Sur mann på ferie

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en sånn mann i 12 år. Fikk 3 barn sammen. Jeg holdt ut lenge pga barna og til slutt var det han som var utro og gikk fra meg.

Dette forholdet ødela både meg og barna. Etter at det ble slutt var det høyt konfliktnivå i noen år før det roet seg noe. 

Barna er i dag unge voksne og sliter alle 3 med psyken. Angst og redsel for sinte stemmer blant annet. De er fryktelig vare på stemning osv. Samme med meg. Jeg knakk såpass sammen etterpå at jeg måtte gå i terapi i årevis.

Etter det ble slutt og vi flyttet i egen bolig så merket jeg veldig godt hvordan barna og jeg selv endelig kunne senke skuldrene og slappe av hjemme. Det var ingen der lenger så plutselig kunne bli sint og ødelegge dagen for alle. Økonomien var dritt, men trygghet i eget hjem for meg og barna gjorde det verdt det.

Nytt forhold ble også vanskelig for meg. Jeg forventet stadig at ny partner skulle eksplodere eller bli sint og sur for småting. Jeg trippet rundt uten grunn i årevis, og trykket kunne bygge seg såpass opp etter uenigheter at jeg til slutt "klikka" fordi jeg forventet at han skulle klikke på meg. Men etterhvert så forsto underbevisstheten min også at han nye ikke var som han gamle og jeg er nå i et normalt rolig forhold. Heldigvis holdt (den nye) mannen min ut med meg til lenge nok til at jeg ble "rehabilitert". 

Det jeg angrer mest på er at jeg ikke gikk før. At jeg lot meg behandle som en dørmatte i så mange år og lit det ødelegge psyken til både meg og barna.

Så rådet mitt til deg er å gå. Begynn prosessen med å planlegge. Hvor kan du bo, hvor må evt barna gå på skole, kjenner vi noen der som vi kan ta opp kontakten med for å skape nettverk? Hvordan blir Økonomien? Hva kan jeg evt søke på av stønader? Osv

Anonymkode: 09c63...dca

[AnonymBruker]

Om du ikke vil gå for egen del må du gå for barna. De er helt uskyldige her og velger ikke selv å måtte fortsette den daglige oppveksten slik ting er nå. Det hender det ender fint hvis mannen oppriktig skjønner hva han gjør feil, og både vil forandre det helt oppriktig og også jobber med og gjør det. Din mann vil ikke det. Han mener ikke han gjør noe galt og både ønsker og kommer til å fortsette med det. Og du gjør det lett for han med å kunne det også hvis du ikke krever en stans. Informere han først at nå er det slutt på den oppførselen, kraftig og tydelig! Og la han bli sur , furten og sint fôr utbruddet. Stå i det, ikke legg deg flat og hold på hva du sa. Informerer også om at du herved kommer til å ikke forholde deg til hans utbrudd, men gå derfra, si høyt og tydelig ifra også i settinger med flere at nei dette har vi snakket om og dette skulle du slutte med. Heng han ut i de tilfellene.  Og så gå å gjør noe annet. Ikke la han få oppmerksomhet som en furten unge i en lekebutikk, han får jo tilslutt ikke noe ut av det. Skjønner heller ikke at du orker sex med en så slem og respektløs fyr , hadde også satt en stopper for det og informert om hvorfor. Blir det et ekstra stort helvete på starten? Oh yes! Sexnekt kommer han nok til å klikke av men stå i det også. Enten blir han « oppdratt « alt dette og han forandrer seg ( for han kan det men vil ikke, han er ikke like kjip mot alle, altså et valg) . Og forandrer han seg kan du jo få deres happy family. Hvis ikke han vil forandre seg. Vel du må gå for ungene dine sin skyld. Er han stygg mot dem under samvær må det løses og han ha dem mindre.  Situasjonen her er at han kan egentlig forandre seg. I situasjonen med en annen her ei har skrevet om virker det umulig og han er nok en narsissist for den fyren er lik mer eller mindre med alle( eks løpe hjem i raseri for å bli avvist på dansegulvet 🤣åh jeg looooo) . Lykke til ts.  Ikke kast bort mer av livet ditt. Jeg gikk etter over 20 år! Var ikke på lik måte i de årene men å få barn ( han masa om ) forandret mye. Ikke angret et sekund på beslutningen ,  selv om det økonomisk og tidsmessig ble annerledes. Ungene mine bor 80% hos meg . Vi har et mye mer harmonisk og fint liv , mindre penger eller ei. 

Anonymkode: e1c8f...ca6

[Million]

AnonymBruker skrev (På 22.7.2026 den 11.15):

Ærlig talt, det der hadde jeg ikke godtatt. "På ferie skal jeg kunne slappe av, ikke trippe rundt fordi du blir sur for bagateller hele tiden. Er det umulig for deg å tilpasse deg drar jeg ikke på ferie med deg lenger."

Anonymkode: 3a28f...bd2

Si dette til han du, ts. Og stå for det du sier, for guds skyld. Tomme trusler har ingen virkning.

Du skal ikke behøve å gå rundt på eggeskall i redsel for at han skal finne enda en bagatell å bli sur for. 

[AnonymBruker]

Begynn å skriv dagbok/logg for deg selv.

Anonymkode: f3119...c43

[AnonymBruker]

Hei ts.

Jeg har vokst opp med en far med store humørsvingninger og som lett ble fornærmet og det kunne vare i dager og uker. når livet gikk i mot ham så var det gjerne andres skyld og han hadde store problemer med å se sin side av en sak. Pappa hadde også mange gode sider, han var engasjert og raus og alltid stolt og engasjert i meg og mitt. Han var en pappa som utad nok kunne virke både selvsikker og med en vinnende personlighet, men hjemme var det ofte en annen side. Han ble lett skuffet når ikke ting gikk slik vi håpet, han ble fort stresset og tok ting opp som kritikk som ikke var sånn ment. det kunne være at jeg svarte surt, ikke svarte eller ville noe annet, slike ting kunne han bli snurt og fornærmet for i lange tider. Pappa hadde nok veldig problemer med å se sin rolle i konflikter og det var på en måte "my way, or the highway"

Selv om jeg var glad i min far var jeg alltid på vakt når han var der og jeg har vel aldri følt at jeg helt kan slappe av sammen med ham. Mye gikk ut over mamma men som voksen kjenner jeg at dette har påvirket meg en god del. jeg er nok litt konfliktsky og lar og meg selv stresse opp over ting noen ganger. På en måte kan jeg forstå pappa bedre nå som voksen, uten at det unnskylder oppførselen hans. Jeg kan og selv kjenne på skuffelse når familielivet ikke blir sånn jeg håper og jeg kan og bli sint når barna eller mannen ikke bidrar eller "ødelegger" når vi skal noe. Forskjellen er at hos meg går det fort over.

Poenget mitt er at denne oppførselen til mannen din ødelegger ikke bare for deg men og for barna dine. De lever i en dysfunksjonell familie, det at han prøver å gjøre deg lei deg med vilje er helt utilgivelig ts. Hvordan hadde du syntes at det var om dine barn hadde funnet seg partner som opptrådte slik overfor dem? Tenk litt på det du..

Jeg ville satt hardt imot hardt. Enten blir han med til parterapi og jobber med forholdet eller så går dere hver deres vei.

Anonymkode: dee35...c0b

[AnonymBruker]

Alle dere som mener ts må gå… skjønner dere ikke at hun er redd for hvordan barna skal ha det på samvær? Jeg er i en lignende situasjon, tåler ikke trynet på fyren og skulle veldig gjerne flyttet ut med barna, men føler jeg må passe på dem. Hadde taklet det svært dårlig å skulle overlate dem til ham uten noe kontroll halvparten av tiden. Og nei, familievernkontor og barnevern kan ikke gjøre noe med fedre som er mye sure og gretne… 

Anonymkode: b42e9...87f

[Katt123]

AnonymBruker skrev (På 22.7.2026 den 11.00):

Jeg har vært sammen med mannen min i mange år. Og det er et kjent problem at han har humørsvingninger, blir fort irritert for div. I perioder er dette et veldig lite problem. Men etter flere uker ferie sammen nå, har det bare bygd seg opp. Jeg går rundt på nåler i mitt eget hjem for å ikke si noe han kan bli sur for. Men likevel får jeg både høre at jeg ikke må være nervøs rundt han, og at jeg må slutte å si så mye dumt som gjør han sur. 

Jeg har selvsagt prøvd å snakke med han om dette mange ganger. At det er et gigantisk problem for meg. Og særlig fordi jeg vet at det ofte ikke handler om meg, men om at han er sulten, har sovet for lite (lagt seg for sent), at han irriterer seg over andre men kan ikke være sur mot dem osv. Mens det tydeligvis er greit å ta det ut på meg. What to do?

Hva gjør jeg med dette? Jeg har prøvd å tilpasse meg til hans ønsker, uten at det hjelper noe særlig. Jeg har prøvd å ignorere det litt, ikke ta det så tungt, men fortsette med mitt. Men da syns han ikke jeg respekterer han og tar han på alvor. 

Som sagt er det håpløst å snakke med han. Jeg prøvde å snakke han senest i forrige uke, men da blir han ordentlig sint på meg. Klarer ikke å si noe om seg selv, men henger seg opp i episoder hvor han syns jeg har gjort eller sagt noe dumt. Han ser ikke at han selv har gjort noe galt. Sier aldri unnskyld for hvordan humøret påvirket han. Søsteren hans var også på deler av ferien, og sa også at det er vanskelig med humøret hans. Tok en seriøs prat, men han tar ikke noe selvkritikk der heller. 

For å ha nevnt det, har han også mange gode sider. Han oppfattes som en vennlig og morsom fyr av de fleste. Og han er mye mindre sur mot barna. Mot meg er han også mye blid, men så plutselig snur det og han snakker nesten ikke til meg på flere timer. Vil helst ikke snakke om det, annet enn kanskje å ramse opp enda en gang hva han mener jeg gjorde galt.

I hverdagen går det bedre, stort sett, det ble litt ekstra i ferien. Og jeg kjenner de ødelegger så mye. Særlig en av ferieturene  hadde jeg gledet meg til i flere måneder, men la oss si 1/3 av turen er han ordentlig sur mot meg i flere timer i strekk, eller snakker ikke til meg annet enn når han må pga noe med barna. Jeg har prøvd å si at det er ekstra ille at han ødelegger for den type spesielle turer, men det skjønner han ingenting av. 

Nå gleder jeg meg bare til hverdagen igjen, hvor ting funker bedre. Han jobber en god del, og vi har rutiner som funker. antakelig hjelper det han med mer fast måltidsrytme også. Men å si til en voksen mann at han trenger å spise for å omgås andre, er jo ikke bare enkelt (har prøvd).

Anonymkode: 38490...9be

Hei! Vet du hva? Ungene dine ser hvordan han behandler deg! Og fordi du godtar det, tenker de kanskje at det er greit. Og når du endelig får nok, og går. Da er det du som blir "Svarteper". For ingen har hørt deg si ifra tidligere. Ungene dine vil kanskje skylde på deg for at forholdet gikk i dass, for du fikk han jo til å bli så sint og frustrert.

Ta et skikkelig oppgjør! Med vitner. Dokumenter alt, ta opptak om så. 

 

Hilsen ei som vet hva jeg snakker om.

[wowo]

TS. Den eneste du kan forandre er deg selv. Jeg tror du må ta et lite skritt tilbake og tenke over hvem du selv ønsker å være, og hvordan du synes det er greit å bli behandlet. Du forteller at du har vokst opp med en voldelig far. Du har som barn lært å gå på eggeskall og være forsiktig med hva du sier og gjør. Dette sitter dypt i deg og jeg synes ikke du skal anklage deg selv for at du har havnet der du er, men du må begynne å ta tak i det. Ingen ting kommer til å endre seg uten at du tar tak i deg selv. Og hvis du forandrer deg vil også forholdet ditt forandre seg.

Du har funnet en mann som ikke tar ansvar for sine følelser og for å være ærlig så har du gjort det lett for ham. Så lenge han kan lempe alt over på deg så får jo han tilsynelatende løst sitt problem og det har plutselig blitt ditt. Jeg tror første skritt er at du ikke må godta disse humørsvingningene. At du setter en grense og trekker deg tilbake og sier at når du kan snakke om ting på en voksen måte, så er jeg tilgjengelig for å snakke. Han må oppleve at hans humørsvingninger faktisk er hans problem og så får han velge hva han gjør med det. Vær den voksne i rommet. Snakk voksent og saklig og ikke gå inn i følelsesmessige konfrontasjoner. Jeg vil absolutt anbefale deg å kontakte en terapeut som kan hjelpe deg. Ofte trenger man en nøytral part å snakke med og diskutere løsninger med og ikke minst få en bekreftelse på at man har lov til å tenke og føle slik man faktisk gjør.

Og barna, de merker hva som skjer. Jeg tror du gjør dem en bjørnetjeneste ved å glatte over. Du må vise dem at denne måten å oppføre seg på ikke er greit og ingen skal utslette seg selv for husfredens skyld. 

Og jeg respekterer valget ditt om å bli i ekteskapet. For om du bare går, vil deler av problemet følge med deg og du kan lett finne deg i et lignende forhold. Du har faktisk godtatt å bli behandlet på denne måten inntil du selv setter grensen. Så uansett vil du vinne på å ta tak i dine egne destruktive mønstre. Lykke til på reisen. Jeg håper du har mennesker rundt deg som støtter deg.

[msLazy]

AnonymBruker skrev (På 22.7.2026 den 11.00):

Jeg har vært sammen med mannen min i mange år. Og det er et kjent problem at han har humørsvingninger, blir fort irritert for div. I perioder er dette et veldig lite problem. Men etter flere uker ferie sammen nå, har det bare bygd seg opp. Jeg går rundt på nåler i mitt eget hjem for å ikke si noe han kan bli sur for. Men likevel får jeg både høre at jeg ikke må være nervøs rundt han, og at jeg må slutte å si så mye dumt som gjør han sur. 

Jeg har selvsagt prøvd å snakke med han om dette mange ganger. At det er et gigantisk problem for meg. Og særlig fordi jeg vet at det ofte ikke handler om meg, men om at han er sulten, har sovet for lite (lagt seg for sent), at han irriterer seg over andre men kan ikke være sur mot dem osv. Mens det tydeligvis er greit å ta det ut på meg. What to do?

Hva gjør jeg med dette? Jeg har prøvd å tilpasse meg til hans ønsker, uten at det hjelper noe særlig. Jeg har prøvd å ignorere det litt, ikke ta det så tungt, men fortsette med mitt. Men da syns han ikke jeg respekterer han og tar han på alvor. 

Som sagt er det håpløst å snakke med han. Jeg prøvde å snakke han senest i forrige uke, men da blir han ordentlig sint på meg. Klarer ikke å si noe om seg selv, men henger seg opp i episoder hvor han syns jeg har gjort eller sagt noe dumt. Han ser ikke at han selv har gjort noe galt. Sier aldri unnskyld for hvordan humøret påvirket han. Søsteren hans var også på deler av ferien, og sa også at det er vanskelig med humøret hans. Tok en seriøs prat, men han tar ikke noe selvkritikk der heller. 

For å ha nevnt det, har han også mange gode sider. Han oppfattes som en vennlig og morsom fyr av de fleste. Og han er mye mindre sur mot barna. Mot meg er han også mye blid, men så plutselig snur det og han snakker nesten ikke til meg på flere timer. Vil helst ikke snakke om det, annet enn kanskje å ramse opp enda en gang hva han mener jeg gjorde galt.

I hverdagen går det bedre, stort sett, det ble litt ekstra i ferien. Og jeg kjenner de ødelegger så mye. Særlig en av ferieturene  hadde jeg gledet meg til i flere måneder, men la oss si 1/3 av turen er han ordentlig sur mot meg i flere timer i strekk, eller snakker ikke til meg annet enn når han må pga noe med barna. Jeg har prøvd å si at det er ekstra ille at han ødelegger for den type spesielle turer, men det skjønner han ingenting av. 

Nå gleder jeg meg bare til hverdagen igjen, hvor ting funker bedre. Han jobber en god del, og vi har rutiner som funker. antakelig hjelper det han med mer fast måltidsrytme også. Men å si til en voksen mann at han trenger å spise for å omgås andre, er jo ikke bare enkelt (har prøvd).

Anonymkode: 38490...9be

Kjære deg. Dette er ikke normalt og langt fra greit.  Hvis han tillater seg selv å bli sur og sint på deg, er ikke dette kjærlighet. Det er kontroll. Du skal ikke tilpasse deg og ta hensyn til en som ikke tilpasser seg og tar hensyn til deg.  Det er respektløs oppførsel og han bryr seg ikke om deg og dine følelser. Tenk å være så jævla ego at han ødelegger hele ferien for familien sin.  Er helt sjukt at han ikke tar seg sammen selv.   
Dette er ikke et sunt forhold. Det er ikke rom for dine følelser i dette forholdet og sånn skal det ikke være.   
Dette handler ikke om lavt blodsukker, for det kan enkelt fikses med sukker. Han tillater seg å bli sånn og det er her det er skummelt.  
For din og barnas del burde du seriøst vurdere om dette er sånn du så for deg at livet skulle leves. Uansett hvor ille og tøft du tenker det er å være alene eller bo litt mindre, så er det mye bedre å være alene enn å tråkke rundt på eggeskall i eget hjem.  
 
❤️

[Livetietnøtteskall]

Så: ingen selvinnsikt, tar ikke ansvar for egne handlinger, alt er din feil, holder folk og situasjoner til gissel med humøret sitt - Tilogmed familien sin, gir deg the silent treatment, men folk beskriver han som snill, hyggelig, morsom sikkert karismatisk eller sjarmerende til og med. 
 

Uten å være lege så kan jeg si at dette er tegn på personer med ting som feks - narsissisme, personlighetsforstyrrelser som Bipolar eller andre ting. 
 

masse av det som høres kjent ut, du er problemet så hvis du sier at han oppfører seg slik til andre så svarer de at de kjenner han ikke slik. Vanskelig å tro deg. Faktisk er de oftere superflinke på jobb og kjipe hjemme. 
 

Terapi går han nok ikke med på, du trenger ikke være nervøs. Bare slutt å si/gjør idiotiske ting så slipper han å bli sur… mange slike trives innvendig med å se deg fortvilet og kan pushe på for å få reaksjon ut av deg. Det er slik du mater dem. Han liker ikke at du ignorerer det her heller for da får han ikke reaksjoner ut av deg. Altså krangler mer og duer du ikke tar han seriøst, sånn at det er på an igjen. Dette er det som kalles narsissistisk supply. Og grey rocking metoden. Altså ignorere han forsøk på å røre i suppa. Han får ikke noe ut av det. 
 

anbefaler at du leser deg litt opp på dette, studerer han litt hjemme. Se om det er noen sammenheng og mønster, og ta en avgjørelse uansett for ingen klarer å leve slik i lengden. 
 

har sett dette flere ganger i livet fra barndom til voksen alder, de forandrer seg aldri. Når barna blir voksne går det utover dem også. 

[Persillekvasten]

AnonymBruker skrev (På 23.7.2026 den 9.57):

Takk for svar, dere! Jeg ser flere har spørsmål og kommer med innspill, som jeg kan svare på. Jeg føler jeg har forsøkt alt opp gjennom årene. Jeg har sagt at han ikke kan behandle meg på den måten, de periodene hvor han er mye sur. Og særlig vanskelig blir det når vi er sammen med andre eller er på en ferie vi har gledet oss til, eller det skjer når et av barna har bursdag eller lignende. Eller han kan kjefte på meg i bilen på vei til et familieselskap, så jeg må tørke tårene på vei ut av bilen. Han forstår ingenting av at konteksten betyr noe, at jeg tåler dårlig humør bedre når vi er hjemme og vi ikke skal noe spesielt. Han skjønner heller ikke at det er verre når han er sur mot meg foran familien sin. Han kan være strålende blid mot andre til stede, men kort og sur mot meg, eller han sier ikke så mye til meg, men sender meg stygge blikk.

Hver gang jeg har sagt at jeg ikke kan leve med humøret hans, sier han at han ikke kan forandre seg. Og så fokuserer han i detalj på hva jeg har gjort feil og hva jeg bør gjøre annerledes så han skal bli mer fornøyd.

Jeg har foreslått familievernkontor, men det vil han absolutt ikke. Jeg har også ringt dem for å be om time alene, men de tilbyr kun til par sammen.

Ang forventninger til ferien, så har vi lagt felles planer om aktiviteter, hvor han får gjort mye av det han vil. Jeg sier også jevnlig at han gjerne må treffe venner, dra ut og trene eller gjøre andre ting. Og at jeg tar barna. Så det er vanskelig å se at innholdet i ferien skulle være feil for han. Det eneste jeg kan se av slike ting, er at han har en tendens til å legge opp til for mange aktiviteter, både felles og alene. Så han er kanskje litt sliten. Men det er da hans valg, da han gjerne ønsker mange fellesaktiviteter og så gjør han noen ting alene i tillegg.

Jeg har snakket med han om spising og nok hvile, men det når ikke helt inn. Vet ikke hva mer jeg skal gjøre med det.

Vi har det veldig fint i perioder, og da kan jeg nesten glemme hvordan humøret hans kan svinge. Og at det kan svinge ekstra mye i ferier. Så alt er ikke elendig. Men det med humøret hans og de skiftene, er noe som plager meg så mye at jeg har vurdert skilsmisse flere ganger de siste årene. Men jeg ønsker ikke å bryte opp familien av hensyn til barna.

Så jeg føler meg litt rådvill her. Er det noen mulighet for at han kan bli mindre sur, liksom? Jeg føler jeg har prøvd alt for å gjøre han til lags, og jeg merker at det ikke er bra for meg. Jeg har prøvd å snakke med han og bare si at dette ikke går, men da får jeg ikke noe gehør og heller anklager mot meg selv. Jeg har prøvd å ignorere han litt noen dager når han er sur, men føler jeg da gjør noe av det samme som jeg kritiserer han for. Og det er jo ikke noe hyggelig. Men samtidig er det kanskje en av få ting som kan vekke han litt, og frykte at jeg går fra han. Dette har ikke skjedd ofte. Men jeg vet han ikke vil at vi skal skilles, det har han sagt rett ut flere ganger.

Han er en mann som framstår veldig selvsikker. Men jeg har tenkt på at han kanskje egentlig er ganske usikker på seg selv, og kompsensere med å virke selvsikker. Og kanskje han presser seg selv for langt til tider. Og så går det utover den nærmeste. Og at det derfor er vanskelig å ta i mot kritikk. Han klarer liksom ikke bare å høre på at han blir oppfattet som mye sur i perioder og at jeg går i kjelleren av det, da han ødelegger både nattesøvnen og ferien. Det virker som han tror jeg syns han er en forferdelig person som helhet. Men så er saken at dette er en del av han jeg syns han burde jobbe med, det er ikke en dom over alt han står for. Så det er nok noe der som blir vanskelig.

 

ts

Anonymkode: 38490...9be

1) Du er veldig reflektert. Du framstiller dette forholdet på en måte som tyder på at du gjør alt for å se det fra hans side også. Innsikten din er utmerket, det kan alle se, selv uten å kjenne din mann. Du har også sterk vilje til å få det til å fungere, og har kommet med mange forslag til konstruktive løsninger. Dette er mitt første punkt fordi det er viktig at du innser at det ikke er noe feil med deg og at du faktisk har gjort alt du kan. Selvtvil trenger du ikke lytte til.

2) Du er alene om å ordne dette fordi du er den eneste som forstår hvor stort problemet er. Om mannen din hadde prøvd, men ikke lyktes helt, ville situasjonen vært en annen. Vi ville sett mildere på ham. Men det gjør han ikke. Han er ikke engang villig til å høre etter når hans kone forteller ham om et problem. Det er et brudd på forholdskontrakten. I et forhold er på et vis alle problemer felles, og man er sammen om å løse dem. Dette ansvaret tar han ikke.

3) Det fører til ensomhet. Man kan ikke være én som fikser for to eller for en hel familie. Det fører til grubling, som regel selvransakelse, det er også ensomt.

4) Han har fått det dit at dere begge konsentrerer dere om at han skal ha det bra. Hvem jobber med at du skal ha det bra? Ingen, ikke en gang du. Det må du endre på. Du har fortjent å ha det bra. Før du setter grenser, innser han ingenting. Det blir en dynamikk her som er uheldig for alle, også barna. Hva skal de lære om kjærlighet og parforhold av å se på dere?

5) Den eneste konstruktive tingen som kan skje her, er at du forteller ham at du ikke er interessert i å være i dette forholdet med mindre han også begynner å bidra til at det er et godt sted å være. Det er ikke å gjøre det slutt eller true. Det er å fortelle ham helt tydelig hva du trenger for å bli. Om han ikke vil gjøre det, er bruddet like mye hans valg som ditt. Du kan for eksempel si: «Nå har jeg over mange år tenkt på skilsmisse fordi humøret ditt går utover oss. Jeg blir lei meg av å bli behandlet sånn, og lei meg når ferier ødelegges. Jeg blir enda mer lei meg når jeg forteller deg om problemet mitt, og du ikke er villig til og høre etter engang. I et godt forhold må begge parter bidra, og jeg har funnet ut at om ikke du begynner å bidra, så er ikke dette et forhold jeg orker å være i lenger. Nå bestiller jeg time til oss på familievernkontoret. Om du ikke møter opp der, kan vi vi ikke være sammen lenger, for da er vi ikke noe team.»

Og du?

Du har rett. Ikke gi deg nå. Ikke gjør som mange andre, som synes det er så deilig å få forståelse her at de holder ut dritten IRL litt lenger. Bruk heller støtten til å ta tak. Du har rett, han tar feil. Det er ikke ofte jeg sier det, men sånn er det her. Nå bør du velge deg selv framover, og det kommer hele familien til å vinne på.

[AnonymBruker]

Litt samme her.. Jeg føler mannen er mye gretten og egentlig ikke har lyst å gjøre så mye. Vi har veldig forskjellig ønsker om hva vi skal gjøre. Han er fornøyd med å være hjemme, ha noen øl og grille. Jeg vil gå tur, trene, finne på ting med ungene. Så her gjør vi litt hver for oss. Jeg elsker rutiner og hverdag og trenger å fylle dagen med aktiviteter, hvis ikke blir jeg rastløs.

Er også viktig at jeg står opp mellom 8 og 9 hvis ikke blir jeg gretten😅 men blir ikke ufin mot andre da.. 

Anonymkode: ebbb4...160

[Serafin]

AnonymBruker skrev (På 22.7.2026 den 11.00):

Jeg har vært sammen med mannen min i mange år. Og det er et kjent problem at han har humørsvingninger, blir fort irritert for div. I perioder er dette et veldig lite problem. Men etter flere uker ferie sammen nå, har det bare bygd seg opp. Jeg går rundt på nåler i mitt eget hjem for å ikke si noe han kan bli sur for. Men likevel får jeg både høre at jeg ikke må være nervøs rundt han, og at jeg må slutte å si så mye dumt som gjør han sur. 

Jeg har selvsagt prøvd å snakke med han om dette mange ganger. At det er et gigantisk problem for meg. Og særlig fordi jeg vet at det ofte ikke handler om meg, men om at han er sulten, har sovet for lite (lagt seg for sent), at han irriterer seg over andre men kan ikke være sur mot dem osv. Mens det tydeligvis er greit å ta det ut på meg. What to do?

Hva gjør jeg med dette? Jeg har prøvd å tilpasse meg til hans ønsker, uten at det hjelper noe særlig. Jeg har prøvd å ignorere det litt, ikke ta det så tungt, men fortsette med mitt. Men da syns han ikke jeg respekterer han og tar han på alvor. 

Som sagt er det håpløst å snakke med han. Jeg prøvde å snakke han senest i forrige uke, men da blir han ordentlig sint på meg. Klarer ikke å si noe om seg selv, men henger seg opp i episoder hvor han syns jeg har gjort eller sagt noe dumt. Han ser ikke at han selv har gjort noe galt. Sier aldri unnskyld for hvordan humøret påvirket han. Søsteren hans var også på deler av ferien, og sa også at det er vanskelig med humøret hans. Tok en seriøs prat, men han tar ikke noe selvkritikk der heller. 

For å ha nevnt det, har han også mange gode sider. Han oppfattes som en vennlig og morsom fyr av de fleste. Og han er mye mindre sur mot barna. Mot meg er han også mye blid, men så plutselig snur det og han snakker nesten ikke til meg på flere timer. Vil helst ikke snakke om det, annet enn kanskje å ramse opp enda en gang hva han mener jeg gjorde galt.

I hverdagen går det bedre, stort sett, det ble litt ekstra i ferien. Og jeg kjenner de ødelegger så mye. Særlig en av ferieturene  hadde jeg gledet meg til i flere måneder, men la oss si 1/3 av turen er han ordentlig sur mot meg i flere timer i strekk, eller snakker ikke til meg annet enn når han må pga noe med barna. Jeg har prøvd å si at det er ekstra ille at han ødelegger for den type spesielle turer, men det skjønner han ingenting av. 

Nå gleder jeg meg bare til hverdagen igjen, hvor ting funker bedre. Han jobber en god del, og vi har rutiner som funker. antakelig hjelper det han med mer fast måltidsrytme også. Men å si til en voksen mann at han trenger å spise for å omgås andre, er jo ikke bare enkelt (har prøvd).

Anonymkode: 38490...9be

Bytt han ut med en nyere modell. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er lett å si at dette hadde jeg ikke godtatt, men det hadde ikke vært enkelt å «ta kampen» heller. Men vet du, det er faktisk det du må. Kanskje må du selv gå veldig rundt grøten, ta det varsomt osv. men du må ha en seriøs alvorsprat med han. Du kan ikke gå rundt med en sur mann. Om min nåværende mann er sur og gretten så sier jeg det rett til han, og han til meg. At «er du sulten eller noe, for nå er du sur og gretten til meg og barna», eller mer vanlig «nå merker jeg at du er sliten, for du er så sur. Ta deg i sammen». 
I mitt forrige forhold (kun kjærester, ingen barn eller samboerskap), så var jeg mer «redd» for å si noe og gikk på nåler. Jeg gikk ut av det forholdet, orket ikke å ha det slik. 

Anonymkode: b3b21...ad1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg tenker at det er lett å si at dette hadde jeg ikke godtatt, men det hadde ikke vært enkelt å «ta kampen» heller. Men vet du, det er faktisk det du må. Kanskje må du selv gå veldig rundt grøten, ta det varsomt osv. men du må ha en seriøs alvorsprat med han. Du kan ikke gå rundt med en sur mann. Om min nåværende mann er sur og gretten så sier jeg det rett til han, og han til meg. At «er du sulten eller noe, for nå er du sur og gretten til meg og barna», eller mer vanlig «nå merker jeg at du er sliten, for du er så sur. Ta deg i sammen». 
I mitt forrige forhold (kun kjærester, ingen barn eller samboerskap), så var jeg mer «redd» for å si noe og gikk på nåler. Jeg gikk ut av det forholdet, orket ikke å ha det slik. 

Anonymkode: b3b21...ad1

Nei, man trenger ikke å dikte opp forklaringer for andre «er du sulten, er du sliten» osv.

Man trenger bare å sette en hard grense. «Dette godtar jeg ikke, nå går jeg ut. Du får legge barna».

Anonymkode: b8ec7...124

[Lønnesirup01]

Hvor gamle er dere? Har han alltid vært slik?

Hvordan reagerer egentlig familien hans når han er slik foran dem?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.7.2026 den 13.08):

. . Men det er en veldig vanskelig beslutning å gå fra noen når man har flere barn sammen. Pluss at vi har det fint i perioder og jeg er glad i mannen. 

 

ts

Anonymkode: 38490...9be

Her snur du verden helt på hodet!

1) Vanskelig å gå fra fordi dere har flere barn sammen? Nei!! Det er VELDIG VIKTIG at du går fra ham så snart som mulig fordi dere har barn sammen! Hadde det vært kun dere to, kunne du jo forsåvidt valgt å bli og ødelegge ditt eget liv. Men du har ikke LOV til å ødelegge barnas liv….

2) Dere har det fint i perioder? Ikke veldig tungtveiende, det viktige er at dere har det dritt i alle andre perioder. Sånn skal det ikke være. Rens livet for dritt!

3) Du er glad i ham. Det er det DÅRLIGSTE argumentet noen sinne. Verden er full av folk som er «glad i» en partner som behandler dem som dritt. Folk blir drept fordi «jeg er jo glad i ham». Det spiller ingen rolle hvor glad du er i ham, du har ansvar for ungene dine og får heller sitte der med litt kjærlighetssorg en stund. Hva er det mot hele barndommen til barna dine?

Anonymkode: 40982...89f

[AnonymBruker]

Hei igjen, jeg vil bare takke for alle gode svar. Det ble litt stille fra meg i denne tråden, rett og slett fordi mannen plutselig ble blid igjen. Og i slike perioder blir jeg forvirret, fordi det kan virke helt fjernt at jeg var så i kjelleren pga humøret hans kun få dager tidligere. Da er han kjærlig og snill, og ting er bra. Men så er det noen dager som den siste uka, hvor han har vært konsekvent sur. Antakelig sliten, men han er helt ute av stand til å se det selv eller beklage oppførselen sin. Mens jeg tenker særlig en av situasjonene siste uka hadde gjort det naturlig med en unnskyldning etterpå (kjeftet på meg i en, for meg, helt absurd setting, og da jeg helt rolig prøvde å si at det ikke var greit å snakke sånn til meg, sa han at jeg måtte roe meg ned og ikke kjefte på han - som egentlig er litt typisk, at han vender ting mot meg og at jeg blir den slemme). Men han kommer ikke tilbake og sier unnskyld, men kan heller nevne episoden neste dag og si at han er enda mer enig med seg selv i at det var god grunn til å bli sint på meg.

Så nå er jeg der at jeg er ganske oppgitt igjen, etter noen uker hvor ting har vært ganske bra.

Og jeg blir veldig forvirret. Han kommer med mange negative karakteristikker av meg og mener jeg mangler selvinnsikt og at jeg må skjerpe meg, fordi det er slitsomt at jeg gjør så mange irriterende ting. Han mener ikke at en del av problemet er at han har kort lunte. Jeg syns det er så utrolig slitsomt når vi har hatt en fin kveld sammen, og så sier jeg eller spør om en enkelt ting i det vi skal legge oss, og så fyrer han seg opp fordi han syns det var en dum ting å si da. Han vet jeg blir liggende våken når vi avslutter kvelden sånn, men han er ikke villig til å forsøke å forsone seg da, da skal vi legge oss mens ting er ugreit mellom oss.

Og jeg har prøvd mye av det som er blitt nevnt i denne tråden. Alt fra å forsøke å snakke rolig og saklig, å ignorere oppførselen, noen ganger opp gjennom årene har jeg også mistet besinnelsen (ikke foran barna) og blitt ordentlig sint på han. Men ingenting når inn. Det verste er når jeg blir tydelig sint, fordi da mener han det beviser at jeg er den med et sinneproblem. Eller at jeg er ustabil. Det føles som han aktivt forsøker å trykke meg ned når han føler seg presset. Og jeg står i det i en del situasjoner og tenker det ikke er meg det er noe galt med. Men så blir jeg også i tvil. Tenk om jeg er en vanskelig og irriterende person? Jeg har gode venner og kollegaer, og har alltid fått høre at jeg er så easy going og fleksibel og lett å være sammen med. Altså en stor kontrast til slik mannen kan framstille meg. 

Men jeg må tenke over hva jeg skal gjøre videre. Jeg er ikke enig i at jeg ødelegger barnas barndom ved å bli værende i forholdet, slik noen har beskrevet. Barn merker gjerne mer enn voksne tror, men de har det ikke dårlig. Det er ikke krangling og roping eller jevnt over dårlig stemning. Det er periodevis. Og vi går stort sett i en annen etasje når vi diskuterer/krangler, og krangling er sjelden roping hos oss. Føler jeg må nevne det, siden noen begynte å snakke om barnevernet. Og som sagt tror jeg at jeg er en buffer for irritasjon mot barna også, når vi alle bor sammen.

Men hva jeg skal gjøre videre, vet jeg ikke. Har fått flere gode innspill som jeg tenker på.

ts

Anonymkode: 38490...9be

[AnonymBruker]

Noen spurte om hva slags forhold mannen har til familien sin, og det er litt anstrengt. De omtaler han som litt humørsyk og rigid, slik jeg også kjenner han som. I tillegg til at han også er snill, morsom og aktiv og flink med barna, og generelt veldig omgjengelig i sosiale situasjoner med venner, naboer og bekjente. Jeg har fortalt et par venninner om ståa med mannen, og de tror nesten ikke på meg når jeg gjenforteller hva han har sagt til meg. Det passer liksom ikke med hvordan han framstår utad. Men av det jeg har snakket med søsteren, vet jeg hun og de skjønner saken.
 

ts

Anonymkode: 38490...9be

[AnonymBruker]

Det eneste jeg leser av det du skriver her, er at du bruker ufattelig mange ord på å forsvare en mann som regelrett behandler deg som dritt. Det hjelper ikke at han er «snill» innimellom, saken er at han har null respekt for deg, tar null ansvar for sine egne handlinger, og legger alt over på deg. Er dette noe du ønsker at barna deres skal ta lærdom av? Om dere har gutter, så lærer de at det er greit å behandle kvinnfolk som dritten under skoen, og om dere har jenter, så lærer de at det er normalt for kvinner å bli psykisk mishandlet.. dette er jo ikke greit overhode! 

Anonymkode: 6a010...7cc