Gå til innhold
Forumansvarlig
Melding lagt til av Forumansvarlig,

Fremhevede innlegg

Skrevet

Helt fra jeg var ungdom, så sa jeg; Når jeg blir voksen, så ønsker jeg meg to barn. Ett av hvert kjønn. 
Er idag 34 og har en gutt på 13 og ei jente på 10 år. Angrer ikke èn dag på at jeg fikk nr 2. De er virkelig mitt livs største kjærlighet og ville aldri vært foruten ♥️ Å se den kjærligheten som er mellom de to varmer hjertet mitt. Selv om de er store nå og kanskje er litt lei av hverandre innimellom😂 

Men jeg kunne ikke tenkt meg flere barn. Jeg sa alltid at to barn var nok, og nå har jeg også ett bonusbarn på 7 år, som jeg er veldig glad i ♥️ 

Jeg tenker at det kanskje hadde vært lurt av deg å sette deg ned og tenke grundig gjennom før du tenker på ett barn til, spesielt siden du er 40. Har du energi og helse nok til en ny babytid? Mange faktorer å tenke på 😃

Men om du selv kjenner på at du har veldig lyst på èn til, så tenker jeg ; kjør på ♥️

  • Liker 1
  • Nyttig 2
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 5.7.2026 den 19.13):

Angret ikke på nr. 2.

Angret heller ikke på nr. 3.

Om noe angres, er det at det ikke ble noen nr 4.

Anonymkode: 036a2...d8f

Jeg angrer på at det ikke ble noen nr 5❤️

Anonymkode: 01774...ce9

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 6.7.2026 den 19.26):

Hvorfor det? Det er herlig å bruke all energi kun på ett barn. 

Anonymkode: 9488f...db4

Jeg tenker på barnet, ikke på deg.

Anonymkode: 00e32...f00

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 5.7.2026 den 19.04):

Jeg synes jeg stadig leser om folk som får barn nr.2 (og selvfølgelig flere enn det) som sier at familien, energien, overskuddet og egentid raknet da nummer to kom. Jeg ønsker to barn, men livet med ett barn føles helt perfekt ut nå. Baby er 1 år. Vi har ikke mulighet for mye avlastning. Jeg er 40 og er mye alene med barnet pga jobben til mannen.

Er det noen her som angrer på å ha fått to barn? Som føler at de burde stoppet på ett barn?

Eller noen som tenker at det var bra de fikk to? At de heldigvis ikke stoppet etter første?

Vil gjerne høre om alle erfaringer.

Anonymkode: e5976...f0b

Angrer ikke i det hele tatt. Men overgangen var tøff. Ikke fordi det er så mye tøffere med to barn enn ett. Men fordi jeg fort fikk dårlig samvittighet når både en baby og et lite barn trengte meg på likt (begge var veldig avhengig av meg, så selv om far stilte opp så var det helst meg det gikk i) og jeg ikke følte at jeg strakk til. Så det var tøft. Men da var begge veldig små, med lite aldersforskjell. Nå er jeg superglad for det. Kunne gjerne hatt et tredje barn og, hadde jeg hatt økonomi og ressurser til det. 
 

men din situasjon er ikke nødvendigvis som min, og jeg har heller ingen barn med diagnoser eller lignende. Da er det sikkert annerledes. 

Anonymkode: 2b336...ee2

AnonymBruker
Skrevet

Angrer overhodet ikke på nr 2, heller ikke nr 3. 

Jeg tenker at de som sier de angrer på å ha fått et barn, i utgangspunktet kanskje ikke skulle hatt barn? Det er ikke barnet som har valgt å komme til verden, det er vi voksne som velger å sette dem til verden. Vi tar et aktivt valg. 
Ingenting provoserer meg mer enn folk som sier at de angrer på barna de fikk. Ingenting. 

Anonymkode: fd729...70c

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Da jeg var gravid med nummer 1, ønsket jeg meg to barn. Men da førstemann kom, stod utfordringene i kø, så det var umulig å tenke på å få noe nytt barn oppi alt kaoset der eldstemann brukte opp alle kreftene vi hadde. Nå begynner vi endelig å komme over den verste kneika, men den fertile perioden min er over for godt, og for å være ærlig, klarer jeg ikke lenger å se et spedbarn uten å tenke på alt arbeidet som fulgte med eldstemann. Et nytt barn kunne ha veltet hele lasset, og det har jeg ikke råd til å risikere for eldstemanns skyld selv om tanken er vakker i seg selv. 

Du må rett og slett vurdere hvor mye krefter og kapasitet du har til overs og hvordan du fungerer under stress. Jeg har opplevd å møte veggen, og når det ikke er mer å hente, er det ikke mer igjen selv om viljen er aldri så god.

Anonymkode: fc427...6ef

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg tenker på barnet, ikke på deg.

Anonymkode: 00e32...f00

Barnet har det fint, ellers takk.

Anonymkode: 9488f...db4

  • Liker 2
  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet

Overhodet ikke. Andre var en glede. Alt avhenger av hvordan barnet har det og hvordan dere har det. 
 

Vi strevde mye med vår første, syk i svangerskap, det var tungt i ettertid og mye utfordringer. Barn nr 2 ble jeg nesten euforisk over hvor enkelt det kunne være. Rutinene var allerede satt, du vet mer hva du går til. Jeg kan ikke svare på hvordan det blir for dere. Uansett hvor godt du planlegger og hvor mye som er på plass, du vet aldri hva du får tildelt. Det kan gå på skinner, det kan butte mot. Men uansett hvor mye det butter i mot, så har jeg aldri angret i grunn. Du tar det du må når det skjer. Lærer mye som menneske også når det krever ekstra. 

Anonymkode: b9eb6...8fc

AnonymBruker
Skrevet

Anger, blir litt feil ord. Jeg kjente ikke at jeg angret, for er jo så glade i barna, men det ble veldig tungt da jeg fikk nr 2, fem år etter nr 1. Det ble slutt med faren, noe det ville blitt uansett, men langt tyngre å være alene med to. 
Gutta mine kranglet seg gjennom barndommen og jeg var veldig sliten, midt oppi alt forsøkte jeg å date også. Jeg så da langt etter de venninnene mine som bare hadde en. 

Nå er barna voksne og jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er for at har to. Jeg gremmes litt over egne tanker tilbake da. Og angrer faktisk litt på at ikke fikk 3.. det var så slitsomt og tøff uansett at én til ville neppe gjort det så mye verre når det først sto på. 

En annen grunn er også at viste seg at nr 1 har Asperger. Som noen sier er det sjansespill å gå barn, men det er også samme sjansespillet å bare få en. 

Og venninnene mine som bare hadde ett barn og koste seg i roa, har nå tre med tre forskjellige menn. 

Anonymkode: fa8c5...5e9

AnonymBruker
Skrevet

Vi fikk 2 barn i midten av 20 årene. Det er klart det var travelt med to tette. Travelt det første året, men så ble det lettere å ha to enn ett. Da de lekte og gjorde alt sammen. 
Jeg er nå 40+ med voksne barn. 
Jeg hadde ikke maktet baby nå i 40 åra, men det er meg. Du har hatt hele livet fri og frank og er klar for babytiden, mens jeg har hatt 20 år med barn og alt som hører til. 
Aldri angret på mine barn. Kjør på om du vil ha flere barn, søsken til barnet ditt. Men det er ingen krise å være enebarn. Man føder ikke for å gi barn søsken, man må ha kapasitet til å følge opp. 

Anonymkode: 9421b...156

AnonymBruker
Skrevet

Jeg fikk bare ett barn, fordi jeg skjønte at jeg ikke ville håndtere å ha to barn. Ett barn var mer enn nok å passe på og følge opp med lekser, fritidsaktiviteter og ungdomstid. 

Jeg hadde aldri orket å ha ansvar for to barn i forskjellig alder og med forskjellige behov, for ikke å snakke om hvor vanskelig det ville ha vært å få barnevakt til dem. 

Men folk er forskjellige. 

Anonymkode: d1e22...f7e

  • Liker 4
  • Nyttig 1
Skrevet

Det med at det virker som om mange synes det blir mye med to unger i dag, handler nok om foreldrestilen mange kjører - 100 % oppmerksomhet 24/7, få eller ingen grenser. Da er det klart det blir slitsomt å ha barn, og de færreste orker mer enn en eller høyst to. Tidligere var det vanligere å sette flere og strengere grenser for ungene, og det var ventet at de skulle underholde seg mye selv etter småbarnsårene. Da orker man å ha flere unger.

I tillegg begynner mange så seint med barn i dag, at dersom de skal ha to, må det bli to tette, og det er jo så klart mer slitsomt enn 4-5 års aldersforskjell.

Jeg har 3 (to tette og en attpåklatt) og angrer absolutt ikke på det, skulle gjerne hatt flere. Men prøver å være bevisst på å ikke være fullt så "serviceforelder" som normen er i dag.

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet
Uanonym bruker skrev (12 minutter siden):

Det med at det virker som om mange synes det blir mye med to unger i dag, handler nok om foreldrestilen mange kjører - 100 % oppmerksomhet 24/7, få eller ingen grenser. Da er det klart det blir slitsomt å ha barn, og de færreste orker mer enn en eller høyst to. Tidligere var det vanligere å sette flere og strengere grenser for ungene, og det var ventet at de skulle underholde seg mye selv etter småbarnsårene. Da orker man å ha flere unger.

I tillegg begynner mange så seint med barn i dag, at dersom de skal ha to, må det bli to tette, og det er jo så klart mer slitsomt enn 4-5 års aldersforskjell.

Jeg har 3 (to tette og en attpåklatt) og angrer absolutt ikke på det, skulle gjerne hatt flere. Men prøver å være bevisst på å ikke være fullt så "serviceforelder" som normen er i dag.

Jeg vet ikke om det er innlegget mitt over her du sikter til, men jeg fikk barn for snart 25 år siden, og hadde klare grenser, fast leggetid, faste måltider og et barn som var skoleflink og rolig og som i tillegg var selvdreven og  likte å leke alene eller være ute med kamerater. Men han ble mobbet en periode og det krevde absolutt alt av meg. 

Jeg forsto tidlig at to barn ville bli for mye for meg. Jeg håndterte ikke mer. Folk har forskjellig kapasitet. For min del handlet det om egne søvnproblemer, manglende avlastning og en overbelastet hjerne, rett og slett. Det var ikke plass til mer. 

Folk må lytte til sin egen kropp og finne ut hva de kan klare å mestre. Selv vokste jeg opp i et hjem med ffere barn der mine foreldre ikke hadde tid til å følge oss opp. Noe sånt ønsket jeg ikke for mitt barn. 

Anonymkode: d1e22...f7e

  • Liker 2
  • Hjerte 1
  • Nyttig 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg vet ikke om det er innlegget mitt over her du sikter til, men jeg fikk barn for snart 25 år siden, og hadde klare grenser, fast leggetid, faste måltider og et barn som var skoleflink og rolig og som i tillegg var selvdreven og  likte å leke alene eller være ute med kamerater. Men han ble mobbet en periode og det krevde absolutt alt av meg. 

Jeg forsto tidlig at to barn ville bli for mye for meg. Jeg håndterte ikke mer. Folk har forskjellig kapasitet. For min del handlet det om egne søvnproblemer, manglende avlastning og en overbelastet hjerne, rett og slett. Det var ikke plass til mer. 

Folk må lytte til sin egen kropp og finne ut hva de kan klare å mestre. Selv vokste jeg opp i et hjem med ffere barn der mine foreldre ikke hadde tid til å følge oss opp. Noe sånt ønsket jeg ikke for mitt barn. 

Anonymkode: d1e22...f7e

Siktet ikke til noen spesiell, altså! 

Og det er selvfølgelig ikke sort-hvitt - noen barn er mer krevende enn andre, noen lever i mer krevende livssituasjoner enn andre osv. Svaret mitt var helt generelt.

Skrevet
AnonymBruker skrev (På 5.7.2026 den 19.18):

Jeg angrer på at jeg fikk barn. Jeg hadde elsket livet uten barn. Jeg er alt for redd for at noen skal skade barna mine. Dem er voksen no. Og jeg liker ikke verden slik den er nå. Synes ikke bi har gitt en god verden til våre etterkommende. 

Anonymkode: e78a9...8a9

Jeg har samme problemet som deg, har mye uro og bekymring for mine voksne barn. Men jeg innser at dette er en angst jeg sliter med, pga traumer fra barndommen. Vi har aldri tidligere i menneskets historie hatt så gode odds for at våre barn skal få leve livet sitt til alderdommen. 

AnonymBruker
Skrevet

Jeg fikk 4 barn på 4 år, ikke angret et sekund på noen av dem. Heller ikke vært hverken slitsomt eller kaotisk, mer enn få minutter om gangen i ny og ne. Ble alene med dem når minstemann var 3 måneder, og har vært det i de 20 årene som har gått siden. Sikkert lurt jeg ble igjen alene, ellers ville vel flokken blitt enorm. 🤭

Anonymkode: 43709...497

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Har tre, aldri angret, men skulle ønske jeg fikk nr 1 med en annen mann. Var "alene" med henne i et ensot ekteskap. Det er 8 og 11 år mellom nr 2 og 3. Syns det kan være litt vanskelig å ha en tenåring og to små og sjonglere alt. 

Anonymkode: d0c53...3b9

AnonymBruker
Skrevet

Som enebarn var det den største gleden å se barnet mitt få søsken.

Anonymkode: 71d56...e45

  • Hjerte 1
  • 2 uker senere...
AnonymBruker
Skrevet

Jeg har tre barn. To store og en «attpåklatt» som nå er 2 år. 
Jeg skulle stoppet etter to barn. Elsker jo 2 åringen over alt på jord, men jeg er konstant trøtt og sliten og lengter alltid etter egentid. Jeg ble alene, og har alle barna 100%. 

Anonymkode: 68a0a...b27

  • Hjerte 3
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

Jeg har et barn og det ser ikke ut til at det blir flere. Den mannen jeg vil ha det barnet med er vanskelig å finne 😆 Er veldig fornøyd med et barn, vi to har det topp ilag. Hadde jo ikke angret på er barn til, klart det hadde vært kjekt men ett er fint det å!

Søsken er ikke ensbetydende med å ha familie rundt seg i voksen alder. Jeg har 2 søsken i relativt nær alder og som bor i samme by. Ene kranglet jeg med hele oppveksten og har litt bedre kontakt med nå. Andre hadde jeg ganske grei kontakt med og ser nesten aldri. Mens noen av mine nære venner som er enebarn har stor omgangskrets og mange venner, de er mye mer sosial enn meg. Man trenger ikke alltid søsken. 

Anonymkode: a1302...902

  • Hjerte 1
  • Nyttig 3

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...