Fikk virkelig barn ris i gamle dage

[Gjest Gjest]

Jada, en dask eller to forekommer nok, men ordentlig ris tror jeg var noe som foregikk i mellomkrigstiden og deromkring. Jeg har aldri snakket med noen som har fått ris etter 60 tallet.

Det at du aldri har snakket med noen som har fått ris etter 60-tallet, betyr ikke at det ikke finnes noen.

Til sammenligning: Det er mange som benekter at den systematiske henrettelsen av jøder under andre verdenskrig var så ille som historien sier også, fordi de har ikke hørt om noen som har opplevd det... (ja det er faktisk sant, det er noen som hevder at Holocost er overdrevet av den grunn)

Jeg har fått ris på blanke messingen 3 ganger, og alle tre gangene var på 70-tallet.

Første gangen var i 74 (jeg var 5 år) da jeg i sinne hadde sparket i stykker et vindu...

Andre gangen var året etter (1975) da jeg kom hjem klokken 22.30, mens innetiden var 19.30...

Tredje gangen var i 1979 (før jeg fylte 10), da jeg hadde ødelagt en tantes gjøkur, som vi hadde fått streng beskjed om ikke å røre...

(hadde ikke tenkt å røre det egentlig, men det ble så spennende fordi jeg ikke fikk lov...)

Men pappa (som var den som riset oss barna) hadde en grense på 10 år, etter dette mente han vi var for gamle til å få ris på blanke messingen...

[Gjest Gjest]

Men er ikke bjørkeris på blanke messingen en veldig drastisk form for avstraffelse ?

[Gjest Heloise]

Bestemor kunne fortelle at noen lærere på barneskolen kunne rappe "slemme og utidige" barn over fingrene med en trelinjal.

Det må gjøre noe inni h**** vondt!! Utrolig at foreldre ikke tok tak i det, men det var vel så vanlig?? (Dette var tidlig 20-tall)

Dette skjedde moren min, og det var en gang på 50- eller 60-tallet. Ikke så lenge siden. :-|

[Gjest Apple- i. i]

Men er ikke bjørkeris på blanke messingen en veldig drastisk form for avstraffelse ?

Klart det er det, men det betyr ikke at det ikke skjer og har skjedd...

Jeg fikk heldigvis aldri bjørkeris, men ble truet med det, det var nesten like ille, jeg gikk og gruet meg og var redd etter at "trusselen" (heldigvis ikke så ofte) ble framsatt. Flathånd på blanke messingen til du hylgriner er forresten ikke så godt det, heller...

[Gjest Gjest]

Klart det er det, men det betyr ikke at det ikke skjer og har skjedd...

Jeg fikk heldigvis aldri bjørkeris, men ble truet med det, det var nesten like ille, jeg gikk og gruet meg og var redd etter at "trusselen" (heldigvis ikke så ofte) ble framsatt. Flathånd på blanke messingen til du hylgriner er forresten ikke så godt det, heller...

Hvor gammel var du da dette sluttet? Har du slitt med det i ettertid? Senskader ol.

[Gjest Undrer]

For de av oss som ikke har opplevd å få ris er det kanskje litt vanskelig å sette oss inn i hvordan det føles. Særlig må det vel være ydmykende å bli slått uten å kunne ta igjen.

Men egentlig vet jeg ikke så mye om hvordan man fikk ris. Ingen som forteller sånt liksom.

[Gjest Gjest]

Hvor gammel var du da dette sluttet? Har du slitt med det i ettertid? Senskader ol.

Jeg ble riset til jeg var 13 (dvs ut barneskolen). Senskader? Hva snakker du om? Det er rising vi snakker om her, altså. De som måtte finne på å få "senskader" av slikt er ikke rustet for livet generelt altså. Det skjer verre ting med det fleste før de når voksen alder.

[Gjest undres?]

Jeg ble riset til jeg var 13 (dvs ut barneskolen). Senskader? Hva snakker du om? Det er rising vi snakker om her, altså. De som måtte finne på å få "senskader" av slikt er ikke rustet for livet generelt altså. Det skjer verre ting med det fleste før de når voksen alder.

Ikke døm andre fordi om du selv ikke har opplevd noen problemer i ettertid av den risingen du opplevde. Unger er forskjellig og noen takler det bedre enn andre.

Rising kombinert med nedverdigelse og nedvurdering er kanskje verre enn ris du får fordi du har gjort noe skikkelig galt. Hvis du får ris fordi du er sjenert og ikke tør å hilse på fremmedfolk, så vil nok det skape problemer for enkelte senere i livet. For det å være sjenert er en del av personligheten og ikke noe et barn er for å være slem. Jeg vet ikke, derfor er jeg åpen for alt - noen mennesker er mer såre enn andre og jeg kan ikke si at de reagerer feil fordi jeg ikke reagerte på denne måten.

[Gjest Gjest]

Ikke døm andre fordi om du selv ikke har opplevd noen problemer i ettertid av den risingen du opplevde. Unger er forskjellig og noen takler det bedre enn andre.

Jeg dømmer dag ingen! Jeg forsøker å unngå at folk stakkarsliggjøres.

Poenget mitt er at det er selvfølgelig ikke verken gøy eller oppbyggende å få ris. Men det å få ris kan likevel ikke sammenlignes med hvor hardt så mye annet i livet kan være. Så klarer man ikke å stålsette seg for slike ting, har man større problemer i livet enn litt ris!

Rising kombinert med nedverdigelse og nedvurdering er kanskje verre enn ris du får fordi du har gjort noe skikkelig galt.

Absolutt. Slik var det for meg. Jeg fikk alltid ris som resultat av min fars "maktbehov" ikke pga noe jeg hadde gjort (annet enn å eksistere og være en egen person da evt)

[Gjest Apple- igjen]

Hvor gammel var du da dette sluttet? Har du slitt med det i ettertid? Senskader ol.

For å være helt ærlig husker jeg ikke, men kan gjette 10, 11 år. Jeg har ikke slitt med det i ettertid, men jeg var kjempeflau over det da det foregikk. Det kom og gikk i perioder hvor vi fikk fikk mye ris og lite ris (og med ris mener jeg altså ikke et klaps på baken). Min mor (som sto for avstraffelsene) var nok rimelig frustrert noen ganger, jeg ser det i dag, men det var sjelden "store ting" som lå til grunn. Min mor og jeg har aldri klart å få et nært forhold, det er kanskje en slags senskade.

For de av oss som ikke har opplevd å få ris er det kanskje litt vanskelig å sette oss inn i hvordan det føles. Særlig må det vel være ydmykende å bli slått uten å kunne ta igjen.

Men egentlig vet jeg ikke så mye om hvordan man fikk ris. Ingen som forteller sånt liksom.

Det er en utrolig hjelpeløs følelse. Det spiller ingen rolle om man har gjort noe galt eller ikke, det føles uansett urettferdig når et voksent menneske slår. Allikevel la jeg meg selv over fanget på mor, så "kuet" var jeg. Jeg ser i dag at det skadet meg til en viss grad at den som skulle vært meg nærmest og som skulle beskyttet meg, var den jeg ikke kunne stole på.

Jeg ble riset til jeg var 13 (dvs ut barneskolen). Senskader? Hva snakker du om? Det er rising vi snakker om her, altså. De som måtte finne på å få "senskader" av slikt er ikke rustet for livet generelt altså. Det skjer verre ting med det fleste før de når voksen alder.

"Måtte finne på"...? Tror du det er noe man velger selv? Jeg er faktisk en oppegående person som oppleves av andre som sterk og som får ting til å skje. Allikevel følte jeg meg sviktet av min mor under store deler av barndommen, og vi har aldri hatt noe nært forhold, helt klart (dels) som en følge av risingen. Noen ganger undrer jeg på om jeg kunne fått et nært og godt forhold til min mor under andre omstendigheter, det er vemodig å tenke på.

Litt senskader har jeg altså, men ingenting alvorlig (med mindre jeg tenker på hva som kunne ha vært mellom meg og min mor, jeg har alltid misunt de som har et godt forhold til moren sin).

Jeg dømmer dag ingen! Jeg forsøker å unngå at folk stakkarsliggjøres.

Poenget mitt er at det er selvfølgelig ikke verken gøy eller oppbyggende å få ris. Men det å få ris kan likevel ikke sammenlignes med hvor hardt så mye annet i livet kan være. Så klarer man ikke å stålsette seg for slike ting, har man større problemer i livet enn litt ris!

Absolutt. Slik var det for meg. Jeg fikk alltid ris som resultat av min fars "maktbehov" ikke pga noe jeg hadde gjort (annet enn å eksistere og være en egen person da evt)

Så det gikk bra med deg. Det finnes verre ting og det finnes mye bedre. Må du dømme andre?

[Gjest Gjest]

Litt senskader har jeg altså, men ingenting alvorlig (med mindre jeg tenker på hva som kunne ha vært mellom meg og min mor, jeg har alltid misunt de som har et godt forhold til moren sin).

Så det gikk bra med deg. Det finnes verre ting og det finnes mye bedre. Må du dømme andre?

Det gikk jo ikke "bedre" med deg. Jeg har ikke noe godt forhold til foreldrene mine jeg heller. Men det har med hvem de ER, ikke akkurat den ene detaljen at de riste meg. Og jeg har defintivit opplevd MANGE verre ting enn å bli riset i livet!

Jeg dømmer da ingen. Jeg bare får fnatt av dem som ikke har opplevd dette selv og tror at vi som har opplevd det er så håpløst ødelagte mennesker osv. Det er DET som er dømmende, mener jeg!

[Gjest 60-tallet]

Litt senskader har jeg altså, men ingenting alvorlig (med mindre jeg tenker på hva som kunne ha vært mellom meg og min mor, jeg har alltid misunt de som har et godt forhold til moren sin).

Ja, jeg har også savnet å ha et godt forhold til mine foreldre. Det var litt mer enn bare ris på baken her da, og alt det har jo i ettertid påvirket mitt forhold til mine foreldre. Man kan kanskje kalle det senskader?

[Gjest Gjest]

Det gikk jo ikke "bedre" med deg. Jeg har ikke noe godt forhold til foreldrene mine jeg heller. Men det har med hvem de ER, ikke akkurat den ene detaljen at de riste meg. Og jeg har defintivit opplevd MANGE verre ting enn å bli riset i livet!

Jeg dømmer da ingen. Jeg bare får fnatt av dem som ikke har opplevd dette selv og tror at vi som har opplevd det er så håpløst ødelagte mennesker osv. Det er DET som er dømmende, mener jeg!

Moren min ga oss ris med bjørkeris på blanke messingen så vi nesten ikke kunne sitte etterpå. Ikke kom her og si at det ikke har preget meg senere. Jeg er ikke blitt krøplet for livet, men det er klart det gjør noe med deg at moren din - den som skal beskytte deg når du er liten - slår deg på rumpa (og da snakker jeg flere minutter) så du begynner å gråte. Kan ikke fatte at det er noen diskusjon en gang.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg har også savnet å ha et godt forhold til mine foreldre. Det var litt mer enn bare ris på baken her da, og alt det har jo i ettertid påvirket mitt forhold til mine foreldre. Man kan kanskje kalle det senskader?

Det kan nok det. Og det går jo også ut over barnabarna som ofte ikke får et godt forhold til sine besteforeldre.

[Gjest Gjest_arne_*]

Fikk barn virkelig ris i gamle dager?

Foreldrene mine truet meg ofte med ris, men jeg fikk det aldri. Jeg trodde imidlertid at det var

vanlig at barn fikk ris hvis de var slemme.

Men egentlig tviler jeg veldig på om det har vært så veldig vanlig. En dask eller tre har sikkert vært vanlig, men skrekkhistorier om bjørkeris osv tror jeg vel ikke på.

Jeg vokste opp på 70 tallet og fikk ris av mamma når jeg gjorde skikkelig gale ting, det pågikk vel fra jeg var 5-12 år. Mamma dro meg over kneet, dro av meg buksene og riste meg med flathånda så det sved skikkelig. Men det var absolutt ingen barnemishandling!

Jeg har ikke hatt et eneste problem i ettertid av dette, og jeg fikk ris bare når jeg hadde vært virkelig slem, og ofte etter advarsel om at det ble ris hvis atferden ikke stoppet. Ris fikk jeg kanskje 3-4 ganger i året.

Der jeg vokste opp var det ganske mange som fikk ris, gutter som jenter, men mest flathånda, jeg vet bare om to som fikk med bjørkeriset.

[Fantelure]

Faren min slo meg og søsknene mine da jeg var yngre, sirka 10 år siden. Da jeg fant ut at han fremdeles drev på å "riste" mine yngre søsken, meldte jeg han til barnevernet, og det er bare et snaut år siden. Så det er nok veldig mye sant i påstanden om at barn ble mer riset. Personlig tror jeg at foreldre fremdeles gjør mye rart med barna sine "bak lukkede dører".

Min far var medlem av en streng kisten gruppe, hvor ris var helt vanlig, dette har jeg funnet ut ved å snakke med flere av mine tidligere venninder etter at jeg meldte han til barnevernet..

[Gjest Gjest_Pia_*]

Jeg er 37 år og fikk ris og juling flere ganger i uken av moren min, en sliten, overarbeidet kvinne som nok ikke forsto at hun trengte hjelp. Jeg visste aldri når det skulle skje og hvorfor det skjedde, bortsett fra at jeg hadde gjort noe galt. Som oftest ble jeg slått i hodet (ikke ansiktet), hvor man ikke kunne se sårene. Min mor var sykepleier av yrke, så hun visste slikt. Min far var lite hjemme, men han så hvordan vi ble oppdratt og tok etter i blant. En gang, da jeg var syv år og redd for at det skulle oppstå brann slik de hadde sagt det var fare for på nyhetene, slukte jeg st.hans-bålet med et spann vann. Da jeg så min fars uttrykk, sprang jeg (ellers sprang jeg aldri, det fikk vi ikke lov til). Han tok meg igjen i rosebeddet og slo hardt og lenge mens jeg lå nede. Jeg husker at jeg lurte på om jeg kom til å overleve. Allikevel var det den daglige uforutsigbarheten hos min mor, som var det verste. Jeg var et barn, og jeg var helt alene. Utad var vi en vellykket storfamilie. Vi gjorde det bra på skolen og var høflige og flinke.

Mine søstre og jeg har klart å snu dette overfor våre egne barn, heldigvis. Vi forteller dem hver dag at vi er glade i dem.

Jeg har tilgitt, men aldri forstått.

[Gjest Gjest]

Jeg fikk ris, og det er bare i underkant av 30 år siden. Jeg var også en luring, og gjorde meg fortjent til straff stadig vekk. Kanskje ikke ris var det beste, men jeg har ingen varige men...

Jeg også, for ca 15 år siden, hadde jeg ikke vært stor nå hadde jeg nok enda fått det, og jeg har ikke fått noen varige mén av d.

[Gjest Ris]

Jeg fikk ris av mine foreldre til jeg flyttet hjemmefra, 21 år gammel ! Pappa la meg over knærne, og dro ned buksene mine til knærne. Mamma satt foran meg og holdt armene mine fast. Så ga pappa meg ris med flat hånd på blanke messingen. Jeg var helt hjelpeløs der jeg lå, 21 år gammel med nakne rompa i været, siden mamma holdt armene mine fast.

"Lær gutten litt folkeskikk på den lille rompa hans," sa mamma der hun satt foran meg og holdt armene mine fast. Og det gjorde pappa ... han slo flathånden hardt over den nakne rompa mi over 20 ganger. Slik hadde jeg blitt oppdradd gjennom hele min barndom, gjennom mine tenår og også inn i mine første voksenår.

Mine foreldre var svært religiøse og mente at man tuktet dem man elsket ! Også etter jeg flyttet for meg selv, måtte jeg oppføre meg skikkelig ellers kunne jeg ikke være sikker på at jeg ikke fremdeles ville få ris. Mine foreldre var fysisk veldig sterke, og det nyttet lite at jeg var blitt en voksen mann. De hadde stor makt over meg og jeg var for kuet til å opponere mot mine foreldre.

Siste gang jeg fikk ris var jeg 26 år ! Jeg hadde vært ute på byen og hatt meg noen glass med venner, mens jeg var på besøk en helg hos mine foreldre. Da jeg kom hjem mente foreldrene mine jeg hadde syndet mot Gud ...

Det ble et basketak, men jeg hadde lite å stille opp med. Pappa vridde armen min bak på ryggen min og førte meg inn i stuen. Han la meg over knærne, mamma satte seg foran meg, grep tak i armene mine og holdt dem fast. Pappa knappet ned buksene mine, løftet armen og ga meg ris med flat hånd på blanke messingen. Jeg prøvde å forsvare meg og vri armene mine løs, men hun holdt dem fast som i en skruestikke. Om natten snek jeg meg ut, og reiste hjem.

Det var siste gang jeg opplevde mine foreldre. De døde en uke senere i en ulykke. Også min bror fikk ris på samme måte til han var over 20 år. Mange vil sikkert trekke på smilebåndet av dette, men det var ikke noe å smile av for meg ! Jeg har to gutter på 13 og 14 år nå, og har aldri lagt hånd på noen av dem.

[Gjest Gjest_Kristin_*]

Herregud, nå har jeg lest gjennom denne tråden og det er så mye som provoserer meg!!

Hvordan kan folk f.eks. tro at det ikke finnes foreldre som gir ungene bank/ris?

Når de fleste her er voksne/ungdommer synes jeg det er helt teit å ikke ha aning om hva som faktisk skjer i samfunnet!

Og hvordan kan noen tro at dette er noe man bare sier til venner?!

Det er ikke et lett tema for dem som faktisk har opplevd det, hadde jeg fortalt dette til vennene mine hadde jeg nok både blitt pinlig og følt skam! Personlig liker jeg bedre nettet, der det er folk jeg ikke kjenner! Men jeg skjønner ikke at noen kan tro at dette ikke skjer!

Jeg har selv opplevd å bli banket av pappa, fordi jeg maste på mamma når hun snakket i telefonen. Det var noe viktig, husker jeg.. Så maser jeg, og pappa slenger meg ned på gulvet og begynner å sparke på meg, HARDT.

Jeg tisset på meg, faktisk. Var så livredd. Mamma ble dritsur på pappa, men han hadde som alltid sine unnskyldninger.. Det verste var at jeg fikk et stort blåmerke på låret, og i Mai en uke etterpå skulle håndballlaget på håndball-festival. Og når jeg skulle skifte til pysj, var det en som spurte hvorfor jeg hadde blåmerke. Jeg fant på den dårlige unnskyldingen at jeg hadde sloss med min bror. Det har skjedd 2-3 ganger før også. Jeg har et ganske dårlig forhold til han.. Han kjefter veldig mye, og det virker som om ingenting er bra nok for han. Uansett hva jeg, mamma og mine brødre gjør, er det galt. Og han kan begynne å rope og true med knytteneven når han er sint..

Kan huske jeg så på "Veronica Mars" en dag, så hadde Logan gjort noe galt..

Han måtte hente belte selv, og går inn på rommet til faren, tar av seg t-skjorten, og faren pisker ham på ryggen med beltet. Moren er i et annet rom og hører på dette og begynner å gråte, da gjorde jeg også det siden jeg har opplevd fysisk straff selv, og vet hvordan det er liksom..

Skjønner ikke hvordan dere kan le sammen med foreldrene deres om fysisk avstraffelse? Hva er morsomt med det da ?!