Sur mann på ferie

[Ava+,]

Hei TS

Jeg vokste opp med en far som er slik du beskriver at mannen din er. Det var et helvete å leve med som et lite barn (og som ungdom). Jeg prøvde så godt det lot seg gjøre å være usynlig hele barndommen fordi jeg var livredd for å gjøre min far sint. I voksen alder har jeg måtte gå masse i terapi for å bearbeide dette. Derfor, TS, tenk på barna dine! Kom dere vekk fra mannen og få et MYE bedre liv. 

I voksen alder var jeg sammen med en sånn sint mann i 2-3 år, men fant ut at de blir ikke bedre. Jeg lærte meg å sette grenser for meg selv, og gikk da jeg innså at livet er for kort til å oppdra en voksen mann med humørsvingninger. 

Drit i mannen, og kom deg vekk. Det er en forferdelig tung prosess, men det er så verdt det❤️

[AnonymBruker]

Igjen takk for svar. Det er jo riktig som en skriver at dere kun hører min historie her. Det er sikkert ting jeg ikke ser, eller ting jeg kunne gjort annerledes. Vanskelig å forandre seg er det for alle. Vi matcher veldig bra på en del områder, og så er det noen ting vi matcher dårlig på. Og der er det lett å se at det kan bli kræsj. Men jeg mener det er forskjell på at man blir litt irritert pga dårlig kommunikasjon eller brutte forventninger eller at man er sulten eller hva, og å bli skikkelig forbanna og/eller ikke snakke til partneren resten av dagen. 

Jeg forventer ingen medalje for å holde ut, til den som mente jeg har en martyr-holdning. Men det er en veldig vanskelig beslutning å gå fra noen når man har flere barn sammen. Pluss at vi har det fint i perioder og jeg er glad i mannen. 

Og så er det hele ekstra sårt fordi jeg er oppvokst med en sint far. Det var helt annerledes enn mannen min, fordi faren min ble voldsomt sint og til tider voldelig. Sånn skremmende er ikke mannen overfor barna. Men det er klart barna merker at ting ikke alltid er så bra. De ser ikke at jeg gråter (tror jeg), da jeg har på solbriller og vender meg bort hvis vi er ute et sted. Det er mer at de merker at far plutselig blir sur på meg ofte i perioder. Og at jeg blir stille, og føler veldig på at jeg da ikke klarer å være glad og sprudlende med barna, slik jeg pleier.

Og så er jeg lei meg for at jeg ikke klarte å velge en mann som er mer lugn, da jeg gikk på nåler hele oppveksten pga min egen far. Og så er jeg på en måte der igjen. Og lei meg for at mannen ikke skjønner at det er ekstra sårt. 

Til den som spurte om vi har en sønn, ja, det har vi. Og jeg bekymrer meg mye for hvordan han påvirkes av det. Både hvordan det kan påvirke hvordan han snakker til kvinner i framtiden, og kanskje også hvordan han snakker til meg når han blir voksen. Jeg ser jo hvordan mannen kan snakke til sin egen familie. Og jeg tror faren hans også var sånn.

Men det er heller ingen dans på roser for barna å bryte opp og bo to steder. Vi bor i et dyrt område, så det vil være vanskelig å finne ny bolig her for oss begge foreldre. Jeg tenker på flytting, kanskje skolebytte, flytte fra venner osv. Og jeg er redd det vil bli et høyt konfliktnivå. Barna er der absolutt viktigste for meg her, og de er grunnen til at jeg blir værende. Men jeg lurer på hvordan jeg skal klare det.

ts

Anonymkode: 38490...9be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Igjen takk for svar. Det er jo riktig som en skriver at dere kun hører min historie her. Det er sikkert ting jeg ikke ser, eller ting jeg kunne gjort annerledes. Vanskelig å forandre seg er det for alle. Vi matcher veldig bra på en del områder, og så er det noen ting vi matcher dårlig på. Og der er det lett å se at det kan bli kræsj. Men jeg mener det er forskjell på at man blir litt irritert pga dårlig kommunikasjon eller brutte forventninger eller at man er sulten eller hva, og å bli skikkelig forbanna og/eller ikke snakke til partneren resten av dagen. 

Jeg forventer ingen medalje for å holde ut, til den som mente jeg har en martyr-holdning. Men det er en veldig vanskelig beslutning å gå fra noen når man har flere barn sammen. Pluss at vi har det fint i perioder og jeg er glad i mannen. 

Og så er det hele ekstra sårt fordi jeg er oppvokst med en sint far. Det var helt annerledes enn mannen min, fordi faren min ble voldsomt sint og til tider voldelig. Sånn skremmende er ikke mannen overfor barna. Men det er klart barna merker at ting ikke alltid er så bra. De ser ikke at jeg gråter (tror jeg), da jeg har på solbriller og vender meg bort hvis vi er ute et sted. Det er mer at de merker at far plutselig blir sur på meg ofte i perioder. Og at jeg blir stille, og føler veldig på at jeg da ikke klarer å være glad og sprudlende med barna, slik jeg pleier.

Og så er jeg lei meg for at jeg ikke klarte å velge en mann som er mer lugn, da jeg gikk på nåler hele oppveksten pga min egen far. Og så er jeg på en måte der igjen. Og lei meg for at mannen ikke skjønner at det er ekstra sårt. 

Til den som spurte om vi har en sønn, ja, det har vi. Og jeg bekymrer meg mye for hvordan han påvirkes av det. Både hvordan det kan påvirke hvordan han snakker til kvinner i framtiden, og kanskje også hvordan han snakker til meg når han blir voksen. Jeg ser jo hvordan mannen kan snakke til sin egen familie. Og jeg tror faren hans også var sånn.

Men det er heller ingen dans på roser for barna å bryte opp og bo to steder. Vi bor i et dyrt område, så det vil være vanskelig å finne ny bolig her for oss begge foreldre. Jeg tenker på flytting, kanskje skolebytte, flytte fra venner osv. Og jeg er redd det vil bli et høyt konfliktnivå. Barna er der absolutt viktigste for meg her, og de er grunnen til at jeg blir værende. Men jeg lurer på hvordan jeg skal klare det.

ts

Anonymkode: 38490...9be

Vel utifra denne posten din. Så må du stå i det. Og du velger det. For her er det mest unnskyldninger.  Bolig er den dårligste grunnen ever! Da leier du ? Jeg gikk fra min mann. Til leie bolig og mye dårligere økonomi. Det beste jeg har gjort for mine unger og meg. De sier det samme.  Harmonisk oppvekst skal ikke undervurderes altså.

Anonymkode: e1c8f...ca6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Vel utifra denne posten din. Så må du stå i det. Og du velger det. For her er det mest unnskyldninger.  Bolig er den dårligste grunnen ever! Da leier du ? Jeg gikk fra min mann. Til leie bolig og mye dårligere økonomi. Det beste jeg har gjort for mine unger og meg. De sier det samme.  Harmonisk oppvekst skal ikke undervurderes altså.

Anonymkode: e1c8f...ca6

Det går helt fint for meg å leie en leilighet. Men det er lite leiligheter her vi bor, må nok flytte et stykke unna. Kanskje er det mest en unnskyldning, men det vil uansett være en stor omveltning for barna.

Og så er det jeg lurer på. Barna har ikke godt av å se hvordan ting kan være mellom foreldrene. Og det ville de bli spart for ved en skilsmisse. Men jeg lurer også på om det at irritasjonen rettes mot meg, demper irritasjon mot barna. Vet han biter i seg mye irritasjon mot barna. Han er generelt en type som blir lett irritert for småting. Jeg blir litt bekymret for at han da blir mer irritert på dem, når jeg ikke er der som en slags skyteskive. Dette baserer jeg også litt på noen få ganger når jeg har vært bortreist med jobb. Da har jeg inntrykk av at lunten overfor barna har vært mye kortere enn normalt. Han er en god far, altså. Men han har så mye frustrasjon i seg, og lett for å skylde på andre for det og ikke ta ansvar selv, at jeg bekymrer meg for om situasjonen for barna ville bli vanskeligere, eller hvertfall ikke bedre enn nå.

Anonymkode: 38490...9be

[AnonymBruker]

Ts over.

Anonymkode: 38490...9be

[Drpepper]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Igjen takk for svar. Det er jo riktig som en skriver at dere kun hører min historie her. Det er sikkert ting jeg ikke ser, eller ting jeg kunne gjort annerledes. Vanskelig å forandre seg er det for alle. Vi matcher veldig bra på en del områder, og så er det noen ting vi matcher dårlig på. Og der er det lett å se at det kan bli kræsj. Men jeg mener det er forskjell på at man blir litt irritert pga dårlig kommunikasjon eller brutte forventninger eller at man er sulten eller hva, og å bli skikkelig forbanna og/eller ikke snakke til partneren resten av dagen. 

Jeg forventer ingen medalje for å holde ut, til den som mente jeg har en martyr-holdning. Men det er en veldig vanskelig beslutning å gå fra noen når man har flere barn sammen. Pluss at vi har det fint i perioder og jeg er glad i mannen. 

Og så er det hele ekstra sårt fordi jeg er oppvokst med en sint far. Det var helt annerledes enn mannen min, fordi faren min ble voldsomt sint og til tider voldelig. Sånn skremmende er ikke mannen overfor barna. Men det er klart barna merker at ting ikke alltid er så bra. De ser ikke at jeg gråter (tror jeg), da jeg har på solbriller og vender meg bort hvis vi er ute et sted. Det er mer at de merker at far plutselig blir sur på meg ofte i perioder. Og at jeg blir stille, og føler veldig på at jeg da ikke klarer å være glad og sprudlende med barna, slik jeg pleier.

Og så er jeg lei meg for at jeg ikke klarte å velge en mann som er mer lugn, da jeg gikk på nåler hele oppveksten pga min egen far. Og så er jeg på en måte der igjen. Og lei meg for at mannen ikke skjønner at det er ekstra sårt. 

Til den som spurte om vi har en sønn, ja, det har vi. Og jeg bekymrer meg mye for hvordan han påvirkes av det. Både hvordan det kan påvirke hvordan han snakker til kvinner i framtiden, og kanskje også hvordan han snakker til meg når han blir voksen. Jeg ser jo hvordan mannen kan snakke til sin egen familie. Og jeg tror faren hans også var sånn.

Men det er heller ingen dans på roser for barna å bryte opp og bo to steder. Vi bor i et dyrt område, så det vil være vanskelig å finne ny bolig her for oss begge foreldre. Jeg tenker på flytting, kanskje skolebytte, flytte fra venner osv. Og jeg er redd det vil bli et høyt konfliktnivå. Barna er der absolutt viktigste for meg her, og de er grunnen til at jeg blir værende. Men jeg lurer på hvordan jeg skal klare det.

ts

Anonymkode: 38490...9be

Du sier det er et gjentagende problem. Du har tatt det opp utallige ganger, antagelig på samme måte, men forventer annet resultat?

 

At den ene parten svarer med å gå i forsvar eller «angrep», eller trekker seg tilbake og blir stille, er alle helt normale svar dersom det alltid oppleves som kritikk det du sier. Og ofte blir det også oppfattet som kritikk av person, ikke sak. Selv om du ikke nødvendigvis selv mener du har sagt det på den måten, kan det oppleves helt annerledes av den i andre enden.

 

Er du flink nok til å reflektere om hvordan det fremstår for den andre måten du tar opp ting på? Kan du prøve å gjøre det på en annen måte? Ofte er det lurt å starte samtalen med «Jeg» og ikke «du».

 

Eksempel: Du er alltid i så dårlig humør du. Hvorfor skal du alltid ødelegge når vi drar på besøk. 

alternativ: Jeg vet det ikke er favoritt aktiviteten din å besøke min familie, så jeg setter veldig pris på at du blir med.

 

Eksempel. Du har ikke ryddet kjøkkenet som du sa du skulle. Du glemmer alltid det du skal gjøre hjemme du.

alternativ: Jeg ser du ikke har fått ryddet kjøkkenet i dag. Jeg vet det er fort gjort, glemmer det selv noen ganger. Kan vi ikke bli bedre til å huske sånt begge to?

 

Men.Vanskelig å si noe veldig konkret med mindre man er flue på veggen og kan se/høre kroppsspråk, tonefall og ellers hvordan samtalene foregår. Men noen ganger er det mulig å redde et parforhold og få det veldig fint sammen, selv om det virker fastlåst. At han er irritert, vanskelig å si hvorfor det er sånn eller har blitt sånn. Men uansett må vennskapet styrkes og kommunikasjonen dere i mellom bedres. Ikke sikkert det er for sent. 
 

Jeg vil anbefale deg å lese eller høre boken: Hemmelighetene bak et lykkelig parforhold.

 

Kanskje kan du få han til å høre den også? 

 

Personlig vil jeg si at mitt eget parforhold har blitt vesentlig bedre etter at vi begynte å lese slike bøker og reflektert sammen over innholdet. Nevnte bok er et bra sted å starte. Lykke til i hvert fall.
 

Endret 23. juli av Drpepper

[Salamandra]

AnonymBruker skrev (På 22.7.2026 den 11.00):

Jeg har vært sammen med mannen min i mange år. Og det er et kjent problem at han har humørsvingninger, blir fort irritert for div. I perioder er dette et veldig lite problem. Men etter flere uker ferie sammen nå, har det bare bygd seg opp. Jeg går rundt på nåler i mitt eget hjem for å ikke si noe han kan bli sur for. Men likevel får jeg både høre at jeg ikke må være nervøs rundt han, og at jeg må slutte å si så mye dumt som gjør han sur. 

Jeg har selvsagt prøvd å snakke med han om dette mange ganger. At det er et gigantisk problem for meg. Og særlig fordi jeg vet at det ofte ikke handler om meg, men om at han er sulten, har sovet for lite (lagt seg for sent), at han irriterer seg over andre men kan ikke være sur mot dem osv. Mens det tydeligvis er greit å ta det ut på meg. What to do?

Hva gjør jeg med dette? Jeg har prøvd å tilpasse meg til hans ønsker, uten at det hjelper noe særlig. Jeg har prøvd å ignorere det litt, ikke ta det så tungt, men fortsette med mitt. Men da syns han ikke jeg respekterer han og tar han på alvor. 

Som sagt er det håpløst å snakke med han. Jeg prøvde å snakke han senest i forrige uke, men da blir han ordentlig sint på meg. Klarer ikke å si noe om seg selv, men henger seg opp i episoder hvor han syns jeg har gjort eller sagt noe dumt. Han ser ikke at han selv har gjort noe galt. Sier aldri unnskyld for hvordan humøret påvirket han. Søsteren hans var også på deler av ferien, og sa også at det er vanskelig med humøret hans. Tok en seriøs prat, men han tar ikke noe selvkritikk der heller. 

For å ha nevnt det, har han også mange gode sider. Han oppfattes som en vennlig og morsom fyr av de fleste. Og han er mye mindre sur mot barna. Mot meg er han også mye blid, men så plutselig snur det og han snakker nesten ikke til meg på flere timer. Vil helst ikke snakke om det, annet enn kanskje å ramse opp enda en gang hva han mener jeg gjorde galt.

I hverdagen går det bedre, stort sett, det ble litt ekstra i ferien. Og jeg kjenner de ødelegger så mye. Særlig en av ferieturene  hadde jeg gledet meg til i flere måneder, men la oss si 1/3 av turen er han ordentlig sur mot meg i flere timer i strekk, eller snakker ikke til meg annet enn når han må pga noe med barna. Jeg har prøvd å si at det er ekstra ille at han ødelegger for den type spesielle turer, men det skjønner han ingenting av. 

Nå gleder jeg meg bare til hverdagen igjen, hvor ting funker bedre. Han jobber en god del, og vi har rutiner som funker. antakelig hjelper det han med mer fast måltidsrytme også. Men å si til en voksen mann at han trenger å spise for å omgås andre, er jo ikke bare enkelt (har prøvd).

Anonymkode: 38490...9be

Ta igjen med samme mynt. Gi han en kald skulder noen dager så kan vi se hvor artig han synes det er å være sammen med noen som oppfører seg sånn. Slutt å forsøke å behage og blidgjøre han, det gir han bare enda mer makt over deg.

Endret 24. juli av Salamandra
skrivefeil

[AnonymBruker]

Alle damene som skriver inn hit at de har drittsekker til menn (ja, for det har du), opptrer på samme måte : er ekstra «snille» (du kan gjør hva du vil, jeg tar ungene), går på nåler, blir stille, gråter.

På den måten bekrefter dere at det er dere som skal tilpasse dere - i steden for å sette foten ned og be han om til helvete å klappe igjen. Å si at «dette går ikke lenger» en million ganger, når det er nettopp det det gjør, bekrefter også at du er en person uten selvrespekt som serverer halvhjertete tomme trusler. 

Hvis du ikke vil gå, hva med å prøve motsatt taktikk? Å eksplodere! Se han hardt inn i øynene : «Du våger ikke å snakke til meg på den måten! Du slutter nå, ellers drar jeg ut og blir borte til i morgen, for jeg vil ikke ha deg sånn i mitt hjem». Og så gjør du det selvsagt. 
Snakker han stygt til deg i andres selskap : Dette vil jeg ikke høre på, jeg drar hjem nå. 

Og så drar du.

Anonymkode: b8ec7...124

[AnonymBruker]

Den mannen hadde fått klar beskjed om at han fikk skaffe seg hjelp og jobbe med seg selv fordi jeg ikke vil leve sånn. Gi ham en tidsfrist og si klart i fra at om han ikke har tatt tak i sitt eget problem så avslutter du forholdet.  Ja, jeg hadde gått. Du ødelegger både unger og ditt eget liv med å ha det sånn. 

Anonymkode: f889d...0db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg blir litt bekymret for at han da blir mer irritert på dem, når jeg ikke er der som en slags skyteskive. Dette baserer jeg også litt på noen få ganger når jeg har vært bortreist med jobb. Da har jeg inntrykk av at lunten overfor barna har vært mye kortere enn normalt.

Her burde BV blitt inndratt. Men det virker til det viktigste for deg er å opprettholde fasaden om den perfekte familie. Nevermind at barna lider, bare ingen få vite. 

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Han er en god far, altså. 

Anonymkode: 38490...9be

Nei. 

Anonymkode: 139e0...4a6

[AnonymBruker]

Det er veldig trist å høre hvordan du har det. Dette er så ugreit som det kan få blitt. Han har NULL respekt for deg, NULL 😞 Du blir rett og slett behandlet som dritten under skosålen, både foran barna, familie og venner. 

Du fremstår selvutslettende og usikker ifht  han, og her spiller nok din oppvekst inn. 

Barna må jo lure på hvorfor pappa er så ofte sur på mamma, når han ikke er det ovenfor ande. De lærer at mamma kan behandles dårlig og uten respekt. 

Du bør gå til en privat par/familieterapeut. For du trenger hjelp til selvhevdelse, bedre  selvfølelse, egenomsorg m.m.

Ønsker deg alt godt ♥️
 

Anonymkode: 51d6f...552

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ts over.

Anonymkode: 38490...9be

Men en mulighet først er jo å ta med mannen i parterapi og si at nå renner begeret totalt over?

At han må jobbe med regulering av følelser da dette ene og alene gjør at hele familien rakner?

Søsteren hans er jo enig 🤷‍♀️

[Perle]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Høres ut som meg og min eks. Jeg gikk. De kommer ikke til å forandre seg. Selvregulering læres i barndommen, og skal det tillæres i voksen alder så må de ha interesse for det og gå inn for det av eget initiativ. Fri deg selv fra dette.

Anonymkode: 02d41...457

Visst kan han selvregulere. Han gjör dette bland famile venner, kamerater og kolleger. 

Ts sin mann vet godt hva han gjor. Han tar ut sin frustrajon og vrede på den han respektereer minst når ingen andre ser, nemlig  -HANS BARNS MOR! 

 ts, Ha n elsker deg ikke. .Dette er ikke en dynamikk du vil läre barna dine. Hverken sönner eller dötre. 

 

 

Endret 23. juli av Perle

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Takk for svar, dere! Jeg ser flere har spørsmål og kommer med innspill, som jeg kan svare på. Jeg føler jeg har forsøkt alt opp gjennom årene. Jeg har sagt at han ikke kan behandle meg på den måten, de periodene hvor han er mye sur. Og særlig vanskelig blir det når vi er sammen med andre eller er på en ferie vi har gledet oss til, eller det skjer når et av barna har bursdag eller lignende. Eller han kan kjefte på meg i bilen på vei til et familieselskap, så jeg må tørke tårene på vei ut av bilen. Han forstår ingenting av at konteksten betyr noe, at jeg tåler dårlig humør bedre når vi er hjemme og vi ikke skal noe spesielt. Han skjønner heller ikke at det er verre når han er sur mot meg foran familien sin. Han kan være strålende blid mot andre til stede, men kort og sur mot meg, eller han sier ikke så mye til meg, men sender meg stygge blikk.

Hver gang jeg har sagt at jeg ikke kan leve med humøret hans, sier han at han ikke kan forandre seg. Og så fokuserer han i detalj på hva jeg har gjort feil og hva jeg bør gjøre annerledes så han skal bli mer fornøyd.

Jeg har foreslått familievernkontor, men det vil han absolutt ikke. Jeg har også ringt dem for å be om time alene, men de tilbyr kun til par sammen.

Ang forventninger til ferien, så har vi lagt felles planer om aktiviteter, hvor han får gjort mye av det han vil. Jeg sier også jevnlig at han gjerne må treffe venner, dra ut og trene eller gjøre andre ting. Og at jeg tar barna. Så det er vanskelig å se at innholdet i ferien skulle være feil for han. Det eneste jeg kan se av slike ting, er at han har en tendens til å legge opp til for mange aktiviteter, både felles og alene. Så han er kanskje litt sliten. Men det er da hans valg, da han gjerne ønsker mange fellesaktiviteter og så gjør han noen ting alene i tillegg.

Jeg har snakket med han om spising og nok hvile, men det når ikke helt inn. Vet ikke hva mer jeg skal gjøre med det.

Vi har det veldig fint i perioder, og da kan jeg nesten glemme hvordan humøret hans kan svinge. Og at det kan svinge ekstra mye i ferier. Så alt er ikke elendig. Men det med humøret hans og de skiftene, er noe som plager meg så mye at jeg har vurdert skilsmisse flere ganger de siste årene. Men jeg ønsker ikke å bryte opp familien av hensyn til barna.

Så jeg føler meg litt rådvill her. Er det noen mulighet for at han kan bli mindre sur, liksom? Jeg føler jeg har prøvd alt for å gjøre han til lags, og jeg merker at det ikke er bra for meg. Jeg har prøvd å snakke med han og bare si at dette ikke går, men da får jeg ikke noe gehør og heller anklager mot meg selv. Jeg har prøvd å ignorere han litt noen dager når han er sur, men føler jeg da gjør noe av det samme som jeg kritiserer han for. Og det er jo ikke noe hyggelig. Men samtidig er det kanskje en av få ting som kan vekke han litt, og frykte at jeg går fra han. Dette har ikke skjedd ofte. Men jeg vet han ikke vil at vi skal skilles, det har han sagt rett ut flere ganger.

Han er en mann som framstår veldig selvsikker. Men jeg har tenkt på at han kanskje egentlig er ganske usikker på seg selv, og kompsensere med å virke selvsikker. Og kanskje han presser seg selv for langt til tider. Og så går det utover den nærmeste. Og at det derfor er vanskelig å ta i mot kritikk. Han klarer liksom ikke bare å høre på at han blir oppfattet som mye sur i perioder og at jeg går i kjelleren av det, da han ødelegger både nattesøvnen og ferien. Det virker som han tror jeg syns han er en forferdelig person som helhet. Men så er saken at dette er en del av han jeg syns han burde jobbe med, det er ikke en dom over alt han står for. Så det er nok noe der som blir vanskelig.

 

ts

Anonymkode: 38490...9be

Det minner om Narsissistisk oppførsel. Å lage dårlig stemning før du/ dere skal noe gøy. Spesielt på feks bursdager eller hvis du skal reise på tur med venninner etc. å bare legge skylden på deg er også slik oppførsel. Selvfølgelig kan han bare late som han ikke tenkte over det, ikke klarte å kontrollere det etc. men han klarer tydeligvis å kontrollere seg blant andre. Med narsissistiske partnere kan ting være bra i perioder- frem til det ikke er det. Mange later som de gjør ting i affekt (som mannen din )men så er det egentlig en kalkulert oppførsel.  Uansett så  blir det ingen forandring så da får man bestemme seg om man vil leve et dårlig liv med denne mannen eller skille seg.

Anonymkode: db3ea...1bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Og så er det hele ekstra sårt fordi jeg er oppvokst med en sint far. Det var helt annerledes enn mannen min, fordi faren min ble voldsomt sint og til tider voldelig. Sånn skremmende er ikke mannen overfor barna. Men det er klart barna merker at ting ikke alltid er så bra. De ser ikke at jeg gråter (tror jeg), da jeg har på solbriller og vender meg bort hvis vi er ute et sted. Det er mer at de merker at far plutselig blir sur på meg ofte i perioder. Og at jeg blir stille, og føler veldig på at jeg da ikke klarer å være glad og sprudlende med barna, slik jeg pleier.

ts

Anonymkode: 38490...9be

Du kan prøve å skjule det så mye du vil, men barna får med seg og forstår mye mer enn du tror.

Anonymkode: eff94...25f

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest alt, men..du da? Blir ikke du sur? Hadde det der vært min mann, så hadde JEG ekplodert. Sur en tredjedel av ferien, fikk meg til å gråte i bilen på familiesamling. Joda, jeg hadde grått, men før jeg var ferdig med mannehelvete, så skulle han ha grått! Dæven jeg hadde laget hakkemat av jævelen og jeg hadde våget han noen å pirke i meg. Han kunne prøvd!

Bli sint! Bli forbannet! Nå må du slutte å være en dørmatte. 

Anonymkode: 4a36f...e9c

[Tubaluba]

Smascha skrev (På 22.7.2026 den 19.48):

Du har prøvd mange ulike måtar å tilpasse deg til surheten og hans mangel på emosjonell refleksjon. Du har gjort ditt, utan at det har blitt betre 

Her hadde eg rett og slett pakka kofferten og reist vekk ei veke, og tatt ein ordentleg prat når eg kom heim att. Kanskje han klarer å bruke den veka på å vurdere eigen innsats i forholdet, og ikkje minst få ein smak på livet utan deg.

Er det virkelig sånn at folk med familie og unger plutselig kan pakke snippveska og reise bort 1 uke?

[AnonymBruker]

Ts, du forteller at du vokste opp med en veldig sint far selv, og at du gikk på nåler hele oppveksten.

Nå gir du akkurat samme oppvekst til dine barn...

Det er flere år siden du egentlig visste at du burde skille deg fra denne mannen, men du har fortsatt i forholdet, selv om mannen fortsetter sin psykiske vold, og han til og med mange ganger har fortalt deg at han ikke kan (dvs. han vil ikke!) endre seg. 

Dette er omsorgssvikt!

Du sier også at det går mindre utover barna enn deg. Det vil si at du VET at det også går utover barna, at han utøver psykisk vold også direkte mot barna. 

Det du glemmer er at når han utøver psykisk vold mot deg, da utøver han samtidig OGSÅ psykisk vold mot barna. For det å være tilskuer til vold i oppveksten er like skadelig - og ofte faktisk og dessverre mer skadelig psykisk - som å bli utsatt for fysisk vold selv. Les den siste setningen en gang til! Å være tilskuer til vold mot forelder som barn er like skadelig eller mer skadelig enn om barna selv hadde blitt utsatt for fysisk vold fra far...

Og du sier du velger å ikke skille deg fordi du tenker på barna...!

Du forsøker å unnskylde deg selv, du forsøker å finne alle mulige grunner for å ikke avslutte dette voldelige forholdet. Det er dessverre veldig typisk for de som blir utsatt for vold av partner.

En ting hadde vært hvis dere ikke hadde barn, Ts, det hadde vært mer enn ille nok!

Men du HAR barn, Ts!

Hvis du tenker på barna og du ønsker det beste for dine barn, så må du ut av dette voldelige forholdet. Og du har nå ventet så mange år på å komme deg ut, at du ikke har råd til å vente lenger med å gjøre alvor av å få deg og ungene bort fra denne voldelige mannen!

Å bli er ikke lenger et alternativ, Ts!

Du må gå nå!

Sørg for at du allierer deg med lege, ev. Krisesenter (for råd om å gå på en trygg måte), med nær familie/venner som du kan stole 100 % på! Menn som har så mye sinne i seg, og som har en historikk med vold i forholdet kan dessverre bli farlige ved et brudd! 

Så du må gå - men sørg for at du får hjelp til å gjøre det på en trygg måte.

Å ev. måtte bytte skole og flytte lenger unna, det er en endring mange må gjennom. Men det er en endring. Alternativet til å ikke gjøre denne endringen - det er å la ungene dine fortsette å leve i et alvorlig psykisk voldelig hjem. Hva tror du er mest skadelig?

 

Du vokste opp med en så sint far at du selv gikk på nåler i oppveksten. Du valgte en sint ektemann og far til dine barn, en mann som får deg til å gå på nåler nå, en far til dine barn som garantert også får dine barn til å gå på nåler... NÅ er det DITT ansvar, Ts, å bryte dette destruktive og dysfunksjonelle mønsteret din familie i generasjoner har hatt. DU må bryte mønsteret ved å få deg og barna ut av dette voldelige hjemmet som dere bor i så lenge dere bor med din mann/barnas far. Som mor er det DITT ansvar å ikke videreføre en slik "arvelighet" mer enn du har gjort.

Dette ekteskapet kan aldri reddes. Spørsmålet er om du vil redde ungene og deg selv? Eller om du vil fortsette å utsette skillsmissen og la deg selv og barna bli mer skadet?

❤️

 

Anonymkode: b43c7...cfa

[Bålkaffe]

Ok, la meg bare sette opp i listeformat det du har skrevet i tråden her, TS: 

- Du har snakket med han og kommunisert at dette må endre seg, han nekter. 

- Du merker at lunta hans er kortere ovenfor barna når han har de alene. 

- Han nekter parterapi. 

- Han klarer å oppføre seg bra mot andre, men ikke mot deg og/eller barna. 

- Barna oppfatter at det er ting som skjer og at faren deres er irriterte på deg. 

- Du er redd for at faren skal kunne utagere ovenfor barna hvis dere skilles og han har samvær(sånn jeg leser deg). 

 

Jeg skjønner at dette er en tøff situasjon å stå oppi, men du har egentlig tre valg her: 

- Bli værende og fortsette i samme tralten som nå, barna deres vil se hvordan faren deres oppfører seg mot deg og bli påvirket av dette på samme måte som det du har blitt av din far. 

- Bli værende og få et skikkelig raseriutbrudd som gjør at grunnmuren på huset rister, hvor du skriker, kjefter og tar igjen med samme mynt, bare 1000 ganger verre, for alle de gangene han urimelig har vært sint på deg og se hvordan det går. Enten så ordner det seg eller så blir det det samme som over. 

- Forlate han, og forsøke å få mest mulig samvær, passe på at barna får snakke med noen profesjonelle både om skilsmissen, men også om de har oppfattet hva som har skjedd og passe på at barna skjønner at de kan snakke med deg, eller noen andre, om faren deres utagerer ovenfor de under samvær i senere tid. Hvis han gjør det, og barna sier ifra, så sitter du plutselig med barna 100% og da har det "løst" seg. 

 

Either way, alle i denne situasjonen blir påvirka av dette, på en eller annen måte. Du må bare bestemme deg for hvilken vei som kan gi barna dine de beste mulighetene til å vokse opp uten så store issues. 

[Ymse meninger]

Jeg ville tenkt litt på hva er det han oppnår av reaksjon eller handling som han ønsker fra deg når han er sur? Fordi på en eller annen måte funker det for han. Han oppnår et eller annet. Du må finne ut hva det er og ta det fra han slik at hans oppførsel får konsekvenser i at han blir fratatt noe han vil ha, eller det tillegges noe ubehagelig. Veldig enkel psykologi men vanskelig likevel. Du bør iallefall fokusere sterkt på å fortsette din hverdag og aktiviteter på tross av hans surmulig og prøve å ikke la det gå inn på det. Bare tenkt typ åja nå er han igang med å slite med å regulere seg selv igjen.. jaja han om det. Ikke gå inn i diskusjoner om bagateller. Kjør gråsteinmetoden litt der. Og dette med ferier må du endre på. Du har fra nå av ikke tenkt å tilbringe hele ferien med han. 5 av dagene får han passe unga fordi du og en venninne skal [insert fun activity here]. Klager han så sier du bare kort at "syns det blir litt intenst å være sammen så tett hele ferien. Hygget meg bare medium i fjor så..".

Lag DITT liv, og han får gå ved siden av en stund til han har skjønt at han får ikke intimidere deg lenger til å gå rundt som en pisket hund