Sur mann på ferie

[AnonymBruker]

Ut fra svarene er det visst veldig enkelt å bare ikke godta og eventuelt pakke og reise. Men så lett er det faktisk ikke når man står midt i en slik situasjon. 

Anonymkode: e2681...6c5

[skeiv-ostepop]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ut fra svarene er det visst veldig enkelt å bare ikke godta og eventuelt pakke og reise. Men så lett er det faktisk ikke når man står midt i en slik situasjon. 

Anonymkode: e2681...6c5

Lett og lett.

Det er lettere å si «nei, dette godtar jeg faktisk ikke» enn å gå over tid å irritere seg over måten en blir behandlet på og få grensene flyttet i forhold til hva man godtar.

Problemet er at veldig mange er konfliktsky og er redd for å sette grenser for seg selv.

[AnonymBruker]

Takk for svar, dere! Jeg ser flere har spørsmål og kommer med innspill, som jeg kan svare på. Jeg føler jeg har forsøkt alt opp gjennom årene. Jeg har sagt at han ikke kan behandle meg på den måten, de periodene hvor han er mye sur. Og særlig vanskelig blir det når vi er sammen med andre eller er på en ferie vi har gledet oss til, eller det skjer når et av barna har bursdag eller lignende. Eller han kan kjefte på meg i bilen på vei til et familieselskap, så jeg må tørke tårene på vei ut av bilen. Han forstår ingenting av at konteksten betyr noe, at jeg tåler dårlig humør bedre når vi er hjemme og vi ikke skal noe spesielt. Han skjønner heller ikke at det er verre når han er sur mot meg foran familien sin. Han kan være strålende blid mot andre til stede, men kort og sur mot meg, eller han sier ikke så mye til meg, men sender meg stygge blikk.

Hver gang jeg har sagt at jeg ikke kan leve med humøret hans, sier han at han ikke kan forandre seg. Og så fokuserer han i detalj på hva jeg har gjort feil og hva jeg bør gjøre annerledes så han skal bli mer fornøyd.

Jeg har foreslått familievernkontor, men det vil han absolutt ikke. Jeg har også ringt dem for å be om time alene, men de tilbyr kun til par sammen.

Ang forventninger til ferien, så har vi lagt felles planer om aktiviteter, hvor han får gjort mye av det han vil. Jeg sier også jevnlig at han gjerne må treffe venner, dra ut og trene eller gjøre andre ting. Og at jeg tar barna. Så det er vanskelig å se at innholdet i ferien skulle være feil for han. Det eneste jeg kan se av slike ting, er at han har en tendens til å legge opp til for mange aktiviteter, både felles og alene. Så han er kanskje litt sliten. Men det er da hans valg, da han gjerne ønsker mange fellesaktiviteter og så gjør han noen ting alene i tillegg.

Jeg har snakket med han om spising og nok hvile, men det når ikke helt inn. Vet ikke hva mer jeg skal gjøre med det.

Vi har det veldig fint i perioder, og da kan jeg nesten glemme hvordan humøret hans kan svinge. Og at det kan svinge ekstra mye i ferier. Så alt er ikke elendig. Men det med humøret hans og de skiftene, er noe som plager meg så mye at jeg har vurdert skilsmisse flere ganger de siste årene. Men jeg ønsker ikke å bryte opp familien av hensyn til barna.

Så jeg føler meg litt rådvill her. Er det noen mulighet for at han kan bli mindre sur, liksom? Jeg føler jeg har prøvd alt for å gjøre han til lags, og jeg merker at det ikke er bra for meg. Jeg har prøvd å snakke med han og bare si at dette ikke går, men da får jeg ikke noe gehør og heller anklager mot meg selv. Jeg har prøvd å ignorere han litt noen dager når han er sur, men føler jeg da gjør noe av det samme som jeg kritiserer han for. Og det er jo ikke noe hyggelig. Men samtidig er det kanskje en av få ting som kan vekke han litt, og frykte at jeg går fra han. Dette har ikke skjedd ofte. Men jeg vet han ikke vil at vi skal skilles, det har han sagt rett ut flere ganger.

Han er en mann som framstår veldig selvsikker. Men jeg har tenkt på at han kanskje egentlig er ganske usikker på seg selv, og kompsensere med å virke selvsikker. Og kanskje han presser seg selv for langt til tider. Og så går det utover den nærmeste. Og at det derfor er vanskelig å ta i mot kritikk. Han klarer liksom ikke bare å høre på at han blir oppfattet som mye sur i perioder og at jeg går i kjelleren av det, da han ødelegger både nattesøvnen og ferien. Det virker som han tror jeg syns han er en forferdelig person som helhet. Men så er saken at dette er en del av han jeg syns han burde jobbe med, det er ikke en dom over alt han står for. Så det er nok noe der som blir vanskelig.

 

ts

Anonymkode: 38490...9be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Takk for svar, dere! Jeg ser flere har spørsmål og kommer med innspill, som jeg kan svare på. Jeg føler jeg har forsøkt alt opp gjennom årene. Jeg har sagt at han ikke kan behandle meg på den måten, de periodene hvor han er mye sur. Og særlig vanskelig blir det når vi er sammen med andre eller er på en ferie vi har gledet oss til, eller det skjer når et av barna har bursdag eller lignende. Eller han kan kjefte på meg i bilen på vei til et familieselskap, så jeg må tørke tårene på vei ut av bilen. Han forstår ingenting av at konteksten betyr noe, at jeg tåler dårlig humør bedre når vi er hjemme og vi ikke skal noe spesielt. Han skjønner heller ikke at det er verre når han er sur mot meg foran familien sin. Han kan være strålende blid mot andre til stede, men kort og sur mot meg, eller han sier ikke så mye til meg, men sender meg stygge blikk.

Hver gang jeg har sagt at jeg ikke kan leve med humøret hans, sier han at han ikke kan forandre seg. Og så fokuserer han i detalj på hva jeg har gjort feil og hva jeg bør gjøre annerledes så han skal bli mer fornøyd.

Jeg har foreslått familievernkontor, men det vil han absolutt ikke. Jeg har også ringt dem for å be om time alene, men de tilbyr kun til par sammen.

Ang forventninger til ferien, så har vi lagt felles planer om aktiviteter, hvor han får gjort mye av det han vil. Jeg sier også jevnlig at han gjerne må treffe venner, dra ut og trene eller gjøre andre ting. Og at jeg tar barna. Så det er vanskelig å se at innholdet i ferien skulle være feil for han. Det eneste jeg kan se av slike ting, er at han har en tendens til å legge opp til for mange aktiviteter, både felles og alene. Så han er kanskje litt sliten. Men det er da hans valg, da han gjerne ønsker mange fellesaktiviteter og så gjør han noen ting alene i tillegg.

Jeg har snakket med han om spising og nok hvile, men det når ikke helt inn. Vet ikke hva mer jeg skal gjøre med det.

Vi har det veldig fint i perioder, og da kan jeg nesten glemme hvordan humøret hans kan svinge. Og at det kan svinge ekstra mye i ferier. Så alt er ikke elendig. Men det med humøret hans og de skiftene, er noe som plager meg så mye at jeg har vurdert skilsmisse flere ganger de siste årene. Men jeg ønsker ikke å bryte opp familien av hensyn til barna.

Så jeg føler meg litt rådvill her. Er det noen mulighet for at han kan bli mindre sur, liksom? Jeg føler jeg har prøvd alt for å gjøre han til lags, og jeg merker at det ikke er bra for meg. Jeg har prøvd å snakke med han og bare si at dette ikke går, men da får jeg ikke noe gehør og heller anklager mot meg selv. Jeg har prøvd å ignorere han litt noen dager når han er sur, men føler jeg da gjør noe av det samme som jeg kritiserer han for. Og det er jo ikke noe hyggelig. Men samtidig er det kanskje en av få ting som kan vekke han litt, og frykte at jeg går fra han. Dette har ikke skjedd ofte. Men jeg vet han ikke vil at vi skal skilles, det har han sagt rett ut flere ganger.

Han er en mann som framstår veldig selvsikker. Men jeg har tenkt på at han kanskje egentlig er ganske usikker på seg selv, og kompsensere med å virke selvsikker. Og kanskje han presser seg selv for langt til tider. Og så går det utover den nærmeste. Og at det derfor er vanskelig å ta i mot kritikk. Han klarer liksom ikke bare å høre på at han blir oppfattet som mye sur i perioder og at jeg går i kjelleren av det, da han ødelegger både nattesøvnen og ferien. Det virker som han tror jeg syns han er en forferdelig person som helhet. Men så er saken at dette er en del av han jeg syns han burde jobbe med, det er ikke en dom over alt han står for. Så det er nok noe der som blir vanskelig.

 

ts

Anonymkode: 38490...9be

Du svarer indirekte på spørsmålet ditt selv. Hvis du vil ha en bekreftelse på at det er greit å gå, så JA DET ER DET.

Anonymkode: dda0f...d45

[Perle]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk for svar, dere! Jeg ser flere har spørsmål og kommer med innspill, som jeg kan svare på. Jeg føler jeg har forsøkt alt opp gjennom årene. Jeg har sagt at han ikke kan behandle meg på den måten, de periodene hvor han er mye sur. Og særlig vanskelig blir det når vi er sammen med andre eller er på en ferie vi har gledet oss til, eller det skjer når et av barna har bursdag eller lignende. Eller han kan kjefte på meg i bilen på vei til et familieselskap, så jeg må tørke tårene på vei ut av bilen. Han forstår ingenting av at konteksten betyr noe, at jeg tåler dårlig humør bedre når vi er hjemme og vi ikke skal noe spesielt. Han skjønner heller ikke at det er verre når han er sur mot meg foran familien sin. Han kan være strålende blid mot andre til stede, men kort og sur mot meg, eller han sier ikke så mye til meg, men sender meg stygge blikk.

Hver gang jeg har sagt at jeg ikke kan leve med humøret hans, sier han at han ikke kan forandre seg. Og så fokuserer han i detalj på hva jeg har gjort feil og hva jeg bør gjøre annerledes så han skal bli mer fornøyd.

Jeg har foreslått familievernkontor, men det vil han absolutt ikke. Jeg har også ringt dem for å be om time alene, men de tilbyr kun til par sammen.

Ang forventninger til ferien, så har vi lagt felles planer om aktiviteter, hvor han får gjort mye av det han vil. Jeg sier også jevnlig at han gjerne må treffe venner, dra ut og trene eller gjøre andre ting. Og at jeg tar barna. Så det er vanskelig å se at innholdet i ferien skulle være feil for han. Det eneste jeg kan se av slike ting, er at han har en tendens til å legge opp til for mange aktiviteter, både felles og alene. Så han er kanskje litt sliten. Men det er da hans valg, da han gjerne ønsker mange fellesaktiviteter og så gjør han noen ting alene i tillegg.

Jeg har snakket med han om spising og nok hvile, men det når ikke helt inn. Vet ikke hva mer jeg skal gjøre med det.

Vi har det veldig fint i perioder, og da kan jeg nesten glemme hvordan humøret hans kan svinge. Og at det kan svinge ekstra mye i ferier. Så alt er ikke elendig. Men det med humøret hans og de skiftene, er noe som plager meg så mye at jeg har vurdert skilsmisse flere ganger de siste årene. Men jeg ønsker ikke å bryte opp familien av hensyn til barna.

Så jeg føler meg litt rådvill her. Er det noen mulighet for at han kan bli mindre sur, liksom? Jeg føler jeg har prøvd alt for å gjøre han til lags, og jeg merker at det ikke er bra for meg. Jeg har prøvd å snakke med han og bare si at dette ikke går, men da får jeg ikke noe gehør og heller anklager mot meg selv. Jeg har prøvd å ignorere han litt noen dager når han er sur, men føler jeg da gjør noe av det samme som jeg kritiserer han for. Og det er jo ikke noe hyggelig. Men samtidig er det kanskje en av få ting som kan vekke han litt, og frykte at jeg går fra han. Dette har ikke skjedd ofte. Men jeg vet han ikke vil at vi skal skilles, det har han sagt rett ut flere ganger.

Han er en mann som framstår veldig selvsikker. Men jeg har tenkt på at han kanskje egentlig er ganske usikker på seg selv, og kompsensere med å virke selvsikker. Og kanskje han presser seg selv for langt til tider. Og så går det utover den nærmeste. Og at det derfor er vanskelig å ta i mot kritikk. Han klarer liksom ikke bare å høre på at han blir oppfattet som mye sur i perioder og at jeg går i kjelleren av det, da han ødelegger både nattesøvnen og ferien. Det virker som han tror jeg syns han er en forferdelig person som helhet. Men så er saken at dette er en del av han jeg syns han burde jobbe med, det er ikke en dom over alt han står for. Så det er nok noe der som blir vanskelig.

 

ts

Anonymkode: 38490...9be

Ikke lag undskyldninger for han. Han klarar å oppföre seg rundt andre mennesker. Han behandler deg som dritt fordi han ikke respekterer deg i det hele tatt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Takk for svar, dere! Jeg ser flere har spørsmål og kommer med innspill, som jeg kan svare på. Jeg føler jeg har forsøkt alt opp gjennom årene. Jeg har sagt at han ikke kan behandle meg på den måten, de periodene hvor han er mye sur. Og særlig vanskelig blir det når vi er sammen med andre eller er på en ferie vi har gledet oss til, eller det skjer når et av barna har bursdag eller lignende. Eller han kan kjefte på meg i bilen på vei til et familieselskap, så jeg må tørke tårene på vei ut av bilen. Han forstår ingenting av at konteksten betyr noe, at jeg tåler dårlig humør bedre når vi er hjemme og vi ikke skal noe spesielt. Han skjønner heller ikke at det er verre når han er sur mot meg foran familien sin. Han kan være strålende blid mot andre til stede, men kort og sur mot meg, eller han sier ikke så mye til meg, men sender meg stygge blikk.

Hver gang jeg har sagt at jeg ikke kan leve med humøret hans, sier han at han ikke kan forandre seg. Og så fokuserer han i detalj på hva jeg har gjort feil og hva jeg bør gjøre annerledes så han skal bli mer fornøyd.

Jeg har foreslått familievernkontor, men det vil han absolutt ikke. Jeg har også ringt dem for å be om time alene, men de tilbyr kun til par sammen.

Ang forventninger til ferien, så har vi lagt felles planer om aktiviteter, hvor han får gjort mye av det han vil. Jeg sier også jevnlig at han gjerne må treffe venner, dra ut og trene eller gjøre andre ting. Og at jeg tar barna. Så det er vanskelig å se at innholdet i ferien skulle være feil for han. Det eneste jeg kan se av slike ting, er at han har en tendens til å legge opp til for mange aktiviteter, både felles og alene. Så han er kanskje litt sliten. Men det er da hans valg, da han gjerne ønsker mange fellesaktiviteter og så gjør han noen ting alene i tillegg.

Jeg har snakket med han om spising og nok hvile, men det når ikke helt inn. Vet ikke hva mer jeg skal gjøre med det.

Vi har det veldig fint i perioder, og da kan jeg nesten glemme hvordan humøret hans kan svinge. Og at det kan svinge ekstra mye i ferier. Så alt er ikke elendig. Men det med humøret hans og de skiftene, er noe som plager meg så mye at jeg har vurdert skilsmisse flere ganger de siste årene. Men jeg ønsker ikke å bryte opp familien av hensyn til barna.

Så jeg føler meg litt rådvill her. Er det noen mulighet for at han kan bli mindre sur, liksom? Jeg føler jeg har prøvd alt for å gjøre han til lags, og jeg merker at det ikke er bra for meg. Jeg har prøvd å snakke med han og bare si at dette ikke går, men da får jeg ikke noe gehør og heller anklager mot meg selv. Jeg har prøvd å ignorere han litt noen dager når han er sur, men føler jeg da gjør noe av det samme som jeg kritiserer han for. Og det er jo ikke noe hyggelig. Men samtidig er det kanskje en av få ting som kan vekke han litt, og frykte at jeg går fra han. Dette har ikke skjedd ofte. Men jeg vet han ikke vil at vi skal skilles, det har han sagt rett ut flere ganger.

Han er en mann som framstår veldig selvsikker. Men jeg har tenkt på at han kanskje egentlig er ganske usikker på seg selv, og kompsensere med å virke selvsikker. Og kanskje han presser seg selv for langt til tider. Og så går det utover den nærmeste. Og at det derfor er vanskelig å ta i mot kritikk. Han klarer liksom ikke bare å høre på at han blir oppfattet som mye sur i perioder og at jeg går i kjelleren av det, da han ødelegger både nattesøvnen og ferien. Det virker som han tror jeg syns han er en forferdelig person som helhet. Men så er saken at dette er en del av han jeg syns han burde jobbe med, det er ikke en dom over alt han står for. Så det er nok noe der som blir vanskelig.

 

ts

Anonymkode: 38490...9be

Vil du ha en premie for å ha valgt martyrrollen? 

Anonymkode: 139e0...4a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vil du ha en premie for å ha valgt martyrrollen? 

Anonymkode: 139e0...4a6

Ærlig talt, dette kommer det ikke noe godt ut av. Jeg tror det er vanskelig for folk som ikke har opplevd dette og forstå hvordan det er.

Anonymkode: e2681...6c5

[AnonymBruker]

Du får ikke endret han. Han legger 100% årsaken for sin dårlige oppførsel over på deg/andre. Så han vil aldri innse at han har et problem.

Og tror du virkelig det er bedre for barna å vokse opp i et hjem hvor den ene av foreldrene ikke har det bra? Og rett og slett blir behandlet som ei dørmatte? Han er en umoden drittunge, med like gode evner til å håndtere følelser som en 3 åring. Gjør deg selv og barna en tjeneste og gå. 

Anonymkode: 6a010...7cc

[Smascha]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Takk for svar, dere! Jeg ser flere har spørsmål og kommer med innspill, som jeg kan svare på. Jeg føler jeg har forsøkt alt opp gjennom årene. Jeg har sagt at han ikke kan behandle meg på den måten, de periodene hvor han er mye sur. Og særlig vanskelig blir det når vi er sammen med andre eller er på en ferie vi har gledet oss til, eller det skjer når et av barna har bursdag eller lignende. Eller han kan kjefte på meg i bilen på vei til et familieselskap, så jeg må tørke tårene på vei ut av bilen. Han forstår ingenting av at konteksten betyr noe, at jeg tåler dårlig humør bedre når vi er hjemme og vi ikke skal noe spesielt. Han skjønner heller ikke at det er verre når han er sur mot meg foran familien sin. Han kan være strålende blid mot andre til stede, men kort og sur mot meg, eller han sier ikke så mye til meg, men sender meg stygge blikk.

Hver gang jeg har sagt at jeg ikke kan leve med humøret hans, sier han at han ikke kan forandre seg. Og så fokuserer han i detalj på hva jeg har gjort feil og hva jeg bør gjøre annerledes så han skal bli mer fornøyd.

Jeg har foreslått familievernkontor, men det vil han absolutt ikke. Jeg har også ringt dem for å be om time alene, men de tilbyr kun til par sammen.

Ang forventninger til ferien, så har vi lagt felles planer om aktiviteter, hvor han får gjort mye av det han vil. Jeg sier også jevnlig at han gjerne må treffe venner, dra ut og trene eller gjøre andre ting. Og at jeg tar barna. Så det er vanskelig å se at innholdet i ferien skulle være feil for han. Det eneste jeg kan se av slike ting, er at han har en tendens til å legge opp til for mange aktiviteter, både felles og alene. Så han er kanskje litt sliten. Men det er da hans valg, da han gjerne ønsker mange fellesaktiviteter og så gjør han noen ting alene i tillegg.

Jeg har snakket med han om spising og nok hvile, men det når ikke helt inn. Vet ikke hva mer jeg skal gjøre med det.

Vi har det veldig fint i perioder, og da kan jeg nesten glemme hvordan humøret hans kan svinge. Og at det kan svinge ekstra mye i ferier. Så alt er ikke elendig. Men det med humøret hans og de skiftene, er noe som plager meg så mye at jeg har vurdert skilsmisse flere ganger de siste årene. Men jeg ønsker ikke å bryte opp familien av hensyn til barna.

Så jeg føler meg litt rådvill her. Er det noen mulighet for at han kan bli mindre sur, liksom? Jeg føler jeg har prøvd alt for å gjøre han til lags, og jeg merker at det ikke er bra for meg. Jeg har prøvd å snakke med han og bare si at dette ikke går, men da får jeg ikke noe gehør og heller anklager mot meg selv. Jeg har prøvd å ignorere han litt noen dager når han er sur, men føler jeg da gjør noe av det samme som jeg kritiserer han for. Og det er jo ikke noe hyggelig. Men samtidig er det kanskje en av få ting som kan vekke han litt, og frykte at jeg går fra han. Dette har ikke skjedd ofte. Men jeg vet han ikke vil at vi skal skilles, det har han sagt rett ut flere ganger.

Han er en mann som framstår veldig selvsikker. Men jeg har tenkt på at han kanskje egentlig er ganske usikker på seg selv, og kompsensere med å virke selvsikker. Og kanskje han presser seg selv for langt til tider. Og så går det utover den nærmeste. Og at det derfor er vanskelig å ta i mot kritikk. Han klarer liksom ikke bare å høre på at han blir oppfattet som mye sur i perioder og at jeg går i kjelleren av det, da han ødelegger både nattesøvnen og ferien. Det virker som han tror jeg syns han er en forferdelig person som helhet. Men så er saken at dette er en del av han jeg syns han burde jobbe med, det er ikke en dom over alt han står for. Så det er nok noe der som blir vanskelig.

 

ts

Anonymkode: 38490...9be

"Hver gang jeg har sagt at jeg ikke kan leve med humøret hans, sier han at han ikke kan forandre seg."

Når han fortel deg dette, så må du nesten tru han ❤️ 

[skeiv-ostepop]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Takk for svar, dere! Jeg ser flere har spørsmål og kommer med innspill, som jeg kan svare på. Jeg føler jeg har forsøkt alt opp gjennom årene. Jeg har sagt at han ikke kan behandle meg på den måten, de periodene hvor han er mye sur. Og særlig vanskelig blir det når vi er sammen med andre eller er på en ferie vi har gledet oss til, eller det skjer når et av barna har bursdag eller lignende. Eller han kan kjefte på meg i bilen på vei til et familieselskap, så jeg må tørke tårene på vei ut av bilen. Han forstår ingenting av at konteksten betyr noe, at jeg tåler dårlig humør bedre når vi er hjemme og vi ikke skal noe spesielt. Han skjønner heller ikke at det er verre når han er sur mot meg foran familien sin. Han kan være strålende blid mot andre til stede, men kort og sur mot meg, eller han sier ikke så mye til meg, men sender meg stygge blikk.

Hver gang jeg har sagt at jeg ikke kan leve med humøret hans, sier han at han ikke kan forandre seg. Og så fokuserer han i detalj på hva jeg har gjort feil og hva jeg bør gjøre annerledes så han skal bli mer fornøyd.

Jeg har foreslått familievernkontor, men det vil han absolutt ikke. Jeg har også ringt dem for å be om time alene, men de tilbyr kun til par sammen.

Ang forventninger til ferien, så har vi lagt felles planer om aktiviteter, hvor han får gjort mye av det han vil. Jeg sier også jevnlig at han gjerne må treffe venner, dra ut og trene eller gjøre andre ting. Og at jeg tar barna. Så det er vanskelig å se at innholdet i ferien skulle være feil for han. Det eneste jeg kan se av slike ting, er at han har en tendens til å legge opp til for mange aktiviteter, både felles og alene. Så han er kanskje litt sliten. Men det er da hans valg, da han gjerne ønsker mange fellesaktiviteter og så gjør han noen ting alene i tillegg.

Jeg har snakket med han om spising og nok hvile, men det når ikke helt inn. Vet ikke hva mer jeg skal gjøre med det.

Vi har det veldig fint i perioder, og da kan jeg nesten glemme hvordan humøret hans kan svinge. Og at det kan svinge ekstra mye i ferier. Så alt er ikke elendig. Men det med humøret hans og de skiftene, er noe som plager meg så mye at jeg har vurdert skilsmisse flere ganger de siste årene. Men jeg ønsker ikke å bryte opp familien av hensyn til barna.

Så jeg føler meg litt rådvill her. Er det noen mulighet for at han kan bli mindre sur, liksom? Jeg føler jeg har prøvd alt for å gjøre han til lags, og jeg merker at det ikke er bra for meg. Jeg har prøvd å snakke med han og bare si at dette ikke går, men da får jeg ikke noe gehør og heller anklager mot meg selv. Jeg har prøvd å ignorere han litt noen dager når han er sur, men føler jeg da gjør noe av det samme som jeg kritiserer han for. Og det er jo ikke noe hyggelig. Men samtidig er det kanskje en av få ting som kan vekke han litt, og frykte at jeg går fra han. Dette har ikke skjedd ofte. Men jeg vet han ikke vil at vi skal skilles, det har han sagt rett ut flere ganger.

Han er en mann som framstår veldig selvsikker. Men jeg har tenkt på at han kanskje egentlig er ganske usikker på seg selv, og kompsensere med å virke selvsikker. Og kanskje han presser seg selv for langt til tider. Og så går det utover den nærmeste. Og at det derfor er vanskelig å ta i mot kritikk. Han klarer liksom ikke bare å høre på at han blir oppfattet som mye sur i perioder og at jeg går i kjelleren av det, da han ødelegger både nattesøvnen og ferien. Det virker som han tror jeg syns han er en forferdelig person som helhet. Men så er saken at dette er en del av han jeg syns han burde jobbe med, det er ikke en dom over alt han står for. Så det er nok noe der som blir vanskelig.

 

ts

Anonymkode: 38490...9be

Hvorfor tror du ikke på han når han over flere år har sagt at han ikke kan endre seg, og viser at han heller ikke gjør det?

På et eller annet tidspunkt må også du innse at det ikke endrer seg her og at du enten må godta eller gå.

[AnonymBruker]

At du gidder, du lever jo som om du har en drittunge i huset, som ikke kan irettesettes eller har noen ønske/håp om forbedring. Hvis ikke du klarer å sette grenser og stå opp for deg selv så er det jo best at du går i fra han. Tenk på hva du lærer barna, om hvordan man kan oppføre seg mot andre.

Anonymkode: d98f8...0f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for svar, dere! Jeg ser flere har spørsmål og kommer med innspill, som jeg kan svare på. Jeg føler jeg har forsøkt alt opp gjennom årene. Jeg har sagt at han ikke kan behandle meg på den måten, de periodene hvor han er mye sur. Og særlig vanskelig blir det når vi er sammen med andre eller er på en ferie vi har gledet oss til, eller det skjer når et av barna har bursdag eller lignende. Eller han kan kjefte på meg i bilen på vei til et familieselskap, så jeg må tørke tårene på vei ut av bilen. Han forstår ingenting av at konteksten betyr noe, at jeg tåler dårlig humør bedre når vi er hjemme og vi ikke skal noe spesielt. Han skjønner heller ikke at det er verre når han er sur mot meg foran familien sin. Han kan være strålende blid mot andre til stede, men kort og sur mot meg, eller han sier ikke så mye til meg, men sender meg stygge blikk.

Hver gang jeg har sagt at jeg ikke kan leve med humøret hans, sier han at han ikke kan forandre seg. Og så fokuserer han i detalj på hva jeg har gjort feil og hva jeg bør gjøre annerledes så han skal bli mer fornøyd.

Jeg har foreslått familievernkontor, men det vil han absolutt ikke. Jeg har også ringt dem for å be om time alene, men de tilbyr kun til par sammen.

Ang forventninger til ferien, så har vi lagt felles planer om aktiviteter, hvor han får gjort mye av det han vil. Jeg sier også jevnlig at han gjerne må treffe venner, dra ut og trene eller gjøre andre ting. Og at jeg tar barna. Så det er vanskelig å se at innholdet i ferien skulle være feil for han. Det eneste jeg kan se av slike ting, er at han har en tendens til å legge opp til for mange aktiviteter, både felles og alene. Så han er kanskje litt sliten. Men det er da hans valg, da han gjerne ønsker mange fellesaktiviteter og så gjør han noen ting alene i tillegg.

Jeg har snakket med han om spising og nok hvile, men det når ikke helt inn. Vet ikke hva mer jeg skal gjøre med det.

Vi har det veldig fint i perioder, og da kan jeg nesten glemme hvordan humøret hans kan svinge. Og at det kan svinge ekstra mye i ferier. Så alt er ikke elendig. Men det med humøret hans og de skiftene, er noe som plager meg så mye at jeg har vurdert skilsmisse flere ganger de siste årene. Men jeg ønsker ikke å bryte opp familien av hensyn til barna.

Så jeg føler meg litt rådvill her. Er det noen mulighet for at han kan bli mindre sur, liksom? Jeg føler jeg har prøvd alt for å gjøre han til lags, og jeg merker at det ikke er bra for meg. Jeg har prøvd å snakke med han og bare si at dette ikke går, men da får jeg ikke noe gehør og heller anklager mot meg selv. Jeg har prøvd å ignorere han litt noen dager når han er sur, men føler jeg da gjør noe av det samme som jeg kritiserer han for. Og det er jo ikke noe hyggelig. Men samtidig er det kanskje en av få ting som kan vekke han litt, og frykte at jeg går fra han. Dette har ikke skjedd ofte. Men jeg vet han ikke vil at vi skal skilles, det har han sagt rett ut flere ganger.

Han er en mann som framstår veldig selvsikker. Men jeg har tenkt på at han kanskje egentlig er ganske usikker på seg selv, og kompsensere med å virke selvsikker. Og kanskje han presser seg selv for langt til tider. Og så går det utover den nærmeste. Og at det derfor er vanskelig å ta i mot kritikk. Han klarer liksom ikke bare å høre på at han blir oppfattet som mye sur i perioder og at jeg går i kjelleren av det, da han ødelegger både nattesøvnen og ferien. Det virker som han tror jeg syns han er en forferdelig person som helhet. Men så er saken at dette er en del av han jeg syns han burde jobbe med, det er ikke en dom over alt han står for. Så det er nok noe der som blir vanskelig.

 

ts

Anonymkode: 38490...9be

Blir rett og slett lei meg når jeg leser dette.

Du fortjener ikke leve slik!

Får barna med seg at han er slik i bilen på vei i familieselskap? Hvordan har barna det oppi alt dette? De legger garantert merke til at pappa er slem mot mamma

Anonymkode: e3e94...c6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Blir rett og slett lei meg når jeg leser dette.

Du fortjener ikke leve slik!

Får barna med seg at han er slik i bilen på vei i familieselskap? Hvordan har barna det oppi alt dette? De legger garantert merke til at pappa er slem mot mamma

Anonymkode: e3e94...c6b

"Pappa er slem mot mamma" LOL

Du bør huske at vi kun har sett den ene siden av historien her.

Anonymkode: 777b8...125

[AnonymBruker]

Han endrer seg ikke, og kommer aldri til å gjøre det - det sier han jo selv. 

Du kan jo prøve å sparke han i terapi, men.. 

Det eneste du kan gjøre noe med her egentlig, er deg selv. 

Anonymkode: 95c23...074

[AnonymBruker]

Du blir faktisk ødelagt av dette. Og det gjør barna dine også. Jeg skjønner at du vil gi dem det beste utgangspunktet med en samlet familie, men det de ser og det de lærer er at man kan oppføre seg så stygt mot den man liksom elsker. At det er det som betyr kjærlighet og samliv. Du vil vel ikke at de skal ha noen av deres posisjoner i sine forhold når de blir voksne? Enten undertrykkeren eller den undertrykte. 

Mannen din vil virkelig ikke prøve å gjøre det bedre for deg. Eller jeg kan være tilbøyelig til å si "klarer ikke", selvom det virkelig føles som at slik går litt på viljen også. Han evner ikke å se innover. Du er absolutt inne på noe når du tenker at han har lav selvfølelse og en grunnleggende følelse av å ikke være bra nok. Men det er ikke et frikort for å ødelegge livet til sine nærmeste. 

Jeg var nylig sammen med en sånn fyr. Av en eller annen grunn skal de være ekstra teite når noe er viktig for en. Jeg forstår ikke hvorfor. På bare 1,5 år har jeg ikke tall på hvor mange selskaper eller andre tilstelninger jeg kom til med tårer i øynene. Jeg tror omtrent alle. Og var det ikke bråk på forhånd, så ble det etterpå. Enhver ting som var litt utenom normalen ble ødelagt av han. De gode opplevelsene ble gjort til vonde opplevelser og de vanskelige dagene ble enda vanskeligere. Man kommer ikke helskinnet gjennom noe slikt. Hvis du tør og virkelig kikke, så er jeg sikker på at du oppdager måter du er negativt påvirket av oppførselen hans. Altså, selvsagt det mest åpenbare, men på et dypere plan, i måten du opptrer i verden eller føler deg inni deg. Og det er virkelig ikke bra. En partner skal ikke ødelegge alt godt og tilføye vanskelig på det vanskelige. 

Anonymkode: a9f05...604

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

"Pappa er slem mot mamma" LOL

Du bør huske at vi kun har sett den ene siden av historien her.

Anonymkode: 777b8...125

Han er det. Han driver med psykisk vold. 

Anonymkode: a9f05...604

[AnonymBruker]

Høres ut som meg og min eks. Jeg gikk. De kommer ikke til å forandre seg. Selvregulering læres i barndommen, og skal det tillæres i voksen alder så må de ha interesse for det og gå inn for det av eget initiativ. Fri deg selv fra dette.

Anonymkode: 02d41...457

[AnonymBruker]

Har du tenkt på at dette også påvirker barna? En kan si hva man vil om han, han høres jo ut som en drittsekk. Men her skal du gjøre det beste for barna og det er faktisk å ikke være sammen med deres pappa. 

Anonymkode: 80db8...37e

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en som var skikkelig snill og bli mesteparten av tiden. Så kunne han plutselig være gretten en dag og nesten alt var galt. Jeg fikk kjeft for mye, til og med ting som hadde skjedd på hans jobb. Han kunne også bli skikkelig grinete om han var sulten, som om jeg nektet han å spise. Flere ganger sa jeg at han kunne da bare ta seg mat og at ting på jobben hans ikke er min skyld. Jeg fikk alltid til svar at han bare måtte buse ut med det til noen og jeg var hans nærmeste.

Det ble jo til slutt at jeg gikk. Det var andre ting jeg fikk kjeft for også som jeg ikke kunne noe for. Ting meg andre folk jeg ikke kjente engang. 

Jeg vil ha ett rolig og harmonisk liv og det har jeg funnet ved å være aleine.

Anonymkode: c135c...548

[Jodi]

TS, jeg syns du bør lese deg litt opp på narsissime og gaslighting. Jeg sier ikke at han er en narsissist, men han har mange trekk. 

Jeg er enig med flere her, at du må ta ham på ordet. Han sier han ikke kan forandre seg (det er forresten bare tull. Han kan, men han vil ikke). Si at okay - jeg kan ikke leve sånn så da får vi heller gå fra hverandre. Så kan det hende du har sagt dette før, uten å gjøre noe med det, så han bare responderer med "greit for ham" fordi han uansett ikke tror du kommer til å gjøre noe med.

Dette kommer aldri til å bli noe bedre, så du må nok velge - enten fortsette å leve som dette, eller komme deg vekk. Om ikke for deg selv, så for å vise barna at det ikke er greit å leve sånn. Har du en sønn er det stor sjans for at han blir lik faren sin, vil du det?