Hun spiser meg opp!

[Gjest Gjest_Frua_*]

Datteren min har også vært og er fremdeles litt slik. Hun har en storebror, og aldersforskjellen er som deres.

Jeg har vel i perioder tildels bare avfunnet meg med at dette er noe som går over, men hun er fremdeles sånn nå, og nå er hun 2.

Mitt tips til deg er egentlig å involvere pappaen mer i håndteringen av datteren din. Det er så lett at far tar seg av den eldste, og så blir du sittende med minstemann. Men eldstemann trenger også mamma. Prøv å gjøre egne ting med sønnen din, og avtal med pappa at han blir mer engasjert i datteren slik at hun selv på eget initiativ oppsøker han litt mer fremfor å bare kaste seg over deg. Jeg ser at i perioder hvor mannen min har vært mer tilstede enn meg, så har hun etter kort tid vært mindre klengete på meg.

Reis bort en helg da vel, så kan far være hjemme med begge to?

[la Flaca]

Dette er en måte barnet utrykker behov på. Jeg syns ikke det er noen god ide å lære henne at behovene hennes ikke er viktige. Og på et fang er det god plass til to barn.

←

Jeg opplever noe av det samme som trådstarter med mine to, bare reversert. Det er ikke enkelt å amme minstemann når eldste, som er 19 mndr. eldre iler til og skal sitte i fanget hun også. Det går rett og slett ikke! Det er en del av det å bli stor, å lære å løsrive seg fra mamman. Er det flere barn inne i bildet må de nødvendigvis lære seg å vente på tur, å dele på omsorgen!

[Gjest Frk Åberg]

Det er en klassisk misforståelse. Får barna all den nærheten de trenger vil de vokse opp og bli selvstendige individer med tro på seg selv.

←

Har du noe belegg for dette? Jeg er oppriktig nysgjerrig. Er det forsket på dette (av folk uten tilknytning til AP selvfølgelig)? Kunne vært interessant.

Ellers så må jeg si du kommer med harde ord mot foreldre som innimellom overser barnas sutring. Betyr det at man ikke tar deres følelser på alvor? Man kan ta dem på alvor i det store og hele, selv om de lærer at de ikke alltid kan få all oppmerksomheten. Når de begynner på skolen og kommer ut i samfunnet er dette ting de må lære seg. Tror de kan få sjokk om de tror alle er like opptatt av dem som f.eks. AP-foreldrene har vært.

Det er jo også lett å tenke seg at barna opplever at de får belønning hver gang de sutrer, siden de da får oppmerksomhet og kos. Barn er ikke dumme. Sier ikke at man skal overse dem hver gang, men klarer ikke helt å tro at din metode virker i lengden. Og spesielt ikke når man har flere barn å ta hensyn til.

[prinsessa]

Dette er en måte barnet utrykker behov på. Jeg syns ikke det er noen god ide å lære henne at behovene hennes ikke er viktige. Og på et fang er det god plass til to barn.

←

Hvor mye er du sammen med barna dine? Hvis man er hjemme med barna flere ganger i uka, f.eks at barnet har halv bhg.plass fungerer bare ikke dette. Jeg er sikkert et en dårlig mor i dine øyne men jeg er helt avhengig av å få dusje, spise litt til og med gå på do sånn nogenlunde i fred uten at jeg har sønnen min på fanget.

Heldigvis er ikke sønnen min særlig klengete, liker og kose men liker også å leke alene. Selv om vi er mødre er vi mennesker som trenger litt tid og privatliv vi også som alle andre.

[kkristin]

Hvor mye er du sammen med barna dine? Hvis man er hjemme med barna flere ganger i uka, f.eks at barnet har halv bhg.plass fungerer bare ikke dette. Jeg er sikkert et en dårlig mor i dine øyne men jeg er helt avhengig av å få dusje, spise litt til og med gå på do sånn nogenlunde i fred uten at jeg har sønnen min på fanget.

Heldigvis er ikke sønnen min særlig klengete, liker og kose men liker også å leke alene. Selv om vi er mødre er vi mennesker som trenger litt tid og privatliv vi også som alle andre.

←

Hvis man arbeider litt med det, går det fint an å få det til å fungere på en måte som er tilfredstillende for både mor og barn.

Det kan i perioder være veldig slitsomt å være mamma for små barn, men både mor og barn vinner på å lytte til barnet sine behover, og lytte til sin morsfølelse. Jeg snakker av erfaring.

Jeg er hjemme med barna mine 24 timer i døgnet.Det er til tider veldig krevende. Men ved å hele tiden være i harmoni med alles behover (det vil si barna sine også!), beholder vi det nære båndet vi har. Som igjen gjør at vi stortrives i hverandres selskap.

[Trebarnsmor]

Hvis man arbeider litt med det, går det fint an å få det til å fungere på en måte som er tilfredstillende for både mor og barn.

Det kan i perioder være veldig slitsomt å være mamma for små barn, men både mor og barn vinner på å lytte til barnet sine behover, og lytte til sin morsfølelse. Jeg snakker av erfaring.

Jeg er hjemme med barna mine 24 timer i døgnet.Det er til tider veldig krevende. Men ved å hele tiden være i harmoni med alles behover (det vil si barna sine også!), beholder vi det nære båndet vi har. Som igjen gjør at vi  stortrives i hverandres selskap.

←

Tull og tøys. Hvorfor vil du at barnet ditt skal være totalt avhengig av deg?

Er det eget behov som kommer fram her?

[kkristin]

Tull og tøys. Hvorfor vil du at barnet ditt skal være totalt avhengig av deg?

Er det eget behov som kommer fram her?

←

Må si jeg ikke helt skjønner

sammenhengen

her.

Jeg sier det er viktig å lytte til barnas behover.

For meg står det ingen tvil om hva som er best for barnet av å lytte til dets behov eller ikke gjøre det.

Endret 12. august 2006 av kkristin

[Trebarnsmor]

Må si jeg ikke helt skjønner

sammenhengen

her.

Jeg sier det er viktig å lytte til barnas behover.

For meg står det ingen tvil om hva som er best for barnet av å lytte til dets behov eller ikke gjøre det.

←

Nei vel. Å lytte til barnets behov gjør vel alle?

Jeg gjør det, uten å la barnet totalt overta min tid og mine krefter.

Og foressten, du er vel medlem av AP?

Det sier jo litt da....

Endret 13. august 2006 av Trebarnsmor

[flickan]

Og foressten, du er vel medlem av AP?

Det sier jo litt da....

Hva er AP..?

Høres ikke ut som det er arbeiderpartiet hvertfall

[la Flaca]

Jeg er hjemme med barna mine 24 timer i døgnet.Det er til tider veldig krevende. Men ved å hele tiden være i harmoni med alles behover (det vil si barna sine også!), beholder vi det nære båndet vi har. Som igjen gjør at vi  stortrives i hverandres selskap.

←

Er man hjemmeværende med ungene er det mye greiere å få det til å fungere nogenlunde kvirkefritt enn om man jobber fulltid eller deltid! Det er ikke mange som har økonomi til å gå hjemme med barn, og da må både foreldre og barn omstille seg veldig de dagene man er hjemme. Skal man imøtekomme alles behov de dagene, eller bare i helgene for den saks skyld, går man på en smell. Det eneste alternativet er å lære barna at man må dele på mammas fang, akkurat som man må sitte i dissa på tur eller bytte på å leke med hoppetauet.... Ungene har ikke vondt av det. De vet utmerket godt at foreldrene er like glad i dem selv om de ikke lystrer ungens minste vink. Faktisk tror jeg det er noe barnet trenger for å bli selvstendig!

Jeg overser aldri datteren min når det er noe hun vil. Hvis jeg syns det er hensiktsmessig prøver jeg å etterkomme ønsket hennes, ellers forklarer jeg kort hvorfor hun ikke kan få det som hun vil. Veldig ofte er det kun testing av grenser fra hennes side. Når mamman skal skifte bleie på lillebror er det plutselig veldig om å gjøre å sitte på fanget. Hadde jeg lagt fra meg gutten og tatt henne på fanget da hadde hun ikke lært noen ting. Hun forventer at jeg setter grenser og tester dem stadig vekk. Jeg har alltid lagt opp til at hun skal forstå at mamma ikke alltid har tid, og resultatet er at jenta er kjempeflink til å leke seg selv og trives i eget selskap. Hun er rett og slett veldig lite stressa, og det kommer godt med senere i livet!

[prinsessa]

Hvis man arbeider litt med det, går det fint an å få det til å fungere på en måte som er tilfredstillende for både mor og barn.

Det kan i perioder være veldig slitsomt å være mamma for små barn, men både mor og barn vinner på å lytte til barnet sine behover, og lytte til sin morsfølelse. Jeg snakker av erfaring.

Jeg er hjemme med barna mine 24 timer i døgnet.Det er til tider veldig krevende. Men ved å hele tiden være i harmoni med alles behover (det vil si barna sine også!), beholder vi det nære båndet vi har. Som igjen gjør at vi  stortrives i hverandres selskap.

←

Skjønner ikke dette helt jeg da. Alles behov er vel også mors behov. Har enda ikke møtt en person som syns det er helt ok med barn på fanget når man skal på do eller å måtte dusje med barna hver dag for de skal føle seg tilsidesatt.

Barna må jo tro at hele verden er til for å imøtese deres behov 100% og da kommer de jo til å få sjokk når de kommer ut i barnehage eller skole.

Jeg bare fatter ikke hvordan du får det til - aldri si at nei nå kan du ikke sitte hos mama for mamma skal på do eller nei mamma kan ikke bære deg nå for mamma må lage middag.

[Gjest Neffi]

Hvis man arbeider litt med det, går det fint an å få det til å fungere på en måte som er tilfredstillende for både mor og barn.

Det kan i perioder være veldig slitsomt å være mamma for små barn, men både mor og barn vinner på å lytte til barnet sine behover, og lytte til sin morsfølelse. Jeg snakker av erfaring.

Jeg er hjemme med barna mine 24 timer i døgnet.Det er til tider veldig krevende. Men ved å hele tiden være i harmoni med alles behover (det vil si barna sine også!), beholder vi det nære båndet vi har. Som igjen gjør at vi  stortrives i hverandres selskap.

←

Alles behov. Siden du er så belært burde du ha visst dette

Du snakker av erfaring sier du! Fint, har du et eksempel på hvordan/hvorfor det gikk galt da du satt grenser for ditt barn, sist?

Man kan ikke imøtese alles behov til enhver tid. Det går ikke, og det SKAL man heller ikke. Du tror nok nå at du tar alles ønsker og behov og ser og oppfyller de.. Men det gjør du ikke. Det eneste behovet du tar vare på er ditt eget.

Det verste som kan hende et barn er for de å oppdage at en forelder ikke er glad eller fornøyd. Skaff deg et liv, så blir barna dine lykklige og selvstendige. Du er deres viktigste mentor.. Hvor store skyldfølelser skal dine barn få etterhvert som de vokser opp?

[Jens]

Kkristin. Høres ut som om det kun er dine barns behov som blir tatt hensyn til. Har du i det hele tatt noe liv utenom barna?

[kkristin]

Kkristin. Høres ut som om det kun er dine barns behov som blir tatt hensyn til. Har du i det hele tatt noe liv utenom barna?

←

Litt morsomt dette her. Her blir jeg anklaget for å kun ivareta mine egne behover, også blir jeg anklaget for å bare ta hensyn til barnas behover.

Hva derfinerer du som et "liv"?

For meg er det viktigste med livet å dele det med dem du elsker mest. Og det er familien. Kan ikke forestille meg noe mer naturlig (for meg) enn å leve sammen med de

jeg elsker.

Utenom det, det er mange ting mange kan gjøre sammen med familien sin. Man trenger

ikke være uten barna for å leve livet og ha det gøy.

Endret 13. august 2006 av kkristin

[Gjest Neffi]

Litt morsomt dette her. Her blir jeg anklaget for å kun ivareta mine egne behover, også blir jeg anklaget for å bare ta hensyn til barnas behover.

Hva derfinerer du som et "liv"?

For meg er det viktigste med livet å dele det med dem du elsker mest. Og det er familien. Kan ikke forestille meg noe mer naturlig (for meg) enn å leve sammen med de

jeg elsker.

Utenom det, det er mange ting mange kan gjøre sammen med familien sin. Man trenger

ikke være uten barna for å leve livet og ha det gøy.

←

Jo, man MÅ være uten sine barn iblandt for å ivareta sine egne interesser. Har man ingen egne interesser utenom barna er det din plikt å skaffe deg det.

Stakkars barn.

[kkristin]

Jo, man MÅ være uten sine barn iblandt for å ivareta sine egne interesser. Har man ingen egne interesser utenom barna er det din plikt å skaffe deg det.

Stakkars barn.

←

Tror ikke barna mine syns det er dumt at jeg setter dem først.

Viktig å ha interesser, ja. Men det er også mulig å ha sine barn som en av sine hovedinteresseser, ved siden av min mann. Og det går også an å dele dype interesser med sine barn. Interesser jeg har utenom familien bruker jeg tid på nå jeg har tid.

Det vil bli nok av tid til dette etterhvert. Men nå mens barna er små, nyter jeg det å først å fremst fokuserer på det å være sammen med dem. De vokser så fort opp.

Syns du det er så ille for barna mine?

Endret 13. august 2006 av kkristin

[Gjest Gjest]

Har hatt noen barn av sånne som naboer opp gjennom oppveksten, og makan til sutrete drittunger skal du lete lenge etter. Ingen ville leke med dem, fordi de alltid måtte være "fus", og aldri gjøre noe som de ikke ville. Hvis de ville leke sisten skulle ALLE leke sisten.. De var alt for godt vant med folk som sto på pinne for dem. Men for all del, hjemme hos mor og far var alt idyll, aldri et vondt ord ble utveklset der.

GD kalte vi ho ene, GRINE DOKKA.

Så kkristin, gjør barna dine en tjeneste og oppdra dem slik at de er istand til å få venner hvertfall da

[Gjest Gjest]

Nå skyter dere fra hofta spør dere meg.

Jeg lar ikke en baby gråte, vil en 1 åring opp på fanget så får den komme opp på fanget.

Jeg har 3 barn og ingen av de blir tilsidesatt.

Denne jenten det er snakk om her har begynnt i bhg. for 3 dager siden, tenk så stor forandring det har vært for henne, tenk så godt det er å få komme hjem å kose på mammas fang.

Minste ungen min er 19 mnd og han får ikke lov å gråte alene, store jentene mine får heller ikke lov å ligge i sengen sin og gråte alene om de er redde for noe ol.

Om dere føler dere alene og har behov for å snakke med noen, tar dere en telefon eller snakker med mannen deres. Men et barn som har behov for det skal lære å klare seg selv?

Eldste jenta mi er 9 år og hun er absolutt ingen sutreunge og hun har mange venner, hun takler så klart å ikke vinne bestandig. Dette til tross for at jeg har gjort alt i min makt for at hun skal ha det godt her hjemme og bli tatt på alvor.

Jeg finner heller ikke på så mye utenom hjemmet, men den dagen kommer.

Om jeg er på do og minsten gråter utenfor, så lar jeg han ikke bare gråte altså, da prøver jeg å sende noe under døra ol.

Og er jeg alene hjemme med han så er alltid døren åpen og jeg slal love dere at det finnes tusen ting inne på doen som er mer spennende en å sitte på mammas fang.

KKristin er en god mor, hun passer godt på barna sine iom at hun har to små må så klart en av de vente påtur innimellom og lærer dete naturlig

[Gjest Gjest]

Jeg er i samme situasjon selv, med minste på 1 år som har begynt i bhg.

Jeg skjønner så godt at hun nå trenger meg litt ekstra og vil være mer hos meg! Merker veldig stor forandring på henne etter bhg start. HUn har alltid vært en tillitsfull og trygg unge, sånn sett. Så det at hun nå er litt usikker på hvor hun har meg og trenger en bekreftelse på det, ser jeg på som helt normalt.

Og det kunne derfor ikke falle meg inn å ikke ta hensyn til det når jeg først er hjemme med henne og kan ha henne på fanget eller bære henne litt om det er hva hun trenger. Merker det ikke er så mye som skal til, bare bekreftelsen om at jeg er der og at hun er trygg er nok. Og den tilliten skal hun selvfølgelig få.

Ja, det er slitsomt innimellom, ja det er intenst. Jeg syns også det er vanskelig at hun er i bhg, lille jenta mi, så jeg har henne gledelig på fanget om det er hva hun vil. Så dette er bra for oss begge, vil jeg si

Jeg gir så mye som jeg kan, og de gangene det ikke går (at jeg må på do eller skifte klær feks) så er jo det en situasjon- men å bare nekte henne kontakt og nærhet av prinsipp- slik jeg ser enkelte her bedyrer, ser jeg på som ulogisk og lite fruktbart.

Har selv 3 barn, og vet jo at det krever mer og at alle gjerne vil ha litt mammatid, så det blir litt sjonglering disse dagene. Men vi prøver få det til, og jeg vil si meg veldig enig med hva kkristin her sier.

Jeg tror at enkelte her misforstår veldig hva som blir sagt her, med tanke på å se barnas behov og gi dem hva de trenger. Det virker på meg som at noen gjør det veldig vanskelig, bare fordi man har så strenge prinsipper, eller redsel for at barna skal bli bortskjemte og lite selvstendige.

Mener en her sa det veldig klart- det trenger ikke være så innmari vanskelig å gi barna det de trenger slik av nærhet og omsorg. Sitter du og spiser mat og ettåringen trenger et lite fang å sitte på, så ser jeg ikke helt problemet i det. Om du har gutten på fanget, så kan man forklare til ettåringen hva som er og fortsatt gi oppmerksomhet til barnet uten å måtte være avvisende eller overse. Men mest sannsynlig er det jo enklere for et eldre barn å forstå at en baby har andre behov som ikke alltid er like lett å forstå at ikke blir møtt. Slik ser hvertfall jeg det.

Lykke til! noen perioder er intense, men så tror jeg man får så uendelig mye igjen for det senere

[Gjest MarteH]

Virker som om en del her ikke ser forskjell på ønsker og behov. Barn kan bli bortskjemte om de får alle ting de lystrer etter, Men det er heller ikke det kkristin sier. Det er barnas behov som kommer først, ikke deres lyster. Det er forskjell på å ta opp et barn som higer etter nærhet og trøst - som er et behov og gi barnet en is før middag fordi h*n lyster etter en is. Eller en ponni for den saks skyld.

Ellers skjønner jeg godt at hovedinnleggers barn er klengete for tiden. Det må være en tung omstilling for et så lite barn å være borte fra mamman sin så mye. I morgen blir det første gang lillemor her (15 mnd) skal passes av noen andre enn familien. Så vi kan godt ta en prat om dette om ei uke. eller en mnd.

Dessuten er ikke selvstendighet noe som må læres, det kommer av seg selv, om barnet er trygt nok. Lillemor er nok "bortskjemt" i deres øyne - hun får trøst når hun trenger det, pupp (æsj, regner jeg med dere sier) og vi samsover. Vi bærer også (åh grøss åh gru hører jeg noen si). Men kommentarene har vært: "Nei, jøss for ei trygg jente!" "Så blid hun er" og sosial som fy.

Og - vi har grenser for henne - men neppe der dere har det. Ting som er farlige for henne, ting som vi ikke vil hun skal ødelegge, ting som gjør vont for oss - der går grensa nå. Vi trenger ikke grense ved at kl 19.00 SKAL hun sove, eller kl 11.15 SKAL hun spise et halvt middagsglass.

"Til tross" for dette kommer hun tilbake med "merkelappen": normal, aktiv, sosial og trygg jente.

Ellers må jeg vel bare si beklager til hovedinnlegger om at dette sporet ut. Jeg tror at det går seg til om en stund.