikke minst, så går det ut over storebror. Med en gang han setter seg på fanget, så kommer hun. Storebror er en liten kosegutt, som elsker å sitte på fanget. Og noen ganger trenger han å sitte litt alene sammen med mamma. Det som ofte skjer når hun da kommer gråtende, er at han sier: " bare ta henne opp du, jeg kan sette meg her jeg", også går han for å sette seg i en annen stol. Han blir jo så lei av å høre på gråtingen han også... Da får jeg helt vondt inni meg!

Hun har akkurat begynt i bhg nå, så håper kanskje det kan bli litt bedre etterhvert?

Det jeg lurer på, er om det er noen som har noen tips til hvordan jeg skal ta tak i dette? Trenger litt hjelp her, før hun spiser meg opp!

←

Dette

er helt naturlig, men kan være slitsomt i lengden. Det er viktig å møte hennes behov, og la henne få komme til deg så mye som hun trenger. Hvis ikke er det vondt for hennne, og prosessen vil bare ta mye lenger tid. Det blir bedre, tro meg. Men det vil nok være slik periodevis ganske lenge.

Hvis du tar en tur på AP-norge.com sitt forum er det garantert mange gode råd og hente.

Det kan være lurt å bære henne på ryggen, eller på magen for den saks skyld i sjal. slynge eller bæresele feks. Da får hun den nærheten hun trenger, og du får hendene fri. Hun kommer garantert til å være strålende fornøyd med dette!

[Gjest Emera]

Hun må jo, som alle oss andre, lære at hun ikke er verdens sentrum, og at det er andre som også har behov. Som for eksempel storebror, og faktisk mamma også. Når lillejentas klamring og gråt gjør at storebror trekker seg unna, så blir jo han avvist og får ikke sine behov dekket.

Nå er hun bare ett år, og i den alderen er de gjerne veldige mammadalter. Husker selv den tiden med min datter. Men det går jo over. Og hun tar ingen skade av å måtte vente i "kø" av og til. Tvert i mot tror jeg hun da lærer at det finnes andre mennesker rundt henne også, og dette gjøre henne bedre sosialisert ute blant andre unger.

[Gjest Tweetypie]

Du sier at hun har også nettopp begynt i barnehage ? Det kan være enda en årsak til at hun er ekstra klengete på deg. Min ble sånn når h*n begynte i b.hage. Hang i bena mine hele ettermiddagen og til h*n la seg. Det gikk over da

[Jens]

Tror du bare må la henne gråte og holde på. La det ikke bli en vane att hun alltid blir tatt opp når hun selv ønsker det.

Mener egentlig det totalt motsatte av Kkristin

[Leanne]

Tror du bare må la henne gråte og holde på. La det ikke bli en vane att hun alltid blir tatt opp når hun selv ønsker det.

Mener egentlig det totalt motsatte av Kkristin

←

enig med deg!

Et barn på 1 år forstår mye, hvis du forteller henne med en rolig stemme at mamma kan ikke ha deg på fanget nå, eller mamma blir sliten av å bære på deg så skjønner hun nok dette etterhvert. Men kanskje kan du opparbeide en fast kose stund til begge barna. Først får jenta di all oppmerksomhet i en halvtime, kose og lese bok ++. Så er det storebror sin tur. Fortell jenta di at nå er det storebror som skal kose med mamma. Gjør dette til en fast rutine hver kveld..

[Gjest 2324]

Hva med broren da kkristin? Skal ikke han få lov til å kose med mammaen sin?

[Gjest Gjest]

Hvis du tar en tur på AP-norge.com sitt forum er det garantert mange gode råd og hente.

Det kan være lurt å bære henne på ryggen, eller på magen for den saks skyld i sjal. slynge eller bæresele feks. Da får hun den nærheten hun trenger, og du får hendene fri. Hun kommer garantert til å være strålende fornøyd med dette!

←

Ser for meg at hvis man skal gå rundt å bære på ungene, så vil de ikke gi slipp på den nærheten.

Kanskje ts ender opp med å bære en unge på ryggen, å en på magen da istedenfor å slippe å høre på stadig sutring.

[Gjest Frk Åberg]

Hun må jo, som alle oss andre, lære at hun ikke er verdens sentrum, og at det er andre som også har behov. Som for eksempel storebror, og faktisk mamma også. Når lillejentas klamring og gråt gjør at storebror trekker seg unna, så blir jo han avvist og får ikke sine behov dekket.

Nå er hun bare ett år, og i den alderen er de gjerne veldige mammadalter. Husker selv den tiden med min datter. Men det går jo over. Og hun tar ingen skade av å måtte vente i "kø" av og til. Tvert i mot tror jeg hun da lærer at det finnes andre mennesker rundt henne også, og dette gjøre henne bedre sosialisert ute blant andre unger.

←

Jeg har ikke barn selv, så mine råd blir vel ikke tatt i betraktning, men jeg syns dette hørtes fornuftig ut.

[kkristin]

Dette er en måte barnet utrykker behov på. Jeg syns ikke det er noen god ide å lære henne at behovene hennes ikke er viktige. Og på et fang er det god plass til to barn.

Endret 10. august 2006 av kkristin

[kkristin]

Ser for meg at hvis man skal gå rundt å bære på ungene, så vil de ikke gi slipp på den nærheten.

Kanskje ts ender opp med å bære en unge på ryggen, å en på magen da istedenfor å slippe å høre på stadig sutring.

←

Det er en klassisk misforståelse. Får barna all den nærheten de trenger vil de vokse opp og bli selvstendige individer med tro på seg selv.

[Gjest Gjest]

Hei igjen. Tusen takk for mange gode råd. Jeg må si at jeg heller mest mot å rett og slett "overse" noe av sutringen. F. eks når jeg spiste frokost: jeg sa da rolig, at "nå spiser mamma så nå må du vente", og satte henne ned på gulvet. Dette gjentok jeg mange ganger. Tror rett og slett at hun må lære seg at ikke alt dreier seg om henne ja. Men, jeg føler jo ikke at jeg har "skjemt" henne bort heller. At det er derfor hun har blitt sånn mener jeg.... Trodde liksom at andremann skulle bli mer selvstendig, og ikke kreve så mye. Førstemann var ikke sånn "sutrete". Men, alle barn er jo forskjellig.

Hun har egentlig vært litt sånn hele tiden. Har bare gått i bhg i 3 dager enda. Men, det er mulig at det har vært litt ekstra ille nå denne uka??? Uff, nei nå hørtes det ut som jeg har det fælt gitt .

Men, det jeg synes er værst er jo i forhold til storebror. Det er greit at det er plass til 2 på fanget, men det er tydelig at storebror har behov for meg litt alene også. Spesielt når vi er hjemme på dagtid, og da er jo ikke pappa`n her heller. Og hvis jeg prøver å si, at nå er det storebror som sitter hos mamma; ja, da setter hun seg ved stolen og gråter. Og hun gir seg ikke. En bestemt ung dame! Men, det vil jo sikkert virke over tid.

Blir veldig glad for flere tilbakemeldinger .

[Gjest rabrabara]

Hei!

Jeg har tvillinger på 20 måneder og vi har hatt perioder med mye sutring og kamp om mammas fang. De vil ikke dele mammafanget, de vil ha det helt selv. Fordi jeg ofte ikke har hatt mulighet til å ta de opp og gi de masse oppmerksomhet har de blitt vant til at de ikke alltid kan få det som de vil, akkurat når de vil.

De er trygge og gode unger og jeg tror ikke de har vondt av dette. Jeg ville derimot ha veldig vondt av å ofte måtte la være å spise eller dusje f.eks fordi ungene var vant til å få min fulle oppmerksomhet hele tiden. De har blitt flinke til å leke seg selv og de er mindre masete. I min erfaring blir de mer masete dersom jeg alltid står på pinne. Vi koser selvsagt mye og leker oss, de har ikke begynt i barnehage ennå. Det er altså ikke slik at jeg overlater de til seg selv, men jeg orker heller ikke bære de rundt hele tiden.

Jeg syns du skal følge instinktet ditt, jeg. Ofte er det lett å gi de som er krevende mye oppmerksomhet på bekostning av de "snille". Det virker som om du er veldig oppmerksom på dette, så jeg tror det kommer til å gå fint. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Altså, jenta de er bare 1 år og det er bare 3 dager siden hun begynnte i bhg. Så klart det virker inn på jenta de. Gi henne den kosen og tryggheten hun trenger.

Så får du lage noen storebror dager innimellom, der bare du og storebror kan gjøre ting som storebror liker, mens lille jenta er med pappa.

Jeg har tre barn og minste ungen min har blitt båret mye, men nå som han kan gå selv og det at han vet at han kan få den kosen han trenger, så løper han avgårde når jeg kommer med bæretøy.

Så du behøver ikke å være redd for at hun kommer til å bli på fanget ditt for alltid, eller at du alltid må bære på henne.

Hvis jeg sitter å spiser og sønnen min kommer og vil opp på fanget, ja så får han komme opp, se hva jeg har på fatet mitt,kansje smake litt, så durer han avgårde igjen. Eller jeg hadde funnet frem en stol så han kunne sitte ved siden av meg. Ting behøver ikke være så vanskelig

[Trebarnsmor]

Mellomste datteren min var sånn. Helt ekstremt.

Jeg avviste ikke henne brutalt. Men jeg lot henne måtte vente. Tok det gradvis. Jeg satt meg ikke ned og koste hver bidige gang hun ville. Når jeg sto og skulle feks vaske gulv eller noe. Hun fikk veldig mye nærhet, men da dette startet så følte jeg det ble for mye. Jeg hadde mye annet jeg måtte få gjort.

Tror ikke at barn trenger konstant nærhet når de vokser opp hos gode og stabile foreldre. Det er rett og slett vane. Og den må man bli kvitt uten at andre skal si du er stygg.

Det er koselig å ha nært forhold til barna. Men vi er nødt å lære dem at de ikke kan forlange konstant oppmerksomhet. De er heller ikke hele verden for mamma, hver dag, hvert minutt. Mamma har andre ting hun er nødt å gjøre.

Datteren min stoppet en kort stund etter dette. Og nå blir hun 7 år om et par uker. Kosejente er hun enda, smart og flink. Så det skader ikke om man setter grenser tidlig.

[Trebarnsmor]

Det er en klassisk misforståelse. Får barna all den nærheten de trenger vil de vokse opp og bli selvstendige individer med tro på seg selv.

←

Dette tror jeg ikke på et sekund. De blir totalt avhengige av foreldre som ikke takler å høre sutring og faktisk sette en viss grense. Alle barn trenger uavhengighet etter en viss tid. Men det er kun foreldrene som kan sette de grensene. Virker for meg som fri oppdragelse dette. De eneste som har intelligens og kunnskap er jo foreldrene. Barna er ikke utviklet til å forstå dette. De blir sånn som de er, pga vi lærer dem det. Derfor er det viktig å ha foreldrene der, for å unngå totalt avhengighet og hjelpesløshet.

Verden er jo ikke bygd sånn at alle føyer seg etter deg.

Gi barna litt tid og mulighet for å kjenne på sine følelser og å lære dem at noen ganger må de faktisk vente. For de er ikke en person som kan få alt, når som helst.

Dette må jo veies opp med masse komplimenter og kjærlighet, ikke minst oppmerksomhet. Kjærlighet kan gies på så mange måter. Men å feste et barn på din kropp og ta det opp/med deg hver gang en lyd kommer ut av munnen, er helt feil. Da er det de som tar over, der du burde sette grense.. Din hovedoppgave med dine barn, er å forme dem til å bli sikker på seg selv og klar for å møte verden.

Endret 11. august 2006 av Trebarnsmor

[Gjest Emera]

Veldig enig med Trebarnsmor her.

Jeg har sett resultater av oppdragelsen kkristin beskriver, og de var ikke gode. Ungene spiste foreldrene med hud og hår, og det rare var at foreldrene ikke så det selv. De var fullstendig utslitte, men likevel bare fortsatte de med å leve i sin lille idealkokong, med dulling og dalling. Fullstendig mangel på grensesetting. DET er misforstått kjærlighet, spør du meg.

Å kombinere nærhet og grenser må da være det beste for både barn og voksne. Det er som Trebarnsmor sier, i verden utenfor dørstokken må man pent lære seg å stå lenger bak i køen noen ganger.

[Malama]

Flertallet vil helle mot den løsning som trembarnsmor presenterer. De som er tilhenger av kkristins holdning vil aldri kunne akseptere dette. De lever og tenkerpå en helt annen måte.

Je vil aldri bli en tilhenger av kkristin sin måte å oppdra barn på. Og jeg tror ikke barn har godt av det, og foreldrene har et heller ikke. Dette vil aldri kkristin og hennes tilsvarende noen gans se.

Jeg velger derfor å overse alle råd kkristin gir, eller gjøre det tvert motsatte

Jeg synes trebarnsmor sier mye godt her. Lytt til det. BArn trnger omsorg, men de trener også grenser. Grenser gir trygghet. Og barn trenger å få sine behov møtt, men ikke ALLe sine behov ME EN GANG. De må lære sg å bli selvstendige mennesker, og tolmodige. Ellers blir de rett ut ufordragelige.

Endret 11. august 2006 av Malama

[Gjest Gjest]

Dette tror jeg ikke på et sekund. De blir totalt avhengige av foreldre som ikke takler å høre sutring og faktisk sette en viss grense. Alle barn trenger uavhengighet etter en viss tid. Men det er kun foreldrene som kan sette de grensene. Virker for meg som fri oppdragelse dette. De eneste som har intelligens og kunnskap er jo foreldrene. Barna er ikke utviklet til å forstå dette. De blir sånn som de er, pga vi lærer dem det. Derfor er det viktig å ha foreldrene der, for å unngå totalt avhengighet og hjelpesløshet.

Verden er jo ikke bygd sånn at alle føyer seg etter deg.

Gi barna litt tid og mulighet for å kjenne på sine følelser og å lære dem at noen ganger må de faktisk vente. For de er ikke en person som kan få alt, når som helst.

Dette må jo veies opp med masse komplimenter og kjærlighet, ikke minst oppmerksomhet. Kjærlighet kan gies på så mange måter. Men å feste et barn på din kropp og ta det opp/med deg hver gang en lyd kommer ut av munnen, er helt feil. Da er det de som tar over, der du burde sette grense.. Din hovedoppgave med dine barn, er å forme dem til å bli sikker på seg selv og klar for å møte verden.

←

[Gjest gjest1]

Hva med broren da kkristin? Skal ikke han få lov til å kose med mammaen sin?

←

Åh, han har ennå et år på seg

*håpe ingen skjønte og sniker seg ut igjen*