Seksåring som sutrer og griner for absolutt alt

[AnonymBruker]

Jeg skriver nå i ren desperasjon, vi har en datter som nå nettopp har blitt seks år, hun er en veldig våken, smart og sosial person som elsker å leke med andre mennesker, hun er det sosiale limet i barnehagen og hun får mye skryt av hvor flink hun er i å se andre og styre leken på en fin og inkluderende måte.

MEN hjemme så eksisterer kun sutring og gråt, hun har vært sånn fra hun ble født, hun sov ikke første natta etter hun ble født, hun bare grein og etter det ble det verre, det var kolikk de fire første årene med minimum to timer ekstrem gråt hver eneste natt og oppvåkning to til ti ganger hver natt frem til hun ble fem, siste året så har søvnen blitt bedre og hun er oppe kankje bare en eller to netter i uka nå.

Nå er det slik at hver eneste ting vi gjør blir det sutring og grining. Standard er at underleppa henger og jeg makter ikke håndtere det. Hun tolker alt alltid i verste mening og tar alltid sorgen på forskudd og litt til.

En typisk morgen går slik, hun vekker seg selv med gråt. Så er det gråt for å kle på seg, så gråt for å spise frokost, så gråte for å pusse tenna, så gråt for å kle på seg osv.

Vi har vært hos terapeut, men da viser hun seg fra sin beste side og er en sprudlende blid jente som hun er i barnehagen og vi får melding om at dette vil hun vokse fra seg. 

Når vi har vært steder på besøk eller ute på aktiviteter så får vi tilbake med renter når vi kommer hjem, da er det som all sutring og gråt har bygget seg opp og ds går somregel resten av dagen til dårlig stemning , surmuling og surting. Samme er det om hun er på overnatting hos besteforeldre, kjempe blid og verdens beste seksåring men når hun kommer hjem så blir det et lite helvete.

Det betyr at vi i stor grad har sluttet å gjøre ting fordi uansett hva vi gjør. Uansett hvor gøy det var når vi var ute så får vi tilbake med renter etterpå og vi er så slitne. Humøret hennes snur også på et sekund og hun kan gå fra fin lek til å sitte å gråte eller henge med leppa om jeg bare snur på hodet, jeg føler at jeg lever på nåler og det sliter meg ut. Fordi jeg vet at vi er alltid et sekund unna grining uansett hva vi holder på.

Hun har aldri opplevd noe traume. Vi er en meget stabil familie på fire med stort vennenettverk både i nabolaget og lenger ut. Vi har fire sunne friske engasjerte besteforeldre rett i nærheten som hjelper til masse, Samboeren min jobber skift så jeg er mye alene med barna. Lillebror er en normal gutt på tre år som er en gledesspreder, selv om han er i sin treårstrass nå så er det peanøtter sammenlignet med storesøster.

Jeg er nå bekymret for henne og for meg og min samboer for vi klarer ikke gjøre dette bedre. Vi kan ha lange gode samtaler med datteren vår men så går det en dag eller to så er vi tilbake. Seneste var at hun gråt fordi hun er redd for å sove, vi hadde en god lang samtale om drømmer og mareritt, hun ble roet ned men dagen etter er alt glemt eller at hun har funnet noe annet å gråte for.

 

Dette innlegget var mest for å få litt sympati for det er så forbasket tungt, jeg ligger i senga mi og orker ikke reise meg opp, hun har nettopp grått seg i søvn for n-te gang, samboer er på jobb og jeg gruer meg så sinnsykt til ferien. Jeg er så sliten og vet at jeg kommer til å være mer sliten etter ferien.

Er det noen som har hatt lignende problemer hvor barnet har endt opp med å vokse det av seg og fått en normal ungdomstid og voksenliv? Jeg er så utrolig bekymret for at hun skal havne i psykiatrien eller lignende.

Anonymkode: 2a7a5...2d4

[AnonymBruker]

Har dere spurt henne hvorfor hun gråter så mye ?

Anonymkode: d4336...246

[AnonymBruker]

Dette høres så leit ut for barnet, stakkars jente. 

Anonymkode: 5ff91...b0f

[BeeKind]

Dette høres skikkelig vanskelig og vondt ut 💔❤️ har dessverre ingen råd, men føler virkelig med dere!!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har dere spurt henne hvorfor hun gråter så mye ?

Anonymkode: d4336...246

Ja, prøver ofte å prate oss igjennom det, det er eneste virkemiddel jeg har. Hun er ikke nok selvreflektert til å svare på det, men hun har vært sånn hele livet sitt og jeg merker at hun blir mer bevisst på det. Men det er forskjellige ting hver gang, enten at hun er redd for noe, at hun gruer seg til noe, eller bekymrer seg. Kan gå helt i kjelleren av ting som aldri har vært et problem før, som pasta til middag.

Det hjelper å roe henne ned ved å sitte sammen henne og prate, men hun kan finne nye ting å gråte for selv midt i samtalen. Det er som noe inni henne trekker henne til det headspacet.

Anonymkode: 8c428...3a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dette høres så leit ut for barnet, stakkars jente. 

Anonymkode: 5ff91...b0f

 

BeeKind skrev (2 minutter siden):

Dette høres skikkelig vanskelig og vondt ut 💔❤️ har dessverre ingen råd, men føler virkelig med dere!!

Takk, det er tungt for oss men det er tyngre for henne og jeg hadde håpet hun hadde vokst det av seg innen skolestart, men det ser ikke lovende ut.

Anonymkode: 8c428...3a5

[AprilLudgate]

Litt mye gnål fra meg om nevrodivergens i slike tråder, men:

Kan det tenkes hun maskerer mye på skole/sosialt og da knekker sammen kjapt hjemme med veldig store følelser?

Søvnproblematikk er og vanlig i den kategorien. 
 

Ei i nabolaget vårt var en skikkelig «grine konstant» uansett. Men hun tok og til tårene på skolen, på vei hjem, på lekeplassen - altså: det var helt krise. Men det fremstod ikke som noen skifter der slik jeg så det. Og hun var mer i «alt er urettferdig» modus.

Deres jente er jo en versjon i barnehage/skole, mens hun hjemme ikke har filteret. Og når søvnen var krise i tillegg tyder jo det i retning av noe.

Hvordan er hun ellers med eksekutive funksjoner hjemme? Går overganger greit, blir det meltdown raskt av noe gjentakende? 
 

Hun sliter ikke med noe motorisk som kan tyde på smerter? 

Endret 27. juni av AprilLudgate

[AnonymBruker]

Kanskje hun maskerer og blir ekstremt sliten og overstimulert. Og da tar hun det ut der hun er tryggest og på de hun er trygg på. Og hun er en i stor overgang nå, mye skjer i kroppen og hodet. Hun skal slutte i barnehagen og mye forandrer seg. Mange reagerer rundt skolestart og utover høsten. Min egen sønn var et mareritt den vinteren. Han roet seg utpå våren engang 😂

Anonymkode: d8e5b...5e9

[AnonymBruker]

Jeg har aldri, og da mener jeg faktisk ALDRI, tillatt sutring. 
 

Smerte? Greit. Lei seg? Greit. Sint? Greit. 
 

Sutring? Nei. Nei nei nei. 
 

Jeg svarer ikke på det, jeg forstår det ikke, sier at sutring er uaktuelt, han får bruke ordene sine. 
 

Sønnen min hadde, heldigvis, raskt godt språk så vi hadde lite meltdowns pga språkbarrierer. Men han prøvde seg på sutring maaaange ganger. Men jeg var beinhard på det. 
 

Tok han seg i det og spurte på en ordentlig måte/fjernet sutringen var jeg også villig til å gi han viljen sin mye oftere. 
 

Men å VEKKE MEG med å sutre? Ikke faen. Helt uaktuell oppførsel. 

 

Jeg forstår godt at du og samboeren er på randen av breakdown. Seks år med sutring!!!! Jeg unner dere en god ferie, absolutt, men den blir ikke god før jenta deres lærer seg at sutring ikke lenger fungerer. Og det er på høy tid å lære henne. 

Anonymkode: f7646...c74

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (1 minutt siden):

Litt mye gnål fra meg om nevrodivergens i slike tråder, men:

Kan det tenkes hun maskerer mye på skole/sosialt og da knekker sammen kjapt hjemme med veldig store følelser?

Søvnproblematikk er og vanlig i den kategorien. 
 

Ei i nabolaget vårt var en skikkelig «grine konstant» uansett. Men hun tok og til tårene på skolen, på vei hjem, på lekeplassen - altså: det var helt krise. Men det fremstod ikke som noen skifter der slik jeg så det. Og hun var mer i «alt er urettferdig» modus.

Deres jente er jo en versjon i barnehage/skole, mens hun hjemme ikke har filteret. Og når søvnen var krise i tillegg tyder jo det i retning av noe.

Hvordan er hun ellers med eksekutive funksjoner hjemme? Går overganger greit, blir det meltdown raskt av noe gjentakende? 

Måtte google eksekutive funksjoner, hun elsker nye ting, fra nye steder og møte nye folk og venner, hun går rett bort til andre barn hun ikke kjenner og blir venn med en gang.

Hun er meget skarp og har laserfokus, har kontroll på alle leker og alle klesplagg til enhver tid både sitt eget og andre sitt. 

Meltdowns er ikke helt riktig for hun er ikke utagerende, hun er aldri sinna eller voldelig, det er mer som hun faller innover i et hull av melankoli og sorg. 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Kanskje hun maskerer og blir ekstremt sliten og overstimulert. Og da tar hun det ut der hun er tryggest og på de hun er trygg på. Og hun er en i stor overgang nå, mye skjer i kroppen og hodet. Hun skal slutte i barnehagen og mye forandrer seg. Mange reagerer rundt skolestart og utover høsten. Min egen sønn var et mareritt den vinteren. Han roet seg utpå våren engang 😂

Anonymkode: d8e5b...5e9

Dette med skolestart er en stor greie og hun er veldig spent på en positiv måte, hun er veldig skoleklar, det er ikke noe mer gråt enn hva det har vært før og gir ikke nevnt noe at hun gruer seg til skolen, hun snakker mye om at hun gleder seg til å se de som sluttet i barnehagen i fjor og skal begynne i andreklasse nå.

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har aldri, og da mener jeg faktisk ALDRI, tillatt sutring. 
 

Smerte? Greit. Lei seg? Greit. Sint? Greit. 
 

Sutring? Nei. Nei nei nei. 
 

Jeg svarer ikke på det, jeg forstår det ikke, sier at sutring er uaktuelt, han får bruke ordene sine. 
 

Sønnen min hadde, heldigvis, raskt godt språk så vi hadde lite meltdowns pga språkbarrierer. Men han prøvde seg på sutring maaaange ganger. Men jeg var beinhard på det. 
 

Tok han seg i det og spurte på en ordentlig måte/fjernet sutringen var jeg også villig til å gi han viljen sin mye oftere. 
 

Men å VEKKE MEG med å sutre? Ikke faen. Helt uaktuell oppførsel. 

 

Jeg forstår godt at du og samboeren er på randen av breakdown. Seks år med sutring!!!! Jeg unner dere en god ferie, absolutt, men den blir ikke god før jenta deres lærer seg at sutring ikke lenger fungerer. Og det er på høy tid å lære henne. 

Anonymkode: f7646...c74

Vi prøver i størst mulig grad å ikke anerkjenne sutringa, men det er vanskelig når det er mesteparten av tiden og mange ganger hver eneste dag. Det fungerer helt utmerket på lillebror, han holder vi greit i tømmene.

Anonymkode: 8c428...3a5

[AnonymBruker]

Jeg tenker familierådgivningskontor og samtale 

Anonymkode: 6fbe6...c96

[AnonymBruker]

Det må være utrolig slitsomt. Dere går helt sikkert på tomgang! Jeg har ikke råd, dessverre bare dypeste medfølelse ❤️

Anonymkode: 169e2...81e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg har aldri, og da mener jeg faktisk ALDRI, tillatt sutring. 
 

Smerte? Greit. Lei seg? Greit. Sint? Greit. 
 

Sutring? Nei. Nei nei nei. 
 

Jeg svarer ikke på det, jeg forstår det ikke, sier at sutring er uaktuelt, han får bruke ordene sine. 
 

Sønnen min hadde, heldigvis, raskt godt språk så vi hadde lite meltdowns pga språkbarrierer. Men han prøvde seg på sutring maaaange ganger. Men jeg var beinhard på det. 
 

Tok han seg i det og spurte på en ordentlig måte/fjernet sutringen var jeg også villig til å gi han viljen sin mye oftere. 
 

Men å VEKKE MEG med å sutre? Ikke faen. Helt uaktuell oppførsel. 

 

Jeg forstår godt at du og samboeren er på randen av breakdown. Seks år med sutring!!!! Jeg unner dere en god ferie, absolutt, men den blir ikke god før jenta deres lærer seg at sutring ikke lenger fungerer. Og det er på høy tid å lære henne. 

Anonymkode: f7646...c74

Du har ett barn?

Det er så lett å være verdensmester når du ikke har erfaringer. TS lever i en helt annen situasjon enn deg, det er helt tydelig. Jeg har mange barn, begge kjønn, og det er uten tvil forskjell på barn, som det er forskjell på alle mennesker. Du tror at du er flink, mest sannsynlig er du bare heldig.

Anonymkode: bd396...ded

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg har aldri, og da mener jeg faktisk ALDRI, tillatt sutring. 
 

Smerte? Greit. Lei seg? Greit. Sint? Greit. 
 

Sutring? Nei. Nei nei nei. 
 

Jeg svarer ikke på det, jeg forstår det ikke, sier at sutring er uaktuelt, han får bruke ordene sine. 
 

Sønnen min hadde, heldigvis, raskt godt språk så vi hadde lite meltdowns pga språkbarrierer. Men han prøvde seg på sutring maaaange ganger. Men jeg var beinhard på det. 
 

Tok han seg i det og spurte på en ordentlig måte/fjernet sutringen var jeg også villig til å gi han viljen sin mye oftere. 
 

Men å VEKKE MEG med å sutre? Ikke faen. Helt uaktuell oppførsel. 

 

Jeg forstår godt at du og samboeren er på randen av breakdown. Seks år med sutring!!!! Jeg unner dere en god ferie, absolutt, men den blir ikke god før jenta deres lærer seg at sutring ikke lenger fungerer. Og det er på høy tid å lære henne. 

Anonymkode: f7646...c74

Heldig at ikke noe barn som trenger å klage er vokst opp hos deg da. 

Anonymkode: 3a39b...169

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Måtte google eksekutive funksjoner, hun elsker nye ting, fra nye steder og møte nye folk og venner, hun går rett bort til andre barn hun ikke kjenner og blir venn med en gang.

Hun er meget skarp og har laserfokus, har kontroll på alle leker og alle klesplagg til enhver tid både sitt eget og andre sitt. 

Meltdowns er ikke helt riktig for hun er ikke utagerende, hun er aldri sinna eller voldelig, det er mer som hun faller innover i et hull av melankoli og sorg. 

Dette med skolestart er en stor greie og hun er veldig spent på en positiv måte, hun er veldig skoleklar, det er ikke noe mer gråt enn hva det har vært før og gir ikke nevnt noe at hun gruer seg til skolen, hun snakker mye om at hun gleder seg til å se de som sluttet i barnehagen i fjor og skal begynne i andreklasse nå.

Vi prøver i størst mulig grad å ikke anerkjenne sutringa, men det er vanskelig når det er mesteparten av tiden og mange ganger hver eneste dag. Det fungerer helt utmerket på lillebror, han holder vi greit i tømmene.

Anonymkode: 8c428...3a5

Min bror som har Asperger var sånn halve barndommen. Vi visste ikke at han var på spekteret, han ble først utredet som voksen. 

Anonymkode: 9aa34...e43

[mamanodrama]

Jeg tenker også autisme. Uansett om hun ikke har diagnose høres det ut som hun kan ha god nytte av barnepsykolog. 

[AnonymBruker]

Dette høres utrolig slitsomt ut for dere alle, og litt spesielt? Siden det har vart siden fødsel.

Ammet du fra start, mme eller kombinasjon?

Med tanke på kolikk over så lang tid tenker jeg med en gang noe mage-tarm relatert.

Kumelkallergi/intoleranse? Andre allergener? Vet om flere «grinete» barn som blir som et nytt menneske uten det som trigger tarmen

Anonymkode: 48a95...524

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Dette høres utrolig slitsomt ut for dere alle, og litt spesielt? Siden det har vart siden fødsel.

Ammet du fra start, mme eller kombinasjon?

Med tanke på kolikk over så lang tid tenker jeg med en gang noe mage-tarm relatert.

Kumelkallergi/intoleranse? Andre allergener? Vet om flere «grinete» barn som blir som et nytt menneske uten det som trigger tarmen

Anonymkode: 48a95...524

Ammet til hun var to år, vi har spekulert i ettertid at hun kunne hatt reflux eller noe, men det hadde uansett gått over nå, hun er ikke spesielt kresen og spiser greit til en seksåring. Ser aktivt etter ting som kan være medvirkende eller årsaken til at ting bedre eller verre, men har aldri funnet noe hun reagerer på av mat. Er mer andre veien om hun er sulten så klarer hun ikke holde igjen følelsene sine. Er egentlig bare sult eller om hun er sliten at det blir værre. 

Anonymkode: 8c428...3a5

[AnonymBruker]

mamanodrama skrev (15 minutter siden):

Jeg tenker også autisme. Uansett om hun ikke har diagnose høres det ut som hun kan ha god nytte av barnepsykolog. 

Vi har prøvd å lufte dette med hun på helsestasjonen, men det er ingen klassiske symptomer så det blir avfeid med en gang.

Anonymkode: 8c428...3a5

[AnonymBruker]

Vis dere ikke har fått noe hjelp enda dere kan forklare ting tydelig fra hverdags livet og jenta maskerer eller skjuler det rundt andre. 
Å vis det stemmer at hun er høyt fungerende men på autisme spekteret eller lignende så vil hun fremdeles være utslitt å lett trigget over mye forskjellig hjemme. Et ungt barn uten kunnskap og veiledning til hvorfor dette skjer og dermed ingen verktøy til å kunne si i fra når hun kanskje egentlig trenger pause,  med hva hennes hode må ta til seg av inntrykk. Vil jo selvfølgelig ha mye lettere for å tippe over når de er hjemme der ting er mye mer trygt. 

Så nå vet jeg ikke om det er innenfor, men du kunne jo ha vurdert å ta noen video/lyd opptak på telefon av hendelser der du vet det kommer til å "tikke over snart" siden det virker jo som at dere ikke blir trodd på hvordan det er på hjemmebane. Å ta det frem med KUN lege/BUP / lignende instanser. Da dette er jo for at hun og dere skal få riktig hjelp i utgangspunktet. 

Anonymkode: 84db2...ee2