Angrer du også på barn nr.2? 😬

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg synes jeg stadig leser om folk som får barn nr.2 (og selvfølgelig flere enn det) som sier at familien, energien, overskuddet og egentid raknet da nummer to kom. Jeg ønsker to barn, men livet med ett barn føles helt perfekt ut nå. Baby er 1 år. Vi har ikke mulighet for mye avlastning. Jeg er 40 og er mye alene med barnet pga jobben til mannen.

Er det noen her som angrer på å ha fått to barn? Som føler at de burde stoppet på ett barn?

Eller noen som tenker at det var bra de fikk to? At de heldigvis ikke stoppet etter første?

Vil gjerne høre om alle erfaringer.

Anonymkode: e5976...f0b

Jeg angret ikke direkte på barn nr to, men jeg tenkte ofte at livet hadde vært mye enklere uten ham. Første barnet var ei jente som var veldig enkel og grei å ha med å gjøre. Aldri noe tull, ingen konflikter på skolen, veldig enkel i tenårene uten noe opprør. Med gutten var det inn og ut av sykehus med en mengde utredninger. Stadige møter med lærer, helsesøster og BUP. Guttungen selv var grei, men det ble alltid så mye rundt ham. 

I voksen alder, så er det gutten jeg har mest glede av. Han bor i nærheten og stiller opp med å hjelpe meg med «alt mulig». Jenta bor lenger unna. Hjelper meg aldri med noe, men krever veldig mye. Tigger stadig om penger. Forventer at jeg skal ordne opp når hun er i knipe. Så der har rollene snudd.

Anonymkode: 97019...2d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg er helt uenig i det der «en er en og to er ti». Jeg synes overgangen fra 0 til 1 var mye større enn fra 1 til 2.

Anonymkode: cda30...bb1

Det er klart at overgangen fra ingen barn (du gjør som du vil) til ett (du gjør ikke noe som du vil, plutselig) er større enn fra en til to. Men det ER stor forskjell på ett og to barn. Særlig hvis de kommer litt tett. Soving, løping etter ett barn mens det andre skriker, dekke ulike behov, eldste er for liten til å skjønne/klare å vente, barnepass er enormt mye vanskeligere å få ordnet… Jeg skjønner hva hun mener nå. Det er veldig mye mer jobb med to barn enn med ett. 

Anonymkode: d358e...d68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg angret ikke direkte på barn nr to, men jeg tenkte ofte at livet hadde vært mye enklere uten ham. Første barnet var ei jente som var veldig enkel og grei å ha med å gjøre. Aldri noe tull, ingen konflikter på skolen, veldig enkel i tenårene uten noe opprør. Med gutten var det inn og ut av sykehus med en mengde utredninger. Stadige møter med lærer, helsesøster og BUP. Guttungen selv var grei, men det ble alltid så mye rundt ham. 

I voksen alder, så er det gutten jeg har mest glede av. Han bor i nærheten og stiller opp med å hjelpe meg med «alt mulig». Jenta bor lenger unna. Hjelper meg aldri med noe, men krever veldig mye. Tigger stadig om penger. Forventer at jeg skal ordne opp når hun er i knipe. Så der har rollene snudd.

Anonymkode: 97019...2d1

Jeg leser at jenta måtte klare seg mye selv (fordi hun var så grei og hadde få krav) og at dere brukte mer tid og energi på gutten fordi han krevde det. Jeg er 100% sikker på at hennes behov og ønsker måtte vike for lillebror ved flere anledninger. Og nå behandler barna dine deg sånn som du behandlet de: gutten prioriterer deg og jenta gir lite og setter samtidig krav til deg om ressurser. Akkurat som du gjorde da hun var barn.

Anonymkode: 016d1...ed4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg leser at jenta måtte klare seg mye selv (fordi hun var så grei og hadde få krav) og at dere brukte mer tid og energi på gutten fordi han krevde det. Jeg er 100% sikker på at hennes behov og ønsker måtte vike for lillebror ved flere anledninger. Og nå behandler barna dine deg sånn som du behandlet de: gutten prioriterer deg og jenta gir lite og setter samtidig krav til deg om ressurser. Akkurat som du gjorde da hun var barn.

Anonymkode: 016d1...ed4

Jeg tenkte det samme.

Anonymkode: e6f96...940

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke på nummer to, jeg angrer heller ikke på at det aldri ble noen nummer tre som jeg egentlig planla. Faktisk er jeg sjeleglad for at jeg ikke fikk en til.

Anonymkode: 43ecf...8b3

[AnonymBruker]

Jeg angrer faktisk på både nr to og tre, hadde jeg ikke fått dem hadde jeg sluppet samarbeid med eksen, og jeg hadde nå hatt voksne barn, nå har jeg enda ti år igjen før jeg kan si det. 

Jeg er glad i barna, men kjenner en sorg over at livet mitt og deres ble som det ble på grunn av at jeg tok dumme valg i forhold til deres far, både det å få barn tidlig, få et til og å bli så lenge som jeg gjorde i forholdet med han. Det har ødelagt mye hos meg og det har ført til at barna ikke har fått det de hadde behov for, og jeg er usikker på om jeg får til å gi dem det fremover også... 

Anonymkode: e4fae...05a

[Tjoheiii]

Nei, angrer absolutt ikke. Vi merket knapt noe til overgangen 1-2 og er gravid med nummer 4 nå🤭

[AnonymBruker]

Fikk barn i voksen alder, mor var 34 og jeg 37. Hadde egentlig gitt opp å få barn, men så kom det et barn. Kona var veldig bestemt på at enebarn ikke var ønskelig, men tok tid før det ble ny graviditet. Så det er 4 år mellom de, kanskje litt mer enn ønskelig. Men angrer ikke og ser mange fordeler med å ha to, de gjør ting sammen og kan ofte finne på litt ting uten oss nå når de er i tenårene. 

Tenker at det kan være godt å være to når man blir voksen, i alle fall om man forblir venner. Har selv et søsken og vi har god kontakt og har det fint når vi møtes. Bor på hver sin ende av landet, men ville ikke vært foruten. Spesielt om det av og til røyner litt på for den ene. Kona har også et søsken, men der har det vært mer styr og de har mindre kontakt. Tror fortsatt ikke at hun tenker det ville vært bedre uten.

Men vi hadde god hjelp i småbarnstiden, så det gjorde ting litt enklere. Har begge hatt krevende jobber, så det har vært heftig i perioder. Men tror ikke det hadde vært stor forskjell om det var en eller to.  Så er det jo selvfølgelig ikke sikkert at alt går like bra, kan få to forskjellige søsken som ikke går overens i det hele tatt. Hadde uansett tatt sjansen for vår del.

Anonymkode: 27da3...7a8

[TheLegendBellaGoth]

Nei jeg angrer ikke, jeg er litt eldre enn deg, den ene er voksen og den andre er snart voksen. Hvis dere begge må jobbe fullt ville jeg tenkt over det, jeg tenker det er både fordeler og ulemper. Jeg har hørt at enebarn blir ekstra knyttet til sine foreldre, og at det er lett mtp. arv etter dere. Jeg tror det er bra med søsken, for enebarn lærer feks. ikke det å dele på samme måte, men det er ingen garanti for at søsknene er venner når de er voksne heller. Hvis du føler det blir for mye stress og at den potensielle familie roen kan kollapse, ville jeg holdt meg til et barn  

[AnonymBruker]

Nei, angrer absolutt ikke.

Nr 1 var og er en herlig gutt, og da nr 2 kom kjente jeg litt på det i starten at han var et nytt barn og det tok tid før jeg kjente på den samme dype morskjærligheten (selv om han var høyt ønsket). Det var bare liksom en helt ny og ukjent baby å bli kjent med, og det tok litt tid før han viste hvem han var (vet ikke om jeg greier å beskrive godt nok hva jeg egentlig mener, men…). Nå er han 3 år, og han er en nydelig og omsorgsfull gutt (han også), og jeg kan ikke se for meg å ikke ha ham.

Nr 3 kommer når som helst nå, og jeg håper virkelig det ikke blir noe vi angrer. Men også hun er sterkt ønsket ❤️

Anonymkode: 362e1...944

[AnonymBruker]

Angrer ikke. Synes mer synd på de som har kun én. Mine er bestevenner (jente først, så gutt, 18 mnd mellom), de underholder hverandre så godt. Nå er vi på veg på ferie, gleder meg, for jeg vet jeg får slappet av. Og at jeg slipper å underholde.

Anonymkode: 38deb...6ae

[AnonymBruker]

Jeg ville ALDRI valgt enebarn frivillig.

Anonymkode: e624a...cd0

[AnonymBruker]

Jeg har ikke angret et sekund på å ha fått 2. Om jeg skulle ha angret på noe ville det ha vært å få barn i det hele tatt, i så fall. Med barn nr. 2 lever man allerede et liv tilrettelagt barn, det er ikke så stor forskjell. 

Anonymkode: 00e32...f00

[AnonymBruker]

Jeg har et perfekt liv med ett barn, turte aldri å få et til. Det er harmonisk og rolig hjemme, og ville aldri at det skulle forstyrres. Beste avgjørelsen jeg har tatt. Hadde definitivt angret på barn nr 2, da jeg blir veldig lett overstimulert. Hadde endt opp med å angre på begge tror jeg. Så for min del er ett barn det riktige. Tror man må kjenne egne grenser og egen kapasitet.

Anonymkode: 9488f...db4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har ikke angret et sekund på å ha fått 2. Om jeg skulle ha angret på noe ville det ha vært å få barn i det hele tatt, i så fall. Med barn nr. 2 lever man allerede et liv tilrettelagt barn, det er ikke så stor forskjell. 

Anonymkode: 00e32...f00

Enig i de som sier at de heller synes synd på de som bare har et. 

Anonymkode: 00e32...f00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Enig i de som sier at de heller synes synd på de som bare har et. 

Anonymkode: 00e32...f00

Hvorfor det? Det er herlig å bruke all energi kun på ett barn. 

Anonymkode: 9488f...db4

[AnonymBruker]

Ja, definitivt. Det hadde vært mye lettere å bare hatt 1 barn uten tvil.

Anonymkode: dd169...339

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.7.2026 den 19.04):

Jeg synes jeg stadig leser om folk som får barn nr.2 (og selvfølgelig flere enn det) som sier at familien, energien, overskuddet og egentid raknet da nummer to kom. Jeg ønsker to barn, men livet med ett barn føles helt perfekt ut nå. Baby er 1 år. Vi har ikke mulighet for mye avlastning. Jeg er 40 og er mye alene med barnet pga jobben til mannen.

Er det noen her som angrer på å ha fått to barn? Som føler at de burde stoppet på ett barn?

Eller noen som tenker at det var bra de fikk to? At de heldigvis ikke stoppet etter første?

Vil gjerne høre om alle erfaringer.

Anonymkode: e5976...f0b

Har én på snart 4 og en på 1,5 år. Skal ikke lyve, det har vært tungt. Eldstemann har vært veldig sjalu og det har vært beintøft å stå i søvnløse netter (på begge to). 

Vi har ikke familie i byen så vi har ingen avlastning. Barna har vært mer syke enn enn friske. 

Det har vært betraktelig mer jobb med to enn med en og siden begge er ganske dårlige på søvn så har det vært vanskelig for en av oss å dra ut på kveldene. Å ha barnevakt på kveld er foreløpig ikke mulig. For tiden er 1,5-åringen en vandrende selvmordsfare så (snart) fireåringen får null oppmerksomhet ute om det kun er én forelder med fordi minstemann må følges med argusøyne. 

Vi håper og tror at det blir lettere på sikt, men akkurat nå føles det som om vi tok oss vann over hodet. 

Så må jeg legge til at de øyeblikkene hvor de leker og tuller sammen. De er ganske magiske 💕 Og så er jeg glad for at de har hverandre i fremtiden. Selv om det selvsagt ikke er noen garanti for at de får et nært og godt forhold.

Anonymkode: 8976d...0cd

[AnonymBruker]

Kunne ikke ha en tråd om antall barn uten hakking på enebarn 

Jeg tror ikke det er mange som angrer på neste barn som i betydningen "hater dem", men det er nok noen som i sitt stille sinn tenker at livet ble mer krevende enn man trodde det skulle bli. Kommer jo an på om begge barna er helt funksjonsfriske, om partneren er deltagende, og for en del er det jo mer krevende å ha to bittesmå barn samtidig enn å ha en baby og en som en større og noe mer selvhjulpen (uten at det er absolutt fasit for alle).  

Normen om å skaffe to eller flere barn står sterkt, det ser man i tråder som denne. Jeg heier på folk som tenker seriøst igjennom hvor mange barn de tror de klarer før de skaffer barn. 

Anonymkode: 26679...393

[AnonymBruker]

Hvis du leser nok tråder, vil du finne folk som angrer på ett barn, to barn, tre barn, null barn, hund, katt, enebolig og varmepumpe. Internett har en ubegrenset produksjon av anger.

Realiteten er vel at barn nummer to verken er en garantert katastrofe eller en magisk lykkepille. Noen synes overgangen er brutal. Andre opplever at familien føles mer komplett. Begge deler kan være sant samtidig.

Spørsmålet er om dere to ønsker et barn til, og om dere er villige til å betale prisen det kan innebære

Og husk: De som lever helt vanlige, fine liv med to barn, lager sjelden en forumtråd med tittelen «Alt går egentlig ganske greit».

Anonymkode: 0346c...04f