Angrer du også på barn nr.2? 😬

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

 

En er som ingen og to er som ti. Det sa min sjef (trebarnsmamma) til meg da jeg ventet førstemann. Ble litt sur da, men nå skjønner jeg hva hun mente! Det er stor forskjell på en og to. Både dag og natt

 

Jeg er helt uenig i det der «en er en og to er ti». Jeg synes overgangen fra 0 til 1 var mye større enn fra 1 til 2.

Anonymkode: cda30...bb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg er helt uenig i det der «en er en og to er ti». Jeg synes overgangen fra 0 til 1 var mye større enn fra 1 til 2.

Anonymkode: cda30...bb1

Samme her, jeg jeg synes ikke 2 er så mye mer jobb en med 1. 

Den største forskjellen var fra 0-1. 

Så nei, anger absolutt ikke på at vi fikk to.

Anonymkode: f3138...4bf

[AnonymBruker]

Nå ble jeg gravid når første barnet var 9 mnd så vet lite om hvordan det er å ha enebarn. Men å ha to barn er overhodet ikke noe jeg angrer på. Er det noe jeg angrer på så er det at jeg ikke fikk en til, ser ikke hvordan det hadde gått, men man hadde jo alltids fått det til. 

Anonymkode: 6e296...58e

[AnonymBruker]

Jeg angrer hverken på nr. 1, 2 eller 3. Angrer så lite at nå prøver vi på nr. 4 ☺️

Anonymkode: 51669...97b

[HMK]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes jeg stadig leser om folk som får barn nr.2 (og selvfølgelig flere enn det) som sier at familien, energien, overskuddet og egentid raknet da nummer to kom. Jeg ønsker to barn, men livet med ett barn føles helt perfekt ut nå. Baby er 1 år. Vi har ikke mulighet for mye avlastning. Jeg er 40 og er mye alene med barnet pga jobben til mannen.

Er det noen her som angrer på å ha fått to barn? Som føler at de burde stoppet på ett barn?

Eller noen som tenker at det var bra de fikk to? At de heldigvis ikke stoppet etter første?

Vil gjerne høre om alle erfaringer.

Anonymkode: e5976...f0b

Angret? Nei. Jeg angrer ikke på noen av barna. Verken mi e egne 3, mine 3 bonusbarn eller mine 2 fosterbarn. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes jeg stadig leser om folk som får barn nr.2 (og selvfølgelig flere enn det) som sier at familien, energien, overskuddet og egentid raknet da nummer to kom. Jeg ønsker to barn, men livet med ett barn føles helt perfekt ut nå. Baby er 1 år. Vi har ikke mulighet for mye avlastning. Jeg er 40 og er mye alene med barnet pga jobben til mannen.

Er det noen her som angrer på å ha fått to barn? Som føler at de burde stoppet på ett barn?

Eller noen som tenker at det var bra de fikk to? At de heldigvis ikke stoppet etter første?

Vil gjerne høre om alle erfaringer.

Anonymkode: e5976...f0b

Vi lager så herlige barn, så angrer absolutt intet! Har lyst på nr 3. Er straks 39 her, med svært lite avlastning. Men synes livet er rimelig herlig med en på 3 og 1.5 ☺️

Anonymkode: 14bfb...043

[AnonymBruker]

Vi fikk 2 jenter med 13 mnd mellomrom. Var nøye planlagt å få pseudo tvillinger, fikk fibromyalgi etter nummer 2 hvor hun hadde kolikk i 7 mnd, det tok nesten knekken på meg og livslysten min... jeg hadde ingen kapasitet til å ta vare på megselv- kun barna. Har heldigvis en fantastisk mann som sov med eldste hver natt slik at jeg kunne kun ha den minste å stry med. 

Idag er de 4 og 5 år og er livsglade og sprudlende bestevenner.

Jeg hadde ikke valgt det noe annerledes faktisk ❤️ alenebarn kan også være strevsomt i form av at man må arangere leketreff for den veldig ofte og bekymring for at den er ensom

Anonymkode: 27b1e...257

[snurk]

Har sjeldent hørt om folk som angrer på nummer 2? 🤔 Vi har to barn og kunne ikke vært mer fornøyd med valget. De har enormt mye glede av hverandre. For eksempel er vi på ferie nå og de har alltid hverandre å leke med, noe som gjør livet ganske behagelig for oss voksne. 

[Urwa]

Nei

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg synes jeg stadig leser om folk som får barn nr.2 (og selvfølgelig flere enn det) som sier at familien, energien, overskuddet og egentid raknet da nummer to kom. Jeg ønsker to barn, men livet med ett barn føles helt perfekt ut nå. Baby er 1 år. Vi har ikke mulighet for mye avlastning. Jeg er 40 og er mye alene med barnet pga jobben til mannen.

Er det noen her som angrer på å ha fått to barn? Som føler at de burde stoppet på ett barn?

Eller noen som tenker at det var bra de fikk to? At de heldigvis ikke stoppet etter første?

Vil gjerne høre om alle erfaringer.

Anonymkode: e5976...f0b

Jeg angrer overhodet ikke på noen av barna mine. De er en høyst elsket gave alle sammen 

Anonymkode: 8353c...7ca

[AnonymBruker]

Har aldri hørt noen angre på to barn. Jeg angrer på at jeg ikke fikk nr tre litt tettere. Den kommer som en attpåklatt fordi 9åringen og 12åringen er så fantastiske mennesker ❤️

Anonymkode: a1343...2ff

[AnonymBruker]

På ingen måte! Men der nr 1 var rolig, fornuftig, og lekte stille på gulvet for seg selv i timesvis, så er nr 2 den rake motsetningen. Han er et fyrverkeri, rask, smart, og tilsynelatende alltid på jakt etter kreative måter å skade seg selv på 😅 

Nr 3 ventes når som helst, som en liten overraskelse vi på ingen måte hadde forventet. Jeg er veldig spent på hvem det er! 😍

Det er veldig fint å se vennskapet og forholdet mellom ungene. Kjærligheten og omsorgen er helt utrolig å se, selv i så ung alder. Jeg tror de begge tjener mye på å ha søsken, og jeg håper de vil ha et godt forhold hele livet. Om ikke annet vil de (forhåpentligvis) ikke stå helt alene i livet 😊

Anonymkode: cde89...927

[AnonymBruker]

Fikk nr.1 veldig ung. Han har alltid ønsket seg søsken. Det ble ikke aktuelt før jeg traff mannen min. Nå har jeg en på 14 og en på 2 år, samt. at nr.3 kommer i løpet av de neste ukene. Det er helt nydelig å se forholdet mellom de to jeg har fått. De er så ulike også. 

Pga. aldersforskjellen så blir det jo som å ha to enebarn nesten. Jeg ønsket ikke at nr.2 også skulle vokse opp slik som førstemann, så vi var tidlig enige i at vi skulle få to sammen relativt tett i alder. Jeg gleder meg til å bli kjent med nr.3 🙂

Anonymkode: 71daa...0ed

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke på nummer tre, har tre små fra 4 mnd - 4 år, men må si det tar på forholdet. Da vi hadde to skjønte vi ikke hva andre klagde på, men akkurat nå er det veldig tøft. 

Når det er sagt handler det nok mer forholdene rundt barna; lite søvn, mann som reiser og fødselsdepresjon etc. men ja, skulle ønske vi ikke hadde presset relasjonen til der vi er nå.  ❤️

Anonymkode: db314...7ba

[AnonymBruker]

Jeg har aldri angret på barna mine. Selv ikke da jeg ble alene med dem da de var små. Eller da de fikk diagnose etter diagnose i tidlig tenår. Vi har lagt bak oss mange tunge år, og har nok noen igjen, men har aldri angret. 

Anonymkode: 5fdd0...8a1

[mannor]

Det beste er å ikke få noen 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg synes jeg stadig leser om folk som får barn nr.2 (og selvfølgelig flere enn det) som sier at familien, energien, overskuddet og egentid raknet da nummer to kom. Jeg ønsker to barn, men livet med ett barn føles helt perfekt ut nå. Baby er 1 år. Vi har ikke mulighet for mye avlastning. Jeg er 40 og er mye alene med barnet pga jobben til mannen.

Er det noen her som angrer på å ha fått to barn? Som føler at de burde stoppet på ett barn?

Eller noen som tenker at det var bra de fikk to? At de heldigvis ikke stoppet etter første?

Vil gjerne høre om alle erfaringer.

Anonymkode: e5976...f0b

Kunne bytta bort nr.1 med nr.2 😄

Anonymkode: 387cb...84d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg angrer på at jeg fikk barn. Jeg hadde elsket livet uten barn. Jeg er alt for redd for at noen skal skade barna mine. Dem er voksen no. Og jeg liker ikke verden slik den er nå. Synes ikke bi har gitt en god verden til våre etterkommende. 

Anonymkode: e78a9...8a9

Har du oppsøkt psykolog for å få hjelp mot denne angsten? Det må jo være slitsomt både for deg og fir barna dine?

Anonymkode: 0aeed...c24

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke. Men jeg ønsket meg også minst to i utgangspunktet og har aldri vært i tvil, bortsett fra noen uker da den yngste var nyfødt og jeg var superhormonell. Da angret jeg ikke, men trodde at det å få to barn var egoistisk og slemt mot begge to, fordi jeg aldri kom til å klare å gi to små alt de trengte samtidig (det er 1,5 år mellom dem, så den eldste var også nokså liten). 

Etter disse ukene har jeg bare kjent på at det er fint å ha to, å få oppleve to helt ulike mennesker vokse opp og å se relasjonen mellom dem. Fordi de leker så mye sammen, har jeg til tider tenkt at det sannsynligvis er lettere med to enn en i noen settinger. F.eks. på ferie. 

Anonymkode: e5a2a...1a5

[AnonymBruker]

Absolutt ikke. Det er intenst når de er små ja, men de har veldig mye glede av hverandre når de vokser opp. Ser venner som har èt barn og tenker grøss og gru. Der er det «mammmaaaa!! Mamma mamma» i et konstant mas på alt, og foreldrene må stå for hele underholdningen alltid. De andre vennene med flere barn har det litt kjekkere på ferier når barna kan underholde hverandre, selvom det tidvis fører til litt krangling.
 

Av enebarn jeg har møtt på i oppveksten er det ofte primadonnaer som er vandt til å få det som de vil, og ikke er så gode på å tilpasse seg andre. Tenker så trist en dag å, å sitte som eneste barn når foreldrene går bort, ingen utvidet familie, ingen å lene seg på. Hver familie får gjøre det de synes er best, om det er 1 eller 5 barn, men jeg personlig tenker det er litt egoistisk å bare få èt. 

Anonymkode: 8efae...22e