Gå til innhold

Seksåring som sutrer og griner for absolutt alt


Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg skriver nå i ren desperasjon, vi har en datter som nå nettopp har blitt seks år, hun er en veldig våken, smart og sosial person som elsker å leke med andre mennesker, hun er det sosiale limet i barnehagen og hun får mye skryt av hvor flink hun er i å se andre og styre leken på en fin og inkluderende måte.

MEN hjemme så eksisterer kun sutring og gråt, hun har vært sånn fra hun ble født, hun sov ikke første natta etter hun ble født, hun bare grein og etter det ble det verre, det var kolikk de fire første årene med minimum to timer ekstrem gråt hver eneste natt og oppvåkning to til ti ganger hver natt frem til hun ble fem, siste året så har søvnen blitt bedre og hun er oppe kankje bare en eller to netter i uka nå.

Nå er det slik at hver eneste ting vi gjør blir det sutring og grining. Standard er at underleppa henger og jeg makter ikke håndtere det. Hun tolker alt alltid i verste mening og tar alltid sorgen på forskudd og litt til.

En typisk morgen går slik, hun vekker seg selv med gråt. Så er det gråt for å kle på seg, så gråt for å spise frokost, så gråte for å pusse tenna, så gråt for å kle på seg osv.

Vi har vært hos terapeut, men da viser hun seg fra sin beste side og er en sprudlende blid jente som hun er i barnehagen og vi får melding om at dette vil hun vokse fra seg. 

Når vi har vært steder på besøk eller ute på aktiviteter så får vi tilbake med renter når vi kommer hjem, da er det som all sutring og gråt har bygget seg opp og ds går somregel resten av dagen til dårlig stemning , surmuling og surting. Samme er det om hun er på overnatting hos besteforeldre, kjempe blid og verdens beste seksåring men når hun kommer hjem så blir det et lite helvete.

Det betyr at vi i stor grad har sluttet å gjøre ting fordi uansett hva vi gjør. Uansett hvor gøy det var når vi var ute så får vi tilbake med renter etterpå og vi er så slitne. Humøret hennes snur også på et sekund og hun kan gå fra fin lek til å sitte å gråte eller henge med leppa om jeg bare snur på hodet, jeg føler at jeg lever på nåler og det sliter meg ut. Fordi jeg vet at vi er alltid et sekund unna grining uansett hva vi holder på.

Hun har aldri opplevd noe traume. Vi er en meget stabil familie på fire med stort vennenettverk både i nabolaget og lenger ut. Vi har fire sunne friske engasjerte besteforeldre rett i nærheten som hjelper til masse, Samboeren min jobber skift så jeg er mye alene med barna. Lillebror er en normal gutt på tre år som er en gledesspreder, selv om han er i sin treårstrass nå så er det peanøtter sammenlignet med storesøster.

Jeg er nå bekymret for henne og for meg og min samboer for vi klarer ikke gjøre dette bedre. Vi kan ha lange gode samtaler med datteren vår men så går det en dag eller to så er vi tilbake. Seneste var at hun gråt fordi hun er redd for å sove, vi hadde en god lang samtale om drømmer og mareritt, hun ble roet ned men dagen etter er alt glemt eller at hun har funnet noe annet å gråte for.

 

Dette innlegget var mest for å få litt sympati for det er så forbasket tungt, jeg ligger i senga mi og orker ikke reise meg opp, hun har nettopp grått seg i søvn for n-te gang, samboer er på jobb og jeg gruer meg så sinnsykt til ferien. Jeg er så sliten og vet at jeg kommer til å være mer sliten etter ferien.

Er det noen som har hatt lignende problemer hvor barnet har endt opp med å vokse det av seg og fått en normal ungdomstid og voksenliv? Jeg er så utrolig bekymret for at hun skal havne i psykiatrien eller lignende.

Anonymkode: 2a7a5...2d4

Siden hun bare gråt og ingen søvn første natten hun ble født. Noe form for født med abstinenser? 

Har også en som aldri viser hele seg rundt andre. Vi takler utfordringene med han fint, men om du virkelig trenger å vise andre så kan du forsøke å ha kamera på hjemme? 

Anonymkode: caca2...971

  • Liker 1
  • Nyttig 1
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

Nå kommer jeg bare til å ramse opp en haug med forslag. Kanskje har dere prøvd de, kanskje er de helt uaktuelle, men nå er de nå har.

Instanser som kan kontaktes for veiledning eller hjelp:

- helsestasjonen 

- barne og familietjenesten 

- familievernkontoret 

- fastlegen og evt BUP

- private terapeuter

-COS kurs 

 

Hjelper det med noe som helst avlastning for at dere skal få det bedre? Hva om besteforeldre er hjemme hos dere og passer henne sånn at det blir mindre inntrykk? Eller tar med seg 3 åringen så dere får tid alene med 6 åring? Kan samboer gi deg litt egentid?

Kan man gi henne mer pauser på et vis? Eller med fred og ro fra inntrykk?

- lyddempende headsett, ørepropper eller hørselvern feks om lillesøsken bråker

- gjøre mer rolige ting som tur i skogen, fargelegging, lydbok, lese bøker, rolige tv av typen llama llama eller Bluey istedenfor av hektiske ting som Paw Patrol? Og gjerne ikke skumle eller triste ting. 

- prøve å passe ekstra på basalbehov så hun ikke blir for sulten, tørst, varm, trøtt osv 

- vi har et barn som får melatonin av fastlegen for søvn og for oss har det hjulpet barnet at det faktisk får sove skikkelig 

- har dere prøvd vektteppe, vektbamse, fidgets, kinetisk sand hengekøye eller andre ting som kan roe henne?

- yoga eller mindfullness for barn. Massere henne? 

- tid for henne alene med en voksen der hun får full oppmerksomhet 

- snakke om at ting føles verre når man er trøtt, sulten eller sliten. Liksom møte følelser med at ja, jeg skjønner du er lei deg og så hjelpe videre med "likevel tror jeg det vil føles bedre når du har sovet litt. Skal vi sette på litt rolig musikk mens du sovner?"

Også foreslår jeg bøker som Johannes Jensen tar nattoget eller Den Store Boken om følelser. 

Anonymkode: 7ca49...8fc

  • Liker 4
  • Nyttig 1
Skrevet

Jeg ville ikke gitt opp å få tips av profesjonelle på hva du bør gjøre i disse situasjonene. Man blir ekstremt trigget følelsesmessig og i hodene våre blir intellektuelle reaksjoner i andre rekke. Ren fysiologi. Mente ikke at dere gjør noe feil (høres jo ut som dere gjør alt rett) men at man får hjelp til i endre større grad å finne måter å håndtere det på som er til hjelp for henne OG for dere, slik at dere ikke "omkommer"  i prosessen. Ikke sikkert dere finner årsak til hva som plager henne ennå men dere trenger en verktøykasse og kanskje enda mer bevisst på å avlaste hverandre du og mannen?

Vil også si at du må passe på deg selv og ikke bruke all egentid på å løse  problemet. Gå bevisst inn for å gjøre noe som gir deg mentalt fri. Om det er å sluke sesonger av en fråtsbar serie eller høre podkast eller hva som enn måtte funker er det bare du som vet. 

  • Liker 2
  • Nyttig 1
Skrevet

Jeg har ikke barn selv. Men jeg har en nevø som har en datter. Fra hun ble født og til nå cirka tre år. Eksemplarisk
Legger seg klokken 21:00 sover til klokken 9:00 hver dag. Ikke kolikk eller noe problem..de vet hvor heldig de er som har denne datteren. Mange av deres venner har vanlige problemer med barn som ikke sover og som våkner om natten og så videre og så videre. Hun er bare helt eksemplarisk. Smiler og er grei og hyggelig hele tiden.

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet

Kaster ut en mulig årsak her, selv om jeg ikke liker å mene at «alt» kan ha en diagnose. Men har dere tenkt på ADHD? Hun liker nye ting, virker som hun kan «hoppe» fra det ene til det andre, er sosial, har venner, leker fint osv. Men kanskje er hun en som jager etter noe nytt «hele tiden». Uten at hun er bevisst på det. Eller at hun hopper mellom flere ting. At hun er i lek, men i hodet er hun en annen plass, feks med de andre vennene som gjør noe annet bortenfor. Eller på hva hun vil leke når hun kommer hjem. Ikke alle med adhd er rotete. Noen har det i seg at de vil ha det ryddig til en hver tid, samme plass osv. Uansett årsak så tenker jeg at hun er en jente som bruker mye energi i hverdagen, men uten å nødvendigvis være bevisst på det selv. Hun er da sikkert helt kaputt etter skoletid og det går utover dere hjemme. Da klarer hun ikke å sortere alle inntrykk og stimuli gjennom dagen. Hun jobber kanskje veldig hardt med å fokusere gjennom dagen også, også her uten å være bevisst på det.
På morgenene kan det jo være at hun også mer ubevisst gruer seg for den slitsomme hverdagen. Fordi hun er litt over alt gjennom hele dagen, både fysisk og i tanker. 

Anonymkode: 672ad...03f

  • Liker 3
  • Nyttig 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Kan det være at hun er en som rett og slett gråter ut følelsene sine? At gråt er kroppens foretrukne måte å ventilere og bearbeide følelser (og for mange inntrykk) på? Jeg så en video på TikTok for noen år siden, om en mann som beskrev sin ene niese som "emotional crier", og jeg syns han beskriver det veldig godt. Han nevnte flere varianter også, som "angry crier" og en til jeg ikke husker. Jeg kjenner meg veldig igjen i dette med emosjonell gråt, jeg har alltid tatt lett til tårene. Den ene broren min kjenner igjen kona si i det samme. (Både jeg og min svigerinne har adhd da, men akkurat dette med gråt som reguleringsmåte er nok et personlighetstrekk, tror jeg.) Frustrerte tårer, slitne tårer, overstimulert gråt, lettede tårer, takknemlige tårer, såret gråt, redd gråt, rørte tårer, sørgende tårer ... Jo mer trøtt og/eller sliten eller hormonell jeg er, jo løsere sitter gråten. Jeg bruker å fleipe med at jeg blir som en overtrøtt toåring (griner så fort noe ikke går sånn jeg hadde tenkt). Som oftest føler jeg meg bedre etterpå. Å holde gråten inne kan gjøre at jeg reagerer sterkere en gang senere, og ikke klarer å stoppe det. Søsteren min er en "sinna-gråter", hun gråter når hun er sint. Tårene triller og hun gråter til hun nesten spyr. Hun vet at det fremstår hysterisk og dramatisk, men hun klarer virkelig ikke å kontrollere det(og hun har prøvd).

 

Det skal sies at jeg ikke lenger gråter for "hver minste ting", på samme måte/like ofte som da jeg var lita. (Så hvis hun er som meg, så går det seg litt til med alderen, hun kommer ikke til å gråte/sutre for alt til hun blir førti🙈)Og jeg husker ikke om det var så ofte som jenta i hi, jeg tror egentlig ikke helt det. Men jeg kjenner meg litt igjen i henne likevel.

Anonymkode: 99ca1...996

Kan det da hjelpe å lære å spille ut følelser på andre måter? 
F.eks. å lære et instrument? Danse, løpe?trenger hun mer sensoriske opplevelser hjemme? 

 

Anonymkode: 37e1f...be7

  • Liker 3
Skrevet
AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Måtte google eksekutive funksjoner, hun elsker nye ting, fra nye steder og møte nye folk og venner, hun går rett bort til andre barn hun ikke kjenner og blir venn med en gang.

Hun er meget skarp og har laserfokus, har kontroll på alle leker og alle klesplagg til enhver tid både sitt eget og andre sitt. 

Meltdowns er ikke helt riktig for hun er ikke utagerende, hun er aldri sinna eller voldelig, det er mer som hun faller innover i et hull av melankoli og sorg. 

Dette med skolestart er en stor greie og hun er veldig spent på en positiv måte, hun er veldig skoleklar, det er ikke noe mer gråt enn hva det har vært før og gir ikke nevnt noe at hun gruer seg til skolen, hun snakker mye om at hun gleder seg til å se de som sluttet i barnehagen i fjor og skal begynne i andreklasse nå.

Vi prøver i størst mulig grad å ikke anerkjenne sutringa, men det er vanskelig når det er mesteparten av tiden og mange ganger hver eneste dag. Det fungerer helt utmerket på lillebror, han holder vi greit i tømmene.

Anonymkode: 8c428...3a5

Bare generelt:

Meltdowns er ikke utagering, voldelig osv for mange.

Det er nettopp denne emosjonelle responsen du beskriver.

Det er en myte at nevrodivergente (adhd/autist) har disse trekkene du nevner.

Noen passer inn i den, men nyere forskning peker på endel undergrupper - hvor de høytfungerende og særlig høytfungerendr jenter havner utenfor radaren. Derav at mange får diagnosen først i 40årene/som voksne. 
 

Med overganger sikter jeg ikke til det du nevner.

Jeg mener dagligdagse situasjoner hjemme, la oss si ved matbord/legging/når dere skal ut eller kommer hjem.

Og jeg mener ikke da eksplosivt sinne eller hylgråt, det kan være mer subtilt som at «lappen på genseren klør for mye», små ting som egentlig er ganske normalt - men som over tid kan bli mer synlig. 
 

Uansett hva dette er så er 6 år en fase hvor det sosiale og omverden fortsatt er mye mindre krevende og komplisert mtp krav.

Så jeg ville bare fulgt med generelt.

Jeg mener hun bør koples på en utredning for fysiske og psykiske årsaker - evt nevrodivergens. 
 

For dette er ikke bare «en sur unge» eller «vanlige følelser».

Helt åpenbart at hun bruker energi ute hun ikke klarer opprettholde hjemme, og, at hun har vært slik siden fødsel. 

  • Liker 4
  • Nyttig 3
AnonymBruker
Skrevet

Vi har også ei jente på seks år men mye av de samme utfordringene. 

Hun begynner i andre klasse nå over sommeren, men helt fra starten av første klasse har vi vært i dialog med skolen ang. hvordan de opplever funksjonsnivået hennes. 

Hun maskerer ute og slipper seg løs hjemme. Jeg ble utbrent av dette og var sykemeldt i flere måneder, faren druknet seg selv i arbeid for å slippe unna. jeg satte hardt mot hardt og ba ham begynne på utredning av ADHD for egen del. Viser seg at han har det.

Neste steg blir å sende henvisning via fastlege for datteren vår. Kanskje i løpet av neste år. 

Jeg oppdrar henne som om hun har ADHD. I stedet for å be henne "skru på ørene" så sier jeg navnet hennes og får øyekontakt først før jeg gir beskjed. Jeg hjelper henne med rekkefølgen på ting f.eks på badet. Har hengt opp en visuell liste til henne med bilde av tannkost, dusj osv. 

Hun er en dopaminjeger akkurat som faren, og trenger mye stimuli. Å kjede seg eller ikke gjøre noe klarer hun ikke. I bilen har vi derfor ei kasse ved siden av bilstolen hennes, fylt med fikleleker, ei vannflaske og noe sunt snacks. I perioder får hun se på NRK super i bilen om vi skal kjøre langt. Da sitter hun med headset/airpods så jeg slipper lyden. 

Når hun får meltdowns/gråter, validerer jeg følelsene, hører gjerne på det hun sier (Hun: Og han sa at jeg var dum! Uæææææ! Meg: Uff, det var ikke noe greit sagt. Jeg skjønner at du ble lei deg av det. Hun: Jaaaaa! Meg: Kom så pusser vi tenner, og så kan jeg lese bok for deg etterpå. *Leder barnet bort til vasken og hjelper med tannpuss*) Uten at jeg prøver å fikse noe for henne. jeg tolker henne som overstimulert/dysregulert/sliten, og da trenger hun bare å bli møtt på følelsene sine. 

Det jeg aldri gjør, er å la henne være alene når hun er lei seg. Når hun var yngre brukte hun å utagere, kaste ting rundt seg og slå og sparke oss mens hun hylte, men det har roet seg kraftig. Hun er flinkere til å sette ord på ting og roer seg raskere ned. 

Jeg kan være streng, og jeg er ganske tydelig på hva som er greit og ikke. Det trenger hun. Faren er mer ettergivende, så hun er mer urolig rundt ham. 

Jeg sier ikke at dette er fasiten, men les f.eks på adhdnorge.no og se om du kjenner igjen enkelte trekk. 

Anonymkode: 0e5d8...577

  • Liker 2
  • Hjerte 2
  • Nyttig 4
AnonymBruker
Skrevet

Vil bare legge til når jeg så at @AprilLudgatekommenterte det med lapp på genseren; ja, samme greia her. Jeg må klippe vekk alle lapper på klærne. Hun er også sensitiv til klær som oppleves for trange/kløende/store/ubehagelige eller bare "feil". Dette endrer seg fra dag til dag. Så sokkeparet hun slengte fra seg dagen før kan hun fint bruke neste morgen.

Vi har hatt utfordringer med mat hele veien. Hun er selektiv, og ofte vil hun ha ting separat. Altså potetmos på en skål og kjøttboller i brunsaus i en annen skål. Blander det seg, er helvete løs. 

Søvn.....et eget kapittel for seg. Hun våknet hver natt, flere ganger, frem til fireårsalderen. Hylte høyt. Oss voksne ble helt frynsete av dette, og som sagt ble jeg alvorlig utbrent til slutt. Nå sover hun gjennom natta, men hun sovner sent. Mellom 21-24. jeg har nylig begynt å gi henne en liten dose melatonin om kvelden for å se hvordan det fungerer, og det hjelper faktisk. (Jeg er klar over at dette bør gå via fastlegen, dette var bare for å teste ut effekten). 

Anonymkode: 0e5d8...577

  • Liker 3
  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet

Jeg har også lyst til å legge til at dere bør skrive ned alt dere tenker er relevant for en utredning. Det gjør vi. Samler opp konkrete hendelser, men også hvordan hun fremstår generelt og hva som oppleves utfordrende. 

Samtidig så skal det mye til å få utredning så tidlig. Som regel avviser BUP før barnet er i andre/tredje klasse. En eventuell diagnose vil jo ikke forandre jenta, men dere kan få veiledning i hvordan forstå henne og hvordan håndtere henne, og kanskje medisiner kan være aktuelt. 

Hva gjør dere når dere kommer hjem fra en aktivitet og "slipper kranene løs?" Altså, hvordan håndterer dere det?

Anonymkode: 0e5d8...577

  • Liker 2
  • Nyttig 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Vi har også ei jente på seks år men mye av de samme utfordringene. 

Hun begynner i andre klasse nå over sommeren, men helt fra starten av første klasse har vi vært i dialog med skolen ang. hvordan de opplever funksjonsnivået hennes. 

Hun maskerer ute og slipper seg løs hjemme. Jeg ble utbrent av dette og var sykemeldt i flere måneder, faren druknet seg selv i arbeid for å slippe unna. jeg satte hardt mot hardt og ba ham begynne på utredning av ADHD for egen del. Viser seg at han har det.

Neste steg blir å sende henvisning via fastlege for datteren vår. Kanskje i løpet av neste år. 

Jeg oppdrar henne som om hun har ADHD. I stedet for å be henne "skru på ørene" så sier jeg navnet hennes og får øyekontakt først før jeg gir beskjed. Jeg hjelper henne med rekkefølgen på ting f.eks på badet. Har hengt opp en visuell liste til henne med bilde av tannkost, dusj osv. 

Hun er en dopaminjeger akkurat som faren, og trenger mye stimuli. Å kjede seg eller ikke gjøre noe klarer hun ikke. I bilen har vi derfor ei kasse ved siden av bilstolen hennes, fylt med fikleleker, ei vannflaske og noe sunt snacks. I perioder får hun se på NRK super i bilen om vi skal kjøre langt. Da sitter hun med headset/airpods så jeg slipper lyden. 

Når hun får meltdowns/gråter, validerer jeg følelsene, hører gjerne på det hun sier (Hun: Og han sa at jeg var dum! Uæææææ! Meg: Uff, det var ikke noe greit sagt. Jeg skjønner at du ble lei deg av det. Hun: Jaaaaa! Meg: Kom så pusser vi tenner, og så kan jeg lese bok for deg etterpå. *Leder barnet bort til vasken og hjelper med tannpuss*) Uten at jeg prøver å fikse noe for henne. jeg tolker henne som overstimulert/dysregulert/sliten, og da trenger hun bare å bli møtt på følelsene sine. 

Det jeg aldri gjør, er å la henne være alene når hun er lei seg. Når hun var yngre brukte hun å utagere, kaste ting rundt seg og slå og sparke oss mens hun hylte, men det har roet seg kraftig. Hun er flinkere til å sette ord på ting og roer seg raskere ned. 

Jeg kan være streng, og jeg er ganske tydelig på hva som er greit og ikke. Det trenger hun. Faren er mer ettergivende, så hun er mer urolig rundt ham. 

Jeg sier ikke at dette er fasiten, men les f.eks på adhdnorge.no og se om du kjenner igjen enkelte trekk. 

Anonymkode: 0e5d8...577

Jeg tenker jo at uansett hva som er årsaken, så er dette med å være i forkant med mat, hvile og roe seg veldig lurt.

Store følelser uansett grunn = noe fyres av.

Så å lære og veilede barn i selvregulering gjennom hvile, nok mat osv blir aldri feil.

Hvile kan være en rolig aktivitet (tegne, perle, puslespill), eller som du nevner type «stimmeleker», noe å fikle med eller noe som er sensorisk godt å ta på/ligge inntil. 

Er en grunn til at de derre klemmeballene og de myke bamseputene selger så mye. Mennesker liker den type sensoriske inntrykk, og det er «soothing». 
 

Sitter man og dirrer nærmest kan fysisk aktivitet være bra. Få lov til å hoppe på madrass eller danse til musikk. 

  • Liker 2
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg skriver nå i ren desperasjon, vi har en datter som nå nettopp har blitt seks år, hun er en veldig våken, smart og sosial person som elsker å leke med andre mennesker, hun er det sosiale limet i barnehagen og hun får mye skryt av hvor flink hun er i å se andre og styre leken på en fin og inkluderende måte.

MEN hjemme så eksisterer kun sutring og gråt, hun har vært sånn fra hun ble født, hun sov ikke første natta etter hun ble født, hun bare grein og etter det ble det verre, det var kolikk de fire første årene med minimum to timer ekstrem gråt hver eneste natt og oppvåkning to til ti ganger hver natt frem til hun ble fem, siste året så har søvnen blitt bedre og hun er oppe kankje bare en eller to netter i uka nå.

Nå er det slik at hver eneste ting vi gjør blir det sutring og grining. Standard er at underleppa henger og jeg makter ikke håndtere det. Hun tolker alt alltid i verste mening og tar alltid sorgen på forskudd og litt til.

En typisk morgen går slik, hun vekker seg selv med gråt. Så er det gråt for å kle på seg, så gråt for å spise frokost, så gråte for å pusse tenna, så gråt for å kle på seg osv.

Vi har vært hos terapeut, men da viser hun seg fra sin beste side og er en sprudlende blid jente som hun er i barnehagen og vi får melding om at dette vil hun vokse fra seg. 

Når vi har vært steder på besøk eller ute på aktiviteter så får vi tilbake med renter når vi kommer hjem, da er det som all sutring og gråt har bygget seg opp og ds går somregel resten av dagen til dårlig stemning , surmuling og surting. Samme er det om hun er på overnatting hos besteforeldre, kjempe blid og verdens beste seksåring men når hun kommer hjem så blir det et lite helvete.

Det betyr at vi i stor grad har sluttet å gjøre ting fordi uansett hva vi gjør. Uansett hvor gøy det var når vi var ute så får vi tilbake med renter etterpå og vi er så slitne. Humøret hennes snur også på et sekund og hun kan gå fra fin lek til å sitte å gråte eller henge med leppa om jeg bare snur på hodet, jeg føler at jeg lever på nåler og det sliter meg ut. Fordi jeg vet at vi er alltid et sekund unna grining uansett hva vi holder på.

Hun har aldri opplevd noe traume. Vi er en meget stabil familie på fire med stort vennenettverk både i nabolaget og lenger ut. Vi har fire sunne friske engasjerte besteforeldre rett i nærheten som hjelper til masse, Samboeren min jobber skift så jeg er mye alene med barna. Lillebror er en normal gutt på tre år som er en gledesspreder, selv om han er i sin treårstrass nå så er det peanøtter sammenlignet med storesøster.

Jeg er nå bekymret for henne og for meg og min samboer for vi klarer ikke gjøre dette bedre. Vi kan ha lange gode samtaler med datteren vår men så går det en dag eller to så er vi tilbake. Seneste var at hun gråt fordi hun er redd for å sove, vi hadde en god lang samtale om drømmer og mareritt, hun ble roet ned men dagen etter er alt glemt eller at hun har funnet noe annet å gråte for.

 

Dette innlegget var mest for å få litt sympati for det er så forbasket tungt, jeg ligger i senga mi og orker ikke reise meg opp, hun har nettopp grått seg i søvn for n-te gang, samboer er på jobb og jeg gruer meg så sinnsykt til ferien. Jeg er så sliten og vet at jeg kommer til å være mer sliten etter ferien.

Er det noen som har hatt lignende problemer hvor barnet har endt opp med å vokse det av seg og fått en normal ungdomstid og voksenliv? Jeg er så utrolig bekymret for at hun skal havne i psykiatrien eller lignende.

Anonymkode: 2a7a5...2d4

Det her er som å lese om mitt midterste barn! Samme da fødsel av null traumer eller dårlige opplevelser her også, nå er hun 13 år og først fra 11 år og puberteten startet har det vært forbedring her. Har ingen gode råd desverre her var det kun alder som ga forbedring og tendensene er der enda men mye mye bedre ! Hadde aldri overlevd de årene av den tidlige barndommen hennes på nytt! Helt normale søsken hele 4 stk. men i det minste er hun blitt et dypt menneske med stor følesemessig innsikt. Hun har ingen forklaring selv. Mest sannsynlig etter min mening en kombo av å være vanvittig sta og egen og høysensitiv og en stor tendens til å synes meget synd på seg selv og egentlig alle andre å. Pass på det ikke blir brukt som makt middel mot dere, det gjorde min når hun ble rundt 5-6 skjønte hu det lå makt i gråten. Overse henne og ikke responder var rådet helsesøster til slutt ga etter cos kurs(hu responderte enda værre på cos strategi) og det er det eneste som har hjulpet litt. Viktig med time out for de voksene for å ikke bli gal. Til slutt her så sprakk søsknen på henne og ba hu ta seg sammen det hjalp noe. Overse og kjeft litt rett og slett 

Anonymkode: 23351...9b4

  • Liker 1
  • Hjerte 1
  • Nyttig 3
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg har aldri, og da mener jeg faktisk ALDRI, tillatt sutring. 
 

Smerte? Greit. Lei seg? Greit. Sint? Greit. 
 

Sutring? Nei. Nei nei nei. 
 

Jeg svarer ikke på det, jeg forstår det ikke, sier at sutring er uaktuelt, han får bruke ordene sine. 
 

Sønnen min hadde, heldigvis, raskt godt språk så vi hadde lite meltdowns pga språkbarrierer. Men han prøvde seg på sutring maaaange ganger. Men jeg var beinhard på det. 
 

Tok han seg i det og spurte på en ordentlig måte/fjernet sutringen var jeg også villig til å gi han viljen sin mye oftere. 
 

Men å VEKKE MEG med å sutre? Ikke faen. Helt uaktuell oppførsel. 


 

Jeg forstår godt at du og samboeren er på randen av breakdown. Seks år med sutring!!!! Jeg unner dere en god ferie, absolutt, men den blir ikke god før jenta deres lærer seg at sutring ikke lenger fungerer. Og det er på høy tid å lære henne. 

Anonymkode: f7646...c74

Jeg ler godt av innlegg som dette. Det er enkelt å føle seg som verdensmester i oppdragelse. 

Du har vært heldig med det ene barnet du har. Vi kan snakkes når du får flere. 

Anonymkode: 03766...d9b

  • Liker 4
  • Hjerte 1
  • Nyttig 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vil bare legge til når jeg så at @AprilLudgatekommenterte det med lapp på genseren; ja, samme greia her. Jeg må klippe vekk alle lapper på klærne. Hun er også sensitiv til klær som oppleves for trange/kløende/store/ubehagelige eller bare "feil". Dette endrer seg fra dag til dag. Så sokkeparet hun slengte fra seg dagen før kan hun fint bruke neste morgen.

Vi har hatt utfordringer med mat hele veien. Hun er selektiv, og ofte vil hun ha ting separat. Altså potetmos på en skål og kjøttboller i brunsaus i en annen skål. Blander det seg, er helvete løs. 

Søvn.....et eget kapittel for seg. Hun våknet hver natt, flere ganger, frem til fireårsalderen. Hylte høyt. Oss voksne ble helt frynsete av dette, og som sagt ble jeg alvorlig utbrent til slutt. Nå sover hun gjennom natta, men hun sovner sent. Mellom 21-24. jeg har nylig begynt å gi henne en liten dose melatonin om kvelden for å se hvordan det fungerer, og det hjelper faktisk. (Jeg er klar over at dette bør gå via fastlegen, dette var bare for å teste ut effekten). 

Anonymkode: 0e5d8...577

Vår våknet og og hylte hver natt i årevis. Var våken i timevis hver natt. Melatonin og soving på samme rom hjelper hos oss. 

Anonymkode: 7ca49...8fc

  • Liker 1
  • Nyttig 1
Skrevet

Dette høres da ut som det er fysiologisk? Om hun hadde luftsmerter(kolikk) i 4! År og det oppstår om natten, så er det ikke rart om hun kvir seg til å sove. Har dere utredet allergier, intoleranser, cøliaki, ibs? 

  • Liker 3
  • Nyttig 3
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Kan det da hjelpe å lære å spille ut følelser på andre måter? 
F.eks. å lære et instrument? Danse, løpe?trenger hun mer sensoriske opplevelser hjemme? 

 

Anonymkode: 37e1f...be7

Til en viss grad. Det er nok nyttig for henne uansett, tror jeg, å ha litt flere verktøy å spille på. Kanskje litt sånn rettet mot å roe nervesystemet? 8-tallsbevegelser med armene, stå på gulvet og riste armer og ben og kropp, sånne ting? Jeg husker at jeg sang mye for meg selv som barn, til og fra skolen og sånt. Det sies jo å aktivere vagusnerven på en god måte. Og sensoriske opplevelser som du nevner. Jeg oppdaget tyngdetepper og vektdyner i voksen alder, og fant endelig den trygghetsfølelsen jeg alltid hadde savnet om kvelden, men jeg ikke visste fantes. Tiåringen her likte også det da hun var lita.

Og da er det kanskje også litt lettere å takle at gråt er en (av flere) måter kroppen regulerer seg på.

 

Og så er det noe med å komme seg videre og ut av følelsen også, kanskje. Jeg ser flere har nevnt det med å anerkjenne først og så rette oppmerksomheten mot noe annet, evt det man skulle gjøre før/da gråten oppstod. (Tror kanskje ts gjør det allerede, jeg husker ikke i skrivende stund. I så fall, ts, tilgi meg for å komme med et råd du allerede bruker.)

Anonymkode: 99ca1...996

  • Liker 1
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

Jeg var et sutrete barn. Sutret faktisk til ungdomsskolealder, og da ble det ikke borte jeg ble bare flinkere til å skjule det. 
 
Da jeg var 20 byttet jeg fastlege og krevde allergiutredning. Det ble funnet alt fra allergi mot egg og katt (vi hadde katter i barndommen min), cøliaki (gluten), pollen og kryssallergier.  
 
Iløpet av studietiden forstod jeg at det ikke er vanlig å ha hodepine hver dag, så da ble det igangsatt utredning. Jeg trengte briller med spesielle prismer, og migrenemedisin.

 
Nå som en voksen som har fått helsehjelp, forstår jeg at jeg levde med utrolig mye smerter og ubehag hele barndommen min. Den gangen trodde jeg det var normalt for det hadde jo alltid vært sånn. Og nå forstår jeg hvordan alle andre hadde overskudd til å være blide hele tiden!

Anonymkode: 1626d...d4a

  • Liker 2
  • Hjerte 4
  • Nyttig 5
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Ja, absolutt. Hun er nok en som har behov for å gråte mye, og det er helt greit. Men det er måten det skjer på som er så utmattende. Vi har snakket mye om at det er lov å gråte og at noen gråter mer enn andre, det kan være at man føler seg trist uten grunn av og til.

Men måten det skjer på bare suger livet ut av meg, og som oftest er gråten helt irrasjonell, at hun gråter fordi hun er redd for å legge seg fordi hun kanskje kan ha mareritt, eller at hun bare plutselig begynner å hulke uten å kunne si hvorfor, flere ganger i uka.

Anonymkode: 8c428...3a5

Ser den. Og som forelder så treffer kanskje gråten til sitt eget barn ekstra hardt? (Slik er det i alle fall for meg; ingen gråt river og skjærer i alle instinkter i meg som gråten til mitt barn. Andre barns gråt er en god del lettere å stå i.)

 

Jeg ser en bruker tidligere i tråden påpeker at det å grue seg til å sove kan henge sammen med luftsmerter som har vart fram til nå for et par år siden. Det tenker jeg absolutt er et poeng å ta med seg.

 

Og en ting jeg har blitt mer bevisst på nå i senere tid, hvis gråten (hos meg) kommer tilsynelatende uten grunn, hender det at jeg trenger å bare få det ut "i fred og ro". Vite at det er trygt og greit å gråte det ut, og da verken trenger eller ønsker jeg noe mer oppmerksomhet rundt det. Ikke trøst, ikke korrigering eller forsøk på å få oppmerksomheten over på andre ting. Det er ikke alltid jeg vil ha noen rundt meg i det hele tatt akkurat da. F.eks det med å gråte seg i søvn, noen ganger er det på en måte akkurat det jeg trenger der og da. (Noen merker at de sover ekstra godt de nettene de har grått seg i søvn. Jeg husker at jeg overhørte ei i ungdomsskoleklassen min fortelle at hun av og til bevisst startet en krangel med faren om kvelden, nettopp av den grunn at hun sov så godt etterpå. På en måte er det noe som sjokkerer meg fortsatt, 25 år senere, på en annen måte gir det nå faktisk litt mening.)

Men det å stå i at ens eget barn ligger alene på rommet sitt og gråter seg i søvn kan nok være krevende å stå i og være uberørt av, da. Jeg hadde nok ikke klart det med mitt barn, uansett hvor mye hun hadde trengt å bare få gråte i fred og ro. Så hvor realistisk det er å gjennomføre vet jeg jo ikke.

 

Uansett skjønner jeg godt at det er slitsomt å stå i. Sender en virtuell klem, håper det ordner seg for dere!

Anonymkode: 99ca1...996

  • Hjerte 2
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 28.6.2026 den 0.02):

Har du noen råd eller tips som ville hjulpet deg når du var seks? Min største frykt er at hun vil slite i ungdomstiden med alvorlige utfordringer, men jeg håper at det ikke er for sent enda

Anonymkode: 8c428...3a5


Jeg hadde trengt at noen forsto meg, tilrettela for meg når det kom til stimuli. 
lys, lyder osv. 

At jeg slapp mat jeg ikke liker, og egentlig at jeg slapp å bli tvingt til å smake mye forskjellig. (I dag elsker jeg å prøve nye ting, men i mange år turte jeg ikke etter å blitt tvingt) 

jeg slet ikke på ungdomsskolen, men fikk totalt burnout som voksen. Fordi jeg ikke hadde noen diagnose eller forståelse for hvorfor jeg var som jeg var. 
jeg presset meg selv så mye, til å være normal. Til å passe inn. Til å ikke være meg selv. Og det er ikke bra. Og jeg har brukt mange år nå på finne ut hvem jeg er, hva jeg liker osv. 

 

det er det viktigste jeg kan fortelle, la barnet være barnet. Og ikke minst. La barnet gråte, la barnet få utrykke seg. Men sutring trenger man ikke. Men gråting er ok! 

  • Hjerte 2
AnonymBruker
Skrevet

Jeg vil anbefale en bok som heter Jenter på Spekteret. Så kan du jo se om du kjenner igjen noe

Anonymkode: 7ca49...8fc

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...