Seksåring som sutrer og griner for absolutt alt

[mamanodrama]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vi har prøvd å lufte dette med hun på helsestasjonen, men det er ingen klassiske symptomer så det blir avfeid med en gang.

Anonymkode: 8c428...3a5

Fordi hun er jente og det fortsatt er stor mangel på kunnskap om autisme og spesielt hos jenter også i helsevesenet. Jeg har autisme og barn med det og jeg synes det høres veldig ut som det burde sjekkes.

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (49 minutter siden):

Litt mye gnål fra meg om nevrodivergens i slike tråder, men:

Kan det tenkes hun maskerer mye på skole/sosialt og da knekker sammen kjapt hjemme med veldig store følelser?

Søvnproblematikk er og vanlig i den kategorien. 
 

Ei i nabolaget vårt var en skikkelig «grine konstant» uansett. Men hun tok og til tårene på skolen, på vei hjem, på lekeplassen - altså: det var helt krise. Men det fremstod ikke som noen skifter der slik jeg så det. Og hun var mer i «alt er urettferdig» modus.

Deres jente er jo en versjon i barnehage/skole, mens hun hjemme ikke har filteret. Og når søvnen var krise i tillegg tyder jo det i retning av noe.

Hvordan er hun ellers med eksekutive funksjoner hjemme? Går overganger greit, blir det meltdown raskt av noe gjentakende? 
 

Hun sliter ikke med noe motorisk som kan tyde på smerter? 

Jeg har autisme og tenkte akkurat det samme, men jeg vet jo selvfølgelig ikke. 

Minner litt om datteren vår. Hun fungerer tilsynelatende fint ute og faller sammen i sinne, sutring, syting og gråt hjemme eller med nær familie som besteforeldre osv, om enn ikke like ille som din. Hun har ingen diagnose, men vi blir ikke overrasket om det dukker opp noe seinere. 

Anonymkode: 7ca49...8fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg skriver nå i ren desperasjon, vi har en datter som nå nettopp har blitt seks år, hun er en veldig våken, smart og sosial person som elsker å leke med andre mennesker, hun er det sosiale limet i barnehagen og hun får mye skryt av hvor flink hun er i å se andre og styre leken på en fin og inkluderende måte.

MEN hjemme så eksisterer kun sutring og gråt, hun har vært sånn fra hun ble født, hun sov ikke første natta etter hun ble født, hun bare grein og etter det ble det verre, det var kolikk de fire første årene med minimum to timer ekstrem gråt hver eneste natt og oppvåkning to til ti ganger hver natt frem til hun ble fem, siste året så har søvnen blitt bedre og hun er oppe kankje bare en eller to netter i uka nå.

Nå er det slik at hver eneste ting vi gjør blir det sutring og grining. Standard er at underleppa henger og jeg makter ikke håndtere det. Hun tolker alt alltid i verste mening og tar alltid sorgen på forskudd og litt til.

En typisk morgen går slik, hun vekker seg selv med gråt. Så er det gråt for å kle på seg, så gråt for å spise frokost, så gråte for å pusse tenna, så gråt for å kle på seg osv.

Vi har vært hos terapeut, men da viser hun seg fra sin beste side og er en sprudlende blid jente som hun er i barnehagen og vi får melding om at dette vil hun vokse fra seg. 

Når vi har vært steder på besøk eller ute på aktiviteter så får vi tilbake med renter når vi kommer hjem, da er det som all sutring og gråt har bygget seg opp og ds går somregel resten av dagen til dårlig stemning , surmuling og surting. Samme er det om hun er på overnatting hos besteforeldre, kjempe blid og verdens beste seksåring men når hun kommer hjem så blir det et lite helvete.

Det betyr at vi i stor grad har sluttet å gjøre ting fordi uansett hva vi gjør. Uansett hvor gøy det var når vi var ute så får vi tilbake med renter etterpå og vi er så slitne. Humøret hennes snur også på et sekund og hun kan gå fra fin lek til å sitte å gråte eller henge med leppa om jeg bare snur på hodet, jeg føler at jeg lever på nåler og det sliter meg ut. Fordi jeg vet at vi er alltid et sekund unna grining uansett hva vi holder på.

Hun har aldri opplevd noe traume. Vi er en meget stabil familie på fire med stort vennenettverk både i nabolaget og lenger ut. Vi har fire sunne friske engasjerte besteforeldre rett i nærheten som hjelper til masse, Samboeren min jobber skift så jeg er mye alene med barna. Lillebror er en normal gutt på tre år som er en gledesspreder, selv om han er i sin treårstrass nå så er det peanøtter sammenlignet med storesøster.

Jeg er nå bekymret for henne og for meg og min samboer for vi klarer ikke gjøre dette bedre. Vi kan ha lange gode samtaler med datteren vår men så går det en dag eller to så er vi tilbake. Seneste var at hun gråt fordi hun er redd for å sove, vi hadde en god lang samtale om drømmer og mareritt, hun ble roet ned men dagen etter er alt glemt eller at hun har funnet noe annet å gråte for.

 

Dette innlegget var mest for å få litt sympati for det er så forbasket tungt, jeg ligger i senga mi og orker ikke reise meg opp, hun har nettopp grått seg i søvn for n-te gang, samboer er på jobb og jeg gruer meg så sinnsykt til ferien. Jeg er så sliten og vet at jeg kommer til å være mer sliten etter ferien.

Er det noen som har hatt lignende problemer hvor barnet har endt opp med å vokse det av seg og fått en normal ungdomstid og voksenliv? Jeg er så utrolig bekymret for at hun skal havne i psykiatrien eller lignende.

Anonymkode: 2a7a5...2d4

Kumne nesten trodd du skrev om min stedatter. Men hun er voksen.

Det var sutring konstant og hjelpes løs, sutre om å må ha på sko, og skoene lå rett siden av. Surting når det ble spurt om å se på film etc.  Være på lekeparker etc. Hylgriner fordi drt var en dårlig dag,  altid ett eller annet feil, om.det så var kun en ting, var det nok.

Hun er nå voksen, og jeg virkelig ante det ikke. Hun hadde adhd og overfølsom. 

Iht grining så når hun var ca 6 år. Bestemte jeg meg for å ikke forstå noe som gikk på surveprat. Og oppfordret til å snakke med vanlig stemme. Det fungerte å si at jeg forsto bedre med den ztemmen. Det fungerte supert

Anonymkode: 946d6...193

[AnonymBruker]

Kan det være at hun er en som rett og slett gråter ut følelsene sine? At gråt er kroppens foretrukne måte å ventilere og bearbeide følelser (og for mange inntrykk) på? Jeg så en video på TikTok for noen år siden, om en mann som beskrev sin ene niese som "emotional crier", og jeg syns han beskriver det veldig godt. Han nevnte flere varianter også, som "angry crier" og en til jeg ikke husker. Jeg kjenner meg veldig igjen i dette med emosjonell gråt, jeg har alltid tatt lett til tårene. Den ene broren min kjenner igjen kona si i det samme. (Både jeg og min svigerinne har adhd da, men akkurat dette med gråt som reguleringsmåte er nok et personlighetstrekk, tror jeg.) Frustrerte tårer, slitne tårer, overstimulert gråt, lettede tårer, takknemlige tårer, såret gråt, redd gråt, rørte tårer, sørgende tårer ... Jo mer trøtt og/eller sliten eller hormonell jeg er, jo løsere sitter gråten. Jeg bruker å fleipe med at jeg blir som en overtrøtt toåring (griner så fort noe ikke går sånn jeg hadde tenkt). Som oftest føler jeg meg bedre etterpå. Å holde gråten inne kan gjøre at jeg reagerer sterkere en gang senere, og ikke klarer å stoppe det. Søsteren min er en "sinna-gråter", hun gråter når hun er sint. Tårene triller og hun gråter til hun nesten spyr. Hun vet at det fremstår hysterisk og dramatisk, men hun klarer virkelig ikke å kontrollere det(og hun har prøvd).

 

Det skal sies at jeg ikke lenger gråter for "hver minste ting", på samme måte/like ofte som da jeg var lita. (Så hvis hun er som meg, så går det seg litt til med alderen, hun kommer ikke til å gråte/sutre for alt til hun blir førti🙈)Og jeg husker ikke om det var så ofte som jenta i hi, jeg tror egentlig ikke helt det. Men jeg kjenner meg litt igjen i henne likevel.

Anonymkode: 99ca1...996

[AnonymBruker]

mamanodrama skrev (50 minutter siden):

Jeg tenker også autisme. Uansett om hun ikke har diagnose høres det ut som hun kan ha god nytte av barnepsykolog. 

Dere må slutte å kaste ut diagnoser 

Anonymkode: 2ab69...00d

[AnonymBruker]

Dette høres forferdelig tungt ut for dere alle. Har dessverre ikke andre råd enn det dere allerede har gjort. Jeg håper dette er noe hun vokser fra seg. Kanskje hun blir overstimulert av å være blant folk, og så slipper alt når hun kommer hjem fordi hun har "maskert" seg fra sutringen når hun er blant folk? Ikke at det hjelper noe, men jeg tenker at det kanskje er noe der. Jeg ønsker dere lykke til, jeg håper dette går over snart. Høres umenneskelig slitsomt ut.

Anonymkode: b20d1...5a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Dere må slutte å kaste ut diagnoser 

Anonymkode: 2ab69...00d

Hvorfor det? Når folk med erfaring sier at det kan minne om det så er det jo fint at det blir nevnt. Utrolig viktig å få hjelp, og om det er en diagnose så endrer det måten hun blir sett på og forstått på.

Anonymkode: 65769...aae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har aldri, og da mener jeg faktisk ALDRI, tillatt sutring. 
 

Smerte? Greit. Lei seg? Greit. Sint? Greit. 
 

Sutring? Nei. Nei nei nei. 
 

Jeg svarer ikke på det, jeg forstår det ikke, sier at sutring er uaktuelt, han får bruke ordene sine. 
 

Sønnen min hadde, heldigvis, raskt godt språk så vi hadde lite meltdowns pga språkbarrierer. Men han prøvde seg på sutring maaaange ganger. Men jeg var beinhard på det. 
 

Tok han seg i det og spurte på en ordentlig måte/fjernet sutringen var jeg også villig til å gi han viljen sin mye oftere. 
 

Men å VEKKE MEG med å sutre? Ikke faen. Helt uaktuell oppførsel. 

 

Jeg forstår godt at du og samboeren er på randen av breakdown. Seks år med sutring!!!! Jeg unner dere en god ferie, absolutt, men den blir ikke god før jenta deres lærer seg at sutring ikke lenger fungerer. Og det er på høy tid å lære henne. 

Anonymkode: f7646...c74

Wow, det var jo også noe.

Anonymkode: d8e5b...5e9

[Brukerano]

Jeg vil si at dette høres veldig ut som meg selv, jeg fikk autisme diagnose i voksen alder. Jeg var aldri utagerende mot andre. Men alene hadde jeg meltdowns der jeg skadet meg selv. Jeg har alltid vært mye lei meg. Slitt mye med søvn. Og sliter med søvnen i dag også. Lite hjelp å få mot mareritt. Jeg har så ekstremt livlige drømmer, så noen ganger er det vanskelig å skille ekte og drøm. 
 

jeg tenker datteren deres er på spekteret. Les deg opp på autisme og jenter. Også prøv å tilrettelegg for henne på best mulig måte. 

[AnonymBruker]

Du skriver i hovedinnlegget ditt at hun aldri har opplevd noe traume. Jeg vil bare minne om at det vet du strengt talt ikke. Du nevner barnehage, en forelder til og fire besteforeldre, så det betyr at du ikke er tilstede hvert minutt av livet hennes. Mye kan ha skjedd eller skje uten at du aner noe som helst om det. Jeg vet opplagt ikke om hun har opplevd noe traume eller ikke, men du kan ikke vite det sikkert du heller. 

Mange snakker om maskering og autisme her i tråden. Jeg har mye erfaring med autisme og er enig i at det er en ting som bør vurderes. Men det finnes andre grunner til å maskere, og traumer er en av de.

Jeg opplevde ting ikke noe barn skal måtte oppleve fra jeg var bitteliten og maskerte til jeg var 35 og knakk fullstendig sammen. Jeg var som din datter på utsida. Sår, trist, gråtete, sutrete, innimellom nesten apatisk og full av sorg og jeg vil nesten si utmattelse. Jeg greide å maskere fullstendig utenfor hjemmet og ble oppfattet som glad og positiv av alle der, inkludert når jeg var hos overgriperen min. Men jeg var så sliten, så redd og så trist og ett eller annet sted måtte det ut, og det ble på det stedet aom var tryggest for meg: hjemme hos mamma og pappa.

På innsida av meg var alt kaos. Redsel, smerte, sorg, tristhet, selvmordstanker og skam i skjønn forening. Jeg forsto ingenting av det selv før jeg ble mye eldre, jeg koblet det aldri til overgrepene jeg opplevde. Jeg visste det det som skjedde var feil og vondt og skummelt og ikke minst en hemmelighet jeg ikke skulle fortelle noen om, men jeg koblet aldri at min daglige redsel eller tristhet hang sammen med redselen eller tristheten jeg opplevde i forbindelse med overgrepene, eller at min alltoppslukende skam kom av at han fortalte meg hvor skitten og ekkel jeg var. Kaoset på innsida av meg og de vonde følelsene fra traumene var rett og slett to helt forskjellige ting i hodet mitt og det var en hel mur mellom dem. 

Likevel forsto jeg at jeg var annerledes. At ikke andre barn følte det sånn og at jeg var forventet å oppføre meg som alle andre. Så jeg husker allerede fra lenge før skolestart å bruke timesvis på å studere andre barn, både i virkeligheten og på TV. Jeg så på når de smilte, hvordan de smilte, hvordan de svarte på spørsmål, hvordan de tilnærmet seg andre barn og hva de var opptatt av. Hvordan de ba om ting, hva som gjorde dem glad og hvordan de kunne huske høyt eller møte store hunder uten å bli redd, og ikke minst i hvilke situasjoner de fikk lov å gråte uten at voksne reagerte negativt. Og så øvde jeg meg. Jeg tegnet barn med ulike ansiktsuttrykk, øvde meg på å smile foran speilet og øvde meg på å si ting på riktig måte når jeg var alene. Og jeg ble god på det; ingenting jeg gjorde utenfor hjemmet var autentisk. Jeg omskapte meg selv til en blåkopi av andre barn og det lurte alle og ingen ante at alt var tomt og svart og kaotisk på innsida.

Men når jeg kom hjem var jeg så utslitt at hele maska sprakk og alt kom til overflaten. Jeg gråt av alt mulig, ble såret av selv den minste ting og sutret over feil farge på vottene mine og at det var for mye sukker på grøten. Jeg mistet kontrollen hjemme, men jeg fortalte likevel aldri hva som skjedde. Det var den ene tingen jeg hadde stålkontroll på også hjemme, men ellers var alt galt. Hele tida og for alt og ingenting, enda litt til også hvis det var mulig. Alt av smerte og sorg og angst og skam skulle ut på de timene jeg hadde fram til neste gang jeg skulle i barnehagen eller være med bestemor på skitur. Og siden det vondeste av det vonde var superhemmelig og jeg heller ikke forsto at det var det som gjorde meg så trist så blødde alle disse negative følelsene ut i alt som skjedde hjemme, også når vi gjorde noe objektivt sett veldig morsomt eller spiste lørdagsgodt eller åpnet gaver på julaften. Det må ha vært ekstremt slitsomt for foreldrene mine og ikke minst for søsknene mine, men det var mest slitsomt for meg, tror jeg. Jeg var så sliten. Så utrolig, utrolig sliten langt inn sjela. Jeg beskriver det som tristhet og smerte osv, men først og fremst var jeg sliten. Sliten av alt, helt ferdig og klar for å gi opp. Bare legge meg ned og aldri reise meg igjen. I den ortopediske verden er det noe som heter tretthetsbrudd. Slitasje over lang tid som til slutt gir et brudd. Det var der jeg var. 

Som allerede sagt kan jeg jo ikke vite hva din datter har opplevd og ikke. Men akkurat som jeg synes det du beskriver har såpass mange trekk som minner om autisme til at det bør sjekkes ut, syns jeg det du beskriver også ligner på et barn som maskerer traumer utenfor hjemmet og så knekker når det kommer hjem. Så jeg syns du/dere bør ha det i bakhodet framover med mindre dere finner en annen forklaring på ting. For det som er helt sikkert er at du ikke vet 100% sikkert om hun har opplevd eller opplever noe traumatisk og det er veldig farlig å tro at det er noe du vet når du faktisk ikke gjør det. Og det trenger jo ikke å være overgrep selv om det var hva som traumatiserte meg. Det kan være andre typer vold, mobbing fra andre barn, noe skummelt hun har opplevd rent kroppslig, et kjempestort monster under senga, en stor skummel hund som knurrer på henne når hun leker ute, religiøse skremmehistorier, noe hun har sett på TV enten uten lov eller som hun har misforstått eller at hun har hørt dere snakke om prisveksten og sagt dere snart ikke har råd til å handle mat engang. Det kan være hva som helst, stort eller relativt lite, men barn er også små og selv relativt små ting kan bli veldig, veldig store for dem.

Anonymkode: 5afd7...78a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Du skriver i hovedinnlegget ditt at hun aldri har opplevd noe traume. Jeg vil bare minne om at det vet du strengt talt ikke. Du nevner barnehage, en forelder til og fire besteforeldre, så det betyr at du ikke er tilstede hvert minutt av livet hennes. Mye kan ha skjedd eller skje uten at du aner noe som helst om det. Jeg vet opplagt ikke om hun har opplevd noe traume eller ikke, men du kan ikke vite det sikkert du heller. 

Mange snakker om maskering og autisme her i tråden. Jeg har mye erfaring med autisme og er enig i at det er en ting som bør vurderes. Men det finnes andre grunner til å maskere, og traumer er en av de.

Jeg opplevde ting ikke noe barn skal måtte oppleve fra jeg var bitteliten og maskerte til jeg var 35 og knakk fullstendig sammen. Jeg var som din datter på utsida. Sår, trist, gråtete, sutrete, innimellom nesten apatisk og full av sorg og jeg vil nesten si utmattelse. Jeg greide å maskere fullstendig utenfor hjemmet og ble oppfattet som glad og positiv av alle der, inkludert når jeg var hos overgriperen min. Men jeg var så sliten, så redd og så trist og ett eller annet sted måtte det ut, og det ble på det stedet aom var tryggest for meg: hjemme hos mamma og pappa.

På innsida av meg var alt kaos. Redsel, smerte, sorg, tristhet, selvmordstanker og skam i skjønn forening. Jeg forsto ingenting av det selv før jeg ble mye eldre, jeg koblet det aldri til overgrepene jeg opplevde. Jeg visste det det som skjedde var feil og vondt og skummelt og ikke minst en hemmelighet jeg ikke skulle fortelle noen om, men jeg koblet aldri at min daglige redsel eller tristhet hang sammen med redselen eller tristheten jeg opplevde i forbindelse med overgrepene, eller at min alltoppslukende skam kom av at han fortalte meg hvor skitten og ekkel jeg var. Kaoset på innsida av meg og de vonde følelsene fra traumene var rett og slett to helt forskjellige ting i hodet mitt og det var en hel mur mellom dem. 

Likevel forsto jeg at jeg var annerledes. At ikke andre barn følte det sånn og at jeg var forventet å oppføre meg som alle andre. Så jeg husker allerede fra lenge før skolestart å bruke timesvis på å studere andre barn, både i virkeligheten og på TV. Jeg så på når de smilte, hvordan de smilte, hvordan de svarte på spørsmål, hvordan de tilnærmet seg andre barn og hva de var opptatt av. Hvordan de ba om ting, hva som gjorde dem glad og hvordan de kunne huske høyt eller møte store hunder uten å bli redd, og ikke minst i hvilke situasjoner de fikk lov å gråte uten at voksne reagerte negativt. Og så øvde jeg meg. Jeg tegnet barn med ulike ansiktsuttrykk, øvde meg på å smile foran speilet og øvde meg på å si ting på riktig måte når jeg var alene. Og jeg ble god på det; ingenting jeg gjorde utenfor hjemmet var autentisk. Jeg omskapte meg selv til en blåkopi av andre barn og det lurte alle og ingen ante at alt var tomt og svart og kaotisk på innsida.

Men når jeg kom hjem var jeg så utslitt at hele maska sprakk og alt kom til overflaten. Jeg gråt av alt mulig, ble såret av selv den minste ting og sutret over feil farge på vottene mine og at det var for mye sukker på grøten. Jeg mistet kontrollen hjemme, men jeg fortalte likevel aldri hva som skjedde. Det var den ene tingen jeg hadde stålkontroll på også hjemme, men ellers var alt galt. Hele tida og for alt og ingenting, enda litt til også hvis det var mulig. Alt av smerte og sorg og angst og skam skulle ut på de timene jeg hadde fram til neste gang jeg skulle i barnehagen eller være med bestemor på skitur. Og siden det vondeste av det vonde var superhemmelig og jeg heller ikke forsto at det var det som gjorde meg så trist så blødde alle disse negative følelsene ut i alt som skjedde hjemme, også når vi gjorde noe objektivt sett veldig morsomt eller spiste lørdagsgodt eller åpnet gaver på julaften. Det må ha vært ekstremt slitsomt for foreldrene mine og ikke minst for søsknene mine, men det var mest slitsomt for meg, tror jeg. Jeg var så sliten. Så utrolig, utrolig sliten langt inn sjela. Jeg beskriver det som tristhet og smerte osv, men først og fremst var jeg sliten. Sliten av alt, helt ferdig og klar for å gi opp. Bare legge meg ned og aldri reise meg igjen. I den ortopediske verden er det noe som heter tretthetsbrudd. Slitasje over lang tid som til slutt gir et brudd. Det var der jeg var. 

Som allerede sagt kan jeg jo ikke vite hva din datter har opplevd og ikke. Men akkurat som jeg synes det du beskriver har såpass mange trekk som minner om autisme til at det bør sjekkes ut, syns jeg det du beskriver også ligner på et barn som maskerer traumer utenfor hjemmet og så knekker når det kommer hjem. Så jeg syns du/dere bør ha det i bakhodet framover med mindre dere finner en annen forklaring på ting. For det som er helt sikkert er at du ikke vet 100% sikkert om hun har opplevd eller opplever noe traumatisk og det er veldig farlig å tro at det er noe du vet når du faktisk ikke gjør det. Og det trenger jo ikke å være overgrep selv om det var hva som traumatiserte meg. Det kan være andre typer vold, mobbing fra andre barn, noe skummelt hun har opplevd rent kroppslig, et kjempestort monster under senga, en stor skummel hund som knurrer på henne når hun leker ute, religiøse skremmehistorier, noe hun har sett på TV enten uten lov eller som hun har misforstått eller at hun har hørt dere snakke om prisveksten og sagt dere snart ikke har råd til å handle mat engang. Det kan være hva som helst, stort eller relativt lite, men barn er også små og selv relativt små ting kan bli veldig, veldig store for dem.

Anonymkode: 5afd7...78a

Takk for dette, for jeg sliter så fælt med å forstå henne, jeg har liksom ingen verktøy i verktøykassen min for jeg har selv aldri følt det slik eller opplevd noe slik så jeg klarer ikke sette meg inn i hennes situasjon og tankesett.

Anonymkode: 8c428...3a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan det være at hun er en som rett og slett gråter ut følelsene sine? At gråt er kroppens foretrukne måte å ventilere og bearbeide følelser (og for mange inntrykk) på? Jeg så en video på TikTok for noen år siden, om en mann som beskrev sin ene niese som "emotional crier", og jeg syns han beskriver det veldig godt. Han nevnte flere varianter også, som "angry crier" og en til jeg ikke husker. Jeg kjenner meg veldig igjen i dette med emosjonell gråt, jeg har alltid tatt lett til tårene. Den ene broren min kjenner igjen kona si i det samme. (Både jeg og min svigerinne har adhd da, men akkurat dette med gråt som reguleringsmåte er nok et personlighetstrekk, tror jeg.) Frustrerte tårer, slitne tårer, overstimulert gråt, lettede tårer, takknemlige tårer, såret gråt, redd gråt, rørte tårer, sørgende tårer ... Jo mer trøtt og/eller sliten eller hormonell jeg er, jo løsere sitter gråten. Jeg bruker å fleipe med at jeg blir som en overtrøtt toåring (griner så fort noe ikke går sånn jeg hadde tenkt). Som oftest føler jeg meg bedre etterpå. Å holde gråten inne kan gjøre at jeg reagerer sterkere en gang senere, og ikke klarer å stoppe det. Søsteren min er en "sinna-gråter", hun gråter når hun er sint. Tårene triller og hun gråter til hun nesten spyr. Hun vet at det fremstår hysterisk og dramatisk, men hun klarer virkelig ikke å kontrollere det(og hun har prøvd).

 

Det skal sies at jeg ikke lenger gråter for "hver minste ting", på samme måte/like ofte som da jeg var lita. (Så hvis hun er som meg, så går det seg litt til med alderen, hun kommer ikke til å gråte/sutre for alt til hun blir førti🙈)Og jeg husker ikke om det var så ofte som jenta i hi, jeg tror egentlig ikke helt det. Men jeg kjenner meg litt igjen i henne likevel.

Anonymkode: 99ca1...996

Ja, absolutt. Hun er nok en som har behov for å gråte mye, og det er helt greit. Men det er måten det skjer på som er så utmattende. Vi har snakket mye om at det er lov å gråte og at noen gråter mer enn andre, det kan være at man føler seg trist uten grunn av og til.

Men måten det skjer på bare suger livet ut av meg, og som oftest er gråten helt irrasjonell, at hun gråter fordi hun er redd for å legge seg fordi hun kanskje kan ha mareritt, eller at hun bare plutselig begynner å hulke uten å kunne si hvorfor, flere ganger i uka.

Anonymkode: 8c428...3a5

[AnonymBruker]

Brukerano skrev (1 time siden):

Jeg vil si at dette høres veldig ut som meg selv, jeg fikk autisme diagnose i voksen alder. Jeg var aldri utagerende mot andre. Men alene hadde jeg meltdowns der jeg skadet meg selv. Jeg har alltid vært mye lei meg. Slitt mye med søvn. Og sliter med søvnen i dag også. Lite hjelp å få mot mareritt. Jeg har så ekstremt livlige drømmer, så noen ganger er det vanskelig å skille ekte og drøm. 
 

jeg tenker datteren deres er på spekteret. Les deg opp på autisme og jenter. Også prøv å tilrettelegg for henne på best mulig måte. 

Har du noen råd eller tips som ville hjulpet deg når du var seks? Min største frykt er at hun vil slite i ungdomstiden med alvorlige utfordringer, men jeg håper at det ikke er for sent enda

Anonymkode: 8c428...3a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kumne nesten trodd du skrev om min stedatter. Men hun er voksen.

Det var sutring konstant og hjelpes løs, sutre om å må ha på sko, og skoene lå rett siden av. Surting når det ble spurt om å se på film etc.  Være på lekeparker etc. Hylgriner fordi drt var en dårlig dag,  altid ett eller annet feil, om.det så var kun en ting, var det nok.

Hun er nå voksen, og jeg virkelig ante det ikke. Hun hadde adhd og overfølsom. 

Iht grining så når hun var ca 6 år. Bestemte jeg meg for å ikke forstå noe som gikk på surveprat. Og oppfordret til å snakke med vanlig stemme. Det fungerte å si at jeg forsto bedre med den ztemmen. Det fungerte supert

Anonymkode: 946d6...193

Har det gått bra med henne gjennom oppveksten, og hun har endt opp som en velfungerende og lykkelig voksen?

Anonymkode: 8c428...3a5

[AnonymBruker]

Ut fra det du beskriver, tenker jeg umiddelbart adhd og/eller autisme. Skulle det være begge deler, kan det være vanskelig å oppdage, fordi symptomene kamuflerer hverandre litt,  Jeg vet man skal være forsiktig med å slenge ut slike ting i enhver sammenheng. Men her er det grunn til det. Det er svært gjenkjenbart. 
Det med søvnproblemer, tankekjør og angst er et definitivt symptom. Særlig om du ser det i sammenheng med sterke følelsesutbrudd, men helt fin (maskering) ute blant andre. 
Kontroll på egne og andres ting kan tolkes som «har orden og fungerer godt». Kan også være sterkt kontrollbehov over egne omgivelser, og i retning autisme. 
 

Anonymkode: 25c4a...427

[AnonymBruker]

Høysensitiv (20% av befolkningen er det) og kanskje AD(H)D?  Sjekket stoffskiftet? Lavt stoffskifte kan gi nedstemthet.

Anonymkode: 0afac...205

[AnonymBruker]

Kan hende hun trenger mer nærhet og trygghet, også. Uten at dere gjør noe feil altså. 

Anonymkode: 0afac...205

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hvorfor det? Når folk med erfaring sier at det kan minne om det så er det jo fint at det blir nevnt. Utrolig viktig å få hjelp, og om det er en diagnose så endrer det måten hun blir sett på og forstått på.

Anonymkode: 65769...aae

Fordi man ikke skal det på et forum , det er ikke opp til folk her å synse på, alt trenger ikke være diagnose 

Anonymkode: 2ab69...00d

[AnonymBruker]

Nå er det tvilsomt at dette er likt, men er hun utredet for smerter? Et vennepar har ei datter som ikke var helt lik, men hun var mye sint og gråt mer enn normalt. Når hun var 5-6 år ble det avdekket at hun har migrene. Tenk så vondt hun har hatt, men hun ante jo ikke at det ikke var normalt for det har hun jo ikke opplevd. Så hun manglet språket og forståelsen for å si at hun hadde så smerter.

De fikk et nytt barn når hun ble medisinert. Måtte bare nevne dette selv om det ikke virker helt likt. Dette med overgrep bør jo også vurderes. Må være utmattendende for både henne og dere å ha det slik, dere må bare fortsette å undersøke for å finne ut hvorfor.

Anonymkode: 23b96...1c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Fordi man ikke skal det på et forum , det er ikke opp til folk her å synse på, alt trenger ikke være diagnose 

Anonymkode: 2ab69...00d

Det er bare forslag til ting å nevne for helsepersonell. Ingen har bastant sagt at hun har noe. Men jeg og flere andre vet av erfaring hvor mye en diagnose kan hjelpe 

Anonymkode: 7ca49...8fc