Gå til innhold
Forumansvarlig
Melding lagt til av Forumansvarlig,

Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Fikk aldri planlagt nr 2. fikk et barn og var fornøyd fra dag 1. men når jeg ble gravid med nr 2 så ble jeg kjempe takknemlig og glad. Vi er da 2 voksne og 2 barn

Anonymkode: 4a398...d8f

Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

Ønsket oss to, fikk to. Mindre enn to år mellom dem. Det har vært et rent helvete et par år, men nå er vi «på andre siden». Har aldri angret. Elsker begge to og de to elsker hverandre. De krangler og leker 😄❤️

Anonymkode: 71c74...2c2

AnonymBruker
Skrevet

På ingen måte. For oss var den største overgangen fra 0 til 1 barn. Både nr 2 og nr 3 har glidd rett inn i livet vårt. Det var litt travelt en periode hvor minstemann var mye syk, og mye innlagt på sykehus, men det gikk over det også. Ønsker oss nr 4. 

Anonymkode: de752...459

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 5.7.2026 den 19.04):

Jeg synes jeg stadig leser om folk som får barn nr.2 (og selvfølgelig flere enn det) som sier at familien, energien, overskuddet og egentid raknet da nummer to kom. Jeg ønsker to barn, men livet med ett barn føles helt perfekt ut nå. Baby er 1 år. Vi har ikke mulighet for mye avlastning. Jeg er 40 og er mye alene med barnet pga jobben til mannen.

Er det noen her som angrer på å ha fått to barn? Som føler at de burde stoppet på ett barn?

Eller noen som tenker at det var bra de fikk to? At de heldigvis ikke stoppet etter første?

Vil gjerne høre om alle erfaringer.

Anonymkode: e5976...f0b

 

Har 3 og veldig lite avlastning, angrer ikke på noen av de. Jeg fikk jo barn fordi jeg liker å bruke tid med de. 

Anonymkode: 1828b...02b

AnonymBruker
Skrevet

Angra da andremann var baby. Det var en helt forferdelig tid, med mye gråt, lite søvn osv. Har 2 år mellom barna. Så gikk babyfasen sakte, men sikkert over, og så innså jeg på et tidspunkt at jeg jo elsket dette livet, med to barn. Men starten var innmari tøff. Mannen sier at om andremann kom først, ville vi aldri fått et barn til 😅 Førstemann var en langt "enklere" baby.

Jeg tror det var riktig å få et til barn. Ikke bare for familien, men også for det å ha søsken. De har veldig mye glede i hverandre, og de leker mye sammen. De krangler mye også, men de lærer stadig bedre å nøste opp i problemene seg imellom. Tror neppe et enebarn vil oppleve den type mestring i ung alder. 

Men det viktigste er jo at du har kapasitet til to barn. Har du ikke det, så vil det jo kanskje bli mer slit enn glede. 

Anonymkode: b67f9...273

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 5.7.2026 den 19.04):

Jeg synes jeg stadig leser om folk som får barn nr.2 (og selvfølgelig flere enn det) som sier at familien, energien, overskuddet og egentid raknet da nummer to kom. Jeg ønsker to barn, men livet med ett barn føles helt perfekt ut nå. Baby er 1 år. Vi har ikke mulighet for mye avlastning. Jeg er 40 og er mye alene med barnet pga jobben til mannen.

Er det noen her som angrer på å ha fått to barn? Som føler at de burde stoppet på ett barn?

Eller noen som tenker at det var bra de fikk to? At de heldigvis ikke stoppet etter første?

Vil gjerne høre om alle erfaringer.

Anonymkode: e5976...f0b

Jeg tror ikke dette er et valg man bør ta basert på andres erfaringer eller meninger. Alle familier har ulike forutsetninger, ulikt nettverk, ulik økonomi og ulik kapasitet. Vi har også veldig lite avlastning, og akkurat nå kjenner vi at vi har overskudd til ett barn. For oss er det viktig å være emosjonelt til stede og ha tid, tålmodighet og energi til barnet vårt. Personlig tenker jeg at det er bedre å være en god og tilstedeværende forelder for ett barn enn å få et barn til fordi man føler at man “burde”, og så oppleve at tiden og overskuddet ikke strekker til for begge.

Samtidig er det mange som får barn nummer to og opplever at det blir helt riktig for dem. Det viktigste er at valget passer deres familie, ikke hva andre mener er riktig.

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 5.7.2026 den 19.04):

Jeg synes jeg stadig leser om folk som får barn nr.2 (og selvfølgelig flere enn det) som sier at familien, energien, overskuddet og egentid raknet da nummer to kom. Jeg ønsker to barn, men livet med ett barn føles helt perfekt ut nå. Baby er 1 år. Vi har ikke mulighet for mye avlastning. Jeg er 40 og er mye alene med barnet pga jobben til mannen.

Er det noen her som angrer på å ha fått to barn? Som føler at de burde stoppet på ett barn?

Eller noen som tenker at det var bra de fikk to? At de heldigvis ikke stoppet etter første?

Vil gjerne høre om alle erfaringer.

Anonymkode: e5976...f0b

Angrer ikke, men nummer to er 19 år. 
Jeg tenker at du er for gammel for flere barn

Anonymkode: d752d...fcb

AnonymBruker
Skrevet

Vet ikke om jeg hadde tørt å fått barn når jeg var 40, mest pga at det da er større sjanse for at barnet får funksjonsnedsettelser. Og at det er større sjanse for tvillinger. Pluss at man har mindre overskudd som 40 åring, og hvis du blir syk så har ikke du avlastning. 

Jeg var enebarn lenge, og når jeg fikk mitt første søsken så var jeg såpass stor at jeg måtte ta meg av lillebroren når mamma fikk fødselsdepresjon.

Anonymkode: 057b1...d0f

  • Liker 1
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

Jeg fikk tre, men planen var to. Nummer tre var en overraskelse. Angrer ikke på noen. 

De er tre vakre unge damer nå.

Anonymkode: 9947d...bb4

AnonymBruker
Skrevet

Vi vurderte veldig om vi skulle stoppe etter ett barn. Og det på tross av at vi begge i utgangspunktet ønsket to. 
De første årene med ett barn var veldig slitsomme, og jeg hadde en slitsom graviditet også. 

Når første barnet begynte å bli litt mer selvstendig og sov mer hele netter, føltes det ganske behagelig. Og derfor føltes det også nesten utenkelig å "begynne på nytt". 

Men vi bestemte oss altså for å prøve likevel, og tenkte "det er nå eller aldri". Og at vi ikke kom til å bli mer motiverte for et barn til. 

Jeg kan ikke si jeg har angret. Og har ikke noen opplevelse av at mannen har angret heller. 

Joda, det var til tider slitsomt å være gravid og ha barn som hadde krav og behov samtidig. Men så var vi jo nettopp der at det barnet vi hadde var blitt relativt selvstendig og håndterbart. (Så mye som en 3 åring kan være.) 
 

Det tok ikke SÅ lang tid før barna faktisk kunne underholde hverandre litt, og ikke var så avhengige av å være sammen med oss voksne. 
Dessuten hjalp jo eldste til med yngste, i form av å hente ting til meg eller småsøskenet, eller ved å underholde så vi fikk gjort "kjedelige ting". 
Jeg merket også hvor mye rutiner og erfaring vi hadde fått av å allerede ha et barn. Noen ting gjorde vi mer naturlig med nr 2. Og mindre stress og usikkerhet hos oss foreldre, ga en mer rolig babytid. 
Der vi tilpasset verden for eldste, så måtte yngste bare henge på. 

Men ja, i perioder er det veldig slitsomt med to. Og det er absolutt en fordel å være to som kan løpe etter hvert sitt barn. Eller som kan dele på når den ene skriker og vekker den andre. Men det løser seg som regel uansett. Også når man ikke er to. 

Og det er jo perioder hvor ting er roligere, og barna klarer mer selv. I de periodene handler det nok mest om å ikke ha for høye ambisjoner. Barna trenger ikke masse vennebesøk (men noen), eller masse hektiske ferieturer med masse som skjer. De trenger ikke flere fritidsaktiviteter hver. Og barn overlever også om de spiser pizza, pasta og pølser innimellom. (Og ikke bare hjemmelaget mat laget fra bunnen på økologiske, selvdyrkede matvarer.) 

Det skal sies at vi hadde en periode der yngste var utrolig slitsom, og hvor vi voksne knapt sov, selv om vi var to. Men i det lange løp var det bare en kort periode på noen måneder. 
 

I ettertid har vi vært veldig glade for å ha to. Og vi ser at de har veldig glede av hverandre nå som de har blitt store og finner på ting sammen uten oss foreldre også. 

Anonymkode: 34659...d60

AnonymBruker
Skrevet

Jeg er i alle fall veldig glad vi stoppet på ett. Synes overgangen var 0-1 var veldig enkel egentlig. Siden vi var to voksne på ett barn så er vi flinke til å også dele oss, slik at den ene parter får egentid og samlet energi. Har ikke følt på noen reell utmattelse eller noe stress i hverdagen enn så lenge, og nå er hun snart 4 år.

Det at et barn til kan "velte lasset" er definitivt en av flere grunner til at vi ikke ville ha flere. Man vet jo aldri hvordan nummer 2 blir. Føler vi var såpass heldige med første at det ikke var verdt "risikoen". 🙈

Anonymkode: 10b1a...1aa

  • Liker 3
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

Vi fikk to samtidig, så jeg vet ikke hvordan det er å ha "bare" én. Jeg må innrømme at jeg har vært mye frustrert og fortvilt over å ikke føle at jeg klarte å ivareta begge barna med de samme behovene samtidig hele tiden i babyperioden. Men nå som de er blitt et par år, ser jeg at de har ufattelig mye glede av hverandre, og jeg er sikker på at når vi er over den verste kneika om et års tid, vil det bli mindre stress med to enn én. Vi ønsket oss i utgangspunktet enebarn.

Med tanke på at du slipper to babyer samtidig, vil jeg tro at du slipper "lettere" unna den frustrasjonen og fortvilelsen jeg hadde med to babyer alene i permisjonstiden. Og da tror jeg at jeg ville anbefalt det hvis du ønsker en til altså. Jeg er glad for å ha to av dem nå😊

Anonymkode: d17bf...2bc

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vi fikk to samtidig, så jeg vet ikke hvordan det er å ha "bare" én. Jeg må innrømme at jeg har vært mye frustrert og fortvilt over å ikke føle at jeg klarte å ivareta begge barna med de samme behovene samtidig hele tiden i babyperioden. Men nå som de er blitt et par år, ser jeg at de har ufattelig mye glede av hverandre, og jeg er sikker på at når vi er over den verste kneika om et års tid, vil det bli mindre stress med to enn én. Vi ønsket oss i utgangspunktet enebarn.

Med tanke på at du slipper to babyer samtidig, vil jeg tro at du slipper "lettere" unna den frustrasjonen og fortvilelsen jeg hadde med to babyer alene i permisjonstiden. Og da tror jeg at jeg ville anbefalt det hvis du ønsker en til altså. Jeg er glad for å ha to av dem nå😊

Anonymkode: d17bf...2bc

Hei, meg igjen her. Med dette vil jeg også si at husk på at nummer to kan også bli nummer tre😅 kan være lurt å ikke ta for gitt at man får én av gangen.

Anonymkode: d17bf...2bc

  • Liker 1
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 5.7.2026 den 19.45):

Det har stor betydning hvor lang tid det går mellom. Optimalt mellomrom mellom søsken er mellom 3 og 5 år. Da får foreldrene tid til hvert barn når de er små og det større barnet vil naturlig søke ut i verden, til vennskap osv når det neste barnet kommer.

Vi var tette og ble ikke ordentlige venner før vi var voksne. Hører mange tette sier det. Regner med at foreldrene ikke skjønner det, alltid, at det å være sammen med dem blir en veldig knapp ressurs som smøres tynt ut for veldig små barn. Man blir fort forventet å være «stor». 
 

Så bare det å ta seg tid mellom barna gjør mye, også for hvordan det oppleves for foreldrene. 

Anonymkode: 2d973...e08

Dette er det ikke noe fasit på! Jeg og mine søsken har den avstanden mellom oss, som du beskriver som perfekt. Men grunnet den store aldersforskjellen, så har ikke vi det nære forholdet.  Men vi har søskenbarn der det er 2 år mellom hvert barn, og de har et kjempegodt forhold. En venninne av meg har barn som er pseudotvillinger, 2 par med lik avstand mellom hver og de har alltid vært bestevenner, og i voksen alder.

Anonymkode: 24876...022

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Jeg har 3 barn, og er lei meg fordi jeg mest sannsynlig ikke får flere. 

Anonymkode: efe2b...476

AnonymBruker
Skrevet

Jeg har ett barn, og det har aldri vært aktuelt å få flere. Jeg er enebarn og har elsket det i hele min oppvekst og voksenlivet. Min mann har to søsken og har alltid ønsket at han var enebarn. Vår datter er nå voksen og har aldri gitt uttrykk for at hun savnet søsken, og nå som voksen uttrykker hun glede over å være enebarn.

Anonymkode: 1923c...327

  • Liker 3
  • Hjerte 2
  • Nyttig 1
Skrevet

Alle barna mine er helt fantastiske. Da jeg fikk nr 2 og måten barnet var på sa jeg st jeg kunne hatt 6 slike til (nei, jeg har ikke mange barn). 

Angret aldri på nr 2: nr 1 og 2 elsker hverandre, leker masse, har fått beskjed fra eldste at det er bra at jeg har flere, for ellers ville ikke eldste hatt noen å leke med hele tiden. Gir hverandre klemmer, ler masse sammen, sover sammen. 

Blir vanskeligere med 3 og stor nok bil, mange nok soverom, ikke nok hender, men er eldste gammel nok eller har man avlastning går ofte det godt også. 

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Nei, jeg angrer ikke, og kunne ikke tenkt meg et liv uten nr 2 😍 De er kun 24 måneder i mellom, og så klart var det slitsomt de første årene. Og herregud så mye krangling det var en periode, jeg holdt på å bli sprø! Men fine og rørende stunder var det helt fra start. Og fra ca 4 og 6 år løsnet det skikkelig, og de leker så mye og så fint sammen! De ler, prater og har skikkelig samtaler 🥰 så klart krangler de fremdeles, de er jo søsken. Men den perioden hvor det var så mye at jeg nesten klikket håper jeg er forbi for godt 😅

Husker da jeg hadde nummer 2 i magen, at jeg gråt noen tårer over at nr 1 måtte dele oss foreldre med en annen. Men tok ikke lang tid før han glemte at han hadde vært alenebarn og jeg ser jo i dag at hans søsken gir han mye glede.

Men man kjenner jo sin egen kapasitet! Og min kapasitet stopper definitivt på 2! Kunne aldri ha tenkt meg 3, det gir lykke for andre, for meg ville det blitt for mye.

Anonymkode: 170a3...deb

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har ett barn, og det har aldri vært aktuelt å få flere. Jeg er enebarn og har elsket det i hele min oppvekst og voksenlivet. Min mann har to søsken og har alltid ønsket at han var enebarn. Vår datter er nå voksen og har aldri gitt uttrykk for at hun savnet søsken, og nå som voksen uttrykker hun glede over å være enebarn.

Anonymkode: 1923c...327

Jeg har også ett barn og ville aldri hatt flere. Jeg har søsken, og vi hadde null glede av hverandre i oppveksten. Nå som voksne snakker vi sammen kanskje tre gang i året. Maks. Så jeg gadd ikke søsken til mitt barn når livet allerede var perfekt med den ene ungen.

Anonymkode: 9488f...db4

  • Liker 1
  • Hjerte 1
  • Nyttig 5
AnonymBruker
Skrevet

Jeg fikk mitt første og eneste barn da jeg var 30 og allerede før han kom så var planen å bli ettbarnsmor. Jeg skjønte fort etter fødselen at jeg ikke hadde hatt kapasitet og energi til flere og det å stoppe på én har jeg ikke angret et sekund på. Ro og fred hjemme og null søskenkonflikter. Nok tid til min ene gutt og nok tid til meg selv. Enebarn er sammen med andre barn på alle andre arenaer enn hjemme, så de gamle fordommene om ensomme enebarn kan man bare legge fra seg. Nå er han snart 16 og vi er fremdeles nære og har det veldig fint! 🩵 Har stor respekt for flerbarnsforeldre altså, men man må kjenne på hva man klarer selv. Å få barn etter 40 ville jeg aldri gjort; jeg har mye mindre overskudd nå enn for 16 år siden. Har sterilisert meg av den grunn. 

Anonymkode: d1aab...5d9

  • Liker 1
  • Hjerte 1
  • Nyttig 3

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...